Bandet startet rett på med å fylle rommet med lyden av sine instrumenter til en fengende melodi skrevet av Carole King. «I Feel the Earth Move» var en energisk soul preget låt. Den hadde et markant pianospill i et oppstemt, raskt og lekent tempo. Fremførelsen opplevdes som Groovy, og med vokalist Christina Oddvik Holm sin unike stemme ble dette en fin start på konserten.

Christina, Chrissie, Eli og Helen

Vokalist Christina Oddvik Holm fra Kristiansund, er kjent for sin kraftfulle stemme, sterke formidlingsevne og lidenskap for klassisk rock og blues. Gjennom sine tolkninger av ikoniske kvinnelige artister har hun gitt nytt liv til låtene som satte sitt preg på 1960- og 1970-tallet. Christina prater av og til mellom låtene, i hovedsak for å gi en presentasjon av låtene eller fortelle publikum hva låten heter.

Det svingte godt av beaten til neste sang, hvor vi for alvor også fikk høre stemmeprakten til kordamen Eli Grødal. Sangen «Don't Get Me Wrong» var en energisk poprock melodi, som uten tvil kan danses til. Den lystige låten ble utgitt av The Pretenders i 1986, og er skrevet av bandets vokalist Chrissie Hynde. Melodien gav oss også et tøft solospill av gitaristen Øyvind Vassli Hansen.

Eli Grødal som bidrar ned koring har gjennom mange år vært en del av det lokale musikklivet på Nordmøre. Hennes varme stemme tilfører konserten ekstra dybde og klang. Hun har lang erfaring fra ulike innspillinger og sceneproduksjoner.

Låten «I Am Woman» hadde en sterk positiv tekst og et fengende refreng. Låten som er skrevet av Helen Reddy og Ray Burton er kjent som en feministisk kampsang. Vokalisten bærer låten godt med sin kraftige vokal. Låten oppleves gradvis mer kraftfull, versene var litt mer rolig sunget, mens refrenget opplevdes mer energisk. Sammen med bandet ble det et oppløftende bidrag til konserten som tar for seg musikk skrevet, eller gjort kjent av sterke kvinner.

The Pointer Sisters, Chaka Khan og ABBA

Så skulle det bli et seigt sensuelt beat med en fet orgelsolo i løpet av låten med tittelen «Fire». Gitarist Hans Frønes kom med en funfact at dette er låt nr. 4 på The Pointer Sisters album  som er det bandet som har inspirert Christina til å ha med denne på set-listen under kveldens konsert. Tekst og melodi er av Bruce Springsteen. En annen funfact er at Bruce Springsteen skrev sangen i 1977, og den var opprinnelig skrevet til Elvis Presley, men dessverre døde Elvis før han fikk spilt den inn. Så da ble det The Pointer Sisters som endte opp med å gjøre den til en gigantisk hit i 1978. Låten opplevdes som en litt intim soul preget poplåt med en jevn rytme gjennom hele låten. Jeg trenger nesten ikke å si dette, men vokalen til Christina var bra på denne låten også.

Gitarist og vokalist Øyvind Vassli Hansen er en av Nordmøres mest profilerte bluesmusikere. Som frontfigur i Bolga Bluesband og medlem av flere blues prosjekter har han satt tydelige spor i regionens musikkliv. I 2012 mottok han den første Trandalbluesprisen for sin innsats og sitt engasjement for blues miljøet.

Så skulle vi videre til kveldens funk-alibi med låten «Tell me something good» Med litt funk beat fikk bandet nok en gang bevise at de er dyktige. Det er ikke noe drit som er dratt ut av mørke rom for å spille mens Christina får synge sine favoritter. Beaten og teksten er det Stevie Wonder som står bak. Den funkye soul låten ble gjort populær med Rufus og Chaka Khan, da den er å finne på deres album Rags to Rufus. Låten hadde en repeterende bassrytme gjennom hele låten, og ble avsluttet med litt vrenging på Hans sin gitar.

Gitarist og vokalist, Hans Christian Frønes fra Surnadal, er en allsidig musiker med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Han har erfaring fra alt fra progrock og country til bygderock, og har turnert internasjonalt med bandet Shining. Som låtskriver, soloartist og frilansmusiker tilfører han både musikalitet og bred erfaring til bandets uttrykk.

