Plastforurensningen i Arktis truer nå dyrelivet på de mest isolerte stedene på kloden, og forskere advarer om at mengden søppel i havet vil øke dramatisk uten nye tiltak. En fersk hendelse på Svalbard dokumenterer hvor direkte og brutale konsekvensene av menneskelig avfall er for sårbare arktiske arter.
På havet utenfor Sjuøyane på Svalbard observerte forskere fra Norsk Polarinstitutt en hvalross som hadde viklet seg inn i et spøkelsesgarn, et forlatt fiskeredskap som fortsatt utgjør en fare for livet i Arktis. Foto: Sébastien Descamps / Norsk Polarinstitutt
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUnder et feltarbeid på Sjuøyane, den nordligste delen av Svalbard, ble fugleforskere fra Norsk Polarinstitutt vitne til en livstruende situasjon. Sébastien Descamps og hans kolleger observerte en hvalrossflokk på over 200 dyr der en av hvalrossene viklet seg inn i et drivende fiskegarn. Det som startet som nysgjerrighet, utviklet seg raskt til panikk.
Forskerne kunne ikke gripe inn fordi flokken besto av flere kalver, og et redningsforsøk ville medført livsfare for både mennesker og dyr. Forsker og øyenvitne Sébastien Descamps beskriver hendelsen slik:
– Vi fryktet at hvalrossen ikke ville komme seg løs og dø.
Situasjonen virket fastlåst og kritisk for det store pattedyret. Videre utdyper Sébastien Descamps utviklingen i havet:
– Den ene hvalrossen begynte å snu og vri seg rundt, og ble mer og mer fast i garnet. Det virket som om den fikk panikk.
Etter en langvarig kamp lyktes det hvalrossen å finne en åpning slik at den kom seg fri ved egen hjelp. Forskerteamet fikk deretter hentet det forlatte fiskeredskapet, et såkalt spøkelsesgarn, opp av sjøen og brakt det til land. Sébastien Descamps legger til:
– Jeg var sikker på at den kom til å drukne.
Forlatte fiskeredskaper blir værende i det marine økosystemet i lang tid og fortsetter å fange dyr, en prosess kjent som spøkelsesfiske. Ingeborg Hallanger, som er plastforsker ved Norsk Polarinstitutt, påpeker at denne typen direkte observasjoner er ekstremt sjeldne i de folketomme delene av Arktis. Hun har studert plastforurensning i en årrekke og forklarer tingenes tilstand:
– Dette ser ikke bra ut. Men den kom seg løs.
Normalt oppdages dyrene først etter at det er for sent. Om det unike ved denne spesifikke observasjonen sier Ingeborg Hallanger:
– Vi finner som regel disse dyrene etter at de har gått seg fast, og da er de ofte døde. Derfor er dette ganske unikt. Dette er et område med svært lite mennesker og få observasjoner. Her fikk forskerne dokumentert hendelsen, dyret kom seg løs, og de ryddet opp.
Selv om denne historien endte godt, advarer forskeren mot at privatpersoner gjør lignende redningsforsøk. Ingeborg Hallanger understreker det personlige ansvaret vi alle har:
– Da kan man risikere sitt eget liv. Det viktigste vi kan gjøre er å ta ansvar for søppelet vårt og fjerne det vi kan når vi kommer over det.
Konsekvensene rammer ikke bare marine pattedyr, men hele det arktiske økosystemet. Ingeborg Hallanger lister opp artene som er i faresonen:
– Denne gangen var det en hvalross. Men vi vet at sel, reinsdyr, isbjørn, fugl og fisk kan vikle seg inn i avfall. Oftest ender det med døden. Det beste vi kan gjøre for dyrene, er å fjerne plasten og forsøplingen som ligger ute i naturen.
Plastforurensningen i de nordlige områdene skiller seg fra de store, synlige søppeløyene som finnes andre steder i verdenshavene. I Arktis spres avfallet over enorme avstander og finnes i alle deler av miljøet, inkludert strender, havoverflaten, havbunnen og fastfrosset i havisen. Ingeborg Hallanger beskriver omfanget av problemet:
– Dette er et stort miljøproblem, også i Arktis. Vi finner plast overalt.
