Fuzzy Platebar er et sjarmerende lokale med et urbant preg midt i Molde sentrum. Konserten fant sted i kjelleren under selve platebaren og baren, et intimt scenerom med en særegen sjel som egner seg presist for denne typen dokumentariske og litterære kvelder.

Gjennom en vev av personlige refleksjoner, tidsdokumenter og epokedefinerende populærmusikk tegner forestillingen et bilde av perioden fra 1965 til 1970. Tematikken kretser rundt søken etter eksistensiell retning, personlig modning, samtidsdiagnoser og et gryende samfunnskritisk engasjement. Forfatteren Arve Ruset leste egne tekster fra romanen «Hippie», akkompagnert av musikalske innslag fra gullalderen i pop og rock.

Året 1965 og søken etter det nye lyset

Det historiske startpunktet for forestillingen er satt til midten av tiåret. Arve Ruset innledet med poetiske betraktninger knyttet til året 1965 og introduksjonen av nye erkjennelsesformer og teknologiske strømninger. Musikalsk ble denne sekvensen rammet inn av sangen «San Francisco», opprinnelig assosiert med Don McLean i denne spesifikke oppsetningens program, noe som umiddelbart etablerte tidsånden.

I sine opplesninger dvelte Arve Ruset ved hvordan samfunnsendringene manifesterte seg i det stille. Han formulerte en observasjon om tidsforståelse og endring:

– Vi ser ikke at gresset gror, vi ser at gresset har grodd.

Videre reflekterte Arve Ruset over oppdagelsen av eksterne filosofiske og teknologiske retninger, hvor han blant annet trakk frem orientalske impulser som traff det norske landskapet: Denne perioden beskrives som en søken etter «det nye lyset», et konsept som i teksten fungerer som et symbol på nye erkjennelser og endrede verdier i samfunnet, ofte i skarp kontrast til eldre, etablerte sannheter.

August 1968: Avskjed og sunnmørsk cordfløyel

Forestillingen bevegde seg deretter kronologisk frem til sensommeren 1968. Musikken som akkompagnerte dette avsnittet var «Here comes the sun» fra The Beatles sitt album «Abbey Road» fra 1969. Dette albumet står som et monument over slutten av 1960-tallet, et årstall som også markerer månelandingen og er året både jeg og Erlend Loe ble født. Tekstene som ble lest, bragte imidlertid opplevelsen tilbake til august 1968 og rurale norske realiteter på Sunnmøre.

Arve Ruset skildret her overgangen fra et etablert utdanningsmiljø på Ørskog, der studenter fra ulike deler av landet møttes. Han beskrev tids- og geografispesifikke detaljer som cordfløyel i Ørskog, tweed og hengslete kroppsbygninger. I teksten gir han en nøktern, men karakteristisk beskrivelse av datidens kvinneskikkelser:

– Eieren av hoftene ser ut som Marianne Faithful på en ikke alt for heldig dag.

‍Oktober 1968: Krig, medier og kjærlighet som våpen

Det neste tidsbildet ble plassert i oktober 1968, understøttet av The Kinks sin låt «Sunny Afternoon» En låt som kontrasterer det som i ettertid har blitt omtalt som «vannmannens solfylte tiår», som Tramteateret kalte det i en sang fra «Back to the 80s» fra overgangen mellom 1970 og 1980 tallet der de ser tilbake.

Denne sekvensen i forestillingen bar preg av en mørkere og mer samfunnskritisk undertone, der den globale politiske uroen ble formidlet gjennom datidens nye massemedium, fjernsynet. Arve Ruset reflekterte over spenningen mellom nasjonal trygghetsfølelse og de brutale bildene fra internasjonale konflikter, spesielt Vietnamkrigen. I teksten trakk han linjer mellom nære høstobservasjoner hjemme og krigens grusomheter på den internasjonale arenaen, om napalmen som klistrer seg brennende til skrikende barn. Som en motvekt til denne destruktiviteten, løftet teksten frem kjærlighetsbegrepet som en legitim motstandsform, og eneste lovlige våpen.

Første skoleår: Valget mellom tradisjon og modernitet

En sentral og mer humoristisk anekdote i forestillingen omhandlet det første skoleåret på det som den gang het gymnas. Som er preget av en intens forelskelse og et behov for å søke nye impulser sammen med kameraten Ole. Musikalsk ble denne episoden ledsaget av The Mamas and the Papas og deres lengsel til lune klimasoner med «California Dreaming».

