Operaens Sinfonietta lot Mendelssohn og Brahms tre fram i et format der hver enkelt musiker blir tydeligere. I Symfonisalen ble nærheten mer enn en praktisk ramme: Den ga konserten et lyttende perspektiv på romantikkens melodier, naturbilder og skiftende stemninger.
Utdrag av Operaens Sinfonietta. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten åpnet med Felix Mendelssohns Hebridene-overture, skrevet mellom 1829 og 1832 etter komponistens reise til Skottland. I sin introduksjon trakk dirigent Halldis Rønning fram møtet med Hebridene. Grottens særegne form og akustikk, sammen med lyden av havet, ble en viktig inspirasjon for den unge Mendelssohn.
Rønnings innledning satte verket inn i en større sammenheng. Naturen var en sentral inspirasjonskilde i romantikken, påpekte hun, og den forbindelsen er heller ikke begrenset til én historisk periode. Hos Mendelssohn blir landskapet ikke bare et motiv utenfor musikken, men en impuls som setter den i bevegelse. Hebridene-overturen åpner dermed konserten med et tydelig møte mellom naturinntrykk og musikalsk form.
Mendelssohn og Johannes Brahms ble presentert som komponister med flere fellestrekk. Begge lot seg inspirere av naturen, og begge videreførte et klassisk uttrykk med blikk bakover mot komponister som Bach, Mozart og Haydn. Rønning satte dem samtidig i kontrast til Wagner og Liszt, som i større grad ble oppfattet som fremoverskuende. Det er en nyttig inngang til Brahms. Musikken hans forholder seg til tradisjonen, men er ikke bundet til den som et museum.
Med et mindre orkester kommer publikum nærmere musikerne, men nærheten endrer også hva man lytter etter. Når de store instrumentgruppene ikke fyller klangbildet på samme måte, hviler mer ansvar på den enkelte musikanten. Linjer og overganger blir lettere å følge, og små forskjeller i klang og frasering trer tydeligere fram.
I denne framføringen opplevdes partiene ofte som en veksling mellom enkeltinstrumenter snarere enn mellom større instrumentgrupper. Det ga musikken et mer samtalende preg. En frase kunne overtas og føres videre av en ny stemme, i stedet for å bli båret fram av en samlet gruppe. Det er en styrke ved det nære formatet, men også en forpliktelse. Hver musiker må bidra til helheten med presisjon og tyngde, samtidig som det må være rom for at den enkelte klangen får stå fram.
Denne vekslingen må ikke forveksles med improvisasjon. I Brahms er den nøye komponert og fastlagt i partituret. Det skiller seg fra musikkformer der rytmikken åpner for større improvisatorisk frihet. Her ligger uttrykksrommet i hvordan musikerne former de skrevne linjene og svarer hverandre innenfor en bestemt struktur.
Brahms’ andre symfoni ble skrevet i 1877, mens komponisten oppholdt seg ved Wörthersee i Østerrike. Etter arbeidet med den første symfonien, som tok 21 år fra de tidlige skissene til det ferdige verket, gikk det langt raskere med nummer to. Rønning fortalte at den ble skrevet på fire måneder, i en periode da Brahms opplevde å finne melodier omkring seg, melodier overalt.
Symfonien beskrives gjerne som lysere, mer pastoral og mer optimistisk enn den første. Men Rønning pekte også på at det melankolske aldri er langt unna det lykkelige. De to stemningene lever side om side, noen ganger med den ene tydeligst i forgrunnen, andre ganger med den andre. Det er en presis inngang til Brahms sitt uttrykk. Lysheten blir ikke overflatisk, fordi musikken hele tiden rommer en skygge. Melankolien blir heller ikke tung, fordi den stadig møtes av varme og bevegelse.
