MOLDEJAZZ: Det var et mer voksent publikum på denne konserten, uten at dette stoppet dem som var til stede for å slippe seg løs. Da bandet kom på scenen og gjorde seg klar, gikk det ikke lang tid fra første tone, til det startet å samle seg folk foran scenen, selv om de aller fleste valgte å bli ved bordene med noe godt i glassenene.
Magnus Berg Live. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMagnus Berg Johansen er en priset bluesrockgitarist, vokalist og låtskriver, kjent som et av Europas største gitartalenter innen sjangeren. Med et uttrykk som kombinerer tradisjonell blues, soulrock og moderne impulser, har han begeistret publikum på scener i både Norge og utlandet med sine energiske liveopptredener.
Konserten startet med «Let Me Down Easy», som var en blues og rockete soul låt, fra Berg sitt Spellemannvinnende album Electric Sugar. Låten starter med et langt instrumentalt forspill, før låten fikk en fast melodi, med et tungt seigt beat. Det et mye instrumentalt i låten, der Magnus briljerer på sin elektrisk drevne gitar. Jeg mener bestemt jeg har hørt denne låten før. Han elsker tydeligvis lange soloer på gitar, men det er heller ikke så rart når hovedpersonen spiller gitar. Låten avsluttes med vrenging på gitaren, som varer til de går rett inn i «One Way to Please You». Den energiske blueslåten fra debutalbumet «Cut Me Loose» utgitt i 2014, hadde en galopperende rytme, sammen med sang og melodi på toppen.
«If there was one way to please you
Lord knows I'd be your man
If there was one way to please you
Show you love me if you can»
Ut i låten kommer det en vibrafon solo. Hvem skulle tro at en vibrafon på kunne være så kult i en blueslåt. Det blir selvfølgelig heftige gitarsoloer i denne låten også. Neste låt er også fra samme album, men først gav han uttrykk for hva han tenkte om å få spille, før han presenterte sine musikere.
Han som gav oss solo på vibrafon var Åsmund Skjeldal Waage, en vibrafonist og komponist som har markert seg som et ungt talent innen sjangere som jazz, pop, improvisert og eksperimentell musikk. Han er musikalsk leder i blant annet Åsmund Waage Quartet og er en del av duoen Waagal. Tittelsporet på «Cut Me Loose» spilles på det han omtaler som en lånegitar. Denne har også en galopperende beat som får sang, før det blir groovy gitarspill, og det til gangs. Det er vilt og sexy, det varer lenge og det føles eksplosivt. Han synger om å bryte fri, om hvordan desperasjonen og frustrasjonen tar litt over. Låten roer seg litt ned, og går over til tung rockeblues, og brått er den over.
En som var med under konserten og løftet lydbildet var Jørgen Kasbo. Han er en allsidig jazz- og bluesgitarist med et sterkt fotfeste på den norske musikkscenen. Han spiller blant annet gitar i Magnus Bergs band, leder sitt eget jazzprosjekt Kasbo Trio og har medvirket i det Spellemann-vinnende bandet Fieh. Med låten «When It's Gone» starter han å spille alene på sin gitar, før de andre kommer inn. Sammen lager de en seig og forførisk rytme man fint kunne ha danset til. Låten oppleves rolig, i alle fall i starten. Den gir meg litt mektig soul blues vibber denne låten, og den er veldig pirrende. Det er som om noen vil friste meg inn i noe frekt, rett og slett veldig sexy låt.
En som er med å gjøre låten pirrende er Leo Geller, en ettertraktet bassist og studiomusiker som beveger seg sømløst mellom jazz, folk, pop og blues. Han samarbeider med flere av Norges fremste artister og band, blant annet Orbits, Peter Estdahl og Magnus Berg, og er kjent for sitt solide groove og musikalske overskudd.
