Det var fullt hus i Innlandet kultur- og samfunnshus mandag kveld 4. mai. Folk satt tett i tett før foredraget startet. I salen satt alt i fra interesserte ungdommer i russeklær side om side med eldre kristiansandere som selv hadde vokst opp med fortellingene om bombingen rett etter krigen. På scenen sto lokalhistoriker Petter Ingeberg, invitert for å fortelle om hvordan andre verdenskrig traff Kristiansund – og i denne anledningen særlig hva som skjedde på Innlandet.
Petter Ingeberg med foredrag om da andre verdenskrig kom til Kristiansund. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var fullt hus i Innlandet kultur- og samfunnshus mandag kveld 4. mai. Folk satt tett i tett før foredraget startet. I salen satt alt i fra interesserte ungdommer i russeklær side om side med eldre kristiansandere som selv hadde vokst opp med fortellingene om bombingen rett etter krigen. På scenen sto lokalhistoriker Petter Ingeberg, invitert for å fortelle om hvordan andre verdenskrig traff Kristiansund – og i denne anledningen særlig hva som skjedde på Innlandet.
Petter Ingeberg gikk metodisk gjennom dagene våren 1940, fra den utbredte troen fra innbyggerne på at krigen aldri ville nå byen, helt til de sene aprildagene fra 28. april der tyske bombefly forvandlet Kristiansund til en ruinhaug.
– Krigen kunne kanskje komme til Norge, men den ville i hvert fall ikke komme til Kristiansund. Og helt garantert ikke til Innlandet, fortalte Ingeberg til latter og gjenkjennende nikk fra salen.
Ingeberg startet med familiens egen historie på Innlandet. Besteforeldrene kom til Kristiansund i 1903. Han beskrev bydelen som et sted mange betraktet som «verdens midtpunkt», men samtidig så langt unna Europa at krigen virket uvirkelig. Da Tyskland så invaderte Polen 1. september 1939, opplevdes det som noe fjernt. Rasjoneringene kom, men ellers merket folk lite.
– Det som foregikk der ute i Europa, det var tryggende langt unna lille Kristiansund, fortalte Ingeberg med henvisning til samtidige vitneskildringer.
Selv da norske myndigheter mottok varsler om tyske styrker på vei mot Norge, valgte man å tro på nøytraliteten. Ingeberg beskrev hvordan mange i stedet var mer provosert over britisk minelegging langs norskekysten enn over de tyske krigsskipene som nærmet seg landet.
Da den tyske invasjonsstyrken nærmet seg norskekysten natt til 9. april 1940, lå den tunge krysseren Admiral Hipper blant fartøyene som skulle føre angrepet mot Trondheim. Skipet var av samme type som Blücher, som få timer senere skulle senkes i Oslofjorden. Ombord hadde tyskerne egne rekognoseringsfly – små Arado-sjøfly som kunne skytes ut fra skipet med katapult. For mange i salen på Innlandet kultur- og samfunnshus var det nesten vanskelig å forestille seg.
– Det er nesten utrolig at det går an å skyte ut et fly fra et skip, sa Petter Ingeberg.
Ombord hadde skipet Arado-sjøfly som ble skutt ut med katapult for rekognosering. Ingeberg beskrev sjøslaget mellom den britiske destroyeren HMS Glowworm og Admiral Hipper utenfor kysten.
– Det var rått parti. Glowworm ble senket, men før den gikk ned klarte den å kjøre baugen inn i siden på Admiral Hipper, fortalte han.
.jpg)
Sjøflyene ble brukt til å rekognosere foran invasjonsstyrken. De ble skutt ut fra akterdekket, fløy foran invasjonsflåten, kartla farvann og aktivitet langs kysten, før de skulle lande på sjøen og heises tilbake ombord.
Men utenfor Nordmørskysten begynte operasjonen å slå sprekker.
Den britiske destroyeren HMS Glowworm oppdaget den tyske styrken og gikk til angrep mot Admiral Hipper. Ingeberg beskrev møtet som fullstendig ulikt styrkemessig.
– Det var rått parti. Glowworm ble senket, men før den gikk ned klarte den å kjøre baugen inn i siden på Admiral Hipper, fortalte han.
Den tyske krysseren fikk betydelige skader, men kunne fortsette mot Trondheim. For sjøflyet som var sendt opp fra skipet ble situasjonen langt vanskeligere. Kampene gjorde det umulig å lande ved siden av Admiral Hipper, og sjøen var i tillegg for grov til en trygg nedtaking.
Flygerne måtte finne et annet sted å gå ned.