Bandet ABBA hadde to sterke kvinner på vokal. Så litt gøy er det jo at når de velger å covre en ABBA låt, så velger de «Does Your Mother Know» hvor Björn synger hovedvokalen i stedet for jentene. Det svingte godt da band og vokalist fremførte låten skrevet av Benny Andersson og Björn Ulvaeus. Den opplevdes som en litt rocka discolåt med høyt tempo der det er trommer og gitar kompet som driver låten fremover sammen med sangen.

Carly, Alanis og Bonnie

Man er ikke langt inn i låten før man vet at dette er Carly Simon sin låt «You're So Vain». Den ble humoristisk presentert som at nå skulle de spille en låt som handlet om deg, altså vi i publikum. Det var flere som sang med på refrenget til denne låten. Vi fikk også et mellomspill med en fengende gitarsolo. Ifølge Simon selv handler låten om skuespilleren Warren Beatty, men også flere andre menn hun kjente. Låten oppleves som litt bakpå i versene før man får den litt plutselige eksplosjonen av energi i refrengene. Den hadde også et hørbart bassriff gjennom hele låten.

En ikke fullt så gammel låt fikk vi med Alanis Morrisette sin «Hand in My Pocket». Selv om låten er rundt 30 år gammel er dette en låt som Christina kan huske kom ut i motsetning til de andre. Christina bar låten bra og vi fikk også en fin orgelsolo av Gunnar Sylthe, som er bandets mann bak tangentene. Låten opplevdes som litt laidback med en optimistisk tekst. Versene er rolige og bygger seg opp mot et kraftig refreng. Den lystige låten er skrevet av Morrisette i samarbeid med Glen Ballard.

På orgel og piano finner vi Gunnar Sylthe, en sentral skikkelse i Nordmøres musikkmiljø. Som musiker, produsent og studiomann har han bidratt til en rekke innspillinger og prosjekter gjennom mange år. Fra sitt studio ved Kulturfabrikken i Kristiansund har han hjulpet lokale artister med å utvikle og produsere musikk, samtidig som han er en ettertraktet tangentspiller på scenen.

Kveldens blues alibi kom i form av «Women Be Wise» som er skrevet av Sippie Wallace og Jimmy Foster. Det ble i løpet av låten servert en lang gitarsolo av Øyvind. Kvelden byr på mange sjangre, der blues er bare en av dem. Sangere og band mestrer alle sjangre. Det var forøvrig Bonnie Raitt som for alvor gjorde denne låten kjent da hun gav den ut på sitt album i 1972. Jeg opplevde den som leken og rytmisk med en litt frekk tekst, altså en mer livlig blueslåt.

Inger Lise , Stevie og Etta

Med unntak av neste låt ble all tekst sunget på engelsk, men man kan jo ikke spille «Harper Valley PTA» av Tom Hall når vi i Norge har en berømt versjon med Inger Lise Rypdal. Teksten til «Fru Johnsen» er skrevet av Terje Mosnes. Både hovedvokal og koring ble fremført med en tydelig og klar stemme. Det var tydelig at publikum satte pris på sangen om Fru Johnsens møte med tilsynet for høy moral, for vi fikk kveldens første applaus med jubelrop. Melodien oppleves som en oppstemt og munter, rocka country låt.

Fremførelsen av «Gold dust woman» ble noen stemningsfulle øyeblikk med sang og melodi skrevet av Stevie Nicks. Dette er en Fleetwood Mac låt fra deres album Rumours. Jeg opplever låten rolig selv om den har litt rytmisk beat som bygger seg opp mot slutten. Lyden oppleves som litt hypnotiserende med en mørk melodi. Hvilken sjanger dette er, er nesten umulig å sette ord på, det er litt rock, pop, blues og noe andre greier. Med litt bakpå sang fikk vi gitarsolo, og til slutt en kule instrumenter avslutning av låten.

På bass spiller Kjetil Hoås Jakobsen, kjent fra blant annet rockebandene The Stapes og Villrosa. Med solid erfaring fra konsertscener og musikkprosjekter i Kristiansund-regionen utgjør han et stødig og drivende fundament i bandets lydbilde.