På neste låt brukes en wawa pedal som gir en veldig spesiell lyd i starten, og i enkelte partier i løpet av låten. Låten tok også helt av et lite øyeblikk, når man hadde roet ned låten litt, kom nok en eksplosjon med vilter gitarsolo. Soloen fikk etterhvert med seg bandet inn i noe viltert og mektig spill. Når du tror at dem skal avslutte fordi dem bruker sånn trommelyd som de fleste låtene slutter med, stemmer ikke det, de gjentar den trommelyden flere ganger, men så kommer det ennå en gitarsolo, og vi blir ikke lurt flere ganger for låten slutter etter soloen.
En som lurte meg var Ola Øverby, en prisbelønt trommeslager, komponist og produsent, og en markant skikkelse i norsk jazz-, pop- og rock. Han spiller blant annet i Fieh, Needlepoint og Damata, har medvirket i Trondheim Jazzorkester og står bak en rekke Spellemann-nominerte og prisvinnende utgivelser.
Berg takker for seg og avslutter konserten med neste låt. Dette er en låt som har et hardt gitardriv i starten, før sangen legger seg på beaten med en og annen vrenging på gitar på slutt av hver setning. Beaten er stort sett den samme, men melodien har flere lag og variasjoner. Dette svingte det godt av, rockeblues og soul pakket inn i noe veldig rytmisk og hardt. Det var forførende og sexy, noe man blir godt humør av, kanskje litt yr. Låten går rett inn i ny rytme med knall hardt bråke-spill av gitaren. Eller med andre ord, han har en lang avslutning. Som en liten overraskelse starter de spille «Misirlou» som for meg er mest kjent som det ikoniske åpningssporet i Quentin Tarantinos film Pulp Fiction. Og med noe som opprinnelig er en tradisjonell folkemelodi fra det østlige Middelhavet var konserten over.
Det er helt rett det media skriver. Magnus Berg gir kjempe gode konsertopplevelser. Berg har en bra vokal, og han lever seg veldig inn i formidlingen av låtene, spesielt under sine lange gitarsoloer. Om bandet Magnus Berg kommer dit du bor, og du liker litt fartsfylt blues, så ikke nøl med å dra på konsert.
Magnus Berg Johansen er en priset bluesrockgitarist, vokalist og låtskriver, kjent som et av Europas største gitartalenter innen sjangeren. Med et uttrykk som kombinerer tradisjonell blues, soulrock og moderne impulser, har han begeistret publikum på scener i både Norge og utlandet med sine energiske liveopptredener.
Konserten startet med «Let Me Down Easy», som var en blues og rockete soul låt, fra Berg sitt Spellemannvinnende album Electric Sugar. Låten starter med et langt instrumentalt forspill, før låten fikk en fast melodi, med et tungt seigt beat. Det et mye instrumentalt i låten, der Magnus briljerer på sin elektrisk drevne gitar. Jeg mener bestemt jeg har hørt denne låten før. Han elsker tydeligvis lange soloer på gitar, men det er heller ikke så rart når hovedpersonen spiller gitar. Låten avsluttes med vrenging på gitaren, som varer til de går rett inn i «One Way to Please You». Den energiske blueslåten fra debutalbumet «Cut Me Loose» utgitt i 2014, hadde en galopperende rytme, sammen med sang og melodi på toppen.
«If there was one way to please you
Lord knows I'd be your man
If there was one way to please you
Show you love me if you can»
Ut i låten kommer det en vibrafon solo. Hvem skulle tro at en vibrafon på kunne være så kult i en blueslåt. Det blir selvfølgelig heftige gitarsoloer i denne låten også. Neste låt er også fra samme album, men først gav han uttrykk for hva han tenkte om å få spille, før han presenterte sine musikere.
Han som gav oss solo på vibrafon var Åsmund Skjeldal Waage, en vibrafonist og komponist som har markert seg som et ungt talent innen sjangere som jazz, pop, improvisert og eksperimentell musikk. Han er musikalsk leder i blant annet Åsmund Waage Quartet og er en del av duoen Waagal. Tittelsporet på «Cut Me Loose» spilles på det han omtaler som en lånegitar. Denne har også en galopperende beat som får sang, før det blir groovy gitarspill, og det til gangs. Det er vilt og sexy, det varer lenge og det føles eksplosivt. Han synger om å bryte fri, om hvordan desperasjonen og frustrasjonen tar litt over. Låten roer seg litt ned, og går over til tung rockeblues, og brått er den over.