– Etter en stund gikk de ned på Kornstadfjorden, fortalte Ingeberg.
Derfra tok de seg i land og oppsøkte kjøpmann Anton Slatlem. Det første de ba om var bensin. Krigen hadde på det tidspunktet så vidt nådd Nordmøre, og møtet mellom lokalbefolkningen og de tyske flygerne fikk et nesten absurd preg.
De to tyskerne ble raskt tatt hånd om av norske myndigheter og sendt til Kristiansund. Ikke til fengsel eller militærleir, men til Grand Hotel.
– De ble tatt i forvaring og innkvartert på Grand Hotel, fortalte Ingeberg. Senere ble de tyske fangene innkvartert på Langveien ungdomsskole frem til bombingen 28. april, da de ble flyttet til tredje etasje på Allanengen skole.
9. april kom avisene med nyheten om at Norge var dratt inn i krigen. Politimesteren oppfordret folk til å evakuere byen. Planene lå allerede klare fra året før, men svært få tok oppfordringen alvorlig.
– De fleste ble værende. Delvis av praktiske årsaker, men kanskje mest fordi folk fortsatt trodde at krigen ikke kom hit, sa Ingeberg.
Skolene ble stengt samme dag. Elevene ved Innlandet skole ble sendt hjem midt i undervisningen.
– Rektor gikk fra klasserom til klasserom og fortalte at de måtte gå hjem fordi det kunne bli krig i Norge, fortalte Ingeberg.
Kristiansund sto samtidig nærmest uten forsvar. Byen hadde ingen soldater. Vaktene som ble satt ut i små båter ved sundene hadde én pistol hver. Varslingssystemet besto av en gammel brannkanon på Innlandet som kunne avfyres dersom noe skjedde.
– Hver gang den kanonen ble fyrt av, ble det overskudd til glassmestrene på Innlandet, fortalte Ingeberg til latter i salen.
Et av foredragets mest dramatiske partier handlet om bombene som aldri gikk av.
Ingeberg fortalte om angrepet på fjordbåten Statsraad Riddervold i Freifjorden. Et tysk fly slapp en bombe som traff båten og gikk ned i rommet.
– Men den gikk ikke av. Den landet oppi et hjørne, fortalte han.
Båten gikk tilbake til Kristiansund. Passasjerene ble satt i land før skipet gikk ut til sjøs igjen og mannskapet forsiktig trillet bomben over i en tønne og senket den i Bremsnesfjorden. Hellet var med dem denne gangen. Tilfeldighetene sparte liv denne gangen.
Like før hovedangrepet mot Kristiansund oppsto et fenomen som siden har blitt omgitt av rykter og alternative forklaringer. Flere mente de hadde sett en ring over byen – dette skulle ha vært et signal til de tyske bombeflyene.
Ingeberg avviste teorien.
– Det stemmer ikke. Det var et tysk rekognoseringsfly som fløy over byen og tok bilder før den nært forestående bombingen. Det vi ser er en kondensring, sa han. Kort tid etter kom bombeflyene.
28. april 1940 startet angrepet som skulle forandre Kristiansund for alltid. Atten tyske bombefly gikk løs på byen. Først kom rekognoseringsflyet. Deretter brannbombene og sprengbombene. Kirkelandet tok de største skadene. De tettbygde trehusene sto raskt i full fyr. Kristiansund kirke brant ned. Folk flyktet til kjellere eller ut av byen så fort de kunne.
Innlandet ble langt mindre rammet enn sentrum, men også der falt bombene. Ingeberg fortalte hvordan lokale innbyggere reddet Innlandet skole ved å klatre opp på taket og sparke ned brannbomber før de fikk feste.
– Det er grunnen til at den gamle Innlandet skole ikke brant, fortalte han.
Sykehuset ble samtidig evakuert med småbåter til Kvisvika på Straumsnes. Pasienter og utstyr ble fraktet ut gjennom røyk og flammer mens sentrum sto i brann. Da bombingen stanset 1. mai, var store deler av byen ødelagt.
724 bygninger var gått tapt av omtrent 1200 hus totalt. Krigsskadene i Kristiansund utgjorde rundt 28 prosent av de totale krigsskadene i Norge.
Etter bombingen begynte propagandaen.
Trondheimsavisene hevdet at det var engelskmennene som hadde skylden for brannene i Kristiansund. Ingeberg viste til hvordan avisene sto under tysk sensur, samtidig som enkelte redaktører også var medlemmer av NS.
