Under BRORs kulturdag i Nordic Lights’ lokaler i Kristiansund fredag 9. oktober ble kortfilmen «Streif» vist. Regissør Lorentz Celo har mistet ni venner i selvmord. Gjennom filmen, med Kristoffer Joner i hovedrollen, undersøker han hvordan en samtale mellom fremmede mennesker kan få avgjørende betydning.
Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var en alvorlig tematikk som sto på programmet da BROR samlet publikum til kulturdag i Nordic Lights’ lokaler fredag 9. oktober. Arrangementet inngikk som en del av BRORs arbeid med mental helse, der åpenhet, samtaler og fellesskap står sentralt.
En av gjestene var regissør Lorentz Celo, som presenterte kortfilmen «Streif». Filmen har Kristoffer Joner i hovedrollen og tar utgangspunkt i temaet selvmordsproblematikk og betydningen av menneskelig kontakt. Celo fortalte at hans første møte med selvmord kom da han var 15 år og bodde i Mo i Rana.
– Da jeg var 15 år gammel, var jeg på besøk hos min beste kompis. Vi bodde i Mo i Rana, begge var 15 år. Han fortalte meg da at han hadde mistet søskenbarnet sitt i selvmord, en som jeg også kjente.
Det som særlig gjorde inntrykk, var hvordan dødsfallet skulle håndteres.
– Jeg husker at det var fylt med uro og ubehag. Det verste var jo at han også sa at dette må vi ikke snakke om. Det må vi ikke si til noen.
Celo beskrev skammen og tausheten som omga hendelsen i lengre tid. Deretter gikk det rundt 25 år før selvmord igjen rammet ham personlig. I 2012 mistet han to nære venner i løpet av et halvt år. I årene som fulgte, mistet han flere. Totalt fortalte han om ni venner som hadde tatt sitt eget liv, åtte menn og én kvinne.
– Det var jo egentlig åtte stykker på ti år. Det var nære venner, ikke bare kjente.
Da Celo mistet sin sjuende venn i 2021, da under koronapandemien, begynte arbeidet som etter hvert skulle bli «Streif». Nedstengningen og den medfølgende isolasjonen ga ham tid til å skrive og arbeide med prosjektet.
– Da begynte jeg å bruke mitt kunstnerskap til å gjøre et eller annet. Så da bestemte jeg meg for å lage en film.
Arbeidet krevde både faglig forberedelse og finansiering. Celo tok kontakt med Rådet for psykisk helse og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging for å få kunnskap om temaet. Han understreket at det følger vesentlige etiske hensyn med å lage film om et så sensitivt tema som selvmord. Samtidig ble det en lang prosess å skaffe finansiering og få produksjonen på plass.
Et viktig gjennombrudd var at Kristoffer Joner takket ja til hovedrollen. Han understreket at han ikke kunne vite hvor stor betydning filmarbeidet hadde hatt for dette. For Celo selv ble filmen en måte å bearbeide tapene på.
– For meg personlig ble det jo en veldig viktig måte å bearbeide tapet på. Jeg tror noe av det sterkeste har vært at jeg endelig selv kunne bestemme narrativet, at jeg på en måte kunne styre historien selv, hvordan det skulle gå. Det ga ham en annen posisjon enn den hjelpeløsheten han hadde opplevd som etterlatt.
I «Streif» møter publikum en mann som befinner seg i en alvorlig livskrise. En telefonsamtale med en selger blir et sentralt element i fortellingen. Filmen lar samtalen utvikle seg fra et ordinært salgsanrop til at samtalen slår over til noe mer personlig. De to mennene begynner etter hvert å snakke om arbeid, interesser, meningsløshet og livet.
Under samtalen kommer hovedpersonens tanker om egen tilværelse tydeligere frem. Han beskriver en opplevelse av at livet ikke lenger har noe å tilby. Telefonselgeren, spilt av Preben Hodneland, blir en person han kan snakke med, til tross for at de ikke kjenner hverandre. En sentral del av filmen er nettopp at kontakten oppstår tilfeldig. Samtalen er ikke planlagt som en hjelpesamtale, men får etter hvert en annen betydning. Helt mot slutten spør telefonselgeren om han kan ringe mannen igjen, bare for å snakke.
