Det ble et møte med musikanter i alle aldre når Ytre Suløen Jass-ensemble kom til Kvernes på Averøya for å spille. Allerede da jeg så køen utenfor Kvernes kirke, var det liten tvil om at dette kom til å bli en konsert med fullt hus. Eller for å være pinlig korrekt, en ful kirke.
Elg på Kvernes. Foto: Roger Hagen /Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet ble satt ut ekstra stoler i midtgangen, og etter hvert måtte publikum også sendes opp på galleriet. Noen fant til og med plass langs veggene nede i selve kirkerommet. Det var med andre ord tydelig at sommerkonsertene i Kvernes kirke har fått godt tak i publikum. Før konserten ble det ønsket velkommen, og publikum fikk høre litt om konseptet rundt sommerkonsertene. Sponsorer ble behørig takket, før musikken kunne begynne.
Ytre Suløens Jass-ensemble (YSJE), er en av de virkelig store institusjonene innen norsk tradisjonsjazz. Ensemblet ble startet i Langevåg på Sula i 1973 og har gjennom mer enn 50 år holdt fast ved New Orleans-jazzen som musikalsk fundament, samtidig som de stadig har fornyet både besetning, repertoar og uttrykk. Gospel, spirituals, blues og dixieland er også naturlige deler av uttrykket til ensemble. På denne konserten hadde de fått med seg Øivind «Elg» Elgenes, som for de fleste er kjent som vokalisten i Dance with a Stranger. Elg har også en lang karriere som solomusiker bak seg og det var hovedsaklig solomatriell som ble fremført under konserten.
Men før hovedpersonene fikk vist hva de kunne, var det de eldste elevene i Averøy skolekorps som fikk åpne konserten sammen med deler av jazzensemblet. De syv unge musikantene startet sterkt med to låter. Først fikk vi en tradisjonell New Orleans-spiritual og jazzgospel-salme «Lord, Lord, Lord». Låten opplevdes som leken og rytmisk, der improvisasjon sto sentralt, akkurat slikt som er vanlig i tradisjonell jazz.
Med «I Just Came to Praise the Lord» fikk virkelig de unge musikerne viste hva de hadde å by på. Her fikk elevene flere muligheter til å vise seg frem som solister. Det startet med en ung gutt på tuba, mens Kristoffer Tokle spilte trommer og Svein Tore Anderson på banjo forsiktig i bakgrunnen. Solistene kom på rekke og rad, først klarinett, så tverrfløyte, før flere av korpselevene fikk slippe seg løs sammen med hele ensemblet. Det ble et mektig øyeblikk når hele ensemble spilte for fult sammen med korpsmusikantene. Mot slutten fikk vi tre jenter på klarinett som spilte sammen på toppen av kompet, før låten ble avsluttet.
De syv unge musikerne ble takket for innsatsen av Sturla Hauge Nilsen, og det ble hintet om at vi nok ikke hadde sett det siste til dem denne kvelden. Det skulle vise seg å stemme. Sturla Hauge Nilsen spiller trompet og sammen med Elg sto han for det meste av praten mellom låtene.
Så var tiden kommet til der Øivind «Elg» Elgenes kom frem på scenen. Etter en liten diskusjon med resten av bandet om hvilken dur de skulle spille i satte de i gang med «Get It On». Vi fikk en kraftfull fremføring, og Elg sang med stor overbevisning. Han har en stemme som passer svært godt til denne typen musikk. Den kraftige stemmen, den tydelige diksjonen og måten han formidler tekstene på gjør ham til en vokalist som virkelig setter sitt preg på låtene. Vi fikk også blant annet en saksofonssolo av Lars Frank i løpet av låten, mens trombone og trompet la seg under sammen med resten av bandet. Det var masse rytme gjennom hele låten.
Deretter fikk vi «Storm», en av Elgs egne låter. Den handler om stormen, men Elg fortalte at man også kunne se sangen i en litt større og mer overført betydning, som et bilde på stormværet ute i verden. Samtidig minnet han oss på noe viktig, at det fine med stormvær er at det blir finvær etterpå. «Storm» fikk en helt ny innpakning med jazztoner. Gunnar Bech på trombonen fikk en flott solo, mens Elgs vokal lå over et musikalsk landskap som gjorde at låten fikk et annet uttrykk enn originalen. Det var nettopp dette som skulle bli noe av det mest interessante med konserten. YSJE tok låtene til Elg inn i sitt eget musikalske landskap og ga dem en ny drakt.