Ifølge tall fra FN og Miljødirektoratet tilføres verdenshavene mellom 9 og 23 millioner tonn plast årlig. Uten nye og koordinerte tiltak er det anslått at denne mengden kan tredobles innen 2040. Havstrømmer transporterer søppel nordover gjennom Norskehavet og Barentshavet, men materialene forblir i et lukket kretsløp. Ingeborg Hallanger forklarer dynamikken i havstrømmene:
– Vi ser ikke at plasten samler seg i ett stort område. Den spres over enorme avstander. Noe havner på strender, noe synker til havbunnen, noe samler seg under havisen og fryser inn i havisen og noe transporteres videre med havstrømmene.
Søppelet blir værende i systemet og flytter seg over tid. Ingeborg Hallanger bekrefter denne sirkulasjonen:
– Det interessante er at mye også kommer tilbake igjen. Søpla sirkulerer i havsystemene. Den forsvinner ikke. Den flytter bare på seg.
Kildene til forsøplingen i Barentshavet er sammensatte. De største sjøbaserte bidragene kommer fra fiskeri og skipsfart, mens landbasert avfall føres ut via avløpsvann, elver og luftstrømmer.
Under det samme feltarbeidet besøkte forskerne Rossøya, som er den aller nordligste øya i Sjuøyane. På tross av den ekstremt isolerte geografiske plasseringen var øya preget av store mengder menneskelig avfall. Sébastien Descamps beskriver synet som møtte dem på land:
– Det fløt rundt med søppel overalt. Alt fra matemballasje, søppelposer og tomflasker til fiskegarn. Det var et virkelig utrivelig syn.
For fugleforskeren ble opplevelsen med hvalrossen en vekker om hvor akutt problemet er i hverdagen. Sébastien Descamps reflekterer over hendelsen:
– Det viser hvor direkte konsekvensene av marin forsøpling kan være.
Selv om de globale prognosene er negative, viser enkelte overvåkingsprogrammer tegn til lokal bedring. På Rekvika utenfor Tromsø, en av registreringstrendene på det norske fastlandet, måles det en forsiktig nedgang i mengden strandsøppel. Ingeborg Hallanger ser en sammenheng med folkeopplysning:
– Det gir grunn til optimisme.
Holdningsendringer og praktisk innsats har gitt målbare resultater. Ingeborg Hallanger utdyper årsakene til nedgangen:
– Folk vet mer om konsekvensene av plastforurensning enn tidligere. Strandrydding, informasjonstiltak og holdningskampanjer har hatt en positiv effekt.
Likevel påpeker hun at situasjonen som helhet forblir alvorlig fordi plastnivåene i havmiljøet fortsatt er altfor høye. Ingeborg Hallanger maner til edruelighet i optimismen:
– Vi finner fortsatt plast i hele havmiljøet. Selv om utviklingen ikke nødvendigvis går i feil retning overalt, er nivåene fortsatt altfor høye.
Arbeidet med å analysere plastforekomster krever strenge vitenskapelige rutiner. Norsk Polarinstitutt undersøker i dag forekomster i havvann, havis, på strender og i sedimenter på havbunnen. Særlig mikroplast krever ekstrem nøyaktighet for å unngå kontaminering av prøvene. Ingeborg Hallanger forklarer laboratoriets utfordringer:
– Mikroplast finnes nærmest overalt. Hvis vi ikke er forsiktige, kan vi faktisk forurense prøvene våre selv. Derfor krever analysene strenge rutiner og omfattende kontrollarbeid.
Forskerne kjenner ennå ikke de fulle langtidskonsekvensene av plasten i de arktiske økosystemene, men kunnskapsgrunnlaget er likevel tilstrekkelig til å fastslå at strakstiltak er nødvendige. Ingeborg Hallanger etterlyser handling:
– Vi vet nok til å forstå at plastforurensning er en belastning for havmiljøet. Derfor må vi fortsette arbeidet med å redusere utslippene, overvåke havmiljøet og fortsette forskningen for å fullt ut forstå konsekvensene.
Den vellykkede flukten til hvalrossen på Svalbard representerer et unntak fra normalen. Ingeborg Hallanger avslutter med en målsetting for det fremtidige miljøarbeidet:
– Hvalrossen utenfor Svalbard var heldig. Målet må være at ingen dyr hverken på land eller i havet havner i slike situasjoner i framtiden.