– Romsdalsposten nevnte ikke engang at byen var bombet. Det sto bare at det hadde vært en stor brann, fortalte han. 17. mai 1940 ble det ingen feiring i Kristiansund. – Det ble ikke noe 17. mai-feiring i 1940. Kristiansund var dessuten nesten folketom, sa Ingeberg.
Da tyskerne etablerte seg permanent på Nordmøre, fikk Kristiansund en særstilling. Byen ble den eneste egentlige festningsbyen i Møre og Romsdal. Det ble bygget fire kystfort, ubåtbase, torpedostasjon og radarstasjoner. På Innlandet anla tyskerne et omfattende fort med franske 10,5-centimeters kanoner. Under foredraget viste Ingeberg bilder av bunkere, kanonstillinger og fjellanlegg som fortsatt ligger skjult mellom husene på Innlandet.
– De som ikke har vært på Kvalvik Fort må ta seg en tur dit, oppfordret han salen.
Mange nikket. De fleste i rommet hadde allerede vært der.
Noe av det mest slående ved foredraget var hvordan Ingeberg beskrev krigshistorien som at den fremdeles er fysisk til stede i dagens bymiljø. Betongrestene finnes fortsatt i hager, under hus og mellom boligfelt. Mye av grunnen til at de fremdeles står der, er at de er ekstremt solid bygd.
En bunker står fortsatt i hagen til familien Slatlem. Andre steder er gamle kanonstillinger blitt del av boligområder. Kommandobunkere ligger skjult under nyere bygg. Det er spor mange kristiansandere har vokst opp med uten nødvendigvis å vite hva de er.
Mot slutten av foredraget trakk Ingeberg linjene videre til etterkrigstiden. Han fortalte om gjenreisningen av byen og om etableringen av Konvoibyen på Innlandet i 1971 – bygget som boliger for krigsseilere.
– Det handlet om å gi anstendige boliger til folk som hadde vært gjennom ekstreme belastninger under krigen, fortalte han.
Han nevnte blant annet krigsseileren Ola Fossen, som ble torpedert tre ganger under krigen. Mange av sjøfolkene kom hjem til et samfunn som i liten grad tok vare på dem.
Det siste publikummet forlot ikke salen med hastverk. Folk ble stående i grupper og snakke videre om navn, steder og historier fra familiene sine. På Innlandet denne mandagskvelden handlet ikke foredraget bare om 1940. Det formidlet også hvordan rester fra krigen fortsatt lever i byrommet, i minnene og i terrenget mellom husene.
Spesielt i dag forteller det også om hvor raskt forestillingen om trygghet kan forsvinne.
Det var fullt hus i Innlandet kultur- og samfunnshus mandag kveld 4. mai. Folk satt tett i tett før foredraget startet. I salen satt alt i fra interesserte ungdommer i russeklær side om side med eldre kristiansandere som selv hadde vokst opp med fortellingene om bombingen rett etter krigen. På scenen sto lokalhistoriker Petter Ingeberg, invitert for å fortelle om hvordan andre verdenskrig traff Kristiansund – og i denne anledningen særlig hva som skjedde på Innlandet.
Petter Ingeberg gikk metodisk gjennom dagene våren 1940, fra den utbredte troen fra innbyggerne på at krigen aldri ville nå byen, helt til de sene aprildagene fra 28. april der tyske bombefly forvandlet Kristiansund til en ruinhaug.
– Krigen kunne kanskje komme til Norge, men den ville i hvert fall ikke komme til Kristiansund. Og helt garantert ikke til Innlandet, fortalte Ingeberg til latter og gjenkjennende nikk fra salen.
Ingeberg startet med familiens egen historie på Innlandet. Besteforeldrene kom til Kristiansund i 1903. Han beskrev bydelen som et sted mange betraktet som «verdens midtpunkt», men samtidig så langt unna Europa at krigen virket uvirkelig. Da Tyskland så invaderte Polen 1. september 1939, opplevdes det som noe fjernt. Rasjoneringene kom, men ellers merket folk lite.
– Det som foregikk der ute i Europa, det var tryggende langt unna lille Kristiansund, fortalte Ingeberg med henvisning til samtidige vitneskildringer.
Selv da norske myndigheter mottok varsler om tyske styrker på vei mot Norge, valgte man å tro på nøytraliteten. Ingeberg beskrev hvordan mange i stedet var mer provosert over britisk minelegging langs norskekysten enn over de tyske krigsskipene som nærmet seg landet.