I konserten ble dette særlig merkbart i de større oppbyggingene, der musikken nærmest reiser seg og vokser i kraft. Slike partier viser hvordan Brahms kan la et motiv utvikle seg gradvis til noe mer omfattende, uten at det melodiske uttrykket forsvinner under tyngden. I en mindre besetning blir denne utviklingen mindre monumental enn i et stort symfoniorkester, men til gjengjeld blir veien fram mot kraften tydeligere. Man hører hvordan stemmene bygger videre på hverandre.
Et av konsertens mange høydepunkter kom i fjerde sats, der fløyte, obo og klarinett veksler mellom seg. Her fikk det mindre formatet særlig god virkning. Når melodien flytter seg fra ett instrument til et annet, blir overleveringen en del av selve uttrykket. Hver stemme setter sitt preg på frasen, uten at sammenhengen brytes.
Vekslingen var henrivende nettopp fordi den lot klangforskjellene komme fram. Den var samtidig et eksempel på hvordan Brahms sin komposisjonsteknikk kan gjøre enkeltstemmer til bærere av en større helhet. Det som først oppleves som en melodisk linje, viser seg å være et samspill mellom flere musikere, som er planlagt ned til detaljene, men blir levende i framføringen.
Operaens Sinfonietta ga Brahms’ andre symfoni et perspektiv der detaljene kunne høres uten at verket mistet sin sammenheng. Mendelssohns naturinspirerte overture og Brahms sin pastorale symfoni ble knyttet sammen gjennom komponistenes forhold til landskapet, men også gjennom måten begge verkene lar musikalske ideer utvikle seg innenfor en tydelig form.
Konsertens mest overbevisende idé lå i denne balansen mellom det intime og det store. Den mindre besetningen ga ikke bare et nedskalert bilde av symfonisk musikk. Den flyttet oppmerksomheten mot den enkelte stemmen, det musikalske ansvaret og forbindelsene mellom instrumentene. Vi vet hva Operaens Sinfonietta er god for, her gav de liv til Mendelssohn og Brahms. Dyktig og inspirerende ledet av sin dirigent for kvelden, Halldis Rønning. Stående applaus!
Konserten åpnet med Felix Mendelssohns Hebridene-overture, skrevet mellom 1829 og 1832 etter komponistens reise til Skottland. I sin introduksjon trakk dirigent Halldis Rønning fram møtet med Hebridene. Grottens særegne form og akustikk, sammen med lyden av havet, ble en viktig inspirasjon for den unge Mendelssohn.
Rønnings innledning satte verket inn i en større sammenheng. Naturen var en sentral inspirasjonskilde i romantikken, påpekte hun, og den forbindelsen er heller ikke begrenset til én historisk periode. Hos Mendelssohn blir landskapet ikke bare et motiv utenfor musikken, men en impuls som setter den i bevegelse. Hebridene-overturen åpner dermed konserten med et tydelig møte mellom naturinntrykk og musikalsk form.
Mendelssohn og Johannes Brahms ble presentert som komponister med flere fellestrekk. Begge lot seg inspirere av naturen, og begge videreførte et klassisk uttrykk med blikk bakover mot komponister som Bach, Mozart og Haydn. Rønning satte dem samtidig i kontrast til Wagner og Liszt, som i større grad ble oppfattet som fremoverskuende. Det er en nyttig inngang til Brahms. Musikken hans forholder seg til tradisjonen, men er ikke bundet til den som et museum.
Med et mindre orkester kommer publikum nærmere musikerne, men nærheten endrer også hva man lytter etter. Når de store instrumentgruppene ikke fyller klangbildet på samme måte, hviler mer ansvar på den enkelte musikanten. Linjer og overganger blir lettere å følge, og små forskjeller i klang og frasering trer tydeligere fram.
I denne framføringen opplevdes partiene ofte som en veksling mellom enkeltinstrumenter snarere enn mellom større instrumentgrupper. Det ga musikken et mer samtalende preg. En frase kunne overtas og føres videre av en ny stemme, i stedet for å bli båret fram av en samlet gruppe. Det er en styrke ved det nære formatet, men også en forpliktelse. Hver musiker må bidra til helheten med presisjon og tyngde, samtidig som det må være rom for at den enkelte klangen får stå fram.
