Sommerkonsertene i Kvernes kirke ble sparket i gang med Margaret & friends torsdag 18.juni. Hver torsdag kveld gjennom sommeren vil man kunne oppleve musikk av ulike artister, men denne kvelden var det Margaret, Lone og Ebba vi kunne se og høre.
De holdt en fantastisk konsert. Fra venstre: Ebba Ringmar, Margaret Rensvik og Lone Eines. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMed et godt oppmøte hadde folk benker seg i radene for å høre Margaret, Ebba og Lone gi oss en engelsk aften. Det var den røde tråden gjennom det hele, alt kunne forbindes med England. De tre dyktige musikerne tok oss gjennom konserten med presentasjoner av hva vi skulle få høre.
Først ut var «Rosemary» et vakkert og kort pianostykke av den engelske komponisten Frank Bridge. Stykket er preget av senromantiske og impresjonistiske trekk, og det opplevdes stemningsfullt med myke og rolige harmonier med stort sprang i toneskalaen. Margaret Rensvik satte standarden for resten av kvelden med sitt profesjonelle pianospill. Jeg tror at den damen ikke kan spille feil, selv om hun har en dårlig dag.
Etter at sopranen Lone Eines hadde fortalt oss om de fem sangene hun skulle synge, ble det sang og flygel. Benjamin Britten «Folksongs» ble fremført uten applaus mellom de korte låtene slik seg hør og bør mellom satsene. Her var det bare å samle sammen all applausen til den siste låten var sunget. Lone hadde en kraftig vokal og diksjonen var bra. Det var en fin og klar stemme, og hun klarte fint å beholde sangens opprinnelige og tradisjonelle karakter i sin fremføring. Det var et fint samspill mellom pianist og solist, som gav sopranen mulighet til å fortelle historiene tydelig. De fem arrangementene var :
«The Salley Gardens», som er en irske folkevise, bygger på et dikt av W. B. Yeats. Den handler om det unge forelskede paret som vandrer rundt i den vakre hagen. Den unge gutten er litt ivrig og vil at de skal gå litt fortere frem, men jenta sier han må gå saktere frem. Gutten klarer ikke dette og det resulterer i at han mister jenta som er den store kjærligheten.
«O can you sew Cushions?» er en tradisjonell skotsk vuggevise som handler om hverdagen til en mor som oppdrar barnet sitt alene, ettersom faren er borte på havet. Den reflekterer over utfordringene ved å være alene om alt, men fungerer også som en kjærlig trøst og vuggesang til barnet.
«The Trees They Grow So High» som er en gripende engelske balladene handler om en far og datter som har en samtale der datteren deler sin misnøye med farens valg av ektemake. Hun synes mannen hun skal gifte seg med er alt for ung, men faren beroliger henne med at først skal han gå på skole, og du rekker å bli en fin lady før dere gifter dere. De gifter seg når gutten er 16, han blir far som 17 og dør når han er 18.
«The Ash Grow» er en tradisjonell walisisk folkesang som handler om tapt kjærlighet, minner og sorg. Teksten følger en manns liv fra ungdom til alderdom. Sangen forteller hvordan han vandrer i den ensomme askelunden der han minnes sin ungdom, sine falne kamerater og sin avdøde kjæreste.
«Oliver Cromwell» er en tradisjonell barnerim-vise fra Suffolk i England med en en lystig og rask tekst. Det er en tungekrøller som handler om en absurd og humoristisk vandrehistorie der den engelske statsforvalteren Oliver Cromwell ligger begravet. Historien forteller om epletreet på Oliver sin grav, om en gammel dame som ville plukke epler, og hvordan Oliver skremte henne så kraftig ved å stå opp av graven at hun hoppet avgående.
Det er en forbindelse mellom Frank Bridge og Benjamin Britten. Som er så enkel som at Bridge var læreren til Bitten. For å dra det enda lengre, kan man si at for en liten stund var Britten Margaret sin underviser. Dette når en yngre utgave av Margaret i England sang i et kor, og han var tilstede og tok koret gjennom noe han selv hadde komponert. Margaret fortalte at hun følte seg veldig privilegert som hadde fått oppleve noe slikt.
