«Å våge» var temaet da Kvinner i Teten 2026 samlet deltakere på Campus Kristiansund. Programmet beveget seg mellom personlig erfaring og samfunnsansvar: fra betydningen av å få en mulighet, via spørsmålet om hvem arbeidslivet rekrutterer, til tilliten som må ligge til grunn for domstolene og det internasjonale samarbeidet.

Konferansierene Cathrine Pryser og Pernille Engdahl åpnet dagen. Deretter fulgte Rosa S. Borøchstein, markedskonsulent i Kristiansund Ballklubb, med åpningsinnlegget. Borøchsteins innlegg er tidligere omtalt i Applausen.

Også Bente Sollid, techgründer og foredragsholder, var på programmet med innlegget «AI handler mer om ledelse enn teknologi». Det ble tidligere dekket som en egen sak.

Gjennom dagen ble kultur et bredt begrep. Ikke bare kunst og sceniske innslag, men også vanene, forventningene og fortellingene som avgjør hvem som opplever at de hører til,i en virksomhet, i en rettssal eller i en by.

En mulighet kan endre retningen

Økonomisjef i Kristiansund kommune Wenche M. Eikeset tok utgangspunkt i sin egen vei inn i lederrollen. Hun fortalte om en ungdomstid der skolegangen ble avbrutt, om å bli mor tidlig, og om å ta studiekompetanse som privatist etter at hun hadde fått sitt andre barn. Senere studerte hun logistikk samtidig som hun jobbet fulltid og hadde omsorg for barna. Eikeset beskrev også skepsisen hun møtte som ung kvinne i bussbransjen. Hun hadde ikke fagbrev eller lang erfaring fra næringen, men brukte logistikkunnskapen sin, lyttet til kolleger med mer bransjeerfaring og tok ansvar for arbeidet. Hun ble etter hvert leder i Tide Buss. Den første kvinnen i den rollen og den yngste som hadde hatt den.

Veien videre gikk til Kristiansund kommune. Da stillingen som økonomisjef ble ledig, var hun usikker på om hun hadde «de riktige papirene» og nok erfaring. Flere personer oppfordret henne til å søke. Hun fikk stillingen, og trakk fram fire ledere som på ulike tidspunkt hadde sett potensialet hennes og åpnet dører.

– Det åpenbare valget er sjelden det eneste, sa Eikeset.

Historien hennes var ikke en oppfordring om at formell kompetanse er uviktig. Poenget var snarere at kvalifikasjoner må vurderes i sammenheng med mennesket: erfaringer, læringsevne og hva personen kan utvikle seg til. Eikeset fortalte at hun selv ikke alltid hadde vært flink til å melde seg på muligheter. Andre måtte noen ganger si at de hadde tro på henne.

I dag sitter hun selv med ansvar for å ansette, gi referanser og delegere oppgaver. Hun oppfordret ledere til å undersøke hvilke forventninger de bringer med seg inn i slike vurderinger: Hvem blir regnet som et naturlig valg, og hvem må først overbevise om at de hører hjemme i rommet?

Det spørsmålet ble tatt videre av neste innleder, Carina Møller, prosjektleder i Globale Kristiansund.

Se kompetanse som ikke står på CV-en

Møller knyttet mangfoldsledelse til både demografiske endringer og arbeidslivets behov. Hun pekte på at færre unge og en aldrende befolkning vil gjøre arbeidskraften mer knapp, samtidig som mange mennesker står utenfor arbeidslivet eller arbeider i jobber som ikke bruker kompetansen deres.

Hun advarte mot rekruttering der man ubevisst velger mennesker som ligner på dem man allerede kjenner. Et tradisjonelt CV-løp kan gjøre det vanskelig å oppdage ferdigheter som ikke er dokumentert gjennom utdanning eller tidligere stillingstitler. Møller viste blant annet til unge hun møtte i en flyktningleir på Lesvos, som hadde stått opp dag etter dag for å arbeide frivillig under krevende forhold.

– Man har bare en annerledes erfaring, sa Møller.

Hun beskrev mangfoldsledelse som mer enn et spørsmål om velvilje. Det handler også om å lete bredere etter kompetanse og om å utvikle arbeidsplasser som kan nyttiggjøre seg ulike erfaringer. Det krever at ledelsen arbeider systematisk med egne rekrutteringspraksiser, mål og oppfølging. Møller trakk også fram konsekvensene når mennesker over tid holdes utenfor. Det handler om økonomi, men også om verdighet, tilhørighet og tillit. Frivillig innsats og sosiale møteplasser kan ha stor verdi, men erstatter ikke følelsen av å bli satset på og få bidra i arbeidslivet.

I dette perspektivet fikk «å våge» en institusjonell side: Det er ikke bare den enkelte som må ta sjansen. Arbeidsgivere og ledere må også være villige til å endre hvordan de vurderer mennesker.

