På scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold og leser. Det er handlingen. Rundt ham finnes musikken, men den gis ingen egen forklaring. Den følger tilsynelatende stemmen, ikke omvendt. Men det stemmer jo ikke. De følger hverandre i en symbiose som nesten umerkelig tilpasser seg hverandre.
Jan Erik Vold leser dikt på klubbscenen på kulturfabrikken. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold og leser. Det er handlingen. Rundt ham finnes musikken, men den gis ingen egen forklaring. Den følger tilsynelatende stemmen, ikke omvendt. Men det stemmer jo ikke. De følger hverandre i en symbiose som nesten umerkelig tilpasser seg hverandre.
– Man har skrevet dikt, og man leser dikt, og man kan lese dem høyt. Og hvis det å lese dikt høyt er performativt, så gjør det for meg, sier Jan Erik Vold til Applausen på spørsmål om dikt er fremført performativt, slik det opprinnelig var til akkompagnement til en lyre.
Fremføringen er jevn og uten markeringer. Vold leser uten å legge trykk på enkeltord, uten å bygge opp dramatikk. Rytmen ligger i språket, den ligger i gjentakelser, i setningsfall, i korte pauser.
Musikerne legger seg rundt teksten. Samspillet fremstår først som at diktet kommer først, men egentlig tilpasser dikt og musikk seg med små, umerkelige justeringer til hverandre. for de fleste skjer dette uten at de merker det. Sammen blir de en helhet.
Materialet trekker også linjer tilbake til tidligere utgivelser. Igjennom opplesing fra albumet til «Huset som Per bygde» og «Sannheten om trikken er at den brenner» inngår begge som en del av denne sammenhengen, der dikt og musikk over tid er ført sammen i en ubrytelig symbiose som fullfører hverandre.
I diktet om den røde tråden etableres en gjennomgående bevegelse:
– En rød tråd. Og det hvite livet. Det hvite livet og tråden rød.
Vold avviste en rød tråd fra hans dikterskap til dagens lyrikere. De som var 50 år yngre fikk gjøre hva de ville. Allikevel ser vi en rød tråd som går fra midten av 60-tallet til i dag med samarbeidsprosjekt mellom lyrikere og musikere, til dikt og fotoprosjekter og i sosiale medier. Dikt ligger ikke primært i bøker lengre. De blir også fremført både direkte, gjennom strømmetjenester direkte hjem til sitt publikum.
Musikerne står rundt Vold og jazzmusikken flyter "smooth" gjennom verselinjer og strofer. Musikken og lesningen flyter jevnt og fint som en stille elv strømmer ned mot fjorden.
I «furukonglesangen» blir utførelsen særlig tydelig. Vold leser med samme jevne stemmeføring som ellers, men lar detaljene i språket bære fremdriften. Beskrivelsen av objektet skjer trinnvis, nesten takserende:
– Den er så lett. Så håpløst uten tyngde.
Setningene faller kort og presist. Hver observasjon får stå før den neste legges til. Det er ingen oppbygging mot et poeng, ingen markert avslutning. I stedet etableres en rytme gjennom gjentakelse og oppdeling.
Det taktile i teksten, vekten, overflaten, strukturen, forsterkes av denne måten å lese på. Vold endrer ikke stemmen for å understreke, men lar ordene gjøre arbeidet.
Resultatet er at objektet trer frem gjennom språkets tempo og pauser, ikke gjennom forklaring. I utførelsen holdes språket nøkternt. Det er lite som legges til. Nettopp derfor blir detaljene stående klarere.
Kvelden beveger seg mellom det konkrete og det erfaringsnære. I tekstene om de unevnte og i motivet med den røde blyanten ligger en oppmerksomhet mot det som ellers ikke gis språk. Det er spor av litteraturteori, i omtalen av den unevnte, selv om det i denne sammenhengen ikke er ment å være det.
I diktet «At fuglene ikke synger» strammes dette ytterligere:
– Når sorgen kommer, har sorgen ikke noe språk.
Her oppstår et konsentrert punkt, uten at fremføringen endres. For den som har jobbet med sorgarbeid eller opplevd sorg, er den treffende.