«When Tomorrow Comes» som er tittelen Elg oppga i sin presentasjon av låten, fikk også en slik behandling. Saksofonen startet alene på toppen av melodien før resten av blåserne kom inn. Også her hadde Elgs låt fått en helt annen innpakking. Etter dette gikk Elg ned og satte seg på kirkebenken, og vi fikk høre mer fra jazzensemblet alene.
Det var vanskelig å ikke la seg rive med av YSJE. De har en spilleglede som fyller rommet. Jeg lot meg spesielt underholde av trombonisten Gunnar Bech. Han er en spillemann med masse scenepersonlighet og står sjelden helt stille mens han spiller. Han danser med instrumentet, men også når han ikke spiller. Dette gjør han gjennom store deler av konserten. Det gjør meg glad å se musikere som lever seg så til de grader inn i musikken. Det blir umulig å sitte helt uberørt når spillegleden er så synlig. Her kommer den kjente «jazz-knekken» av seg selv, ved første lytt.
«Sing On» ble en av kveldens virkelig rytmiske låter. Her svingte det heftig av New Orleans-jazz. Pianisten fikk etter hvert en solo som ble overtatt av Sturla Hauge Nilsen trommeslageren, før hele bandet kom inn igjen.
Så fikk vi «The Old Rugged Cross». Denne gangen var stemningen en helt annen. Morten Gunnar Larsen på piano og Lars Frank på klarinett spilte den rolig jazzballade sammen. De to musikerne ga hverandre god plass til egne solopartier.
Jeg fikk et bilde i hodet av en røykfylt, gammel jazzbule sent på kvelden. Det er på tide at folk begynner å bevege seg hjemover. De fleste har allerede gått. Bare noen få ensomme sjeler sitter igjen eller støtter hverandre ut døren. Uansett hva man måtte se for seg, var spillet imponerende. Piano og klarinett fikk virkelig skinne. Etterpå ble det humoristisk sagt at «gutta» ikke skulle få flere soloer resten av kvelden. Det løftet holdt ikke lenge.
«Hold On (Keep Your Hand on the Plow)» kom i et helt annet tempo. Dette er en tradisjonell gospel og spiritual, en låt som virkelig inviterer til svingende jazz. Her ble det etter hvert riktig viltert. Alle blåserne spilte sammen før trommene fikk et parti alene. Jeg opplevde låten som nesten litt eggende. Det oppsto noe som minnet om en musikalsk battle mellom trompet og trombone. Så fikk pianoet et parti alene, før trommeslageren spilte med hendene og brukte lyden fra flygelet som en del av rytmen. Blåserne kastet seg inn igjen, og det hele utviklet seg til et lite musikalsk spetakkel. Jeg trodde faktisk låten var på vei mot avslutningen. Men det var den ikke. Vi fikk enda et rolig parti før blåserne igjen satte inn støtet og avsluttet låten.
Elg kom tilbake på scenen, og vi fikk hans samfunnskritiske protestsang «Hard». Presentasjonen hadde en humoristisk tone, men selve sangen har et alvorlig budskap. Den tar opp globale utfordringer og hvordan det kan være vanskelig å være den man er i enkelte deler av verden. Jeg må likevel innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet da første linje kom.
«Civilized Blues» ble en jazzifisert blueslåt og viste igjen hvordan YSJE klarte å gjøre Elgs materiale til sitt eget. Det er ikke alle Elgs låter som automatisk passer inn i YSJE sitt tradisjonelle New Orleans-lydbilde. Derfor har ensemblet måttet gjøre noe med materialet. David Gald på tuba fungerer naturlig nok som bass i låtene, og er det noe det er mye av i blues er det lyden fra bass instrumentet.
I «Forever Has Never Been Here» fikk vi en helt annen intro, den ble gjort om til en sørgemarsj som hentet rett ut fra et begravelsesfølge i New Orleans. Alle musikerne trykket til og ga alt på instrumentene. Det ble mektig. Så skiftet låten karakter, og gikk over i en ballade. Noe som gjorde uttrykket i låten til å føles mye nærmere og mer personlig. Det var et av konsertens sterkeste øyeblikk, der man kunne føle og kjenne på stemningen som ble skapt av musikerne.
Siste låten skulle spilles og Nilsen takket de oppmøtte på vegne av YSJE og inviterte Averøy skolekorps tilbake på scenen. «Come On Everybody» fikk det virkelig til å svinge med alle instrumentene og med Elgs vokal ble dette nok et mektig øyeblikk, og en knall-avslutning av konserten.
