De måtte vandre i dagevis gjennom krevende terreng, frakte våpen og utstyr over fjellene og samarbeide om en jakt der utfallet var høyst usikkert. Likevel vendte steinaldermenneskene tilbake til de værharde fjellområdene gang på gang. Nye arkeologiske undersøkelser tyder på at reinsdyrjakten handlet om langt mer enn å skaffe mat.
.jpg)
Morten Ramstad, arkeolog og seksjonssjef for Fornminneseksjonen ved Universitetsmuseet i Bergen. Foto Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHøyt oppe i fjellene, der været kan skifte fra sol til snøstorm på kort tid, ligger sporene etter noen av steinalderens mest omfattende jaktoperasjoner. På Fetegga i Reinheimen, omkring 1500 meter over havet, har arkeologer avdekket et imponerende system av jaktstillinger. Her kunne mange jegere ligge skjult bak steinoppbygninger med buer og spyd og vente på reinsdyrflokker som trakk over fjellryggene og ned mot fangstanleggene.
Men hvorfor tok menneskene seg helt hit?
For jegerne som kom fra bosetningene ved kysten, kunne turen kreve flere dagers vandring. De måtte bære med seg våpen, redskaper og forsyninger. De risikerte uvær, skader og å vende tomhendte tilbake. Samtidig hadde de tilgang til både fisk, sjøpattedyr og andre ressurser nærmere hjemmet. Arkeolog Morten Ramstad mener derfor at vi må se etter flere forklaringer enn behovet for kjøtt.
Undersøkelsene på Fetegga i 2014 og 2015 avdekket over 70 arkeologiske strukturer, blant dem 57 jaktstillinger, ildsteder og spor etter leirplasser. Jaktstillingene var ikke tilfeldig plassert. Ved hjelp av droner, detaljerte terrengmodeller og analyser av siktlinjer har forskerne undersøkt hvordan jegerne kunne kontrollere reinsdyrenes bevegelser over fjellryggen.
Resultatene viser et gjennomtenkt system. De enkelte jaktstillingene var plassert slik at de utfylte hverandre og dekket sannsynlige passasjer for dyrene. Enkelte jegere kunne drive reinsdyrene i bestemte retninger, mens andre ventet i skjul. Samtidig måtte mulige rømningsveier kontrolleres. Et slikt anlegg forutsatte inngående kjennskap til landskapet og et betydelig samarbeid mellom jegerne.
Det var ikke tilstrekkelig at noen få personer møtte opp med pil og bue. Fangstsystemet fungerte best når mange av jaktstillingene var bemannet samtidig. Dermed måtte jakten planlegges lenge før jegerne nådde fjellet.
For å forstå hvorfor fjellene var attraktive jaktområder, må vi også forstå hvordan landskapet så ut i steinalderen. Klimaet var i perioder varmere enn i dag, og skoggrensen lå høyere. Store deler av det som nå er åpne høyfjellsområder, kunne være skogkledde.
Reinsdyrene søkte derimot mot høyereliggende, åpne områder, særlig om sommeren. Her kunne de finne svalere temperaturer, vind og mindre insektplager. Fjellrygger som Fetegga kunne derfor fungere som samlingsområder for dyrene. Dette ga jegerne en mulighet til å utnytte reinsdyrenes naturlige trekkmønstre. Men muligheten var ikke det samme som en garanti.
Dyrene kunne utebli, været kunne slå om, og jakten kunne mislykkes. Selv en vellykket fangst skapte nye utfordringer: Kjøtt, skinn og andre verdifulle deler av dyrene måtte bearbeides og transporteres over lange avstander.
På Fetegga fant arkeologene hundrevis av steingjenstander og avslag fra redskapsproduksjon. Mye av materialet vitner om vedlikehold og utskifting av jaktutstyr. Jegerne hadde med seg redskaper og råmaterialer som kunne brukes til å reparere våpen og bearbeide fangsten. Funnene tyder også på at slakting og annen behandling av dyrene foregikk på stedet.
