Den aller første utgaven av havkapp-seilasen Race to the Arctic fikk en uforutsigbar vending søndag ettermiddag . Havet og atmosfæren spilte ut sitt fulle register rett før målgang i Svolvær søndag.
MÅLGANG: Etter nesten 800 nautiske mil langs norskekysten krysser deltakerne mållinjen ved innløpet til Svolvær havn, markert av den ikoniske statuen Fiskarkona. Foto: Henrik Eriksen / SailLogic Media
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementOver 60 tomannslag fra seks nasjoner hadde lagt bak seg nesten 800 nautiske mil langs den norske kyststripen, i en rute strukket fra Mandal i sør til destinasjonen i nord. Siste etappe startet i Sandnessjøen, og lå an til å avgjøres under udramatiske forhold i lett vind. Værsystemene i nordlige farvann ville det derimot annerledes.
Et polart lavtrykk traff seilingsfeltet med voldsom kraft under innseilingen til Lofoten og Svolvær. Endringen inntreffer i løpet av sekunder. Vinden økte fra vindstille til en styrke på 30–35 knop, med registrerte vindkast på over 40 knop, akkompagnert av kraftig regn og grov sjø.
Regattasjef Thomas Nilsson beskriver den meteorologiske overgangen slik:
– Det ene øyeblikket seilte båtene i flatt hav, blå himmel og sol. Det neste traff et polart lavtrykk med kraftig regn, grov sjø og vindkast på over 40 knop. Det er Lofoten på sitt vakreste og mest uforutsigbare.
Dette brå atmosfæriske skiftet omdefinerte den taktiske dynamikken fullstendig. Fenomenet snudde maktbalansen mellom fartøyenes fysiske forutsetninger. De største båtene ble liggende fast i et vindhull utenfor kysten. De mindre båtene, som befant seg lenger bak i feltet, fanget opp den nye vinden først. Dermed ble det etablerte forspranget utradert på kort tid.
Regattasjef Thomas Nilsson utdyper denne omveltningen:
– Offshoreseilere snakker ofte om forskjellen på et «big boat race» og et «small boat race». Den siste etappen utviklet seg til et ekte «small boat race», der de mindre båtene fikk den nye vinden først og raskt tok igjen forspranget til de største båtene.
Seilasens arktiske karakter ble realisert idet flåten krysset en geografisk skillelinje underveis. Denne overgangen markerte en endring i regattaens natur.
Regattasjef Thomas Nilsson reflekterer over seilasens geografi:
– Fra det øyeblikket seilte alle i arktiske farvann. Da ble navnet Race to the Arctic mer enn bare et navn, det ble selve opplevelsen.
Til tross for væromslagets konsekvenser for feltet som helhet, klarte én spesifikk konstruksjon å sikre seg den fysiske ledelsen over mållinjen. Båten White Shadow, en Landmark 43, krysset linjen ved innløpet til Svolvær havn som første fartøy, og sikret seg dermed utmerkelsen Line Honours for raskeste seilte tid på etappen. Mållinjen var strategisk plassert ved den kjente statuen Fiskarkona.
Mesterskapet har gjennom fire etapper beveget seg via faste stoppunkter ved Fedje, Kristiansund og Sandnessjøen. Deltakerlistene rommer seilere fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og USA. Arrangementet har markert seg som landets største offshore-regatta for tomannsbesetninger.
De offisielle resultatlistene i de respektive divisjonene etter fire etapper viser følgende sammenlagtplasseringer:
Over 60 tomannslag fra seks nasjoner hadde lagt bak seg nesten 800 nautiske mil langs den norske kyststripen, i en rute strukket fra Mandal i sør til destinasjonen i nord. Siste etappe startet i Sandnessjøen, og lå an til å avgjøres under udramatiske forhold i lett vind. Værsystemene i nordlige farvann ville det derimot annerledes.
Et polart lavtrykk traff seilingsfeltet med voldsom kraft under innseilingen til Lofoten og Svolvær. Endringen inntreffer i løpet av sekunder. Vinden økte fra vindstille til en styrke på 30–35 knop, med registrerte vindkast på over 40 knop, akkompagnert av kraftig regn og grov sjø.
Regattasjef Thomas Nilsson beskriver den meteorologiske overgangen slik:
– Det ene øyeblikket seilte båtene i flatt hav, blå himmel og sol. Det neste traff et polart lavtrykk med kraftig regn, grov sjø og vindkast på over 40 knop. Det er Lofoten på sitt vakreste og mest uforutsigbare.
Dette brå atmosfæriske skiftet omdefinerte den taktiske dynamikken fullstendig. Fenomenet snudde maktbalansen mellom fartøyenes fysiske forutsetninger. De største båtene ble liggende fast i et vindhull utenfor kysten. De mindre båtene, som befant seg lenger bak i feltet, fanget opp den nye vinden først. Dermed ble det etablerte forspranget utradert på kort tid.
Regattasjef Thomas Nilsson utdyper denne omveltningen:
– Offshoreseilere snakker ofte om forskjellen på et «big boat race» og et «small boat race». Den siste etappen utviklet seg til et ekte «small boat race», der de mindre båtene fikk den nye vinden først og raskt tok igjen forspranget til de største båtene.
Seilasens arktiske karakter ble realisert idet flåten krysset en geografisk skillelinje underveis. Denne overgangen markerte en endring i regattaens natur.
Regattasjef Thomas Nilsson reflekterer over seilasens geografi:
– Fra det øyeblikket seilte alle i arktiske farvann. Da ble navnet Race to the Arctic mer enn bare et navn, det ble selve opplevelsen.
Til tross for væromslagets konsekvenser for feltet som helhet, klarte én spesifikk konstruksjon å sikre seg den fysiske ledelsen over mållinjen. Båten White Shadow, en Landmark 43, krysset linjen ved innløpet til Svolvær havn som første fartøy, og sikret seg dermed utmerkelsen Line Honours for raskeste seilte tid på etappen. Mållinjen var strategisk plassert ved den kjente statuen Fiskarkona.
Mesterskapet har gjennom fire etapper beveget seg via faste stoppunkter ved Fedje, Kristiansund og Sandnessjøen. Deltakerlistene rommer seilere fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og USA. Arrangementet har markert seg som landets største offshore-regatta for tomannsbesetninger.
De offisielle resultatlistene i de respektive divisjonene etter fire etapper viser følgende sammenlagtplasseringer:
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
