Gjennom et finstemt samarbeid mellom Operaens Strykekvartett, fløytist Jasmina Zivic, cellist Zhala Aliyeva og pianist Martin Bredin, ble formiddagen musikalsk overskudd og sjangerblandende nysgjerrighet.

Fra urbant bakteppe til Haydns stramme eleganse

Det er noe fascinerende ved å oppleve kammerorkestrering i et rom der hverdagen bokstavelig talt utspiller seg på utsikten utenfor. Gjennom de store glassflatene i Øvre Foaje kunne publikum observere fredagsrushet. Forbipasserende i landslagstrøyer, barnevogner, biler og byfolk. Kontrasten til det som foregikk på scenen ga opplevelsen en særegen nerve, og opplevelse.

Nordisk toner

Konserten startet med karakter mot det mer intime og nordiske. Martin Bredin fungerte ikke bare som pianist, men også som formidler. Han innledet med å sette konserten inn i en større lokal kontekst, blant annet ved å trekke linjer til det gjenopptatte prosjektet Donna Bacalao.

Celloen og pianoet fungerte tidvis som dialogpartnere, der instrumentene vekselvis utgjorde motstemmer og utfylte hverandre. I de mest vare partiene ga instrumentsammensetningen assosiasjoner til en eterisk samling av harpe og cello. Deretter fulgte folketone inspirerte og sommerlige innslag. Fløytist Jasmina Zivic og Bredin ga publikum svensk vemod og lys gjennom Men går jag över ängarna og Bröllopsgåvan nr. 1 og 2. Klangfargen mellom fløyte og piano tilførte rommet en egen, luftig letthet som kledde junidagen perfekt.

Det moderne og det uforutsigbare

Bredin presenterte også egne komposisjoner. Bredins musikalske univers oppleves som en organisk syntese av det klassisk-romantiske formspråket og mer moderne impresjonistiske elementer. Denne nye modellen av musikk kledde det urbane foajé-bakteppet bemerkelsesverdig godt. Det ble en auditiv refleksjon av sommeren som endelig har meldt sin ankomst i været.

Haydn kom på besøk

Konserten ble avsluttet med Joseph Haydns strykekvartett op. 76 nr. 5. Valget av Haydn fungerte som en glimrende inngangsport. Dette er klassisistisk arkitektur i toneform, men i denne spesifikke kvartetten merker man også forvarsler om den kommende romantikken. Det er musikk som varsler at tidene endrer seg.

Joseph Haydn sin strykekvartett op. 76 nr. 5 går i D-dur. Verket har fire satser, og andresatsen (Largo) skiller seg ut ved at den modulerer fargerike Fiss-dur Det er nettopp dette uventede skiftet som gir stykket det vakre og litt romantisk forvarsel. Friskt for lytteren, selv om den krever våkenhet og tilstedeværelse for de som spiller

Andresatsen i den kryssede og noe krevende tonearten Fiss-dur ble stående som et høydepunkt. Kvartetten var bestående av Trond Harald Saltnes, Odd Sonntag, Anna Ostachowska og Zhala Aliyeva demonstrerte her en kompromissløs bueteknikk. Noe dette stykket forventer. Satsene avløste hverandre med en naturlig progresjon som drev stykket fremover. Det er ikke et monumentalt langt verk, men i denne besetningens hender ble dette et presist stykke musikalsk håndverk.

Det moderne og det uforutsigbare

Som et symbol på konsertens uformelle og lekne atmosfære, ble det hele rundet av med et høyst uortodokst ekstranummer: strykekvartett akkompagnert av perkusjon. Det brøt med de tradisjonelle kammermusikalske rammene og etterlot publikum med en følelse av rytmisk energi og pur spilleglede.

Fredagstoner har funnet sin form. Ved å kombinere det stringente og teknisk krevende med det nære, nyskrevne og lavmælte, skaper musikerne fra Operaens Sinfonietta noe mer enn bare en konsert. De skaper et fellesrom for refleksjon midt i fredagsrushet. Dette er en konsertserie som har blitt et pusterom på fredagene. Vi har fulgt alle, og må tilføye at vi ser en god progresjon, vi ser frem til fortsettelsen og anbefaller de som har tid og mulighet til å stikke innom arrangementet. En mulighet kan for eksempel være å ta lunsjen på fredag i Øvre Foaje.

‍