En som var med under konserten og løftet lydbildet var Jørgen Kasbo. Han er en allsidig jazz- og bluesgitarist med et sterkt fotfeste på den norske musikkscenen. Han spiller blant annet gitar i Magnus Bergs band, leder sitt eget jazzprosjekt Kasbo Trio og har medvirket i det Spellemann-vinnende bandet Fieh. Med låten «When It's Gone» starter han å spille alene på sin gitar, før de andre kommer inn. Sammen lager de en seig og forførisk rytme man fint kunne ha danset til. Låten oppleves rolig, i alle fall i starten. Den gir meg litt mektig soul blues vibber denne låten, og den er veldig pirrende. Det er som om noen vil friste meg inn i noe frekt, rett og slett veldig sexy låt.
En som er med å gjøre låten pirrende er Leo Geller, en ettertraktet bassist og studiomusiker som beveger seg sømløst mellom jazz, folk, pop og blues. Han samarbeider med flere av Norges fremste artister og band, blant annet Orbits, Peter Estdahl og Magnus Berg, og er kjent for sitt solide groove og musikalske overskudd.
På neste låt brukes en wawa pedal som gir en veldig spesiell lyd i starten, og i enkelte partier i løpet av låten. Låten tok også helt av et lite øyeblikk, når man hadde roet ned låten litt, kom nok en eksplosjon med vilter gitarsolo. Soloen fikk etterhvert med seg bandet inn i noe viltert og mektig spill. Når du tror at dem skal avslutte fordi dem bruker sånn trommelyd som de fleste låtene slutter med, stemmer ikke det, de gjentar den trommelyden flere ganger, men så kommer det ennå en gitarsolo, og vi blir ikke lurt flere ganger for låten slutter etter soloen.
En som lurte meg var Ola Øverby, en prisbelønt trommeslager, komponist og produsent, og en markant skikkelse i norsk jazz-, pop- og rock. Han spiller blant annet i Fieh, Needlepoint og Damata, har medvirket i Trondheim Jazzorkester og står bak en rekke Spellemann-nominerte og prisvinnende utgivelser.
Berg takker for seg og avslutter konserten med neste låt. Dette er en låt som har et hardt gitardriv i starten, før sangen legger seg på beaten med en og annen vrenging på gitar på slutt av hver setning. Beaten er stort sett den samme, men melodien har flere lag og variasjoner. Dette svingte det godt av, rockeblues og soul pakket inn i noe veldig rytmisk og hardt. Det var forførende og sexy, noe man blir godt humør av, kanskje litt yr. Låten går rett inn i ny rytme med knall hardt bråke-spill av gitaren. Eller med andre ord, han har en lang avslutning. Som en liten overraskelse starter de spille «Misirlou» som for meg er mest kjent som det ikoniske åpningssporet i Quentin Tarantinos film Pulp Fiction. Og med noe som opprinnelig er en tradisjonell folkemelodi fra det østlige Middelhavet var konserten over.
Det er helt rett det media skriver. Magnus Berg gir kjempe gode konsertopplevelser. Berg har en bra vokal, og han lever seg veldig inn i formidlingen av låtene, spesielt under sine lange gitarsoloer. Om bandet Magnus Berg kommer dit du bor, og du liker litt fartsfylt blues, så ikke nøl med å dra på konsert.
Kammermusikkens form og vesen krever både intime rom og en lyttende offentlighet. På Smøla har en ny aktør tatt på seg oppgaven med å institusjonalisere denne sjangeren i distriktet. Smölen kammermusikkforening har i løpet av 2026 igangsatt et ambisiøst etableringsår bestående av i alt tolv konserter.
Laget av ScaleFlow.
-min.JPG)
