‍Det er en betydelig forskjell mellom å modernisere Johann Sebastian Bach og å bruke Bach som utgangspunkt for å skape noe nytt. Under Colors of Bach i Kirkelandet kirke var det først og fremst det siste som skjedde. Fiolinist Eldbjørg Hemsing og hennes medmusikere presenterte musikk der Bachs melodiske, harmoniske og kontrapunktiske særpreg hele tiden var gjenkjennelig, samtidig som verkene fikk en annen instrumentering, en annen klanglig overflate og til dels en annen rytmisk karakter.

Resultatet var en konsert som viste en annen side av musikk mange har hørt utallige ganger. Det mest umiddelbare eksempelet var «Air», som denne kvelden ble fremført i et raskere tempo enn det mange forbinder med stykket. Det gjorde mer med musikken enn bare å forkorte spilletiden. Når tempoet endres, endres også måten vi oppfatter frasene, harmonikken og bevegelsen i musikken på.

Det er nettopp her Colors of Bach har sitt interessante utgangspunkt: Hva skjer når man beholder Bachs musikalske konstruksjon, men forandrer fargene rundt den?

En «Air» som får bevege seg

«Air» er blant de mest gjenkjennelige stykkene av Johann Sebastian Bach, og for mange norske lyttere er musikken også knyttet til begravelser og andre høytidelige sammenhenger. Den har gjennom utallige fremføringer fått en nesten seremoniell karakter, gjerne spilt langsomt, bredt og med stor vekt på melodilinjens ro.

I Kirkelandet kirke ble stykket spilt i et merkbart raskere tempo. Det var også poenget bak.

Det var et enkelt, men virkningsfullt grep. Når tempoet økes, blir det lettere å høre at «Air» ikke bare består av en vakker melodi som svever over et akkompagnement. Under den kjente melodilinjen finnes en bass som hele tiden beveger seg, mens de øvrige stemmene binder harmoniene sammen. Musikken er konstruert som et nettverk av bevegelser som påvirker hverandre.

I langsomme fremføringer kan den lange melodilinjen lett bli det dominerende elementet. Med et friskere tempo blir den indre fremdriften tydeligere. Musikken mister noe av den høytidelige tyngden vi har lært å forbinde med stykket, men til gjengjeld kommer selve bevegelsen i komposisjonen bedre frem.

Det gjør også noe interessant med lytterens forventninger. Når en melodi er så kjent som «Air», lytter vi ikke bare til det musikerne spiller. Vi sammenligner ubevisst med alle tidligere versjoner vi har hørt. Et annet tempo blir derfor umiddelbart merkbart.

Her fungerte det fordi endringen ikke opplevdes som et forsøk på å gjøre Bach moderne for modernitetens egen skyld. Tempoet viste snarere frem sider ved musikken som ofte blir mindre tydelige når stykket behandles som et langsomt, nærmest sakralt nummer.

Bachs fingeravtrykk er hele tiden til stede

Gjennom konserten var det påfallende hvor tydelig Bachs musikalske fingeravtrykk kunne høres, selv når arrangementene beveget seg bort fra de tradisjonelle fremføringsformene.

Det skyldes at Bachs særpreg ikke først og fremst ligger i hvilket instrument som spiller musikken.

Hos Bach er forholdet mellom stemmene avgjørende. Flere melodiske linjer kan eksistere samtidig og fremdeles inngå i en større helhet. Dette kalles gjerne kontrapunkt. Begrepet kan høres teknisk ut, men prinsippet er forholdsvis enkelt: I stedet for at én melodi er hovedsak og alt annet bare følger etter på samme måte, kan flere stemmer ha sin egen retning og samtidig passe sammen.

Det er en viktig grunn til at Bachs musikk tåler nye arrangementer så godt.

En melodi skrevet for ett instrument kan flyttes til et annet. En stemme kan gis til fiolinen, en annen til klaveret og en tredje til strykerne. Klangbildet kan dermed forandres betydelig uten at selve arkitekturen i musikken forsvinner.

I Colors of Bach blir nettopp denne egenskapen utnyttet. Fiolin, strykekvintett, klaver og cembalo gir musikken forskjellige klanglige lag. Cembaloet er for mange gjenkjennbart og peker umiddelbart bakover mot Bachs egen tid, mens de øvrige instrumentene åpner for en annen dynamikk og et bredere klangspekter.

Dermed oppstår et interessant møte mellom det historiske og det moderne uten at konserten forsøker å skjule hvor materialet kommer fra.

Arrangement som selvstendig musikalsk arbeid

Å arrangere Bach handler ikke bare om å bestemme hvilket instrument som skal spille hvilke toner. Et godt arrangement krever forståelse for hvilke deler av originalen som er bærende, og hvilke elementer som kan endres uten at musikkens karakter går tapt.

Her ligger mye av styrken i prosjektet til Eldbjørg Hemsing.