Jeg har ikke lyst til å gjenta meg selv til det kjedsommelige, men må bare nok en gang få si hvor bra stemme Christina Oddvik Holm har. Hun har en kraftig og klar tone i sin sang, noe hun beviste nok en gang når hun sang «Something's Got a Hold on Me». Starten ble sunget a cappella, med avbrekk av bandet, akkurat som originalen. Låten ble gjort udødelig av medforfatter Etta James som gav den ut i 1962. Låten skapte Etta i samarbeid med Leroy Kirkland og Pearl Woods. Den energiske låten ble sunget sammen med en raskt og fengende melodi i landskapet soul blues.

Maggie, Joan og Pat

Så var det tid for Maggie Bell sin versjon av «Wishing Well». Opprinnelig er låten skrevet og utgitt av rockebandet Free. Bell sin versjon er preget av en blanding av bluesrock, soul og hennes kraftige vokal. Det var synlig at Christina and the Howling Company koste seg på scenen under denne fremførelsen. Det var noen rolige partier som gikk over til kontrollert kaos med instrumentene, der gitarene sitt groovy gitarriff var i fokus. Jeg tar meg i å lure på hva denne versjonen av låten vil gjøre med vokalisten sin stemme, hun må jo være rimelig hes i morgen. Vi får et langt deilig helt fantastisk instrumentalt klimaks som en avslutning av låten.

Bak trommene sitter Stian Aune, en aktiv musiker som har markert seg i flere ulike band og sjangre. Gjennom prosjekter innen blues, reggae og rock har han opparbeidet seg en allsidighet som gir konsertene både energi og dynamikk. Dette er mannen som med sitt taktfullt spill gjør at de andre i bandet også klarer følge takten.

The Runaways versjon av låten «You Drive Me Wild» gav oss mye instrumentale partier, også en der Hans hadde en fet solo. Det var en rocka låt som Christina sang med en rå og hes stemme sammen med den tunge beaten. Låten er skrevet av Joan Jett som var et av medlemmene i The Runaways. Den opplevdes som en litt punkrock , med gitar som instrumentet som driver tempo i melodien. Dette er en låt man lett kan få på hjernen, mest på grunn av det catzy refrenget.

Det var et veldig spesielt sound på neste melodi «Hell Is for Children». Den hadde et mellomspill som er i sjangeren hardrock, der gitaristene fikk kjørt seg skikkelig. Låten er skrevet av Pat Benatar, Neil Giraldo og Roger Capps, og skal vist være inspirert av en artikkel om overgrep mot barn, som Benatar leste i 1979. Når man vet alvoret i teksten er det ikke vanskelig å forstå hvorfor låten startet så skremmende rolig og mørk før den tok seg opp i veldig kraftige refreng og mellomspill.

Betty, Linda, Patti og Grace

Neste låt falt i smak hos meg med sitt fengende refreng. Den catzy låten er helt ukjent for meg. Sangen «You're No Good» hadde et kjempe bra mellomspill av bandet. Den opplevdes som fengende, men også mørk med et Groove tempo. Den var også funky med et tydelig trommespill. Låten ble skrevet av Clint Ballard Jr., originalen ble spilt inn av Dee Dee Warwick i 1963. Senere har den blitt covret og gjort ennå mer kjent av damene Betty Everett og Linda Ronstadt. Det var veldig trykk og intensitet i refrenget da den ble fremført etter versene.

Nå skulle de kule damene komme som perler på en snor. Først ut var Patti Smith med sangen «Because the Night". Låten ble sunget råbra og koret godt av bandet. Låten ble i sin tid startet av Bruce Springsteen, men han slet med å få sangen ferdig, så han ga den videre til Patti Smith som fullførte den. Låten oppleves som en kraftfull rock poplåt, med en rolig og melankolsk start som eksploderer i energi under mellomspill og refrengene. Refrenget var repeterende og ble sunget med mye kraft i vokalen. Nok en låt der refrenget fort kan sette seg fast i hjernen.