Nå var det tid for en obosonate, og det var Ebba Ringmar som gav en presentasjon før hun spiller stykket sammen med Margaret på flygelet. Hun beskrev komponisten Alwyns som deres elskling og fortalte videre litt om komponistens virke. William Alwyns «Sonate for obo og klaver» er et kammermusikkverk skrevet i 1934 og regnes som et betydelig bidrag til det engelske obo-repertoaret.
Vi får oppleve et tett samspill mellom obo og klaver, der obo og klaver gis likeverdige roller. Alwyns obosonate ble framført med både teknisk kontroll og innlevelse. Ebba fremstår selvsikker og trygg på sin obo i det som var kveldens lengste bidrag. Jeg tror vi fikk hele sonaten i sin helhet som varer omtrent 15 minutter og består av tre satser. Først er Moderato e grazioso, som tross for merket grazioso opplevdes bare tidvis grasiøs, den var mer tilbakelent og melankolsk i sin helhet.
Andantino den andre satsen var kort med en harmonisk og varm stemning med det melankolske preget fra første sats i en vakker melodi gitt av oboen og klaveret sitt samspill
Det hele avsluttes med Allegro. Finalen var en livlig og rytmisk waltzetakt som mot slutten ble mer dempet og og gav sonaten en rolig avslutning.
Margaret presenterte hva vi skulle få høre som neste nummer. Nå skulle vi få høre Beethoven, som man kanskje kan si er et noe merkelig valg å ha med seg på en engelsk aften. Det er faktisk ikke rart overhode, det er nemlig denne komponisten som har laget melodien til britenes nasjonalsang, eller som her i Norge er kjent som melodien til vår kongesang. Komponisten nøyer seg ikke bare ved å lage en versjon, den vi alle kjenner, men han laget hele syv versjoner av samme låt.
Det var disse syv versjonene vi fikk høre. Publikum ble oppfordret til å synge med til melodien, noe de så klart gjorde når melodien, slik vi kjenner den, først ble fremført. Selv opplevde jeg de ulike variasjonene som følgende:
Variasjon 1. Melodien er raskere i akkompagnementet.
Variasjon 2. Melodien er mer flytende.
Variasjon 3. Melodien er mer rytmisk, livligere og kraftfull.
Variasjon 4. Melodien er mer fanfarepreget med kraftige akkorder.
Variasjon 5. Melodien er mer melankolsk og drømmende, spilles i moll.
Variasjon 6. Melodien er mer marsjpreget med en fast og energisk rytme.
Variasjon 7. Melodien er mer dramatisk med masse pomp og prakt.
Noen av Beethovens Seven Variations on "God Save the King" hadde noe ved seg, mens andre ville vært altfor stressende å synge tekst til, selv om de fremsto pompøse og mektige. Det ble en festlig opplevelse å høre hvordan man med små endringer kan forandre følelser i et verk, uten at den mister sin identitet. Rensvik briljerte bak flygelet, og lot de ulike variasjonene fremstå som små stykker med tydelige musikalske karakterer. Bare Beethoven er Beethoven og her kunne man også høre at han flørtet kraftig med å blande den franske nasjonalhymnen med den britiske. Om det er med overlegg, jo det får vi tro. Et hyss fra gamle Ludwig, av det gode musikalske slaget.
Tenor obo og flygel fylte rommet med et vakkert samspill i Edward Elgars kjent melodi «Salut d'Amour». Det korte musikkstykke brakte publikum tilbake til den engelske romantikkens verden. Stykket ble komponert i 1888 som en forlovelsesgave til hans kommende kone, Caroline Alice Elgar. Stykket hadde en varm og øm melodi med en romantisk stemning. Den økte i intensitet før den roet ned i en avsluttning. Samspillet mellom Rensvik og Ringmar var godt, og sammen skapte de akkurat den stemningen stykket er ment å skape.