Materialet hentes fra forskjellige deler av Bachs produksjon – fra koraler og orgelverker til klaverstykker og fiolinsonater. Det betyr også at musikk som opprinnelig er skrevet med svært forskjellige instrumentale forutsetninger, blir plassert i et nytt ensemble.

Når et orgelverk overføres til strykere og andre instrumenter, skjer det eksempelvis en grunnleggende forandring. Orgelet kan holde en tone nærmest ubegrenset så lenge organisten ønsker det. En fiolinist må forme den samme tonen med buen. Tonen får dermed en begynnelse, en utvikling og en avslutning på en annen måte.

Det er dette som menes med instrumentale farger.

To instrumenter kan spille nøyaktig samme tone, men vi oppfatter den forskjellig fordi overtonene, ansatsen og måten tonen utvikler seg på, er forskjellig. Når et verk arrangeres på nytt, endres derfor ikke nødvendigvis notene, men måten vi hører dem på kan bli vesentlig annerledes.

«Colors of Bach» lever veldig godt opp til navnet sitt. Det er ikke nødvendigvis Bachs grunnleggende musikalske materiale som skal skrives om. Det er fargene rundt det som endres. Temaet, klangen og rammen rundt melodiene er helt klart Bach. Samtidig opplevde vi en nyskapning og fortsettelse av musikken hans.

Det er ikke et rent lite prosjekt å skulle bygge videre på den store barokkmesterens musikk! Her har de lyktes godt med å gjennomføre nettopp dette. For untertegnede som både har vokst opp med og spilt Bachs musikk, er det godt å gjenkjenne noe, samtidig som temaer man har hørt tusen ganger før, er blitt videreforedlet til ny musikk.

Fra barokk til norsk folkemusikk

Prosjektet inneholder også elementer av norsk folkemusikk. På papiret kan avstanden mellom tysk barokk fra 1700-tallet og norsk folkemusikk virke stor. Musikalsk finnes det likevel forbindelser som gjør møtet mindre fremmed enn man kanskje skulle tro.

Folkemusikken har sterke melodiske tradisjoner, tydelige rytmiske mønstre og en instrumental praksis der ornamentering og variasjon er viktig. Også i barokkmusikken var ornamentikk en selvfølgelig del av det musikalske språket. Det ligger i selve navnet. Barocco, som betyr «ujevn perle», er tiden fra omtrent 1595 til 1750, preget av dramatikk, pompøse former, sterke kontraster og overdådig utsmykning innen kunst, musikk og litteratur.

Musikeren skulle ikke nødvendigvis betrakte notebildet som en urørlig fasit, men forstå stilens regler og forme musikken innenfor dem. Musikeren ble inspirert av andre musikere, stiler og temaer som var populære i samtiden. Et av de mest kjente og lengstlevende eksemplene er temaet «spansk folia». Det stammer fra folkemusikk i Spania og Portugal på 1400- og 1500-tallet.

En rekke klassiske komponister som Francisco de Salinas, Diego Ortiz, Vivaldi, Corelli og C.P.E. Bach har laget kjente variasjoner over dette temaet.

Det gjør det mulig å la folkemusikalske trekk møte Bach uten at resultatet nødvendigvis fremstår som et fremmedelement.

Når slike impulser føres inn i arrangementene, får musikken en annen rytmisk dynamikk og klanglig profil, samtidig som Bachs harmoniske fundament fortsatt er tydelig.

Det er denne balansen som er avgjørende. Hadde de fjernet for mye av originalens struktur, ville Bach først og fremst blitt et påskudd for å lage ny musikk. Her er komponisten derimot hørbart til stede.

Cyndi Lauper møter Bach

Et av prosjektets mer uventede trekk er det uttalte lille nikket til Cyndi Lauper.

Det kan lett høres ut som en effekt som er konstruert for å skape oppmerksomhet: barokkmesteren Bach på den ene siden, amerikansk popmusikk på den andre. Men forbindelsen peker samtidig mot selve grunnideen i prosjektet. Musikalske uttrykk eksisterer ikke isolert fra hverandre. Vi finner mange klassiske uttrykk og temaer i moderne musikk. Poplåter, rock og barokk har likheter og er til og med bygd på samme tema, slik som den spanske foliaen, som nevnt har fulgt oss i flere århundrer.

Bachs musikk har i tre hundre år blitt bearbeidet, arrangert, sitert og brukt av musikere innen en rekke sjangre. Jazzmusikere har arbeidet med Bach, romantikkens komponister studerte ham inngående, og populærmusikken har både direkte og indirekte hentet elementer fra det harmoniske og melodiske språket hans.

At en moderne referanse dukker opp i Colors of Bach, bryter derfor ikke nødvendigvis med prosjektets logikk. Den understreker snarere hvor langt Bachs musikalske arv har beveget seg. Det er snarere snakk om evolusjon enn kopiering. Musikk stopper aldri å utvikle seg. Det er helt innafor å plukke fra de gamle mesterne og bygge videre på deres skuldre.

