Et levende insekt blant salatbladene bør ikke lenger tolkes som et tegn på slett hygiene, men snarere som et bevis på et landbruk som skåner økosystemene for kjemiske plantevernmidler.

Økosystemets hjelpere i åkeren

Når det kjemiske trykket reduseres, gjenopprettes balansen i åkerens eget biologiske forsvar. Dette innebærer en økt tilstedeværelse av naturlige predatorer. Forsker ved NIBIO, Annette Folkedal Schjøll, utdyper tingenes tilstand:

– Neste gang du ser et lite insekt i salaten, kan du tenke på det som en påminnelse om at maten vår faktisk kommer fra levende økosystemer. Det kan til og med være et lite nytteinsekt du har fått med deg på tallerkenen. Småkryp som marihøner, gulløyer og løpebiller bidrar nemlig til å holde skadedyr som bladlus i sjakk. Mange av dem er viktige hjelpere i matproduksjonen. Når bøndene legger til rette for slike insekter i åkeren kan det redusere behovet for sprøytemidler betydelig.

Ifølge forskeren er denne omstillingen tvingende nødvendig for fremtidens jordbruk, ettersom færre syntetiske preparater vil være tilgjengelige på markedet. At det tidvis følger med en blindpassasjer til kjøkkenbenken, bringer ingen reell helsefare.

– Det er ikke farlig. Vask dem bort, og så er salaten akkurat like god.

Det mekaniske og biologiske arbeidet

Omstillingen i primærnæringen krever betydelig innsats, og praksisen er allerede etablert hos enkelte produsenter. På Haneborg gård i Frogn produserer bonde Ole Martin Tomter mellom 50 og 60 ulike grønnsaksslag til selvplukk og gårdsbutikk. Driften er konvensjonell, men metodene ligger tett opp mot det økologiske prinsippet, der målet er minimal bruk av plantevernmidler.

– På de fleste grønnsakene klarer vi oss helt uten plantevernmidler. Vi har et levende miljø med mange nyttedyr.

For å oppnå dette uten kjemikalier tas fysiske barrierer og manuelt arbeid i bruk. Bonden benytter insektnett og insektduker for å forhindre skadeinsekter i å nå plantene, en metode som krever kontinuerlig oppfølging gjennom vekstsesongen.

– Duken må av og på flere ganger gjennom sesongen for at vi skal kunne luke, radrense og lufte plantene. Det er mye mer arbeidskrevende enn å sprøyte, men det er et valg vi har tatt.

I gårdens drivhus, hvor det dyrkes tomat, agurk og paprika, er det biologiske plantevernet systematisert gjennom jevnlige utsett av nyttedyr.

– I drivhusene hvor vi dyrker tomat, agurk og paprika setter vi ut nyttedyr omtrent annenhver uke. Det gir veldig gode resultater. Vi prøver å være i forkant før problemene oppstår. Skadelige insekter overvåkes med limfeller som fotograferes jevnlig. Bildene brukes til å vurdere om det er behov for å sette inn flere nyttedyr. Vi følger nøye med gjennom hele sesongen. Poenget er å oppdage endringer tidlig, slik at vi kan tilpasse tiltakene før skadedyrene rekker å bli et stort problem.

‍

Tomter erkjenner at den biologiske tilnærmingen gjør det utfordrende å levere fullstendig sterile produkter.

– Selv om grønnsakene vaskes og sorteres før de selges, kan det av og til følge med et lite insekt. Det er vanskelig å unngå dette helt når målet er å bevare et rikt insektliv i og rundt åkeren.

Klimatiske endringer og strengere reguleringer

Behovet for nye landbruksmetoder forsterkes av ytre rammebetingelser. Klimaendringene forskyver insektfaunaens dynamikk, og arter som bladlus forventes å utgjøre en økende trussel i norsk jordbruk frevens. Samtidig svinner de tradisjonelle kjemiske sanksjonsmidlene hen.

NIBIO-forsker Anne Muola belyser de sammensatte årsakene til at sprøytemidlenes epoke møter motbør:

– Tradisjonelt har plantevernmidler vært den vanligste metoden for å bekjempe skadeinsekter. Men slike midler kan også ramme pollinatorer som bier, humler og blomsterfluer, og nyttedyr som marihøner, snylteveps og løpebiller. Dessuten blir det stadig færre kjemiske plantevernmidler tilgjengelig, fordi regelverket blir strengere og flere midler mister godkjenningen. Dessuten kan skadeinsektene utvikle resistens mot midlene.

Disse faktorene tvinger frem et tettere samarbeid mellom forskning og næring for å utnytte de naturgitte økosystemtjenestene.

Kløften mellom forbrukerkrav og biologi

Anne Muola peker på et fundamentalt paradoks i den moderne forbrukskulturen, der det eksisterer en disharmoni mellom produksjonsbetingelser og estetiske forventninger.

– Mange ønsker mat med minst mulig bruk av kjemiske plantevernmidler. Samtidig forventer vi at grønnsakene skal se helt perfekte ut, og være helt fri for insekter. De to ønskene kan være vanskelige å forene.

Forskeren presiserer at målet med det biologiske skiftet ikke er å slakke på matkvaliteten, men å redefinere selve kvalitetsbegrepet.

– Bøndene ønsker selvfølgelig å produsere mat av best mulig kvalitet. Men kvalitet handler ikke bare om utseende. Kanskje må vi bli flinkere til å se at en liten skjønnhetsfeil, eller et lite insekt, ikke nødvendigvis betyr at maten er dårligere.

Forskning i felt: Living Lab

For å omsette de agroøkologiske prinsippene til praktiske og målbare verktøy, pågår det empirisk testing i reelle gårdsbiotoper. Haneborg gård inngår som én av fire forsøksgårder i forskningsprosjektet Living Lab AllEcoSys Norge, et samarbeidsprogram der agronomiske aktører og forskningsmiljøer utvikler miljøvennlige dyrkingsmetoder.

Prosjektet undersøker blant annet effekten av å etablere dedikerte blomsterstriper langs åkerkantene for å stimulere nyttedyrenes habitater og dermed begrense det kjemiske behandlingsbehovet.

Under en markdag for studenter, forskere og dyrkere ble metodene og registreringene presentert. Forskerne kartlegger insektpopulasjonene – herunder marihøner, gulløyer, edderkopper og løpebiller. Både i blomstersonene og i selve produksjonsarealet for å måle deres evne til å konsumere skadedyr som bladlus og trips.

Professor ved NMBU og leder for AllEcoSys-prosjektet, Lene Sigsgaard, forklarer metodikken:

– Vi undersøker om blomsterstripene bidrar til flere nyttedyr i åkeren. Disse insektene kan spise skadegjørere og dermed redusere behovet for plantevernmidler.

For å verifisere nyttedyrenes faktiske funksjon i økosystemet, tas moderne laboratoriemetoder i bruk i feltarbeidet. PhD-stipendiat Runa Gidske redegjør for de molekylære analysene som utføres på rovinnsektene:

– Vi analyserer mageinnholdet til nyttedyrene ved hjelp av DNA. Da kan vi se om de faktisk har spist bladlus, trips eller andre skadegjørere. Det gir oss et mye bedre bilde av hvilken nytte de ulike nyttedyrene gjør ute i åkeren.

‍