Så skulle vi få fem av de opprinnelige ti «Blake Songs» på obo og vokal. Det ble et nydelig samspill mellom sopranens sang og oboisten sitt spill. Melodiene var litt ulike i tempo, den siste var veldig så tempofylt og over før man fikk tenkt seg om. For den som hadde interessen kunne man lese teksten på norsk i programmet, men med sangerens diksjon på engelsk var det ikke vanskelig å forstå teksten når hun sang. Tekstene er hentet fra dikt av den engelske poeten og kunstneren William Blake. Ralph Vaughan Williamss «Ten Blake Songs» er en sangsyklus for sangstemme og obo, komponert i 1957 som musikk til filmen The Vision of William Blake. Oboen og vokalen fungerer som likestilte partnere gjennom stykkene, og sammen lager de en fin stemning der poesi blir fremført.
«Infant Joy» er skrevet som en dialog mellom en baby og moren. Ved spurt, forteller barnet at det heter "Joy". Moren gjentar navnet, og håper gleden vil følge barnet gjennom livet.
«A poison tree» er et dikt som tar for seg farene ved undertrykt sinne og nag. hvis man skjuler sinnet for en fiende, vokser det i det skjulte til et giftig tre. Fienden blir tiltrukket av treets frukter om natten, spiser dem, og dør.
«The piper» er et dikt som handler om en hyrdene fløytespiller som gladelig spiller en sang om et lam, før han blir bedt av et barn i en sky om å skrive sangene ned i en bok, slik at alle barn kan glede seg over dem.
«Ah sunflower» i diktet brukes solsikken, som følger solens bane fra morgen til kveld, som et symbol på menneskets lengsel, begjær og streben etter et evig liv.
«The Lamb» sildrer Gud sett gjennom et barns øyne når det stiller et spørsmål til et lam. Barnet spør, hvem som skapte det, gitt det ull og en mild og god stemme? Barnet svarte selv at lammet er skapt av Gud, og Gud valgte selv å bli kalt et lam.
Etter sang skulle det bli obo og flygel igjen. Med to korte innslag av Benjamin Britten for obo og klaver, «The Grasshopper» og «The Wasp». Oboen fanget begge insektenes karakter. Den spretne gresshoppen og den hektisk summende vepsen ble levende gjennom musikken. Det oppleves også som humoristisk de to korte stykkene.
Stykket om gresshoppen er preget av spill som får frem følelsen av et insekt som hopper fra sted til sted. Jeg får også følelsen at noe skjer med gresshoppen i løpet av låten, for det blir litt dramatisk før det stilner av. Så jeg er usikker på om det gikk så bra med insektet, eller om det bare bestemte seg for å sove litt.
Stykket om vepsen var mer intens og hektisk spilt av instrumentene, og fikk frem følelsen av en veps som farer omkring og eier luftrommet. Vepsen støter på noe som gjør at den må summe truende et øyeblikk, før den lykkelig kan fare videre.
Deretter kom kveldens mest dramatiske nummer, men først måtte de tre damene ta turen på sakristiet. Når de kom tilbake var de i kappe og maske alle tre. Det møtte latter fra publikum, som automatisk viste fra hvilket Andrew Lloyd Webber musikal vi skulle få et nummer fra.
Når kraftige orgeltoner fylte rommet måtte jeg automatisk snu meg for å se om det satt noen å spilte på kirkeorgelet, men det var Margaret som hadde byttet plass fra flygel til et keyboard. Dette for å skape den ikoniske lyden av orgel til «The Phantom of the Opera». Sangen som er en dramatisk duett mellom figurene Christine Daaé og Fantomet ble fremført av alle tre musikerne.
Der man i låten normalt ville hørt fantomets sang ble det spilt obo, men vi fikk også et humoristisk øyeblikk der Ebba ropte ut «sing for me». Med hjelp av keybord, obo og sang skapte de tre damene den rockete og klassik inspirerte lyden. Dette er en krevende sang å synge, spesielt for sopranen som synger svært høye toner. Vokalisten slapp unna det lyse hylet på slutten, den ble spilt av oboen, men man får virkelig høre kvaliteten til sangeren i denne låten.