Samtidig er det viktig at slike referanser ikke reduseres til musikalske vitser. I denne sammenhengen inngår de i en større idé om at kjent materiale kan sees fra flere vinkler.

Kirkerommet som medspiller

Kirkelandet kirke er også en vesentlig del av hvordan denne musikken oppfattes.

Akustikken i et kirkerom gir strykeinstrumentene en etterklang som binder tonene sammen. Det kan være en stor fordel i Bach, der lange melodiske linjer og harmoniske forbindelser trenger rom for å utvikle seg. Samtidig stiller et slikt rom krav til musikerne. Dersom artikulasjonen blir for utydelig eller tempoet for tett, kan detaljene i kontrapunktet forsvinne i etterklangen. Slikt sett er kirkerommet i Kirkelandet kirke noe mer krevende enn andre på måten akustikken der inne virker på.

Dette blir særlig interessant i arrangementer der flere instrumenter deler på materiale som opprinnelig kan ha vært samlet i ett instrument.

For lytteren betyr det at musikken ikke bare kommer fra scenen. Klangene fortsetter ut i rommet etter at buen har forlatt strengen eller tangenten er sluppet. Kirkerommet legger på denne måten sitt eget akustiske lag til arrangementene.

For et prosjekt som eksplisitt handler om Bachs forskjellige «farger», er det en relevant ramme. Det var en sann nytelse å høre musikken utfolde seg.

Ikke et forsøk på å forbedre Bach

Det vanskeligste med prosjekter som Colors of Bach er samtidig det mest interessante: Hvor mye kan man forandre før særpreget forsvinner?

Bachs musikk trenger åpenbart ingen modernisering for å være levedyktig. Verkene har overlevd i århundrer nettopp fordi de musikalske konstruksjonene fortsatt kommuniserer med musikere og publikum. Et prosjekt som dette må derfor ha en annen begrunnelse enn å gjøre gammel musikk relevant.

Det interessante er i stedet hva et arrangement kan fortelle oss om originalen.

På sitt beste gjorde konserten nettopp dette. Det raskere tempoet i «Air» gjorde den underliggende bevegelsen tydeligere. Den varierte instrumenteringen viste hvordan stemmene i Bachs musikk kan fordeles og få selvstendige klanglige identiteter. Folkemusikalske og moderne elementer demonstrerte samtidig hvor robust det opprinnelige materialet er.

Man kunne høre at arrangementene var nye, men man var sjelden i tvil om hvem som hadde skrevet musikken som lå under.

Det er kanskje den viktigste kvaliteten ved Colors of Bach.

Gjenkjennelig, men ikke forutsigbart

For publikum innebærer slike arrangementer en interessant dobbelthet. Man kan kjenne igjen en melodisk vending eller en harmonisk utvikling, men den kommer ikke nødvendigvis fra det instrumentet eller i det tempoet man forventer.

Dermed må man lytte på nytt. La det også synke inn. Derfor laget jeg ikke en kjapp anmeldelse i hui og hast.

Det er særlig verdifullt med musikk som er blitt så kjent at den risikerer å bli bakgrunn. «Air» er et godt eksempel. De første taktene er nok til at svært mange umiddelbart vet hvilken stemning de forventes å gå inn i. Når Hemsing og medmusikerne endrer tempoet og dermed karakteren, blir denne automatiske gjenkjennelsen utfordret.

Plutselig må man forholde seg til stykket som musikk igjen, ikke bare som et kulturelt symbol på høytid, sorg eller ettertanke. Dette ga også enkelte i publikum uttrykk for, gjerne med referanse til det mer kjente «begravelsestempoet» man er vant til å høre stykket i.

Det samme prinsippet lå under resten av konserten. Bach var hele tiden gjenkjennelig, men ikke nødvendigvis forutsigbar.

Colors of Bach i Kirkelandet kirke viste derfor først og fremst hvor mye som allerede finnes innebygd i Bachs komposisjoner. Nye arrangementer, andre instrumentale kombinasjoner, folkemusikalske innslag og moderne referanser tilfører musikken nye klanglige perspektiver, men grunnstrukturen står igjen.

Forfriskningen ligger ikke i at Bach gjøres til noe annet. Den ligger i at Eldbjørg Hemsing og hennes medmusikere og komponister og arrangører Tim Allhoff, som også spiller piano på albumet, Jan-Peter Klöpfel og Jarkko Riihimäki, får oss til å høre kjent materiale fra en annen kant.

Og når «Air» ikke lenger beveger seg i det tempoet vi forventer, blir også noe grunnleggende ved hele prosjektet tydelig: En kjent komposisjon behøver ikke forandres til det ugjenkjennelige for at lytteren skal oppdage noe nytt i den.

Colors of Bach er noe alle burde oppleve. Publikummere som var her denne kvelden, gikk hjem med en ny opplevelse av Bach, men fikk også oppleve nyutviklet musikk av samtidsmusikere. Applausen gir konserten sin aller hjerteligste anbefaling.