Under et feltarbeid på Sjuøyane, den nordligste delen av Svalbard, ble fugleforskere fra Norsk Polarinstitutt vitne til en livstruende situasjon. Sébastien Descamps og hans kolleger observerte en hvalrossflokk på over 200 dyr der en av hvalrossene viklet seg inn i et drivende fiskegarn. Det som startet som nysgjerrighet, utviklet seg raskt til panikk.
Forskerne kunne ikke gripe inn fordi flokken besto av flere kalver, og et redningsforsøk ville medført livsfare for både mennesker og dyr. Forsker og øyenvitne Sébastien Descamps beskriver hendelsen slik:
– Vi fryktet at hvalrossen ikke ville komme seg løs og dø.
Situasjonen virket fastlåst og kritisk for det store pattedyret. Videre utdyper Sébastien Descamps utviklingen i havet:
– Den ene hvalrossen begynte å snu og vri seg rundt, og ble mer og mer fast i garnet. Det virket som om den fikk panikk.
Etter en langvarig kamp lyktes det hvalrossen å finne en åpning slik at den kom seg fri ved egen hjelp. Forskerteamet fikk deretter hentet det forlatte fiskeredskapet, et såkalt spøkelsesgarn, opp av sjøen og brakt det til land. Sébastien Descamps legger til:
– Jeg var sikker på at den kom til å drukne.
Forlatte fiskeredskaper blir værende i det marine økosystemet i lang tid og fortsetter å fange dyr, en prosess kjent som spøkelsesfiske. Ingeborg Hallanger, som er plastforsker ved Norsk Polarinstitutt, påpeker at denne typen direkte observasjoner er ekstremt sjeldne i de folketomme delene av Arktis. Hun har studert plastforurensning i en årrekke og forklarer tingenes tilstand:
– Dette ser ikke bra ut. Men den kom seg løs.
Normalt oppdages dyrene først etter at det er for sent. Om det unike ved denne spesifikke observasjonen sier Ingeborg Hallanger:
– Vi finner som regel disse dyrene etter at de har gått seg fast, og da er de ofte døde. Derfor er dette ganske unikt. Dette er et område med svært lite mennesker og få observasjoner. Her fikk forskerne dokumentert hendelsen, dyret kom seg løs, og de ryddet opp.
Selv om denne historien endte godt, advarer forskeren mot at privatpersoner gjør lignende redningsforsøk. Ingeborg Hallanger understreker det personlige ansvaret vi alle har:
– Da kan man risikere sitt eget liv. Det viktigste vi kan gjøre er å ta ansvar for søppelet vårt og fjerne det vi kan når vi kommer over det.
Konsekvensene rammer ikke bare marine pattedyr, men hele det arktiske økosystemet. Ingeborg Hallanger lister opp artene som er i faresonen:
– Denne gangen var det en hvalross. Men vi vet at sel, reinsdyr, isbjørn, fugl og fisk kan vikle seg inn i avfall. Oftest ender det med døden. Det beste vi kan gjøre for dyrene, er å fjerne plasten og forsøplingen som ligger ute i naturen.
Plastforurensningen i de nordlige områdene skiller seg fra de store, synlige søppeløyene som finnes andre steder i verdenshavene. I Arktis spres avfallet over enorme avstander og finnes i alle deler av miljøet, inkludert strender, havoverflaten, havbunnen og fastfrosset i havisen. Ingeborg Hallanger beskriver omfanget av problemet:
– Dette er et stort miljøproblem, også i Arktis. Vi finner plast overalt.
Ifølge tall fra FN og Miljødirektoratet tilføres verdenshavene mellom 9 og 23 millioner tonn plast årlig. Uten nye og koordinerte tiltak er det anslått at denne mengden kan tredobles innen 2040. Havstrømmer transporterer søppel nordover gjennom Norskehavet og Barentshavet, men materialene forblir i et lukket kretsløp. Ingeborg Hallanger forklarer dynamikken i havstrømmene:
– Vi ser ikke at plasten samler seg i ett stort område. Den spres over enorme avstander. Noe havner på strender, noe synker til havbunnen, noe samler seg under havisen og fryser inn i havisen og noe transporteres videre med havstrømmene.