Neste ut var Grace Slick, som jeg mistenker var på en sopp eller syretripp når hun skrev denne. Slick skrev låten «White Rabbit» mens hun spilte i The Great Society, men har senere tatt den med seg til Jefferson Airplane. Man kan tydelig høre spansk folkemelodi i den pulserende melodien. Den oppleves som nok en hypnotiserende låt som starter rolig og bygger seg opp til et klimaks

Dusty, Tina, Janis og Debbie

Da Aretha Franklin, takket nei til låten «Son of a Preacher Man», ble det heller Dusty Springfield som fikk gjøre den udødelig med sin sensuelle vokal. Det er John Hurley og Ronnie Wilkins som har skrevet låten. Jeg satte stor pris på kveldens fremførelse av låten. Den er svingende med en crazy melodi og tekst. Det som gjorde denne fremførelsen ennå kulere var at det var under denne låten bandet ble presentert. Det ble gjort med soloer av bandmedlemmene. Låten oppleves også som en gospel soulpreget låt med et fengende og sexy grove.

Neste låt tok meg tilbake til Valle Hovin august 2000, da sto nemlig den legendariske Tina Turner på scenen. Der fremførte hun denne låten mens hun danset rundt på scenen i sine høye hæler, slik bare Tina Turner gjør. Kveldens versjon av låten «River Deep – Mountain High» var like rocka som jeg husker Turner sin var. Låten er det  låtskriver trioen Phil Spector, Jeff Barry og Ellie Greenwich som står bak. Den oppleves som en en intens pop soullåt der versene er en grad rolig, mens refrengene er rene eksplosjoner. Låten er massiv med et rått klimaks, som også føles litt emosjonell med sin kraftfulle vokal.

Kanskje den kuleste av alle damene er Janis Joplin som med sin unike stemme udødeliggjorde låten «Half Moon». Vi fikk presentert en helt rå versjon med sang og et rocka spill av bandet. Den tempofylte låten er skrevet av Johanna Hall og John Hall. Janis var ikke akkurat snill mot seg selv, og dessverre døde hun alt for ung. Christina har den perfekte stemmen til å covre Juplin sin unike stemme. Låten oppleves energisk og groovy med sin drivende beat. Den har en positiv tekst, som egentlig står i kontrast til Juplin liv.

Når jeg trodde vi hadde vært innom alt av kule damer, ble det hele toppet med Debbie Harry med sin punka låt  «One Way or Another». Dette var kveldens siste låt på set-listen og ble et veldig så rocka bidrag til kvelden som hyller damer i musikkbransjen. Bandet som helhet virker veldig samkjørt, både i denne og alle andre  fremførelser gjort i løpet av kvelden. Blondie låten skrevet av Debbie Harry og Nigel Harrison var et kult låtvalg å ha som siste ordinære låt på sin liste. Fremførelsen ble åpnet med det kjente gitarriffet før den gikk videre til et energisk driv. Melodien i versene oppleves som litt vakker melodi, mens refrengene er mer eksplosivt.

Det er få konserter hvor man ikke får en eller flere ekstranummer. Christina And The Howling Company sin encore kom i form av låten «Piece of My Heart» som er nok en låt som ble sunget av Janis Juplin. Denne følelsesladde låten er min favoritt Jannis låt. Den ble spilt med et seigt og groovy komp, som innimellom kan ta litt av i et kontrollert kaos. Christina hadde den samme skrikende og desperate vokalen som Jannis, og vi fikk til og med hylet mot slutten. Gjengen avsluttet defensivt med stil, med denne ikoniske låten skrevet av Jerry Ragovoy og Bert Berns.

Vurdering

Rockefoten til flere i publikum har fått kjørt seg i kveld. Det var en allsidig konsert der vi fikk høre flere sjangre, men hovedsaklig innenfor rockesjangeren. Det er ikke tvil om at historien har vist oss at det finnes mange sterke kvinner der ute som har satt sitt preg på den kunst og kultur som fremføres på en scene med sang og instrumenter. Låtene har fått leve så lenge at det er omtrent umulig å ikke ha hørt dem originalt eller coveret av en stor kvinnelig stjerne.

Band og vokalister gjorde en utmerket jobb med å underholde oss med den ene hiten etter den andre. Det var absolutt verdt turen til Kulturfabrikken en varm sommerkveld i juni.

‍