Celo fortalte etter visningen at han senere hadde fått høre om en lignende hendelse fra virkeligheten. En mann var ifølge historien på vei til hytta for å ta sitt eget liv da han ble oppringt av en telefonselger. Samtalen utviklet seg, og mannen avbrøt planen og reiste hjem til familien. Regissøren presenterte dette som en historie han hadde fått gjenfortalt, ikke som en sikker dokumentert hendelse filmen nødvendigvis bygget på.
Etter filmvisningen fortalte Celo også om produksjonen. Selv om telefonsamtalen er sentral i filmen, var Kristoffer Joner og Preben Hodneland aldri i samme rom under innspillingen. De møttes aldri under innspillingen. Det stilte særlige krav til både skuespillerne og klippearbeidet.
– Det er mye store prestasjoner i den filmen også, av Preben Hodneland, som spiller telefonselgeren, og Kristoffer. De var jo aldri i samme rom.
Produksjonen hadde bare én innspillingsdag, fortalte regissøren. Skuespillerne måtte derfor fremføre sine replikker hver for seg, før samtalen ble satt sammen i klippen. De hadde imidlertid gjennomført en manusprøve noen dager tidligere. Til tross for filmens alvorlige innhold beskrev Celo innspillingen som preget av både humor og latter. Humoren fikk dermed også innpass i arbeidet med en film som ellers behandler et alvorlig tema. Et annet personlig grep fra regissørens side var navnene på karakterene.
– Alle personene i filmen er kalt opp etter vennene mine som har gått bort. Litt som en gest, sånn at de kunne få liv igjen.
Celo understreket at han ikke er noe utdannet helsepersonell, og at han ikke har noen enkel løsning på selvmordsproblematikken. Han viste samtidig til at menn utgjør et stort flertall av dem som dør i selvmord, og knyttet dette til forventninger om å hele tiden skulle styrke og at menn har store vanskeligheter med å innrømme nederlag.
– Vi skal være sterke og ikke tape, og det er nesten bedre å dø enn å innse et nederlag. Det er jo et annet problem som burde blitt tatt tak i.
Han pekte særlig på betydningen av åpenhet, samtaler og det å søke hjelp. Celo fortalte også om mottakelsen filmen hadde fått ved førpremieren i Oslo, der Dagsrevyen var til stede. På samlingen etter visningen opplevde han at mange begynte å fortelle om egne erfaringer og mennesker de kjente som hadde hatt det vanskelig.
– Da merket vi at alle sammen var veldig åpne. De ville dele, og de ville snakke litt om erfaringene sine.
For regissøren viste dette godt hvordan kunst kan bidra til å etablere rom for samtaler som ellers ikke nødvendigvis finner sted. Det virkemiddelet kunst og film gir er sterkt, uten at man trenger så mange forklarende ord for å formidle budskapet. Han understreket også at alvorlige psykiske vansker ikke behøver å være en varig tilstand.
– Det er mulig å få hjelp og komme videre og få et bra liv. Det viktigste er å be om hjelp og snakke med noen.
«Streif» er også tilgjengelig på NRK TV, opplyste han. Se lenke nederst i artikkelen.
Før filmvisningen hadde Felix Baldauf og Even Ranheim Karpuz, som står bak BROR, fortalt om organisasjonens utvikling. Prosjektet oppsto for rundt fire år siden, da to kompiser ønsket å gjøre noe med måten menn snakker om psykisk helse på. Karpuz studerte på den tiden likestilling og mangfold i Trondheim. Han fortalte at han var eneste mann i en klasse med tolv kvinner, og at han ønsket å skrive om gutter og inkludering.
Samtidig opplevde han at hans egne kompiser kunne snakke åpent om vanskelige erfaringer når de var sammen. Dette ble et viktig utgangspunkt for BROR.
– Det er egentlig bare to kompiser som hadde lyst til å utrette noe, fortalte Karpuz.
De første planene ble lagt rundt stuebordet hans. Flere kompiser deltok, og for å finansiere arbeidet begynte de blant annet å selge armbånd. Etter hvert fikk de kontakt med Tore Legernes i Vindel, som både stilte gode kritiske spørsmål og bidro til å utvikle prosjektet.
Vindel støttet initiativet med 30 000 kroner. Deretter fikk de ytterligere 30 000 kroner fra Sparebanken Møre. De 60 000 kronene ble brukt til en lansering med lokaler, lyd og lys i et gammelt bedehus som var tatt i bruk som kunsthall. Baldauf beskrev dette som starten på arrangementsformen BROR senere har videreutviklet.