Anekdoten skildrer to kamerater som veier to store kulturarrangementer opp mot hverandre: Landskappleiken og Molde Jazzfestival. Formålet med reisen var å møte nye mennesker og flytte tankene over i andre spor. Arve Ruset gav en presis karakteristikk av kameraten sin i teksten:

– Han er ingen utpreget reaksjonær, han stemmer Venstre hand, sikkert fordi han er kjeivhent.

Valget av destinasjon for kameratenes festival sommer falt til slutt på en reise gjennom Gudbrandsdalen, til Landskapplaik. Arve Ruset skildret landskapet og reisemålet slik:

– Gudbrandsdalen åpner seg som en ventende kvinne.

Gutta endte opp på Landskappleik, der den visuelle kontrasten mellom de to kameratene var markant. Den ene stilte i bunad, mens den andre opptrådte i en mer uformell fjøsfrakk. Reaksjonene fra omverdenen, inkludert amerikanske turister, ble skildret som en blanding av fascinasjon og forundring over den slarkete fremtredenen i det offentlige rom.

Siste semester: Kjærlighetssorg og transcendental meditasjon

Forestillingen bevegde seg så inn i det siste semesteret ved skolen på Eid. Det musikalske innslaget her brøt med den angloamerikanske popen gjennom Evert Taubes «Calle Schewens vals». Tekstene tematiserte en personlig krise i form av dyp kjærlighetssorg, og søken etter lindring gjennom alternative metoder som yoga og transcendental meditasjon.

Arve Ruset beskrev denne indre og ytre prosessen i sin opplesning:

– Kjærlighetssorg prøver jeg å ha det her... og håper at kurs yoga og transcendental meditasjon kan hjelpe.

I denne sekvensen blir publikum introdusert for kursledere og spesielt en mystisk skikkelse som instruktør. Selve meditasjonskurset og de fysiske øvelsene ble skildret med en nøktern distanse, der tildeling av personlige mantraer og utføringen av fysiske posisjoner ble omtalt som «skitne yogastillinger». Veiledningen foregikk under stringente, men surrealistiske rammer i et lite rom preget av rosenkranser, blomsterkranser og en tung atmosfære av indre utforskning.

Sensommeren 1970: Kystseilas og eksploderende omsorg

Det siste store tekstpartiet, er en drømmefrekvens lagt til sensommeren 1970. Den musikalske overgangen ble markert med Lou Reeds «Perfect Day» fra 1972, noe som signaliserte inngangen til et nytt tiår med andre kunstneriske fortegn. Tekstene omhandlet en drømmende seilas langs den norske kysten om bord i en eldre Shetlandsskøyte. Arve Ruset skildret hvordan en gruppe unge mennesker søkte å nå ut til lokalbefolkningen som strakte seg fra brunbarkede fiskere til kontorister på kaia med et nytt og folkelig engasjement. Gruppen fremførte egne dikt og viser som tematiserte underklassen, fellesskap og nestekjærlighet. Arve Ruset leste fra sine opptegnelser om dette kollektive prosjektet:

– Gruppen forkynner et fledglings evangelium fra land, noe som engasjerer lokalbefolkningen.

Dette kulturstuntet genererte etter hvert betydelig oppmerksomhet fra både aviser og fjernsyn, og budskapet deres ble i samtiden karakterisert som en form for «eksploderende omsorg» som spredte seg langs kysten. Tekstsekvensen og tidsbildet rundes av med en referanse til The Beatles-medlemmene George Harrison og Ringo Starr, som symbolske lyspunkter i et ellers stilt og kaldt land.

Avslutning og kollektiv allsang

Forestillingen på Fuzzy Platebar ble formelt avsluttet med The Beatles-klassikeren «All you need is love». Dette musikalske valget utløste en umiddelbar og kollektiv allsang blant publikum i kjellerlokalet. Det var merkbart at store deler av forsamlingen tilhørte en generasjon som selv hadde opplevd mer av 1960-tallet en det lille jeg faktisk opplevde av tiåret der og da. Trivelig var det, og ikke minst var dette en morsom nostalgisk reise både tidsvitner og musikknerder kunne nyte godt av.

‍

‍