Da den tyske invasjonsstyrken nærmet seg norskekysten natt til 9. april 1940, lå den tunge krysseren Admiral Hipper blant fartøyene som skulle føre angrepet mot Trondheim. Skipet var av samme type som Blücher, som få timer senere skulle senkes i Oslofjorden. Ombord hadde tyskerne egne rekognoseringsfly – små Arado-sjøfly som kunne skytes ut fra skipet med katapult. For mange i salen på Innlandet kultur- og samfunnshus var det nesten vanskelig å forestille seg.
– Det er nesten utrolig at det går an å skyte ut et fly fra et skip, sa Petter Ingeberg.
Ombord hadde skipet Arado-sjøfly som ble skutt ut med katapult for rekognosering. Ingeberg beskrev sjøslaget mellom den britiske destroyeren HMS Glowworm og Admiral Hipper utenfor kysten.
– Det var rått parti. Glowworm ble senket, men før den gikk ned klarte den å kjøre baugen inn i siden på Admiral Hipper, fortalte han.
Sjøflyene ble brukt til å rekognosere foran invasjonsstyrken. De ble skutt ut fra akterdekket, fløy foran invasjonsflåten, kartla farvann og aktivitet langs kysten, før de skulle lande på sjøen og heises tilbake ombord.
Men utenfor Nordmørskysten begynte operasjonen å slå sprekker.
Den britiske destroyeren HMS Glowworm oppdaget den tyske styrken og gikk til angrep mot Admiral Hipper. Ingeberg beskrev møtet som fullstendig ulikt styrkemessig.
– Det var rått parti. Glowworm ble senket, men før den gikk ned klarte den å kjøre baugen inn i siden på Admiral Hipper, fortalte han.
Den tyske krysseren fikk betydelige skader, men kunne fortsette mot Trondheim. For sjøflyet som var sendt opp fra skipet ble situasjonen langt vanskeligere. Kampene gjorde det umulig å lande ved siden av Admiral Hipper, og sjøen var i tillegg for grov til en trygg nedtaking.
Flygerne måtte finne et annet sted å gå ned.
– Etter en stund gikk de ned på Kornstadfjorden, fortalte Ingeberg.
Derfra tok de seg i land og oppsøkte kjøpmann Anton Slatlem. Det første de ba om var bensin. Krigen hadde på det tidspunktet så vidt nådd Nordmøre, og møtet mellom lokalbefolkningen og de tyske flygerne fikk et nesten absurd preg.
De to tyskerne ble raskt tatt hånd om av norske myndigheter og sendt til Kristiansund. Ikke til fengsel eller militærleir, men til Grand Hotel.
– De ble tatt i forvaring og innkvartert på Grand Hotel, fortalte Ingeberg. Senere ble de tyske fangene innkvartert på Langveien ungdomsskole frem til bombingen 28. april, da de ble flyttet til tredje etasje på Allanengen skole.
9. april kom avisene med nyheten om at Norge var dratt inn i krigen. Politimesteren oppfordret folk til å evakuere byen. Planene lå allerede klare fra året før, men svært få tok oppfordringen alvorlig.
– De fleste ble værende. Delvis av praktiske årsaker, men kanskje mest fordi folk fortsatt trodde at krigen ikke kom hit, sa Ingeberg.
Skolene ble stengt samme dag. Elevene ved Innlandet skole ble sendt hjem midt i undervisningen.
– Rektor gikk fra klasserom til klasserom og fortalte at de måtte gå hjem fordi det kunne bli krig i Norge, fortalte Ingeberg.
Kristiansund sto samtidig nærmest uten forsvar. Byen hadde ingen soldater. Vaktene som ble satt ut i små båter ved sundene hadde én pistol hver. Varslingssystemet besto av en gammel brannkanon på Innlandet som kunne avfyres dersom noe skjedde.
– Hver gang den kanonen ble fyrt av, ble det overskudd til glassmestrene på Innlandet, fortalte Ingeberg til latter i salen.
Et av foredragets mest dramatiske partier handlet om bombene som aldri gikk av.
Ingeberg fortalte om angrepet på fjordbåten Statsraad Riddervold i Freifjorden. Et tysk fly slapp en bombe som traff båten og gikk ned i rommet.
– Men den gikk ikke av. Den landet oppi et hjørne, fortalte han.
Båten gikk tilbake til Kristiansund. Passasjerene ble satt i land før skipet gikk ut til sjøs igjen og mannskapet forsiktig trillet bomben over i en tønne og senket den i Bremsnesfjorden. Hellet var med dem denne gangen. Tilfeldighetene sparte liv denne gangen.
