På sin første konsert med publikum spilte den unge kvartetten direkte og rå jazz med plass til både kollektivt driv og individuelle initiativ. På Kulturfabrikken viste Chrysalis et samspill som allerede har tydelig retning.

Chrysalis på Klubbscenen på Kulturfabrikken. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKristiansund Jazzklubb satte konserten inn i en lokal jazzhistorie der ungdommens engasjement har vært sentralt. I introduksjonen trakk Geir O. Nordli fram jazzmiljøets tidlige år og fortalte at en jazzklubb, kanskje den første i Norge, ble etablert i Kristiansund i 1936. Blant de tidlige bandene nevnte han Happy Boys. Om musikken de spilte faktisk var jazz, eller det enkelte kalte «skramlemusikk», finnes det ifølge Nordli ingen opptak som kan gi svar på.
Poenget var likevel ikke å trekke sikre linjer mellom fortidens og nåtidens uttrykk, men å peke på et gjentakende trekk: Unge musikere som finner sammen, spiller med stor energi og setter sitt preg på musikken. Den beskrivelsen passet godt på kveldens hovednavn, Chrysalis.
Kvartetten har utspring fra jazzlinja i Trondheim. Navnet viser til puppestadiet før sommerfuglen trer fram, og bandet knytter det til en musikk som beveger seg mellom det harde og røffe og det skjøre og stemningsfulle. Besetningen er Eivind Urnes Berg på saxofon, Zacharias Ellingsen på trompet, Erlend Kongshaug på kontrabass og Ole Calmeyer på trommer, og har ingen akkordinstrumenter. Dermed blir melodien, basslinjene og musikernes innbyrdes lytting særlig viktige.
Konserten åpnet med «Buran 1», en drivende låt skrevet av Berg. Han fortalte at tittelen viser til flere ting. Bydelen Buran i Trondheim, der han og bassisten Erlend Kongshaug har bodd. Et sovjetisk romskip og bussholdeplassen de bruker når de er for sent ute til skolen. Det hverdagslige og det storstilte møtes i forklaringen, mens musikken selv går rett på sak.
Chrysalis spiller med en direkte og rå energi. De fire musikerne holder trykket oppe, men musikken er ikke bare framoverlent. Den er også åpen, med rom for at ideer kan oppstå og utvikles underveis. Når én musiker trer fram, følger de andre opp, utfordrer eller gir plass. Vekslingene mellom solistiske utspill og støttefunksjon virker gjennomtenkte uten å låse musikken fast.
«Buksevise» senket tempoet noe etter åpningen og hadde et tydeligere improvisasjonspreg. Her kom kvartettens lyttende side fram. Musikerne lot linjene få tid, og samspillet fikk utvikle seg gjennom små skift og svar. Flere steder lå saxofon og trompet tett sammen i tostemt spill. De to blåserne kunne både markere melodien samlet og trekke den i ulike retninger.
Berg presenterte senere «Money Glitch» og et stykke som ennå ikke hadde fått tittel. At materialet fortsatt er ferskt, passet med konsertens karakter. Dette var bandets første konsert med publikum, selv om musikerne hadde spilt sammen en stund. De framsto derfor som et band i en tidlig fase, men ikke som et band uten retning. Soloene var disiplinerte, og de musikalske overgangene mellom medlemmene holdt sammen selv når musikken åpnet seg for improvisasjon.
En av låtene var skrevet av trompetisten Zacharias Ellingsen og tilegnet trompetisten Erik Kimestad Pedersen. Da Ellingsen fortalte om dedikasjonen, presiserte han at Pedersen er fra Kristiansand, ikke Kristiansund. Forvekslingen ble tatt med humor, men musikerne holdt fast ved hvem låten faktisk var skrevet til.
Senere spilte kvartetten musikk, som Berg presenterte som en eksperimentell jazzlåt av Ellis Marsalis. Den brakte en annen klanglig og rytmisk innfallsvinkel inn i settet, samtidig som den passet inn i bandets åpne arbeidsmåte.