Da applausen endelig roet seg, presenterte Elg det som skulle være kveldens «garantert siste låt», eller det som kan sies å være ekstra nummer. Vi fikk «What a Wonderful World». Elg gav gitaren til sin kone og sang den kjente låten med sin særegne, kraftfulle stemme. Det ble en helt annen stemning enn tidligere på kvelden. Dette ble en varm og stemningsfull avslutning. «What a Wonderful World» er kanskje en av de låtene som er vanskelig å forandre, men det er heller ikke alle som klarer å gi den noe personlig. Elg gjorde nettopp det. Han synger med stor kraft, god diksjon og en evne til å formidle teksten som gjør at man faktisk lytter til ordene. Det gjelder egentlig gjennom hele konserten. Elg er flink til å tolke tekst, enten det er egne eller andres låter.
Det var ikke bare musikken som gjorde konserten til en god opplevelse. Det var møtet mellom generasjonene, på den ene siden hadde vi Ytre Suløens Jazz-ensemble, de har erfaring og er voksne. På den andre siden sto unge musikere fra Averøy skolekorps, som fikk prøve seg side om side med erfarne jazzmusikere. Og midt mellom dette sto Øivind «Elg» Elgenes med sin karakteristiske stemme og sine egne låter.
Det ble en konsert hvor gammel tradisjon møtte nye musikere og moderne låtskriving. YSJE viste hvorfor de har holdt det gående i over 50 år: De kan tradisjonen, men de er ikke redde for å gjøre noe nytt med den. Det handlet ikke bare om å spille New Orleans-jazz slik den alltid har blitt spilt, men også om å ta musikken videre. Og når musikerne i tillegg har en spilleglede som smitter helt opp på galleriet i Kvernes kirke, er det vanskelig å be om mer.
For å sitere Einar Aarø, en av grunnleggerne og tidligere banjo musikant i YSJE «Det finnes bare to typer musikk: god og dårlig», og jeg tror alle forstår hvilken type vi fikk høre under denne konserten.
Sturla Hauge Nilsen : trompet
Lars Frank: klarinett og saksofon
Gunnar Bech: trombone
Svein Tore Anderson: banjo
Morten Gunnar Larsen: flygel
David Gald: tuba
Kristoffer Tokle: trommer
Det ble satt ut ekstra stoler i midtgangen, og etter hvert måtte publikum også sendes opp på galleriet. Noen fant til og med plass langs veggene nede i selve kirkerommet. Det var med andre ord tydelig at sommerkonsertene i Kvernes kirke har fått godt tak i publikum. Før konserten ble det ønsket velkommen, og publikum fikk høre litt om konseptet rundt sommerkonsertene. Sponsorer ble behørig takket, før musikken kunne begynne.
Ytre Suløens Jass-ensemble (YSJE), er en av de virkelig store institusjonene innen norsk tradisjonsjazz. Ensemblet ble startet i Langevåg på Sula i 1973 og har gjennom mer enn 50 år holdt fast ved New Orleans-jazzen som musikalsk fundament, samtidig som de stadig har fornyet både besetning, repertoar og uttrykk. Gospel, spirituals, blues og dixieland er også naturlige deler av uttrykket til ensemble. På denne konserten hadde de fått med seg Øivind «Elg» Elgenes, som for de fleste er kjent som vokalisten i Dance with a Stranger. Elg har også en lang karriere som solomusiker bak seg og det var hovedsaklig solomatriell som ble fremført under konserten.
Men før hovedpersonene fikk vist hva de kunne, var det de eldste elevene i Averøy skolekorps som fikk åpne konserten sammen med deler av jazzensemblet. De syv unge musikantene startet sterkt med to låter. Først fikk vi en tradisjonell New Orleans-spiritual og jazzgospel-salme «Lord, Lord, Lord». Låten opplevdes som leken og rytmisk, der improvisasjon sto sentralt, akkurat slikt som er vanlig i tradisjonell jazz.
Med «I Just Came to Praise the Lord» fikk virkelig de unge musikerne viste hva de hadde å by på. Her fikk elevene flere muligheter til å vise seg frem som solister. Det startet med en ung gutt på tuba, mens Kristoffer Tokle spilte trommer og Svein Tore Anderson på banjo forsiktig i bakgrunnen. Solistene kom på rekke og rad, først klarinett, så tverrfløyte, før flere av korpselevene fikk slippe seg løs sammen med hele ensemblet. Det ble et mektig øyeblikk når hele ensemble spilte for fult sammen med korpsmusikantene. Mot slutten fikk vi tre jenter på klarinett som spilte sammen på toppen av kompet, før låten ble avsluttet.
