Karl Bjorå har de siste ti årene etablert seg som en av de mest spennende gitarstemmene på den skandinaviske jazzscenen. Til dette prosjektet har han håndplukket et ensemble bestående av noen av Nordens mest markante musikere. Resultatet er et uttrykk der norsk folkemusikk, jazz og samtidsmusikk smelter sammen til et eget lydunivers som veksler mellom det intime og det eksplosive. De som hadde tatt turen ned den bratte trappen til konsertlokalet hadde en helt spesiell opplevelse i vente.

Musikkbad 1

Bandet plukker opp instrumentene og setter stemningen med et lydbilde som kan minne om et orkester som stemmer før en konsert. Forskjellen er at her er alt nøye planlagt. Etter hvert vokser en melodi frem fra det tilsynelatende kaoset. Stykket øker gradvis i intensitet. Jeg kjenner på en indre uro før bassen plutselig legger et tydelig beat i bunnen og felene kommer inn med folketoner.

Det er mye lyd, mange retninger og få faste regler – jazz i sin frieste form. Støy, improvisasjon og samtidsmusikk smelter sammen til et overraskende helhetlig uttrykk. Etter den første eksplosjonen kommer et roligere parti med Karl Bjorås gitar i sentrum. Instrumentene kommer inn ett etter ett før synthesizeren overtar og hele ensemblet bygger opp et nytt lydlandskap. Det er kontrollert støy, men samtidig rytmisk og levende. Kroppen begynner nesten å bevege seg av seg selv, som om musikken inviterer til en vill dans.

Det er vanskelig å avgjøre om ensemblet spiller flere enkeltlåter eller ett langt sammenhengende verk. Uansett får første del en avslutning, før Karl kort forteller at publikum kan kjøpe platen med musikken etter konserten.

Musikkbad 2

Så er de i gang igjen. Bassen legger en repeterende groove som fungerer som fundament, mens de andre musikerne leker fritt oppå den. Når de to felespillerne kommer inn, møtes fri jazz og tradisjonell folkemusikk på en fascinerende måte.

Jeg legger merke til at flere av jazzelevene fra Molde videregående tydelig setter pris på det som skjer på scenen. Musikken veksler mellom partier med klar melodisk retning og øyeblikk som fremstår som rent kaos. Likevel er det alltid bassen som holder det hele samlet.

Karl Bjorå har samlet et imponerende ensemble. Musikerne er godt etablerte navn på den norske musikkscenen:

Tuva Syvertsen – fele, best kjent som frontfigur i Valkyrien Allstars.

Selma French – fele, aktiv både med egne prosjekter og som studiomusiker og sidemusiker for en rekke norske artister.

Håvard Aufles – synth, anerkjent jazzmusiker kjent for sitt arbeid med tangenter, synth og elektronikk.

Bárður Reinert Poulsen – elbass, færøysk jazzbassist bosatt i Norge og medvirkende i en rekke profilerte band og prosjekter.

Andreas Winther – trommer, en markant musiker på den norske jazzscenen.

Musikken får til tider en tyngde som kan minne om heavy metal, men den forblir hele tiden forankret i jazz og samtidsmusikk. Etter et rolig gitartema kommer felene inn med en tydelig melodi før uttrykket igjen løses opp. Det hele er ulikt alt annet jeg har opplevd på en jazzscene.

Andre del avsluttes, og uten særlig prat setter ensemblet i gang med kveldens tredje og siste musikalske reise.

Musikkbad 3

Den siste delen åpner rolig med rytmer fra synth og trommer før resten av bandet gradvis bygger videre. Kompet holder seg forholdsvis stabilt, mens gitaren legger stadig mer aggressive lag oppå. Når resten av ensemblet følger etter, vokser lydbildet til en massiv vegg av lyd.

For noen kan dette høres ut som en gruppe musikere som nekter å spille pent. Men midt i all støyen finnes det en felles retning. Etter hver eksplosjon kommer et rolig parti som nesten gir en meditativ følelse – før neste bølge skyller inn. Humoristisk tenkte jeg at dette nesten kunne vært brukt som tortur under et voldelig avhør.

Et øyeblikk får jeg assosiasjoner til et kirkeorgel rett før en begravelse, det tonene henger igjen i de lyseste pipene. Intensiteten bygges sakte opp til nok en voldsom eksplosjon. Musikken trekker seg tilbake et øyeblikk, bare for å kaste seg ut i et nytt crescendo. Da jeg trodde konserten var på vei inn i et lengre, rolig gitartema, kom en ny vegg av lyd uten forvarsel.

Mot slutten glir uttrykket nesten over i seig psykedelisk rock som kunne gjort The Doors misunnelige. Jeg blir rett og slett ør i hodet av alle inntrykkene. Så, helt uten nedtrapping, stopper musikken momentant. Konserten er over.

Vurdering

Personlig vet jeg ikke hvor lenge jeg kunne lyttet til denne typen musikk, her var det mange sterke inntrykk, og alt har en slutt. Også denne konserten tok slutt, til tydelig skuffelse for flere i publikum, som gjerne kunne hørt ensemblet fortsette langt utover kvelden.

Konserten hadde flere partier som var lette å gripe tak i, men også lange strekk der musikken utfordret både øret og konsentrasjonen. Samtidsmusikk kan være krevende i seg selv, og når den blandes med fri jazz og norske folketoner, blir sanseinntrykkene mange. Resultatet er en konsertopplevelse som er både fascinerende, utfordrende og til tider overveldende.

Dette er uten tvil et musikkuttrykk for de spesielt interesserte – men for dem var denne kvelden trolig en stor opplevelse. Og la det ikke være tvil, musikerne var så dyktige og profesjonelle i måten de behandlet sine instrumenter at man kan ikke annet enn å bli imponert.

‍