Så klart hadde damene tenkt på et ekstranummer. Vi fortsatte med musikk av Andrew Lloyd Webbers. Det klassiske verket «Pie Jesu» ble fremført med en engleaktig ro av Lone. Teksten er en bønn for de avdøde og er hentet fra den katolske dødsmessen (Requiem-messen). På latin synges hovedsakelig ordene, Pie Jesu Domine, dona eis requiem, dona eis sempiternam requiem. Som oversettes til, Milde Jesus, Herre, gi dem hvile, gi dem evig hvile. Den vakre teksten og melodien oppleves som trøstende og avslappende.
Margaret Rensvik er en pianist, dirigent og korleder med sterk tilknytning til musikklivet i Kristiansund og på Nordmøre. Hun er særlig kjent for sitt arbeid innen klassisk musikk, kirkemusikk, korarbeid og opera, og har gjennom mange år vært en sentral kulturpersonlighet i regionen.
Lone Eines er en sopran med tilknytning til Sunndal på Nordmøre. Hun har markert seg som konsertsanger med et repertoar som spenner fra klassisk sang til viser. Hun er en aktiv konsertutøver som er kjent for programmer som kombinerer kunstnerisk kvalitet med lokal og kulturell forankring.
Ebba Ringmar er en oboist med stor interesse for kammermusikk. Opprinnelig fra Sverige, hun har i mange år vært aktiv i musikklivet på Nordvestlandet. Hun har en varm og uttrykksfull oboklang som hun deler som oboist i Operaens Sinfonietta og i andre ensembler. I tillegg til obo spiller hun også engelsk horn / Cor anglais og sekkepipe.
I Kvernes kirke denne sommerkvelden ble vakre toner formidlet av tre musikere som kjente materialet godt. Resultatet ble en konsert som var underholdende, men også lærerik for flere enn bare meg. Det som gjorde konserten minneverdig, var helheten. Programmet var gjennomtenkt og Margaret Rensvik bandt det hele sammen med sitt stilbevisste og følsomme klaverspill. Ebba Ringmar demonstrerte hvorfor hun gjennom mange år på obo, har vært en sentral skikkelse i regionens profesjonelle musikkliv. Og Lone Eines viste trygghet i sin formidlingsevne, og gav publikum en følelse av nærhet.
Med et godt oppmøte hadde folk benker seg i radene for å høre Margaret, Ebba og Lone gi oss en engelsk aften. Det var den røde tråden gjennom det hele, alt kunne forbindes med England. De tre dyktige musikerne tok oss gjennom konserten med presentasjoner av hva vi skulle få høre.
Først ut var «Rosemary» et vakkert og kort pianostykke av den engelske komponisten Frank Bridge. Stykket er preget av senromantiske og impresjonistiske trekk, og det opplevdes stemningsfullt med myke og rolige harmonier med stort sprang i toneskalaen. Margaret Rensvik satte standarden for resten av kvelden med sitt profesjonelle pianospill. Jeg tror at den damen ikke kan spille feil, selv om hun har en dårlig dag.
Etter at sopranen Lone Eines hadde fortalt oss om de fem sangene hun skulle synge, ble det sang og flygel. Benjamin Britten «Folksongs» ble fremført uten applaus mellom de korte låtene slik seg hør og bør mellom satsene. Her var det bare å samle sammen all applausen til den siste låten var sunget. Lone hadde en kraftig vokal og diksjonen var bra. Det var en fin og klar stemme, og hun klarte fint å beholde sangens opprinnelige og tradisjonelle karakter i sin fremføring. Det var et fint samspill mellom pianist og solist, som gav sopranen mulighet til å fortelle historiene tydelig. De fem arrangementene var :
«The Salley Gardens», som er en irske folkevise, bygger på et dikt av W. B. Yeats. Den handler om det unge forelskede paret som vandrer rundt i den vakre hagen. Den unge gutten er litt ivrig og vil at de skal gå litt fortere frem, men jenta sier han må gå saktere frem. Gutten klarer ikke dette og det resulterer i at han mister jenta som er den store kjærligheten.