Samtidig åpnes det for samtidige motiver. Diktet om Therese Johaug inngår i det samme språklige registeret som de øvrige tekstene. Teksten omhandler en konkret situasjon, da Johaug ble disket for doping av å smøre leppene sine med et forbudt stoff. Her driver Vold en lavmælt samfunnskritikk som er mer virkningsfull og treffende i diktform.
Blant kveldens mest presise utsagn er tittelen på diktsamlingen fra 1970 som har gitt samme navn til en av CD-utgivelsene til Vold som nå ligger på bordet foran oss:
– Sannheten om trikken er at den brenner
Subjektivt er tittelen en av mine favoritter. Tittelen er konkret, absurd og åpen, uten noen forklaring. Den peker ikke utover seg selv, men etablerer et bilde som ikke utdypes og er en overordnet poetisk formulering.
Konserten er konsekvent gjennomført. Vold forklarer ikke hva han gjør, og han plasserer seg ikke i noen tradisjon eller utviklingslinje:
– Jeg ser ikke etter linjer. Jeg gjør greiene mine, forteller han til Applausen.
Dette preger også fremføringen. Det gis ingen tolkningsramme. Publikum overlates til å forholde seg til språket og det som oppstår i møtet med det.
Når tekstene er mest konsentrerte, oppstår det et tydelig trykk. Når de er mer opplistende, flater det ut. Variasjonen ligger i materialet, ikke i fremføringen.
Helheten er likevel klar. Noen vil påstå at diktet gis forrang og at musikken dilter etter. Det stemmer ikke etter hva som oppleves her. De er en del helhet. Uten det ene, får vi ikke det andre. Språket, diktet og musikken er en del av et system. Som det litterære språket blir dette et system av systemer. Alt henger sammen med alt, og slik fungerer det.
Når det gjelder de lange linjene og litteraturteori er det annerledes.
For Vold er det dikt først. Resten etterpå.
Slik skaldene i norrøn tid fremsatte kvadene sine foran en forsamling til akkompagnement fra en lyre, opplever vi lyrikeren i dag som fremfører sine dikt foran publikum i samarbeid med musikere. Forskjellene ligger i et stort mangfold av uttrykk, stiler og tilgjengelige platformer. Dagens digitale diktning ligger under andre krav til form og krav til delbarhet.
På scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold og leser. Det er handlingen. Rundt ham finnes musikken, men den gis ingen egen forklaring. Den følger tilsynelatende stemmen, ikke omvendt. Men det stemmer jo ikke. De følger hverandre i en symbiose som nesten umerkelig tilpasser seg hverandre.
– Man har skrevet dikt, og man leser dikt, og man kan lese dem høyt. Og hvis det å lese dikt høyt er performativt, så gjør det for meg, sier Jan Erik Vold til Applausen på spørsmål om dikt er fremført performativt, slik det opprinnelig var til akkompagnement til en lyre.
Fremføringen er jevn og uten markeringer. Vold leser uten å legge trykk på enkeltord, uten å bygge opp dramatikk. Rytmen ligger i språket, den ligger i gjentakelser, i setningsfall, i korte pauser.
Musikerne legger seg rundt teksten. Samspillet fremstår først som at diktet kommer først, men egentlig tilpasser dikt og musikk seg med små, umerkelige justeringer til hverandre. for de fleste skjer dette uten at de merker det. Sammen blir de en helhet.
Materialet trekker også linjer tilbake til tidligere utgivelser. Igjennom opplesing fra albumet til «Huset som Per bygde» og «Sannheten om trikken er at den brenner» inngår begge som en del av denne sammenhengen, der dikt og musikk over tid er ført sammen i en ubrytelig symbiose som fullfører hverandre.
I diktet om den røde tråden etableres en gjennomgående bevegelse:
– En rød tråd. Og det hvite livet. Det hvite livet og tråden rød.
Vold avviste en rød tråd fra hans dikterskap til dagens lyrikere. De som var 50 år yngre fikk gjøre hva de ville. Allikevel ser vi en rød tråd som går fra midten av 60-tallet til i dag med samarbeidsprosjekt mellom lyrikere og musikere, til dikt og fotoprosjekter og i sosiale medier. Dikt ligger ikke primært i bøker lengre. De blir også fremført både direkte, gjennom strømmetjenester direkte hjem til sitt publikum.