Like før hovedangrepet mot Kristiansund oppsto et fenomen som siden har blitt omgitt av rykter og alternative forklaringer. Flere mente de hadde sett en ring over byen – dette skulle ha vært et signal til de tyske bombeflyene.
Ingeberg avviste teorien.
– Det stemmer ikke. Det var et tysk rekognoseringsfly som fløy over byen og tok bilder før den nært forestående bombingen. Det vi ser er en kondensring, sa han. Kort tid etter kom bombeflyene.
28. april 1940 startet angrepet som skulle forandre Kristiansund for alltid. Atten tyske bombefly gikk løs på byen. Først kom rekognoseringsflyet. Deretter brannbombene og sprengbombene. Kirkelandet tok de største skadene. De tettbygde trehusene sto raskt i full fyr. Kristiansund kirke brant ned. Folk flyktet til kjellere eller ut av byen så fort de kunne.
Innlandet ble langt mindre rammet enn sentrum, men også der falt bombene. Ingeberg fortalte hvordan lokale innbyggere reddet Innlandet skole ved å klatre opp på taket og sparke ned brannbomber før de fikk feste.
– Det er grunnen til at den gamle Innlandet skole ikke brant, fortalte han.
Sykehuset ble samtidig evakuert med småbåter til Kvisvika på Straumsnes. Pasienter og utstyr ble fraktet ut gjennom røyk og flammer mens sentrum sto i brann. Da bombingen stanset 1. mai, var store deler av byen ødelagt.
724 bygninger var gått tapt av omtrent 1200 hus totalt. Krigsskadene i Kristiansund utgjorde rundt 28 prosent av de totale krigsskadene i Norge.
Etter bombingen begynte propagandaen.
Trondheimsavisene hevdet at det var engelskmennene som hadde skylden for brannene i Kristiansund. Ingeberg viste til hvordan avisene sto under tysk sensur, samtidig som enkelte redaktører også var medlemmer av NS.
– Romsdalsposten nevnte ikke engang at byen var bombet. Det sto bare at det hadde vært en stor brann, fortalte han. 17. mai 1940 ble det ingen feiring i Kristiansund. – Det ble ikke noe 17. mai-feiring i 1940. Kristiansund var dessuten nesten folketom, sa Ingeberg.
Da tyskerne etablerte seg permanent på Nordmøre, fikk Kristiansund en særstilling. Byen ble den eneste egentlige festningsbyen i Møre og Romsdal. Det ble bygget fire kystfort, ubåtbase, torpedostasjon og radarstasjoner. På Innlandet anla tyskerne et omfattende fort med franske 10,5-centimeters kanoner. Under foredraget viste Ingeberg bilder av bunkere, kanonstillinger og fjellanlegg som fortsatt ligger skjult mellom husene på Innlandet.
– De som ikke har vært på Kvalvik Fort må ta seg en tur dit, oppfordret han salen.
Mange nikket. De fleste i rommet hadde allerede vært der.
Noe av det mest slående ved foredraget var hvordan Ingeberg beskrev krigshistorien som at den fremdeles er fysisk til stede i dagens bymiljø. Betongrestene finnes fortsatt i hager, under hus og mellom boligfelt. Mye av grunnen til at de fremdeles står der, er at de er ekstremt solid bygd.
En bunker står fortsatt i hagen til familien Slatlem. Andre steder er gamle kanonstillinger blitt del av boligområder. Kommandobunkere ligger skjult under nyere bygg. Det er spor mange kristiansandere har vokst opp med uten nødvendigvis å vite hva de er.
Mot slutten av foredraget trakk Ingeberg linjene videre til etterkrigstiden. Han fortalte om gjenreisningen av byen og om etableringen av Konvoibyen på Innlandet i 1971 – bygget som boliger for krigsseilere.
– Det handlet om å gi anstendige boliger til folk som hadde vært gjennom ekstreme belastninger under krigen, fortalte han.
Han nevnte blant annet krigsseileren Ola Fossen, som ble torpedert tre ganger under krigen. Mange av sjøfolkene kom hjem til et samfunn som i liten grad tok vare på dem.
Det siste publikummet forlot ikke salen med hastverk. Folk ble stående i grupper og snakke videre om navn, steder og historier fra familiene sine. På Innlandet denne mandagskvelden handlet ikke foredraget bare om 1940. Det formidlet også hvordan rester fra krigen fortsatt lever i byrommet, i minnene og i terrenget mellom husene.
Spesielt i dag forteller det også om hvor raskt forestillingen om trygghet kan forsvinne.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