«O can you sew Cushions?» er en tradisjonell skotsk vuggevise som handler om hverdagen til en mor som oppdrar barnet sitt alene, ettersom faren er borte på havet. Den reflekterer over utfordringene ved å være alene om alt, men fungerer også som en kjærlig trøst og vuggesang til barnet.
«The Trees They Grow So High» som er en gripende engelske balladene handler om en far og datter som har en samtale der datteren deler sin misnøye med farens valg av ektemake. Hun synes mannen hun skal gifte seg med er alt for ung, men faren beroliger henne med at først skal han gå på skole, og du rekker å bli en fin lady før dere gifter dere. De gifter seg når gutten er 16, han blir far som 17 og dør når han er 18.
«The Ash Grow» er en tradisjonell walisisk folkesang som handler om tapt kjærlighet, minner og sorg. Teksten følger en manns liv fra ungdom til alderdom. Sangen forteller hvordan han vandrer i den ensomme askelunden der han minnes sin ungdom, sine falne kamerater og sin avdøde kjæreste.
«Oliver Cromwell» er en tradisjonell barnerim-vise fra Suffolk i England med en en lystig og rask tekst. Det er en tungekrøller som handler om en absurd og humoristisk vandrehistorie der den engelske statsforvalteren Oliver Cromwell ligger begravet. Historien forteller om epletreet på Oliver sin grav, om en gammel dame som ville plukke epler, og hvordan Oliver skremte henne så kraftig ved å stå opp av graven at hun hoppet avgående.
Det er en forbindelse mellom Frank Bridge og Benjamin Britten. Som er så enkel som at Bridge var læreren til Bitten. For å dra det enda lengre, kan man si at for en liten stund var Britten Margaret sin underviser. Dette når en yngre utgave av Margaret i England sang i et kor, og han var tilstede og tok koret gjennom noe han selv hadde komponert. Margaret fortalte at hun følte seg veldig privilegert som hadde fått oppleve noe slikt.
Nå var det tid for en obosonate, og det var Ebba Ringmar som gav en presentasjon før hun spiller stykket sammen med Margaret på flygelet. Hun beskrev komponisten Alwyns som deres elskling og fortalte videre litt om komponistens virke. William Alwyns «Sonate for obo og klaver» er et kammermusikkverk skrevet i 1934 og regnes som et betydelig bidrag til det engelske obo-repertoaret.
Vi får oppleve et tett samspill mellom obo og klaver, der obo og klaver gis likeverdige roller. Alwyns obosonate ble framført med både teknisk kontroll og innlevelse. Ebba fremstår selvsikker og trygg på sin obo i det som var kveldens lengste bidrag. Jeg tror vi fikk hele sonaten i sin helhet som varer omtrent 15 minutter og består av tre satser. Først er Moderato e grazioso, som tross for merket grazioso opplevdes bare tidvis grasiøs, den var mer tilbakelent og melankolsk i sin helhet.
Andantino den andre satsen var kort med en harmonisk og varm stemning med det melankolske preget fra første sats i en vakker melodi gitt av oboen og klaveret sitt samspill
Det hele avsluttes med Allegro. Finalen var en livlig og rytmisk waltzetakt som mot slutten ble mer dempet og og gav sonaten en rolig avslutning.
Margaret presenterte hva vi skulle få høre som neste nummer. Nå skulle vi få høre Beethoven, som man kanskje kan si er et noe merkelig valg å ha med seg på en engelsk aften. Det er faktisk ikke rart overhode, det er nemlig denne komponisten som har laget melodien til britenes nasjonalsang, eller som her i Norge er kjent som melodien til vår kongesang. Komponisten nøyer seg ikke bare ved å lage en versjon, den vi alle kjenner, men han laget hele syv versjoner av samme låt.
Det var disse syv versjonene vi fikk høre. Publikum ble oppfordret til å synge med til melodien, noe de så klart gjorde når melodien, slik vi kjenner den, først ble fremført. Selv opplevde jeg de ulike variasjonene som følgende:
Variasjon 1. Melodien er raskere i akkompagnementet.
Variasjon 2. Melodien er mer flytende.