I løpet av de siste tre årene har BROR reist rundt i Norge med foredrag om mental helse. De har besøkt skoler, næringsliv og fengsler, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Baldauf understreket at budskapet skal være relevant uavhengig av hvem tilhørerne er.
– Vi vet at mental helse gjelder oss alle, uavhengig av om du er elev på videregående skole, uavhengig av om du er ansatt, uavhengig av om du er innsatt.
Målet er å etablere et felles språk og en felles forståelse av psykisk helse på tvers av samfunnsgrupper. Karpuz fortalte også om BRORs arbeid med å samle personlige historier fra menn med svært forskjellige bakgrunner. Organisasjonen har publisert over 70 historier på sine nettsider. Historiene kommer både fra menn med høy inntekt og menn uten økonomiske ressurser, fra personer som er kjent fra TV og sosiale medier, og fra menn som ikke har noen offentlig profil.
Felles for dem er erfaringer med vanskelige perioder i livet. Karpuz understreket at psykiske vansker ikke nødvendigvis er synlige for omgivelsene. Personlige historier kan gi både kunnskap og forståelse, og oppfordret folk til å sette seg ned og snakke med mennesker de ikke kjenner så godt.
BRORs mentale helseuke bygger på tanken om at arbeidet med psykisk helse ikke skal begrenses til én merkedag eller én uke. Karpuz understreket at det handler om 365 dager i året. I stedet for bare å reise rundt og holde foredrag ønsket de å etablere noe i sitt eget nærmiljø. Under kulturdagen fortalte arrangørene også om hvordan prosjektet har vokst, både gjennom foredrag, arrangementer og personlige møter.
Sparebanken Norge var blant samarbeidspartnerne under arrangementet. Banksjef Øystein Aandahl trakk frem BRORs betydning for fellesskap og forebyggende arbeid. Han viste til at han hadde besøkt arrangementet året før, og senere hatt samtaler med BROR, blant annet i Stavanger i januar. Han fremhevet særlig betydningen av små handlinger i hverdagen.
– Jeg tror de fleste av oss vet hvor mye en liten gest kan bety. En liten telefon, en kopp kaffe, en invitasjon eller et helt enkelt spørsmål: Hvordan har du det egentlig?
Han trakk også frem sammenhengen mellom bankens uttrykk «Sammen om mer» og BRORs «Sammen, ikke alene». Aandahl takket Baldauf og Karpuz for arbeidet de har bygget opp, og for å utfordre andre til å være mer til stede for hverandre.
Kulturdagen hadde også visuelle og kunstneriske innslag. BROR hadde laget en egen T-skjorte der den norske selvmordsstatistikken for menn var gjengitt grafisk. Baldauf forklarte at hensikten var å synliggjøre statistikken og sette ytterligere oppmerksomhet på temaet.
Det var også stilt ut kunst i lokalene. Publikum ble oppfordret til å studere arbeidene og tekstene som fulgte dem, og til å snakke med kunstneren. Applausen kommer med et eget intervju av kunstner Marit Nervik
Etter filmvisningen ble det lagt opp til en pause før kveldens videre program.
Klokken 18.30 skulle det gjennomføres en direktesendt podkastsamtale med skuespilleren Mads Sjøgård Pettersen og en annen gjest som i opptaket ble presentert som Alma. Kvelden inneholdte videre flere samtaler, foredrag og konsert med Elg helt til slutt.
Mot slutten av samtalen fortalte Lorentz Celo at han hadde fått støtte fra Norsk filminstitutt til et nytt filmprosjekt. Støtten kom sommeren 2026, og også den kommende filmen skal handle om menns psykiske helse. Celo opplyste at prosjektet etter planen skulle spilles inn sommeren 2027. Han åpnet for muligheten for å komme tilbake til BROR med den nye filmen i 2028.
Felix Baldauf ga uttrykk for at dette var noe arrangørene ønsket. Slik vil samarbeidet fortsette mellom BROR og Celo, som også hadde deltatt på arrangementet året før.
Med «Streif» har Celo laget en film som tar utgangspunkt i hans egne erfaringer som etterlatt, men som gjennom en fiktiv telefonsamtale undersøker hva som kan skje når to mennesker begynner å snakke sammen.