Det ble dessuten påvist spor etter leirplasser og ildsteder. Ved disse ble det funnet rester av bjørk, som måtte ha blitt hentet fra lavereliggende områder. Også brensel måtte i tillegg transporteres langt opp i fjellet. Samlet viser funnene hvor mye arbeid som lå bak ekspedisjonene, både før, under og etter selve jakten. Dateringene peker mot gjentatt bruk av området gjennom en lengre periode i siste del av eldre steinalder (ca 4800-4000 f.kr.).
Fetegga var et fangstområde som mennesker stadig vendte tilbake til, der hvor kunnskapen om terrenget, dyrenes bevegelser og jaktteknikker kunne overføres mellom generasjoner.
Også lenger nord, i Sunndalsfjella, har arkeologiske undersøkelser gitt ny kunnskap om menneskenes tidlige bruk av høyfjellet. Grete Irene Solvold har presentert resultater fra undersøkelser ved blant annet Sandvatnet, Holvatnet og Aursjøen. Ved Sandvatnet ble det funnet omkring 3000 steingjenstander. Blant dem var pilspisser, skrapere og redskaper som kan knyttes til jakt og opphold i fjellet.
En datering fra lokaliteten peker mot perioden 8700–8600 f.kr. Det betyr at mennesker oppsøkte disse fjellområdene allerede for mer enn 10 000 år siden. Solvold mener funnene kan representere ett eller flere jaktlag som har oppholdt seg i området, sannsynligvis på jakt etter reinsdyr. Ved Holvatnet har nyere undersøkelser avdekket flere redskaper som kan ha vært brukt til å skjære, skrape og bearbeide materialer. Funnene kan være spor etter korte opphold der jegerne slaktet dyr, fjernet skinn og parterte kjøtt før de dro videre.
Det er foreløpig ikke sikkert hvor lenge menneskene oppholdt seg på de enkelte lokalitetene, eller hvor mange som deltok. Undersøkelsene viser i midlertid at fjellområdene inngikk i menneskenes aktivitetsområder svært tidlig etter siste istid. Funnene fra Sunndalsfjella og Fetegga stammer fra ulike deler av steinalderen. De dokumenterer derfor ikke ett og samme fangstsystem, men viser en lang periode og en trend for hvordan fjellet kunne brukes gjennom svært lange tidsrom.
Reinsdyr var en verdifull ressurs. Et felt dyr kunne gi store mengder kjøtt, skinn til klær og utstyr, og bein og gevir som kunne bearbeides til redskaper. En vellykket jakt kunne dermed gi et betydelig utbytte. Likevel mener Ramstad at det økonomiske regnestykket alene ikke er tilstrekkelig til å forklare de omfattende jaktekspedisjonene til Fetegga. Ved kysten fantes det marine ressurser, og i skogsområdene kunne menneskene jakte andre dyr.
Hvorfor skulle de da bruke så mye tid og energi på å oppsøke et farlig og værutsatt høyfjellsområde?
Ramstad peker på at jakten også må forstås som en sosial aktivitet. I samfunn der samarbeid, gjensidige forpliktelser og sosial anseelse var viktige, kunne store jaktekspedisjoner ha en betydning som gikk langt utover fangstutbyttet.
Ramstad trekker inn en teori som gjerne omtales som kostbar signalteori. Tanken er at mennesker kan demonstrere egenskaper som dyktighet, utholdenhet, mot og evne til samarbeid gjennom handlinger som er krevende og kostbare å gjennomføre. På samme måte som en påfuglhann sine prydfjær ville en vellykket reinsdyrjakt i høyfjellet kunne nettopp være en slik handling. Jegerne måtte tåle fysisk belastning, håndtere farlige situasjoner og vise at de behersket våpen, terreng og jaktteknikker. Samtidig måtte de samarbeide.
Den enkelte jeger var avhengig av at andre utførte sine oppgaver. Hele jaktlaget måtte fungere som en enhet. Deltakelse kunne dermed styrke både personlige relasjoner og tilhørigheten til gruppen. Når jegerne vendte tilbake til bosetningene, kunne fangsten også bli et synlig resultat av ferdighetene og innsatsen deres.