Før det annonserte siste nummeret fortalte Berg om «Høljarast», også skrevet av ham. Høljarast ligger i Innlandet, nær Dokka og besteforeldrenes hjemsted. Berg beskrev hvordan dialektskillet i området går fra «flate bygdemål» til «fjellbygdemål», fra «jeg» og «itte» til «e» og «ikke». Slik ble låten knyttet til både et konkret sted og familietilknytningen hans dit. I presentasjonen lå det ikke et behov for å forklare musikken fullt ut, men en personlig bakgrunn som ga tittelen en tydelig forankring.
Etter avslutningen kom et swingende ekstranummer. Det var en naturlig avrunding på en konsert der kvartetten hadde vist både framdrift og vilje til å la musikken ta uventede retninger.
Chrysalis leverte ikke et ferdigpolert uttrykk, men en overbevisende første konsert med publikum. Det mest lovende var kombinasjonen av rå energi, disiplin i soloene og et samspill der alle beveger seg mellom å lede og å støtte. Kvartetten har ennå materiale som ikke har fått navn, men allerede en tydelig musikalsk idé. Melodien i sentrum, improvisasjonen som en del av komposisjonen og et kollektiv der ingen behøver å stå i samme rolle hele tiden. Det var artig å være med på denne konserten, som på mange måter var et blikk inn i fremtiden av Norsk Jazz. Her var det navn å følge med på, absolutt. Vi ser lyst på fremtiden, med slike talenter.
Kristiansund Jazzklubb satte konserten inn i en lokal jazzhistorie der ungdommens engasjement har vært sentralt. I introduksjonen trakk Geir O. Nordli fram jazzmiljøets tidlige år og fortalte at en jazzklubb, kanskje den første i Norge, ble etablert i Kristiansund i 1936. Blant de tidlige bandene nevnte han Happy Boys. Om musikken de spilte faktisk var jazz, eller det enkelte kalte «skramlemusikk», finnes det ifølge Nordli ingen opptak som kan gi svar på.
Poenget var likevel ikke å trekke sikre linjer mellom fortidens og nåtidens uttrykk, men å peke på et gjentakende trekk: Unge musikere som finner sammen, spiller med stor energi og setter sitt preg på musikken. Den beskrivelsen passet godt på kveldens hovednavn, Chrysalis.
Kvartetten har utspring fra jazzlinja i Trondheim. Navnet viser til puppestadiet før sommerfuglen trer fram, og bandet knytter det til en musikk som beveger seg mellom det harde og røffe og det skjøre og stemningsfulle. Besetningen er Eivind Urnes Berg på saxofon, Zacharias Ellingsen på trompet, Erlend Kongshaug på kontrabass og Ole Calmeyer på trommer, og har ingen akkordinstrumenter. Dermed blir melodien, basslinjene og musikernes innbyrdes lytting særlig viktige.
Konserten åpnet med «Buran 1», en drivende låt skrevet av Berg. Han fortalte at tittelen viser til flere ting. Bydelen Buran i Trondheim, der han og bassisten Erlend Kongshaug har bodd. Et sovjetisk romskip og bussholdeplassen de bruker når de er for sent ute til skolen. Det hverdagslige og det storstilte møtes i forklaringen, mens musikken selv går rett på sak.
Chrysalis spiller med en direkte og rå energi. De fire musikerne holder trykket oppe, men musikken er ikke bare framoverlent. Den er også åpen, med rom for at ideer kan oppstå og utvikles underveis. Når én musiker trer fram, følger de andre opp, utfordrer eller gir plass. Vekslingene mellom solistiske utspill og støttefunksjon virker gjennomtenkte uten å låse musikken fast.