Musikerne står rundt Vold og jazzmusikken flyter "smooth" gjennom verselinjer og strofer. Musikken og lesningen flyter jevnt og fint som en stille elv strømmer ned mot fjorden.
I «furukonglesangen» blir utførelsen særlig tydelig. Vold leser med samme jevne stemmeføring som ellers, men lar detaljene i språket bære fremdriften. Beskrivelsen av objektet skjer trinnvis, nesten takserende:
– Den er så lett. Så håpløst uten tyngde.
Setningene faller kort og presist. Hver observasjon får stå før den neste legges til. Det er ingen oppbygging mot et poeng, ingen markert avslutning. I stedet etableres en rytme gjennom gjentakelse og oppdeling.
Det taktile i teksten, vekten, overflaten, strukturen, forsterkes av denne måten å lese på. Vold endrer ikke stemmen for å understreke, men lar ordene gjøre arbeidet.
Resultatet er at objektet trer frem gjennom språkets tempo og pauser, ikke gjennom forklaring. I utførelsen holdes språket nøkternt. Det er lite som legges til. Nettopp derfor blir detaljene stående klarere.
Kvelden beveger seg mellom det konkrete og det erfaringsnære. I tekstene om de unevnte og i motivet med den røde blyanten ligger en oppmerksomhet mot det som ellers ikke gis språk. Det er spor av litteraturteori, i omtalen av den unevnte, selv om det i denne sammenhengen ikke er ment å være det.
I diktet «At fuglene ikke synger» strammes dette ytterligere:
– Når sorgen kommer, har sorgen ikke noe språk.
Her oppstår et konsentrert punkt, uten at fremføringen endres. For den som har jobbet med sorgarbeid eller opplevd sorg, er den treffende.
Samtidig åpnes det for samtidige motiver. Diktet om Therese Johaug inngår i det samme språklige registeret som de øvrige tekstene. Teksten omhandler en konkret situasjon, da Johaug ble disket for doping av å smøre leppene sine med et forbudt stoff. Her driver Vold en lavmælt samfunnskritikk som er mer virkningsfull og treffende i diktform.
Blant kveldens mest presise utsagn er tittelen på diktsamlingen fra 1970 som har gitt samme navn til en av CD-utgivelsene til Vold som nå ligger på bordet foran oss:
– Sannheten om trikken er at den brenner
Subjektivt er tittelen en av mine favoritter. Tittelen er konkret, absurd og åpen, uten noen forklaring. Den peker ikke utover seg selv, men etablerer et bilde som ikke utdypes og er en overordnet poetisk formulering.
Konserten er konsekvent gjennomført. Vold forklarer ikke hva han gjør, og han plasserer seg ikke i noen tradisjon eller utviklingslinje:
– Jeg ser ikke etter linjer. Jeg gjør greiene mine, forteller han til Applausen.
Dette preger også fremføringen. Det gis ingen tolkningsramme. Publikum overlates til å forholde seg til språket og det som oppstår i møtet med det.
Når tekstene er mest konsentrerte, oppstår det et tydelig trykk. Når de er mer opplistende, flater det ut. Variasjonen ligger i materialet, ikke i fremføringen.
Helheten er likevel klar. Noen vil påstå at diktet gis forrang og at musikken dilter etter. Det stemmer ikke etter hva som oppleves her. De er en del helhet. Uten det ene, får vi ikke det andre. Språket, diktet og musikken er en del av et system. Som det litterære språket blir dette et system av systemer. Alt henger sammen med alt, og slik fungerer det.
Når det gjelder de lange linjene og litteraturteori er det annerledes.
For Vold er det dikt først. Resten etterpå.
Slik skaldene i norrøn tid fremsatte kvadene sine foran en forsamling til akkompagnement fra en lyre, opplever vi lyrikeren i dag som fremfører sine dikt foran publikum i samarbeid med musikere. Forskjellene ligger i et stort mangfold av uttrykk, stiler og tilgjengelige platformer. Dagens digitale diktning ligger under andre krav til form og krav til delbarhet.
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