Kjøtt, skinn og andre produkter kunne deles, byttes eller inngå i sosiale sammenkomster. Slik kunne jakten bidra til å bygge anseelse, skape forpliktelser og styrke forbindelser mellom mennesker. Dette er en forskningsbasert tolkning, ikke noe arkeologene kan lese direkte ut av steinredskapene. Men Ramstad mener fangstanleggets størrelse, organisering og ressursbehov gjør den relevant.
Fetegga kan heller ikke forstås som et isolert jaktområde. Ekspedisjonene krevde forberedelser, forsyninger og arbeidsinnsats fra områder som strakte seg langt utenfor selve fangstplassen. Etter jakten måtte fangsten fraktes tilbake, og utbyttet skulle fordeles eller brukes. Ramstad setter dette i sammenheng med utviklingen av større og mer etablerte bosetninger ved kysten i siste del av eldre steinalder.
Han mener de store jaktekspedisjonene kan ha vært en del av prosesser der samarbeid, konkurranse, sosial anseelse og organisering fikk økende betydning. Høyfjellet ble dermed ikke bare et område for ressursutnyttelse, men også en arena hvor sosiale relasjoner kunne styrkes og utfordres.
Steinalderens jegere etterlot seg ingen skriftlige fortellinger om hvorfor de dro til fjells. Vi vet ikke hva de tenkte da de forlot kysten, hvilke forventninger de hadde til fangsten, eller hvordan de opplevde dagene i fjellet. De arkeologiske sporene forteller om mennesker som planla, samarbeidet og investerte betydelige ressurser i jakten.
Funnene fra Sunndalsfjella viser at reinsdyrjegerne oppsøkte fjellet svært tidlig etter de første menneskene kom til Norge. Fangstanlegget på Fetegga viser hvor omfattende og organisert jakten senere skulle bli. Kanskje ligger også noe av svaret på hvorfor de tok risikoen nettopp her:
Reinsdyrene ga mat, skinn og andre nødvendige ressurser. Men jakten kunne også gi noe som var vanskeligere å måle: En kraftanstrengelse av en oppvisning i jaktkunnskap, utholdenhet og styrkeprøve. Et efellesskap, anseelse og en plass i samfunnet. Da var kanskje ikke spørsmålet bare hvor mye kjøtt jegerne kunne bringe hjem, men også hva det betydde å ha vært med på jakten.
Høyt oppe i fjellene, der været kan skifte fra sol til snøstorm på kort tid, ligger sporene etter noen av steinalderens mest omfattende jaktoperasjoner. På Fetegga i Reinheimen, omkring 1500 meter over havet, har arkeologer avdekket et imponerende system av jaktstillinger. Her kunne mange jegere ligge skjult bak steinoppbygninger med buer og spyd og vente på reinsdyrflokker som trakk over fjellryggene og ned mot fangstanleggene.
Men hvorfor tok menneskene seg helt hit?
For jegerne som kom fra bosetningene ved kysten, kunne turen kreve flere dagers vandring. De måtte bære med seg våpen, redskaper og forsyninger. De risikerte uvær, skader og å vende tomhendte tilbake. Samtidig hadde de tilgang til både fisk, sjøpattedyr og andre ressurser nærmere hjemmet. Arkeolog Morten Ramstad mener derfor at vi må se etter flere forklaringer enn behovet for kjøtt.
Undersøkelsene på Fetegga i 2014 og 2015 avdekket over 70 arkeologiske strukturer, blant dem 57 jaktstillinger, ildsteder og spor etter leirplasser. Jaktstillingene var ikke tilfeldig plassert. Ved hjelp av droner, detaljerte terrengmodeller og analyser av siktlinjer har forskerne undersøkt hvordan jegerne kunne kontrollere reinsdyrenes bevegelser over fjellryggen.
Resultatene viser et gjennomtenkt system. De enkelte jaktstillingene var plassert slik at de utfylte hverandre og dekket sannsynlige passasjer for dyrene. Enkelte jegere kunne drive reinsdyrene i bestemte retninger, mens andre ventet i skjul. Samtidig måtte mulige rømningsveier kontrolleres. Et slikt anlegg forutsatte inngående kjennskap til landskapet og et betydelig samarbeid mellom jegerne.