«Buksevise» senket tempoet noe etter åpningen og hadde et tydeligere improvisasjonspreg. Her kom kvartettens lyttende side fram. Musikerne lot linjene få tid, og samspillet fikk utvikle seg gjennom små skift og svar. Flere steder lå saxofon og trompet tett sammen i tostemt spill. De to blåserne kunne både markere melodien samlet og trekke den i ulike retninger.
Berg presenterte senere «Money Glitch» og et stykke som ennå ikke hadde fått tittel. At materialet fortsatt er ferskt, passet med konsertens karakter. Dette var bandets første konsert med publikum, selv om musikerne hadde spilt sammen en stund. De framsto derfor som et band i en tidlig fase, men ikke som et band uten retning. Soloene var disiplinerte, og de musikalske overgangene mellom medlemmene holdt sammen selv når musikken åpnet seg for improvisasjon.
En av låtene var skrevet av trompetisten Zacharias Ellingsen og tilegnet trompetisten Erik Kimestad Pedersen. Da Ellingsen fortalte om dedikasjonen, presiserte han at Pedersen er fra Kristiansand, ikke Kristiansund. Forvekslingen ble tatt med humor, men musikerne holdt fast ved hvem låten faktisk var skrevet til.
Senere spilte kvartetten musikk, som Berg presenterte som en eksperimentell jazzlåt av Ellis Marsalis. Den brakte en annen klanglig og rytmisk innfallsvinkel inn i settet, samtidig som den passet inn i bandets åpne arbeidsmåte.
Før det annonserte siste nummeret fortalte Berg om «Høljarast», også skrevet av ham. Høljarast ligger i Innlandet, nær Dokka og besteforeldrenes hjemsted. Berg beskrev hvordan dialektskillet i området går fra «flate bygdemål» til «fjellbygdemål», fra «jeg» og «itte» til «e» og «ikke». Slik ble låten knyttet til både et konkret sted og familietilknytningen hans dit. I presentasjonen lå det ikke et behov for å forklare musikken fullt ut, men en personlig bakgrunn som ga tittelen en tydelig forankring.
Etter avslutningen kom et swingende ekstranummer. Det var en naturlig avrunding på en konsert der kvartetten hadde vist både framdrift og vilje til å la musikken ta uventede retninger.
Chrysalis leverte ikke et ferdigpolert uttrykk, men en overbevisende første konsert med publikum. Det mest lovende var kombinasjonen av rå energi, disiplin i soloene og et samspill der alle beveger seg mellom å lede og å støtte. Kvartetten har ennå materiale som ikke har fått navn, men allerede en tydelig musikalsk idé. Melodien i sentrum, improvisasjonen som en del av komposisjonen og et kollektiv der ingen behøver å stå i samme rolle hele tiden. Det var artig å være med på denne konserten, som på mange måter var et blikk inn i fremtiden av Norsk Jazz. Her var det navn å følge med på, absolutt. Vi ser lyst på fremtiden, med slike talenter.

Operaens Sinfonietta lot Mendelssohn og Brahms tre fram i et format der hver enkelt musiker blir tydeligere. I Symfonisalen ble nærheten mer enn en praktisk ramme: Den ga konserten et lyttende perspektiv på romantikkens melodier, naturbilder og skiftende stemninger.

På Campus Kristiansund 22. oktober handlet «Kvinner i Teten» om mer enn individuelle karrierevalg. Gjennom historier fra arbeidsliv, rettsvesen, internasjonalt samarbeid og lokalsamfunn undersøkte konferansen hvem som får plass, hvem som blir sett – og hvordan fortellingene våre er med på å forme framtiden.
.jpg)
De måtte vandre i dagevis gjennom krevende terreng, frakte våpen og utstyr over fjellene og samarbeide om en jakt der utfallet var høyst usikkert. Likevel vendte steinaldermenneskene tilbake til de værharde fjellområdene gang på gang. Nye arkeologiske undersøkelser tyder på at reinsdyrjakten handlet om langt mer enn å skaffe mat.