Moldejazz 2026 markerer et historisk punkt i jazzhistorien. I år ville Miles Davis fylt 100 år, et jubileum som inviterer til både retrospektiv refleksjon og fremtidsrettet utforskning. Under årets festival ble denne arven betrodd den britiske multiinstrumentalisten, komponisten og produsenten Emma-Jean Thackray.
Emma-Jean Thackrays. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementResultatet var ikke en tradisjonell, tilbakeskuende hyllest, men en progressiv og gjennomarbeidet manifestasjon av hva Davis’ filosofi betyr i samtiden. Akkompagnert av sitt ensemble. Dougal Taylor på trommer, Lyle Barton på tangentinstrumenter og Matt Gedrych på bass, leverte Thackray en konsert som transformerte tradisjonelle strukturer til et moderne, elektrisk og sjangeroverskridende formspråk.
Prosessen frem mot konserten startet med en direkte utfordring fra festivalledelsen, som ønsket at Thackray skulle forme et program dedikert til trompetikonets hundreårsjubileum. Hennes umiddelbare aksept ble formalisert gjennom et personlig brev adressert til Miles Davis, et dokument som illustrerer hennes dype respekt og kunstneriske intensjon.
Thackray utgjør en av de mest markante og kompromissløse stemmene i sin generasjon. Hun skriver, arrangerer, spiller inn og produserer all sin musikk selv. Med sin siste utgivelse, Weirdo, har hun etablert et distinkt musikalsk univers der sjangre som jazz, soul, pop og grunge konvergerer. Hennes bakgrunn spenner fra den disiplinerte britiske brassband-tradisjonen til formell musikkutdannelse i London, noe som gjør henne i stand til å navigere sømløst mellom ulike arenaer. Fra BBC 6 Music til store internasjonale festivaler som Glastonbury.
Før den musikalske formidlingen startet, delte Thackray sine tvil om bekledning med publikum om de visuelle og vurderingene som oppstår i forkant av en internasjonal opptreden, spesielt knyttet til valg av sceneantrekk og nasjonal identitet.
Thackray redegjorde for valget om at hun ble advart mot å ha på meg England-trøye. Da tenkte jeg i stedet på min lokale fotballklubb, Leeds United. Til slutt endte jeg opp med noe helt nøytralt, en drakt fra Japan.
Konsertens kjerne lå i spennet mellom Thackrays trompetspill og et fargerikt, moderne syn uttrykk. Det ble tidlig klart at arrangementene var preget av en dyp forståelse for tradisjonen, kombinert med en vilje til å strekke grensene for hva elektroniske stilarter kan tilføre jazzen. Thackray fungerte som en ubestridt leder på scenen, og hun koordinerte ensemblet med en autoritet som kjennetegner en klassisk kapellmester.
Hennes tekniske kapasitet kom spesielt til syne i sekvenser der hun opererte flere instrumenter simultant, samtidig som hun styrte de klanglige parameterne. Thackray behersker trompet, vokal, tangentinstrumenter og gitar, i tillegg til litt perkusjon. Musikken var drevet fremover av en gjennomgående og markant beat, der komplekse lag av elektronikk ble fusjonert med levende improvisasjon.
Thackray forklarte sin utvikling og fascinasjon for komposisjon med at hun som barn oppdaget jeg Miles helt ved en tilfeldighet.
Denne tilnærmingen merket vi på konserten i Molde. Det tradisjonelle materialet ble rekonstruert i sanntid. Klangene ble mikset sammen, noe som ga arrangementene et umiddelbart og friskt preg. Det gjennomgående uttrykket var bredt. Foruten de elektroniske elementene, integrerte ensemblet også forskjellige ellementer som bossanova-rytmer, noe som tilførte produksjonen dynamikk og variasjon.
Det teoretiske fundamentet for konserten utfordrer etablerte kategorier. En beskrivelse av uttrykket som samtidsmusikk eller samtidsjazz vil være upresist, ettersom prosessen som utspilte seg på scenen var fundamentalt knyttet til det nåværende øyeblikk. Det er mer hensiktsmessig å benytte begrepet sanntidsmusikk.
Dette progressive uttrykket, der det opprinnelige materialet utgjør en kjerne som det bygges rundt, har et iboende potensial til å utfordre mer konservative oppfatninger av hvordan Miles Davis sin arv skal forvaltes. Thackray unngår likevel å provosere for provosjonens skyld. Nyskapningen fremstår som en logisk forlengelse av Davis egne eksperimenter med elektriske og fusjonerte musikkformer på slutten av 1960- og 1970-tallet.
Thackray definerte sitt kunstneriske mål med prosjektet på denne måten:– Jeg tar Miles til en logisk konklusjon og gjør det elektrisk.
Begrepet elektronika-jazz er dekkende for deler av repertoaret, men det fungerer ikke som en endelig konklusjon. Musikken besitter en hypnotisk kvalitet, en rytmisk nerve som trekker lytteren inn i strukturene og opphever den tidsmessige distansen mellom fortid og nåtid.