De syv unge musikerne ble takket for innsatsen av Sturla Hauge Nilsen, og det ble hintet om at vi nok ikke hadde sett det siste til dem denne kvelden. Det skulle vise seg å stemme. Sturla Hauge Nilsen spiller trompet og sammen med Elg sto han for det meste av praten mellom låtene.
Så var tiden kommet til der Øivind «Elg» Elgenes kom frem på scenen. Etter en liten diskusjon med resten av bandet om hvilken dur de skulle spille i satte de i gang med «Get It On». Vi fikk en kraftfull fremføring, og Elg sang med stor overbevisning. Han har en stemme som passer svært godt til denne typen musikk. Den kraftige stemmen, den tydelige diksjonen og måten han formidler tekstene på gjør ham til en vokalist som virkelig setter sitt preg på låtene. Vi fikk også blant annet en saksofonssolo av Lars Frank i løpet av låten, mens trombone og trompet la seg under sammen med resten av bandet. Det var masse rytme gjennom hele låten.
Deretter fikk vi «Storm», en av Elgs egne låter. Den handler om stormen, men Elg fortalte at man også kunne se sangen i en litt større og mer overført betydning, som et bilde på stormværet ute i verden. Samtidig minnet han oss på noe viktig, at det fine med stormvær er at det blir finvær etterpå. «Storm» fikk en helt ny innpakning med jazztoner. Gunnar Bech på trombonen fikk en flott solo, mens Elgs vokal lå over et musikalsk landskap som gjorde at låten fikk et annet uttrykk enn originalen. Det var nettopp dette som skulle bli noe av det mest interessante med konserten. YSJE tok låtene til Elg inn i sitt eget musikalske landskap og ga dem en ny drakt.
«When Tomorrow Comes» som er tittelen Elg oppga i sin presentasjon av låten, fikk også en slik behandling. Saksofonen startet alene på toppen av melodien før resten av blåserne kom inn. Også her hadde Elgs låt fått en helt annen innpakking. Etter dette gikk Elg ned og satte seg på kirkebenken, og vi fikk høre mer fra jazzensemblet alene.
Det var vanskelig å ikke la seg rive med av YSJE. De har en spilleglede som fyller rommet. Jeg lot meg spesielt underholde av trombonisten Gunnar Bech. Han er en spillemann med masse scenepersonlighet og står sjelden helt stille mens han spiller. Han danser med instrumentet, men også når han ikke spiller. Dette gjør han gjennom store deler av konserten. Det gjør meg glad å se musikere som lever seg så til de grader inn i musikken. Det blir umulig å sitte helt uberørt når spillegleden er så synlig. Her kommer den kjente «jazz-knekken» av seg selv, ved første lytt.
«Sing On» ble en av kveldens virkelig rytmiske låter. Her svingte det heftig av New Orleans-jazz. Pianisten fikk etter hvert en solo som ble overtatt av Sturla Hauge Nilsen trommeslageren, før hele bandet kom inn igjen.
Så fikk vi «The Old Rugged Cross». Denne gangen var stemningen en helt annen. Morten Gunnar Larsen på piano og Lars Frank på klarinett spilte den rolig jazzballade sammen. De to musikerne ga hverandre god plass til egne solopartier.
Jeg fikk et bilde i hodet av en røykfylt, gammel jazzbule sent på kvelden. Det er på tide at folk begynner å bevege seg hjemover. De fleste har allerede gått. Bare noen få ensomme sjeler sitter igjen eller støtter hverandre ut døren. Uansett hva man måtte se for seg, var spillet imponerende. Piano og klarinett fikk virkelig skinne. Etterpå ble det humoristisk sagt at «gutta» ikke skulle få flere soloer resten av kvelden. Det løftet holdt ikke lenge.
«Hold On (Keep Your Hand on the Plow)» kom i et helt annet tempo. Dette er en tradisjonell gospel og spiritual, en låt som virkelig inviterer til svingende jazz. Her ble det etter hvert riktig viltert. Alle blåserne spilte sammen før trommene fikk et parti alene. Jeg opplevde låten som nesten litt eggende. Det oppsto noe som minnet om en musikalsk battle mellom trompet og trombone. Så fikk pianoet et parti alene, før trommeslageren spilte med hendene og brukte lyden fra flygelet som en del av rytmen. Blåserne kastet seg inn igjen, og det hele utviklet seg til et lite musikalsk spetakkel. Jeg trodde faktisk låten var på vei mot avslutningen. Men det var den ikke. Vi fikk enda et rolig parti før blåserne igjen satte inn støtet og avsluttet låten.