Variasjon 3. Melodien er mer rytmisk, livligere og kraftfull.
Variasjon 4. Melodien er mer fanfarepreget med kraftige akkorder.
Variasjon 5. Melodien er mer melankolsk og drømmende, spilles i moll.
Variasjon 6. Melodien er mer marsjpreget med en fast og energisk rytme.
Variasjon 7. Melodien er mer dramatisk med masse pomp og prakt.
Noen av Beethovens Seven Variations on "God Save the King" hadde noe ved seg, mens andre ville vært altfor stressende å synge tekst til, selv om de fremsto pompøse og mektige. Det ble en festlig opplevelse å høre hvordan man med små endringer kan forandre følelser i et verk, uten at den mister sin identitet. Rensvik briljerte bak flygelet, og lot de ulike variasjonene fremstå som små stykker med tydelige musikalske karakterer. Bare Beethoven er Beethoven og her kunne man også høre at han flørtet kraftig med å blande den franske nasjonalhymnen med den britiske. Om det er med overlegg, jo det får vi tro. Et hyss fra gamle Ludwig, av det gode musikalske slaget.
Tenor obo og flygel fylte rommet med et vakkert samspill i Edward Elgars kjent melodi «Salut d'Amour». Det korte musikkstykke brakte publikum tilbake til den engelske romantikkens verden. Stykket ble komponert i 1888 som en forlovelsesgave til hans kommende kone, Caroline Alice Elgar. Stykket hadde en varm og øm melodi med en romantisk stemning. Den økte i intensitet før den roet ned i en avsluttning. Samspillet mellom Rensvik og Ringmar var godt, og sammen skapte de akkurat den stemningen stykket er ment å skape.
Så skulle vi få fem av de opprinnelige ti «Blake Songs» på obo og vokal. Det ble et nydelig samspill mellom sopranens sang og oboisten sitt spill. Melodiene var litt ulike i tempo, den siste var veldig så tempofylt og over før man fikk tenkt seg om. For den som hadde interessen kunne man lese teksten på norsk i programmet, men med sangerens diksjon på engelsk var det ikke vanskelig å forstå teksten når hun sang. Tekstene er hentet fra dikt av den engelske poeten og kunstneren William Blake. Ralph Vaughan Williamss «Ten Blake Songs» er en sangsyklus for sangstemme og obo, komponert i 1957 som musikk til filmen The Vision of William Blake. Oboen og vokalen fungerer som likestilte partnere gjennom stykkene, og sammen lager de en fin stemning der poesi blir fremført.
«Infant Joy» er skrevet som en dialog mellom en baby og moren. Ved spurt, forteller barnet at det heter "Joy". Moren gjentar navnet, og håper gleden vil følge barnet gjennom livet.
«A poison tree» er et dikt som tar for seg farene ved undertrykt sinne og nag. hvis man skjuler sinnet for en fiende, vokser det i det skjulte til et giftig tre. Fienden blir tiltrukket av treets frukter om natten, spiser dem, og dør.
«The piper» er et dikt som handler om en hyrdene fløytespiller som gladelig spiller en sang om et lam, før han blir bedt av et barn i en sky om å skrive sangene ned i en bok, slik at alle barn kan glede seg over dem.
«Ah sunflower» i diktet brukes solsikken, som følger solens bane fra morgen til kveld, som et symbol på menneskets lengsel, begjær og streben etter et evig liv.
«The Lamb» sildrer Gud sett gjennom et barns øyne når det stiller et spørsmål til et lam. Barnet spør, hvem som skapte det, gitt det ull og en mild og god stemme? Barnet svarte selv at lammet er skapt av Gud, og Gud valgte selv å bli kalt et lam.
Etter sang skulle det bli obo og flygel igjen. Med to korte innslag av Benjamin Britten for obo og klaver, «The Grasshopper» og «The Wasp». Oboen fanget begge insektenes karakter. Den spretne gresshoppen og den hektisk summende vepsen ble levende gjennom musikken. Det oppleves også som humoristisk de to korte stykkene.