Konserten var en demonstrasjon av hvordan historisk materiale kan revitaliseres uten at man tyr til ren nostalgi eller overfladisk modernisering. Ved å beholde kjernen i Davis sin kompromissløse holdning, og kombinere den med moderne elektroniske verktøy og et sterkt personlig særpreg. Har Emma-Jean tatt det tidløse og modellert det for et varig perspektiv.
Resultatet var ikke en tradisjonell, tilbakeskuende hyllest, men en progressiv og gjennomarbeidet manifestasjon av hva Davis’ filosofi betyr i samtiden. Akkompagnert av sitt ensemble. Dougal Taylor på trommer, Lyle Barton på tangentinstrumenter og Matt Gedrych på bass, leverte Thackray en konsert som transformerte tradisjonelle strukturer til et moderne, elektrisk og sjangeroverskridende formspråk.
Prosessen frem mot konserten startet med en direkte utfordring fra festivalledelsen, som ønsket at Thackray skulle forme et program dedikert til trompetikonets hundreårsjubileum. Hennes umiddelbare aksept ble formalisert gjennom et personlig brev adressert til Miles Davis, et dokument som illustrerer hennes dype respekt og kunstneriske intensjon.
Thackray utgjør en av de mest markante og kompromissløse stemmene i sin generasjon. Hun skriver, arrangerer, spiller inn og produserer all sin musikk selv. Med sin siste utgivelse, Weirdo, har hun etablert et distinkt musikalsk univers der sjangre som jazz, soul, pop og grunge konvergerer. Hennes bakgrunn spenner fra den disiplinerte britiske brassband-tradisjonen til formell musikkutdannelse i London, noe som gjør henne i stand til å navigere sømløst mellom ulike arenaer. Fra BBC 6 Music til store internasjonale festivaler som Glastonbury.
Før den musikalske formidlingen startet, delte Thackray sine tvil om bekledning med publikum om de visuelle og vurderingene som oppstår i forkant av en internasjonal opptreden, spesielt knyttet til valg av sceneantrekk og nasjonal identitet.
Thackray redegjorde for valget om at hun ble advart mot å ha på meg England-trøye. Da tenkte jeg i stedet på min lokale fotballklubb, Leeds United. Til slutt endte jeg opp med noe helt nøytralt, en drakt fra Japan.
Konsertens kjerne lå i spennet mellom Thackrays trompetspill og et fargerikt, moderne syn uttrykk. Det ble tidlig klart at arrangementene var preget av en dyp forståelse for tradisjonen, kombinert med en vilje til å strekke grensene for hva elektroniske stilarter kan tilføre jazzen. Thackray fungerte som en ubestridt leder på scenen, og hun koordinerte ensemblet med en autoritet som kjennetegner en klassisk kapellmester.
Hennes tekniske kapasitet kom spesielt til syne i sekvenser der hun opererte flere instrumenter simultant, samtidig som hun styrte de klanglige parameterne. Thackray behersker trompet, vokal, tangentinstrumenter og gitar, i tillegg til litt perkusjon. Musikken var drevet fremover av en gjennomgående og markant beat, der komplekse lag av elektronikk ble fusjonert med levende improvisasjon.
Thackray forklarte sin utvikling og fascinasjon for komposisjon med at hun som barn oppdaget jeg Miles helt ved en tilfeldighet.
Denne tilnærmingen merket vi på konserten i Molde. Det tradisjonelle materialet ble rekonstruert i sanntid. Klangene ble mikset sammen, noe som ga arrangementene et umiddelbart og friskt preg. Det gjennomgående uttrykket var bredt. Foruten de elektroniske elementene, integrerte ensemblet også forskjellige ellementer som bossanova-rytmer, noe som tilførte produksjonen dynamikk og variasjon.
Det teoretiske fundamentet for konserten utfordrer etablerte kategorier. En beskrivelse av uttrykket som samtidsmusikk eller samtidsjazz vil være upresist, ettersom prosessen som utspilte seg på scenen var fundamentalt knyttet til det nåværende øyeblikk. Det er mer hensiktsmessig å benytte begrepet sanntidsmusikk.
Dette progressive uttrykket, der det opprinnelige materialet utgjør en kjerne som det bygges rundt, har et iboende potensial til å utfordre mer konservative oppfatninger av hvordan Miles Davis sin arv skal forvaltes. Thackray unngår likevel å provosere for provosjonens skyld. Nyskapningen fremstår som en logisk forlengelse av Davis egne eksperimenter med elektriske og fusjonerte musikkformer på slutten av 1960- og 1970-tallet.
Thackray definerte sitt kunstneriske mål med prosjektet på denne måten:– Jeg tar Miles til en logisk konklusjon og gjør det elektrisk.
Begrepet elektronika-jazz er dekkende for deler av repertoaret, men det fungerer ikke som en endelig konklusjon. Musikken besitter en hypnotisk kvalitet, en rytmisk nerve som trekker lytteren inn i strukturene og opphever den tidsmessige distansen mellom fortid og nåtid.
Konserten var en demonstrasjon av hvordan historisk materiale kan revitaliseres uten at man tyr til ren nostalgi eller overfladisk modernisering. Ved å beholde kjernen i Davis sin kompromissløse holdning, og kombinere den med moderne elektroniske verktøy og et sterkt personlig særpreg. Har Emma-Jean tatt det tidløse og modellert det for et varig perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