Søppelet blir værende i systemet og flytter seg over tid. Ingeborg Hallanger bekrefter denne sirkulasjonen:
– Det interessante er at mye også kommer tilbake igjen. Søpla sirkulerer i havsystemene. Den forsvinner ikke. Den flytter bare på seg.
Kildene til forsøplingen i Barentshavet er sammensatte. De største sjøbaserte bidragene kommer fra fiskeri og skipsfart, mens landbasert avfall føres ut via avløpsvann, elver og luftstrømmer.
Under det samme feltarbeidet besøkte forskerne Rossøya, som er den aller nordligste øya i Sjuøyane. På tross av den ekstremt isolerte geografiske plasseringen var øya preget av store mengder menneskelig avfall. Sébastien Descamps beskriver synet som møtte dem på land:
– Det fløt rundt med søppel overalt. Alt fra matemballasje, søppelposer og tomflasker til fiskegarn. Det var et virkelig utrivelig syn.
For fugleforskeren ble opplevelsen med hvalrossen en vekker om hvor akutt problemet er i hverdagen. Sébastien Descamps reflekterer over hendelsen:
– Det viser hvor direkte konsekvensene av marin forsøpling kan være.
Selv om de globale prognosene er negative, viser enkelte overvåkingsprogrammer tegn til lokal bedring. På Rekvika utenfor Tromsø, en av registreringstrendene på det norske fastlandet, måles det en forsiktig nedgang i mengden strandsøppel. Ingeborg Hallanger ser en sammenheng med folkeopplysning:
– Det gir grunn til optimisme.
Holdningsendringer og praktisk innsats har gitt målbare resultater. Ingeborg Hallanger utdyper årsakene til nedgangen:
– Folk vet mer om konsekvensene av plastforurensning enn tidligere. Strandrydding, informasjonstiltak og holdningskampanjer har hatt en positiv effekt.
Likevel påpeker hun at situasjonen som helhet forblir alvorlig fordi plastnivåene i havmiljøet fortsatt er altfor høye. Ingeborg Hallanger maner til edruelighet i optimismen:
– Vi finner fortsatt plast i hele havmiljøet. Selv om utviklingen ikke nødvendigvis går i feil retning overalt, er nivåene fortsatt altfor høye.
Arbeidet med å analysere plastforekomster krever strenge vitenskapelige rutiner. Norsk Polarinstitutt undersøker i dag forekomster i havvann, havis, på strender og i sedimenter på havbunnen. Særlig mikroplast krever ekstrem nøyaktighet for å unngå kontaminering av prøvene. Ingeborg Hallanger forklarer laboratoriets utfordringer:
– Mikroplast finnes nærmest overalt. Hvis vi ikke er forsiktige, kan vi faktisk forurense prøvene våre selv. Derfor krever analysene strenge rutiner og omfattende kontrollarbeid.
Forskerne kjenner ennå ikke de fulle langtidskonsekvensene av plasten i de arktiske økosystemene, men kunnskapsgrunnlaget er likevel tilstrekkelig til å fastslå at strakstiltak er nødvendige. Ingeborg Hallanger etterlyser handling:
– Vi vet nok til å forstå at plastforurensning er en belastning for havmiljøet. Derfor må vi fortsette arbeidet med å redusere utslippene, overvåke havmiljøet og fortsette forskningen for å fullt ut forstå konsekvensene.
Den vellykkede flukten til hvalrossen på Svalbard representerer et unntak fra normalen. Ingeborg Hallanger avslutter med en målsetting for det fremtidige miljøarbeidet:
– Hvalrossen utenfor Svalbard var heldig. Målet må være at ingen dyr hverken på land eller i havet havner i slike situasjoner i framtiden.
.jpg)
KRISTIANSUND: Rundt fotografiene i Nordic Light Fotohuset møttes representanter for nordmørsk nærings- og kulturliv og offisielle kinesiske æresgjester til en kveld der ambisjonen var større enn å presentere lokale produkter. «Nordmøre møter Kina» skulle skape personlige forbindelser i forkant av høstens satsing mot Kina og CIFTIS 2026.
Laget av ScaleFlow.