Denne vekslingen må ikke forveksles med improvisasjon. I Brahms er den nøye komponert og fastlagt i partituret. Det skiller seg fra musikkformer der rytmikken åpner for større improvisatorisk frihet. Her ligger uttrykksrommet i hvordan musikerne former de skrevne linjene og svarer hverandre innenfor en bestemt struktur.
Brahms’ andre symfoni ble skrevet i 1877, mens komponisten oppholdt seg ved Wörthersee i Østerrike. Etter arbeidet med den første symfonien, som tok 21 år fra de tidlige skissene til det ferdige verket, gikk det langt raskere med nummer to. Rønning fortalte at den ble skrevet på fire måneder, i en periode da Brahms opplevde å finne melodier omkring seg, melodier overalt.
Symfonien beskrives gjerne som lysere, mer pastoral og mer optimistisk enn den første. Men Rønning pekte også på at det melankolske aldri er langt unna det lykkelige. De to stemningene lever side om side, noen ganger med den ene tydeligst i forgrunnen, andre ganger med den andre. Det er en presis inngang til Brahms sitt uttrykk. Lysheten blir ikke overflatisk, fordi musikken hele tiden rommer en skygge. Melankolien blir heller ikke tung, fordi den stadig møtes av varme og bevegelse.
I konserten ble dette særlig merkbart i de større oppbyggingene, der musikken nærmest reiser seg og vokser i kraft. Slike partier viser hvordan Brahms kan la et motiv utvikle seg gradvis til noe mer omfattende, uten at det melodiske uttrykket forsvinner under tyngden. I en mindre besetning blir denne utviklingen mindre monumental enn i et stort symfoniorkester, men til gjengjeld blir veien fram mot kraften tydeligere. Man hører hvordan stemmene bygger videre på hverandre.
Et av konsertens mange høydepunkter kom i fjerde sats, der fløyte, obo og klarinett veksler mellom seg. Her fikk det mindre formatet særlig god virkning. Når melodien flytter seg fra ett instrument til et annet, blir overleveringen en del av selve uttrykket. Hver stemme setter sitt preg på frasen, uten at sammenhengen brytes.
Vekslingen var henrivende nettopp fordi den lot klangforskjellene komme fram. Den var samtidig et eksempel på hvordan Brahms sin komposisjonsteknikk kan gjøre enkeltstemmer til bærere av en større helhet. Det som først oppleves som en melodisk linje, viser seg å være et samspill mellom flere musikere, som er planlagt ned til detaljene, men blir levende i framføringen.
Operaens Sinfonietta ga Brahms’ andre symfoni et perspektiv der detaljene kunne høres uten at verket mistet sin sammenheng. Mendelssohns naturinspirerte overture og Brahms sin pastorale symfoni ble knyttet sammen gjennom komponistenes forhold til landskapet, men også gjennom måten begge verkene lar musikalske ideer utvikle seg innenfor en tydelig form.
Konsertens mest overbevisende idé lå i denne balansen mellom det intime og det store. Den mindre besetningen ga ikke bare et nedskalert bilde av symfonisk musikk. Den flyttet oppmerksomheten mot den enkelte stemmen, det musikalske ansvaret og forbindelsene mellom instrumentene. Vi vet hva Operaens Sinfonietta er god for, her gav de liv til Mendelssohn og Brahms. Dyktig og inspirerende ledet av sin dirigent for kvelden, Halldis Rønning. Stående applaus!
.jpg)
De måtte vandre i dagevis gjennom krevende terreng, frakte våpen og utstyr over fjellene og samarbeide om en jakt der utfallet var høyst usikkert. Likevel vendte steinaldermenneskene tilbake til de værharde fjellområdene gang på gang. Nye arkeologiske undersøkelser tyder på at reinsdyrjakten handlet om langt mer enn å skaffe mat.
Laget av ScaleFlow.