Du kan se filmen her via NRK sine sider. Ekstern lenke her: https://tv.nrk.no/program/KOIF75000823
Det var en alvorlig tematikk som sto på programmet da BROR samlet publikum til kulturdag i Nordic Lights’ lokaler fredag 9. oktober. Arrangementet inngikk som en del av BRORs arbeid med mental helse, der åpenhet, samtaler og fellesskap står sentralt.
En av gjestene var regissør Lorentz Celo, som presenterte kortfilmen «Streif». Filmen har Kristoffer Joner i hovedrollen og tar utgangspunkt i temaet selvmordsproblematikk og betydningen av menneskelig kontakt. Celo fortalte at hans første møte med selvmord kom da han var 15 år og bodde i Mo i Rana.
– Da jeg var 15 år gammel, var jeg på besøk hos min beste kompis. Vi bodde i Mo i Rana, begge var 15 år. Han fortalte meg da at han hadde mistet søskenbarnet sitt i selvmord, en som jeg også kjente.
Det som særlig gjorde inntrykk, var hvordan dødsfallet skulle håndteres.
– Jeg husker at det var fylt med uro og ubehag. Det verste var jo at han også sa at dette må vi ikke snakke om. Det må vi ikke si til noen.
Celo beskrev skammen og tausheten som omga hendelsen i lengre tid. Deretter gikk det rundt 25 år før selvmord igjen rammet ham personlig. I 2012 mistet han to nære venner i løpet av et halvt år. I årene som fulgte, mistet han flere. Totalt fortalte han om ni venner som hadde tatt sitt eget liv, åtte menn og én kvinne.
– Det var jo egentlig åtte stykker på ti år. Det var nære venner, ikke bare kjente.
Da Celo mistet sin sjuende venn i 2021, da under koronapandemien, begynte arbeidet som etter hvert skulle bli «Streif». Nedstengningen og den medfølgende isolasjonen ga ham tid til å skrive og arbeide med prosjektet.
– Da begynte jeg å bruke mitt kunstnerskap til å gjøre et eller annet. Så da bestemte jeg meg for å lage en film.
Arbeidet krevde både faglig forberedelse og finansiering. Celo tok kontakt med Rådet for psykisk helse og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging for å få kunnskap om temaet. Han understreket at det følger vesentlige etiske hensyn med å lage film om et så sensitivt tema som selvmord. Samtidig ble det en lang prosess å skaffe finansiering og få produksjonen på plass.
Et viktig gjennombrudd var at Kristoffer Joner takket ja til hovedrollen. Han understreket at han ikke kunne vite hvor stor betydning filmarbeidet hadde hatt for dette. For Celo selv ble filmen en måte å bearbeide tapene på.
– For meg personlig ble det jo en veldig viktig måte å bearbeide tapet på. Jeg tror noe av det sterkeste har vært at jeg endelig selv kunne bestemme narrativet, at jeg på en måte kunne styre historien selv, hvordan det skulle gå. Det ga ham en annen posisjon enn den hjelpeløsheten han hadde opplevd som etterlatt.
I «Streif» møter publikum en mann som befinner seg i en alvorlig livskrise. En telefonsamtale med en selger blir et sentralt element i fortellingen. Filmen lar samtalen utvikle seg fra et ordinært salgsanrop til at samtalen slår over til noe mer personlig. De to mennene begynner etter hvert å snakke om arbeid, interesser, meningsløshet og livet.
Under samtalen kommer hovedpersonens tanker om egen tilværelse tydeligere frem. Han beskriver en opplevelse av at livet ikke lenger har noe å tilby. Telefonselgeren, spilt av Preben Hodneland, blir en person han kan snakke med, til tross for at de ikke kjenner hverandre. En sentral del av filmen er nettopp at kontakten oppstår tilfeldig. Samtalen er ikke planlagt som en hjelpesamtale, men får etter hvert en annen betydning. Helt mot slutten spør telefonselgeren om han kan ringe mannen igjen, bare for å snakke.
Celo fortalte etter visningen at han senere hadde fått høre om en lignende hendelse fra virkeligheten. En mann var ifølge historien på vei til hytta for å ta sitt eget liv da han ble oppringt av en telefonselger. Samtalen utviklet seg, og mannen avbrøt planen og reiste hjem til familien. Regissøren presenterte dette som en historie han hadde fått gjenfortalt, ikke som en sikker dokumentert hendelse filmen nødvendigvis bygget på.