Stykket om gresshoppen er preget av spill som får frem følelsen av et insekt som hopper fra sted til sted. Jeg får også følelsen at noe skjer med gresshoppen i løpet av låten, for det blir litt dramatisk før det stilner av. Så jeg er usikker på om det gikk så bra med insektet, eller om det bare bestemte seg for å sove litt.
Stykket om vepsen var mer intens og hektisk spilt av instrumentene, og fikk frem følelsen av en veps som farer omkring og eier luftrommet. Vepsen støter på noe som gjør at den må summe truende et øyeblikk, før den lykkelig kan fare videre.
Deretter kom kveldens mest dramatiske nummer, men først måtte de tre damene ta turen på sakristiet. Når de kom tilbake var de i kappe og maske alle tre. Det møtte latter fra publikum, som automatisk viste fra hvilket Andrew Lloyd Webber musikal vi skulle få et nummer fra.
Når kraftige orgeltoner fylte rommet måtte jeg automatisk snu meg for å se om det satt noen å spilte på kirkeorgelet, men det var Margaret som hadde byttet plass fra flygel til et keyboard. Dette for å skape den ikoniske lyden av orgel til «The Phantom of the Opera». Sangen som er en dramatisk duett mellom figurene Christine Daaé og Fantomet ble fremført av alle tre musikerne.
Der man i låten normalt ville hørt fantomets sang ble det spilt obo, men vi fikk også et humoristisk øyeblikk der Ebba ropte ut «sing for me». Med hjelp av keybord, obo og sang skapte de tre damene den rockete og klassik inspirerte lyden. Dette er en krevende sang å synge, spesielt for sopranen som synger svært høye toner. Vokalisten slapp unna det lyse hylet på slutten, den ble spilt av oboen, men man får virkelig høre kvaliteten til sangeren i denne låten.
Så klart hadde damene tenkt på et ekstranummer. Vi fortsatte med musikk av Andrew Lloyd Webbers. Det klassiske verket «Pie Jesu» ble fremført med en engleaktig ro av Lone. Teksten er en bønn for de avdøde og er hentet fra den katolske dødsmessen (Requiem-messen). På latin synges hovedsakelig ordene, Pie Jesu Domine, dona eis requiem, dona eis sempiternam requiem. Som oversettes til, Milde Jesus, Herre, gi dem hvile, gi dem evig hvile. Den vakre teksten og melodien oppleves som trøstende og avslappende.
Margaret Rensvik er en pianist, dirigent og korleder med sterk tilknytning til musikklivet i Kristiansund og på Nordmøre. Hun er særlig kjent for sitt arbeid innen klassisk musikk, kirkemusikk, korarbeid og opera, og har gjennom mange år vært en sentral kulturpersonlighet i regionen.
Lone Eines er en sopran med tilknytning til Sunndal på Nordmøre. Hun har markert seg som konsertsanger med et repertoar som spenner fra klassisk sang til viser. Hun er en aktiv konsertutøver som er kjent for programmer som kombinerer kunstnerisk kvalitet med lokal og kulturell forankring.
Ebba Ringmar er en oboist med stor interesse for kammermusikk. Opprinnelig fra Sverige, hun har i mange år vært aktiv i musikklivet på Nordvestlandet. Hun har en varm og uttrykksfull oboklang som hun deler som oboist i Operaens Sinfonietta og i andre ensembler. I tillegg til obo spiller hun også engelsk horn / Cor anglais og sekkepipe.
I Kvernes kirke denne sommerkvelden ble vakre toner formidlet av tre musikere som kjente materialet godt. Resultatet ble en konsert som var underholdende, men også lærerik for flere enn bare meg. Det som gjorde konserten minneverdig, var helheten. Programmet var gjennomtenkt og Margaret Rensvik bandt det hele sammen med sitt stilbevisste og følsomme klaverspill. Ebba Ringmar demonstrerte hvorfor hun gjennom mange år på obo, har vært en sentral skikkelse i regionens profesjonelle musikkliv. Og Lone Eines viste trygghet i sin formidlingsevne, og gav publikum en følelse av nærhet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