Elg kom tilbake på scenen, og vi fikk hans samfunnskritiske protestsang «Hard». Presentasjonen hadde en humoristisk tone, men selve sangen har et alvorlig budskap. Den tar opp globale utfordringer og hvordan det kan være vanskelig å være den man er i enkelte deler av verden. Jeg må likevel innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet da første linje kom.
«Civilized Blues» ble en jazzifisert blueslåt og viste igjen hvordan YSJE klarte å gjøre Elgs materiale til sitt eget. Det er ikke alle Elgs låter som automatisk passer inn i YSJE sitt tradisjonelle New Orleans-lydbilde. Derfor har ensemblet måttet gjøre noe med materialet. David Gald på tuba fungerer naturlig nok som bass i låtene, og er det noe det er mye av i blues er det lyden fra bass instrumentet.
I «Forever Has Never Been Here» fikk vi en helt annen intro, den ble gjort om til en sørgemarsj som hentet rett ut fra et begravelsesfølge i New Orleans. Alle musikerne trykket til og ga alt på instrumentene. Det ble mektig. Så skiftet låten karakter, og gikk over i en ballade. Noe som gjorde uttrykket i låten til å føles mye nærmere og mer personlig. Det var et av konsertens sterkeste øyeblikk, der man kunne føle og kjenne på stemningen som ble skapt av musikerne.
Siste låten skulle spilles og Nilsen takket de oppmøtte på vegne av YSJE og inviterte Averøy skolekorps tilbake på scenen. «Come On Everybody» fikk det virkelig til å svinge med alle instrumentene og med Elgs vokal ble dette nok et mektig øyeblikk, og en knall-avslutning av konserten.
Da applausen endelig roet seg, presenterte Elg det som skulle være kveldens «garantert siste låt», eller det som kan sies å være ekstra nummer. Vi fikk «What a Wonderful World». Elg gav gitaren til sin kone og sang den kjente låten med sin særegne, kraftfulle stemme. Det ble en helt annen stemning enn tidligere på kvelden. Dette ble en varm og stemningsfull avslutning. «What a Wonderful World» er kanskje en av de låtene som er vanskelig å forandre, men det er heller ikke alle som klarer å gi den noe personlig. Elg gjorde nettopp det. Han synger med stor kraft, god diksjon og en evne til å formidle teksten som gjør at man faktisk lytter til ordene. Det gjelder egentlig gjennom hele konserten. Elg er flink til å tolke tekst, enten det er egne eller andres låter.
Det var ikke bare musikken som gjorde konserten til en god opplevelse. Det var møtet mellom generasjonene, på den ene siden hadde vi Ytre Suløens Jazz-ensemble, de har erfaring og er voksne. På den andre siden sto unge musikere fra Averøy skolekorps, som fikk prøve seg side om side med erfarne jazzmusikere. Og midt mellom dette sto Øivind «Elg» Elgenes med sin karakteristiske stemme og sine egne låter.
Det ble en konsert hvor gammel tradisjon møtte nye musikere og moderne låtskriving. YSJE viste hvorfor de har holdt det gående i over 50 år: De kan tradisjonen, men de er ikke redde for å gjøre noe nytt med den. Det handlet ikke bare om å spille New Orleans-jazz slik den alltid har blitt spilt, men også om å ta musikken videre. Og når musikerne i tillegg har en spilleglede som smitter helt opp på galleriet i Kvernes kirke, er det vanskelig å be om mer.
For å sitere Einar Aarø, en av grunnleggerne og tidligere banjo musikant i YSJE «Det finnes bare to typer musikk: god og dårlig», og jeg tror alle forstår hvilken type vi fikk høre under denne konserten.
Sturla Hauge Nilsen : trompet
Lars Frank: klarinett og saksofon
Gunnar Bech: trombone
Svein Tore Anderson: banjo
Morten Gunnar Larsen: flygel
David Gald: tuba
Kristoffer Tokle: trommer
.jpg)
KRISTIANSUND: Rundt fotografiene i Nordic Light Fotohuset møttes representanter for nordmørsk nærings- og kulturliv og offisielle kinesiske æresgjester til en kveld der ambisjonen var større enn å presentere lokale produkter. «Nordmøre møter Kina» skulle skape personlige forbindelser i forkant av høstens satsing mot Kina og CIFTIS 2026.
Plastforurensningen i Arktis truer nå dyrelivet på de mest isolerte stedene på kloden, og forskere advarer om at mengden søppel i havet vil øke dramatisk uten nye tiltak. En fersk hendelse på Svalbard dokumenterer hvor direkte og brutale konsekvensene av menneskelig avfall er for sårbare arktiske arter.
Laget av ScaleFlow.