Etter filmvisningen fortalte Celo også om produksjonen. Selv om telefonsamtalen er sentral i filmen, var Kristoffer Joner og Preben Hodneland aldri i samme rom under innspillingen. De møttes aldri under innspillingen. Det stilte særlige krav til både skuespillerne og klippearbeidet.
– Det er mye store prestasjoner i den filmen også, av Preben Hodneland, som spiller telefonselgeren, og Kristoffer. De var jo aldri i samme rom.
Produksjonen hadde bare én innspillingsdag, fortalte regissøren. Skuespillerne måtte derfor fremføre sine replikker hver for seg, før samtalen ble satt sammen i klippen. De hadde imidlertid gjennomført en manusprøve noen dager tidligere. Til tross for filmens alvorlige innhold beskrev Celo innspillingen som preget av både humor og latter. Humoren fikk dermed også innpass i arbeidet med en film som ellers behandler et alvorlig tema. Et annet personlig grep fra regissørens side var navnene på karakterene.
– Alle personene i filmen er kalt opp etter vennene mine som har gått bort. Litt som en gest, sånn at de kunne få liv igjen.
Celo understreket at han ikke er noe utdannet helsepersonell, og at han ikke har noen enkel løsning på selvmordsproblematikken. Han viste samtidig til at menn utgjør et stort flertall av dem som dør i selvmord, og knyttet dette til forventninger om å hele tiden skulle styrke og at menn har store vanskeligheter med å innrømme nederlag.
– Vi skal være sterke og ikke tape, og det er nesten bedre å dø enn å innse et nederlag. Det er jo et annet problem som burde blitt tatt tak i.
Han pekte særlig på betydningen av åpenhet, samtaler og det å søke hjelp. Celo fortalte også om mottakelsen filmen hadde fått ved førpremieren i Oslo, der Dagsrevyen var til stede. På samlingen etter visningen opplevde han at mange begynte å fortelle om egne erfaringer og mennesker de kjente som hadde hatt det vanskelig.
– Da merket vi at alle sammen var veldig åpne. De ville dele, og de ville snakke litt om erfaringene sine.
For regissøren viste dette godt hvordan kunst kan bidra til å etablere rom for samtaler som ellers ikke nødvendigvis finner sted. Det virkemiddelet kunst og film gir er sterkt, uten at man trenger så mange forklarende ord for å formidle budskapet. Han understreket også at alvorlige psykiske vansker ikke behøver å være en varig tilstand.
– Det er mulig å få hjelp og komme videre og få et bra liv. Det viktigste er å be om hjelp og snakke med noen.
«Streif» er også tilgjengelig på NRK TV, opplyste han. Se lenke nederst i artikkelen.
Før filmvisningen hadde Felix Baldauf og Even Ranheim Karpuz, som står bak BROR, fortalt om organisasjonens utvikling. Prosjektet oppsto for rundt fire år siden, da to kompiser ønsket å gjøre noe med måten menn snakker om psykisk helse på. Karpuz studerte på den tiden likestilling og mangfold i Trondheim. Han fortalte at han var eneste mann i en klasse med tolv kvinner, og at han ønsket å skrive om gutter og inkludering.
Samtidig opplevde han at hans egne kompiser kunne snakke åpent om vanskelige erfaringer når de var sammen. Dette ble et viktig utgangspunkt for BROR.
– Det er egentlig bare to kompiser som hadde lyst til å utrette noe, fortalte Karpuz.
De første planene ble lagt rundt stuebordet hans. Flere kompiser deltok, og for å finansiere arbeidet begynte de blant annet å selge armbånd. Etter hvert fikk de kontakt med Tore Legernes i Vindel, som både stilte gode kritiske spørsmål og bidro til å utvikle prosjektet.
Vindel støttet initiativet med 30 000 kroner. Deretter fikk de ytterligere 30 000 kroner fra Sparebanken Møre. De 60 000 kronene ble brukt til en lansering med lokaler, lyd og lys i et gammelt bedehus som var tatt i bruk som kunsthall. Baldauf beskrev dette som starten på arrangementsformen BROR senere har videreutviklet.