Det var ikke tilstrekkelig at noen få personer møtte opp med pil og bue. Fangstsystemet fungerte best når mange av jaktstillingene var bemannet samtidig. Dermed måtte jakten planlegges lenge før jegerne nådde fjellet.
For å forstå hvorfor fjellene var attraktive jaktområder, må vi også forstå hvordan landskapet så ut i steinalderen. Klimaet var i perioder varmere enn i dag, og skoggrensen lå høyere. Store deler av det som nå er åpne høyfjellsområder, kunne være skogkledde.
Reinsdyrene søkte derimot mot høyereliggende, åpne områder, særlig om sommeren. Her kunne de finne svalere temperaturer, vind og mindre insektplager. Fjellrygger som Fetegga kunne derfor fungere som samlingsområder for dyrene. Dette ga jegerne en mulighet til å utnytte reinsdyrenes naturlige trekkmønstre. Men muligheten var ikke det samme som en garanti.
Dyrene kunne utebli, været kunne slå om, og jakten kunne mislykkes. Selv en vellykket fangst skapte nye utfordringer: Kjøtt, skinn og andre verdifulle deler av dyrene måtte bearbeides og transporteres over lange avstander.
På Fetegga fant arkeologene hundrevis av steingjenstander og avslag fra redskapsproduksjon. Mye av materialet vitner om vedlikehold og utskifting av jaktutstyr. Jegerne hadde med seg redskaper og råmaterialer som kunne brukes til å reparere våpen og bearbeide fangsten. Funnene tyder også på at slakting og annen behandling av dyrene foregikk på stedet.
Det ble dessuten påvist spor etter leirplasser og ildsteder. Ved disse ble det funnet rester av bjørk, som måtte ha blitt hentet fra lavereliggende områder. Også brensel måtte i tillegg transporteres langt opp i fjellet. Samlet viser funnene hvor mye arbeid som lå bak ekspedisjonene, både før, under og etter selve jakten. Dateringene peker mot gjentatt bruk av området gjennom en lengre periode i siste del av eldre steinalder (ca 4800-4000 f.kr.).
Fetegga var et fangstområde som mennesker stadig vendte tilbake til, der hvor kunnskapen om terrenget, dyrenes bevegelser og jaktteknikker kunne overføres mellom generasjoner.
Også lenger nord, i Sunndalsfjella, har arkeologiske undersøkelser gitt ny kunnskap om menneskenes tidlige bruk av høyfjellet. Grete Irene Solvold har presentert resultater fra undersøkelser ved blant annet Sandvatnet, Holvatnet og Aursjøen. Ved Sandvatnet ble det funnet omkring 3000 steingjenstander. Blant dem var pilspisser, skrapere og redskaper som kan knyttes til jakt og opphold i fjellet.
En datering fra lokaliteten peker mot perioden 8700–8600 f.kr. Det betyr at mennesker oppsøkte disse fjellområdene allerede for mer enn 10 000 år siden. Solvold mener funnene kan representere ett eller flere jaktlag som har oppholdt seg i området, sannsynligvis på jakt etter reinsdyr. Ved Holvatnet har nyere undersøkelser avdekket flere redskaper som kan ha vært brukt til å skjære, skrape og bearbeide materialer. Funnene kan være spor etter korte opphold der jegerne slaktet dyr, fjernet skinn og parterte kjøtt før de dro videre.
Det er foreløpig ikke sikkert hvor lenge menneskene oppholdt seg på de enkelte lokalitetene, eller hvor mange som deltok. Undersøkelsene viser i midlertid at fjellområdene inngikk i menneskenes aktivitetsområder svært tidlig etter siste istid. Funnene fra Sunndalsfjella og Fetegga stammer fra ulike deler av steinalderen. De dokumenterer derfor ikke ett og samme fangstsystem, men viser en lang periode og en trend for hvordan fjellet kunne brukes gjennom svært lange tidsrom.