She Phi, anerkjennelse og synlighet

She Phi-prisen 2026 var en del av programmet. Prisutdelingen trakk fram årets nominerte, og Sigrid Alnæs ble kåret til årets vinner. Prisen ga dermed plass til en annen side av konferansens tema. Betydningen av å synliggjøre innsats og anerkjenne mennesker som bidrar.

Programmet presenterte også fjorårets vinner, Live Edvardsen, kokk og kokebokforfatter. Applausen har tidligere omtalt prisutdelingen og prisen til Sigrid Alnæs.

Retten trenger tillit og mennesker

Etter lunsj gikk konferansen fra arbeidslivets vurderinger til rettsstatens grunnprinsipper. Birgitte Røsgaard, tingrettsdommer i Kristiansund, fortalte om veien gjennom jusstudier, advokat- og kommuneadvokatstillinger og fram til dommerrollen. Hun la vekt på at domstolens uavhengighet er avgjørende for at mennesker skal kunne møte staten i retten og forvente at saken vurderes etter loven og bevisene. Dommere utnevnes gjennom en prosess som skal verne denne uavhengigheten, og de skal ikke være underlagt politiske hensyn når de avgjør enkeltsaker.

– Uavhengigheten er ikke et privilegium for dommeren, men en rettighet for alle, sa Røsgaard.

Dommerhverdagen består av et stort spenn av saker. Fra straffesaker og barnevern til foreldretvister, erstatning og konflikter mellom naboer. Røsgaard beskrev arbeidet med bevisvurderinger som særlig krevende, fordi sakene ofte får store konsekvenser for menneskene som er involvert. Dommeren må lytte og møte partene med respekt, samtidig som nødvendig avstand må opprettholdes for å kunne treffe en objektiv avgjørelse. Hun fortalte også om sin egen oppvekst og om betydningen av å se hvordan sårbare mennesker møtes av offentlige systemer. Hun trakk fram erfaringene med sin syke storebror som en viktig del av sin rettferdighetssans og forståelse for mennesker med ulik bakgrunn og livssituasjon.

At hun er kvinne i en rolle som historisk har vært dominert av menn, var også en del av innlegget. Røsgaard understreket at det er loven og bevisene som skal avgjøre saken, ikke dommerens kjønn. Samtidig har synlig representasjon betydning: Når unge mennesker møter kvinner i autoritets- og lederroller, blir det tydeligere at slike posisjoner er åpne for flere.

For Røsgaard handler tillit til domstolene om uavhengighet, upartiskhet og kompetanse, men også om at mennesker kjenner seg igjen i institusjonene og opplever at de blir møtt med samme respekt.

Fra nysgjerrighet til ansvar

Dagens internasjone innlegg var ved Torill S. Hansen, prosjektkoordinator i NATO. Hun fortalte om veien fra Kristiansund til NATOs militære hovedkvarter i Belgia, og om hvordan interessen for samfunnsspørsmål og internasjonalt samarbeid gradvis formet yrkesretningen hennes.

Et praktikantopphold ved Norges ambassade i Tallinn i 2022 ble et vendepunkt. Da Russlands fullskala invasjon av Ukraina begynte, ble sikkerhetspolitikk for Hansen mindre abstrakt. Hun fikk se hvordan krig og usikkerhet påvirket hverdagen, og hvordan små land er avhengige av samarbeid og allianser for trygghet.

Hansen beskrev ikke karrieren som en rett linje. Nysgjerrigheten ga henne retning før hun hadde en fullstendig plan. Senere måtte hun søke stillinger og ta ansvar også når hun ikke følte seg helt klar – blant annet da hun begynte i et miljø preget av erfarne kolleger og et språk fullt av forkortelser.

Hun fortalte at ansvar i seg selv kan gjøre en mer klar. Det betyr ikke at man alltid har oversikt fra første dag, men at man kan bidra ved å stille spørsmål, oppdage sammenhenger og lære underveis.

I arbeidet med samarbeid mellom NATO, FN og Den afrikanske union trakk Hansen fram relasjoner som en forutsetning for å løse oppgaver. Organisasjonene har ulike mandat og arbeidsmåter, og samarbeid krever at partene lytter til hverandre og forstår både muligheter og begrensninger.

– «Når du selv går inn i rommet, så gjør rommet litt større for andre», sa Hansen.

Hun knyttet dermed personlig mot til et ansvar for å gi plass videre. Det handler ikke bare om å våge å søke selv, men også om å legge merke til hvem som ikke blir invitert inn, hvem som ikke får ordet, og hvem som ikke blir vurdert som aktuell.