I løpet av de siste tre årene har BROR reist rundt i Norge med foredrag om mental helse. De har besøkt skoler, næringsliv og fengsler, fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Baldauf understreket at budskapet skal være relevant uavhengig av hvem tilhørerne er.
– Vi vet at mental helse gjelder oss alle, uavhengig av om du er elev på videregående skole, uavhengig av om du er ansatt, uavhengig av om du er innsatt.
Målet er å etablere et felles språk og en felles forståelse av psykisk helse på tvers av samfunnsgrupper. Karpuz fortalte også om BRORs arbeid med å samle personlige historier fra menn med svært forskjellige bakgrunner. Organisasjonen har publisert over 70 historier på sine nettsider. Historiene kommer både fra menn med høy inntekt og menn uten økonomiske ressurser, fra personer som er kjent fra TV og sosiale medier, og fra menn som ikke har noen offentlig profil.
Felles for dem er erfaringer med vanskelige perioder i livet. Karpuz understreket at psykiske vansker ikke nødvendigvis er synlige for omgivelsene. Personlige historier kan gi både kunnskap og forståelse, og oppfordret folk til å sette seg ned og snakke med mennesker de ikke kjenner så godt.
BRORs mentale helseuke bygger på tanken om at arbeidet med psykisk helse ikke skal begrenses til én merkedag eller én uke. Karpuz understreket at det handler om 365 dager i året. I stedet for bare å reise rundt og holde foredrag ønsket de å etablere noe i sitt eget nærmiljø. Under kulturdagen fortalte arrangørene også om hvordan prosjektet har vokst, både gjennom foredrag, arrangementer og personlige møter.
Sparebanken Norge var blant samarbeidspartnerne under arrangementet. Banksjef Øystein Aandahl trakk frem BRORs betydning for fellesskap og forebyggende arbeid. Han viste til at han hadde besøkt arrangementet året før, og senere hatt samtaler med BROR, blant annet i Stavanger i januar. Han fremhevet særlig betydningen av små handlinger i hverdagen.
– Jeg tror de fleste av oss vet hvor mye en liten gest kan bety. En liten telefon, en kopp kaffe, en invitasjon eller et helt enkelt spørsmål: Hvordan har du det egentlig?
Han trakk også frem sammenhengen mellom bankens uttrykk «Sammen om mer» og BRORs «Sammen, ikke alene». Aandahl takket Baldauf og Karpuz for arbeidet de har bygget opp, og for å utfordre andre til å være mer til stede for hverandre.
Kulturdagen hadde også visuelle og kunstneriske innslag. BROR hadde laget en egen T-skjorte der den norske selvmordsstatistikken for menn var gjengitt grafisk. Baldauf forklarte at hensikten var å synliggjøre statistikken og sette ytterligere oppmerksomhet på temaet.
Det var også stilt ut kunst i lokalene. Publikum ble oppfordret til å studere arbeidene og tekstene som fulgte dem, og til å snakke med kunstneren. Applausen kommer med et eget intervju av kunstner Marit Nervik
Etter filmvisningen ble det lagt opp til en pause før kveldens videre program.
Klokken 18.30 skulle det gjennomføres en direktesendt podkastsamtale med skuespilleren Mads Sjøgård Pettersen og en annen gjest som i opptaket ble presentert som Alma. Kvelden inneholdte videre flere samtaler, foredrag og konsert med Elg helt til slutt.
Mot slutten av samtalen fortalte Lorentz Celo at han hadde fått støtte fra Norsk filminstitutt til et nytt filmprosjekt. Støtten kom sommeren 2026, og også den kommende filmen skal handle om menns psykiske helse. Celo opplyste at prosjektet etter planen skulle spilles inn sommeren 2027. Han åpnet for muligheten for å komme tilbake til BROR med den nye filmen i 2028.
Felix Baldauf ga uttrykk for at dette var noe arrangørene ønsket. Slik vil samarbeidet fortsette mellom BROR og Celo, som også hadde deltatt på arrangementet året før.
Med «Streif» har Celo laget en film som tar utgangspunkt i hans egne erfaringer som etterlatt, men som gjennom en fiktiv telefonsamtale undersøker hva som kan skje når to mennesker begynner å snakke sammen.
Du kan se filmen her via NRK sine sider. Ekstern lenke her: https://tv.nrk.no/program/KOIF75000823
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