Reinsdyr var en verdifull ressurs. Et felt dyr kunne gi store mengder kjøtt, skinn til klær og utstyr, og bein og gevir som kunne bearbeides til redskaper. En vellykket jakt kunne dermed gi et betydelig utbytte. Likevel mener Ramstad at det økonomiske regnestykket alene ikke er tilstrekkelig til å forklare de omfattende jaktekspedisjonene til Fetegga. Ved kysten fantes det marine ressurser, og i skogsområdene kunne menneskene jakte andre dyr.
Hvorfor skulle de da bruke så mye tid og energi på å oppsøke et farlig og værutsatt høyfjellsområde?
Ramstad peker på at jakten også må forstås som en sosial aktivitet. I samfunn der samarbeid, gjensidige forpliktelser og sosial anseelse var viktige, kunne store jaktekspedisjoner ha en betydning som gikk langt utover fangstutbyttet.
Ramstad trekker inn en teori som gjerne omtales som kostbar signalteori. Tanken er at mennesker kan demonstrere egenskaper som dyktighet, utholdenhet, mot og evne til samarbeid gjennom handlinger som er krevende og kostbare å gjennomføre. På samme måte som en påfuglhann sine prydfjær ville en vellykket reinsdyrjakt i høyfjellet kunne nettopp være en slik handling. Jegerne måtte tåle fysisk belastning, håndtere farlige situasjoner og vise at de behersket våpen, terreng og jaktteknikker. Samtidig måtte de samarbeide.
Den enkelte jeger var avhengig av at andre utførte sine oppgaver. Hele jaktlaget måtte fungere som en enhet. Deltakelse kunne dermed styrke både personlige relasjoner og tilhørigheten til gruppen. Når jegerne vendte tilbake til bosetningene, kunne fangsten også bli et synlig resultat av ferdighetene og innsatsen deres.
Kjøtt, skinn og andre produkter kunne deles, byttes eller inngå i sosiale sammenkomster. Slik kunne jakten bidra til å bygge anseelse, skape forpliktelser og styrke forbindelser mellom mennesker. Dette er en forskningsbasert tolkning, ikke noe arkeologene kan lese direkte ut av steinredskapene. Men Ramstad mener fangstanleggets størrelse, organisering og ressursbehov gjør den relevant.
Fetegga kan heller ikke forstås som et isolert jaktområde. Ekspedisjonene krevde forberedelser, forsyninger og arbeidsinnsats fra områder som strakte seg langt utenfor selve fangstplassen. Etter jakten måtte fangsten fraktes tilbake, og utbyttet skulle fordeles eller brukes. Ramstad setter dette i sammenheng med utviklingen av større og mer etablerte bosetninger ved kysten i siste del av eldre steinalder.
Han mener de store jaktekspedisjonene kan ha vært en del av prosesser der samarbeid, konkurranse, sosial anseelse og organisering fikk økende betydning. Høyfjellet ble dermed ikke bare et område for ressursutnyttelse, men også en arena hvor sosiale relasjoner kunne styrkes og utfordres.
Steinalderens jegere etterlot seg ingen skriftlige fortellinger om hvorfor de dro til fjells. Vi vet ikke hva de tenkte da de forlot kysten, hvilke forventninger de hadde til fangsten, eller hvordan de opplevde dagene i fjellet. De arkeologiske sporene forteller om mennesker som planla, samarbeidet og investerte betydelige ressurser i jakten.
Funnene fra Sunndalsfjella viser at reinsdyrjegerne oppsøkte fjellet svært tidlig etter de første menneskene kom til Norge. Fangstanlegget på Fetegga viser hvor omfattende og organisert jakten senere skulle bli. Kanskje ligger også noe av svaret på hvorfor de tok risikoen nettopp her:
Reinsdyrene ga mat, skinn og andre nødvendige ressurser. Men jakten kunne også gi noe som var vanskeligere å måle: En kraftanstrengelse av en oppvisning i jaktkunnskap, utholdenhet og styrkeprøve. Et efellesskap, anseelse og en plass i samfunnet. Da var kanskje ikke spørsmålet bare hvor mye kjøtt jegerne kunne bringe hjem, men også hva det betydde å ha vært med på jakten.
Laget av ScaleFlow.