Hjemstedet som en fortelling i endring

Hedda E. Bangsund, prosjektleder i Kristiansund og Nordmøre Næringsforening, vendte blikket mot byen og fortellingene som knytter mennesker til et sted. Hun fortalte at hun syntes det var flaut å flytte tilbake til Kristiansund som 26-åring. Hun hadde oppfattet hjemflyttingen som et steg tilbake, mens storbyene framsto som de naturlige stedene å dra for å finne muligheter.

Bangsund beskrev hvordan bildet hennes av Kristiansund var blitt til gjennom kommentarer, overskrifter og samtaler – ikke gjennom en systematisk vurdering av hva som faktisk foregikk i byen. Da hun flyttet hjem, oppdaget hun at byen hadde endret seg mens hun var borte: nye etableringer, investeringer og møteplasser var med på å vise en annen utvikling enn den hun hadde forestilt seg.

Byggekranene ble et konkret bilde på denne forandringen. For Bangsund uttrykte de at noen satset på framtiden, og at byen fortsatt hadde ambisjoner. Men innlegget handlet ikke om å late som at alle utfordringer var løst. Det handlet om å være oppmerksom på hvilke historier som blir gjentatt, og hva de gjør med forventningene til stedet.

– Den viktigste historien vi kan fortelle om Kristiansund, er ikke hvem vi har vært, men hvem vi er i ferd med å bli, sa Bangsund.

Dermed ble stedstilhørighet også et spørsmål om kultur: Hvordan beskriver vi hjemstedet vårt? Hvem får definere hva som er mulig der? Og hva skjer hvis gamle forestillinger fortsetter å prege valgene, selv etter at virkeligheten har endret seg?

Fra nysgjerrighet til ansvar

Dagens internasjone innlegg var ved Torill S. Hansen, prosjektkoordinator i NATO. Hun fortalte om veien fra Kristiansund til NATOs militære hovedkvarter i Belgia, og om hvordan interessen for samfunnsspørsmål og internasjonalt samarbeid gradvis formet yrkesretningen hennes. Et praktikantopphold ved Norges ambassade i Tallinn i 2022 ble et vendepunkt. Da Russlands fullskala invasjon av Ukraina begynte, ble sikkerhetspolitikk for Hansen mindre abstrakt. Hun fikk se hvordan krig og usikkerhet påvirket hverdagen, og hvordan små land er avhengige av samarbeid og allianser for trygghet.

Hansen beskrev ikke karrieren som en rett linje. Nysgjerrigheten ga henne retning før hun hadde en fullstendig plan. Senere måtte hun søke stillinger og ta ansvar også når hun ikke følte seg helt klar – blant annet da hun begynte i et miljø preget av erfarne kolleger og et språk fullt av forkortelser.

Hun fortalte at ansvar i seg selv kan gjøre en mer klar. Det betyr ikke at man alltid har oversikt fra første dag, men at man kan bidra ved å stille spørsmål, oppdage sammenhenger og lære underveis.

I arbeidet med samarbeid mellom NATO, FN og Den afrikanske union trakk Hansen fram relasjoner som en forutsetning for å løse oppgaver. Organisasjonene har ulike mandat og arbeidsmåter, og samarbeid krever at partene lytter til hverandre og forstår både muligheter og begrensninger.

– «Når du selv går inn i rommet, så gjør rommet litt større for andre», sa Hansen.

Hun knyttet dermed personlig mot til et ansvar for å gi plass videre. Det handler ikke bare om å våge å søke selv, men også om å legge merke til hvem som ikke blir invitert inn, hvem som ikke får ordet, og hvem som ikke blir vurdert som aktuell.

Konferansen ble avsluttet med Johanne S. Refseth, «Psykolog med sovepose», og foredraget «Tøffere enn du tror». Refseths innlegg er tidligere omtalt i Applausen.

Mot som en praksis

Innleggene på Campus Kristiansund viste ulike sider av det å våge. For Eikeset handlet det om å ta imot tillit og senere bruke egen posisjon til å gi andre muligheter. For Møller handlet det om å utfordre etablerte blikk på kompetanse. For Røsgaard var det avgjørende å forvalte uavhengighet og tillit i en institusjon med stor betydning for enkeltmennesker. Bangsund undersøkte hvordan fortellinger kan forme et steds framtidsmuligheter, mens Hansen løftet fram nysgjerrighet, relasjoner og ansvar i internasjonalt samarbeid. I tillegg til en vel fortjent pris til Sigrid Alnæs, og en flott åpning ved Rosa S. Borøchstein, tanker rundt AI og en psykolog med sovepose. Vi vil si en vellykket og vel gjennomført dag,

Slik er «å våge» mer enn en personlig egenskap. Det er også et spørsmål om hvilke arbeidsplasser, institusjoner og lokalsamfunn vi bygger, og om hvem som får være med på å forme dem.

‍