Norge gikk ut av den kalde krigen med kornlagre, tilfluktsrom, planer og et samfunn innrettet for krise. Mye ble bygget ned. Nå skal totalforsvaret styrkes igjen i et samfunn som er mer digitalisert, sentralisert og avhengig av internasjonale forsyningslinjer. Spørsmålet er ikke bare hvor mye beredskap Norge har, men hva slags samfunn beredskapen skal bygges i.
.jpg)
Under en samtale ledet av Sten Inge Jørgensen, journalist i Morgenbladet, møttes fv: Per Martin Norheim-Martinsen, professor i samfunnssikkerhet og europeisk politikk og dekan ved NMBU, Anders Nordstad, forfatter og samfunnsdebattant med bakgrunn fra internasjonal korn- og soyahandel, og Yvonne Wold, ordfører i Rauma.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementVerden er preget av krig, sabotasje, ekstremvær og et mer sammensatt sikkerhetspolitisk bilde. Samtidig er 2026 Totalforsvarsåret, og beredskap har igjen blitt et spørsmål som angår langt flere enn Forsvaret og nødetatene.
Under en samtale ledet av Sten Inge Jørgensen, journalist i Morgenbladet, møttes Per Martin Norheim-Martinsen, professor i samfunnssikkerhet og europeisk politikk og dekan ved NMBU, Anders Nordstad, forfatter og samfunnsdebattant med bakgrunn fra internasjonal korn- og soyahandel, og Yvonne Wold, ordfører i Rauma. Wold møtte i stedet for statsforvalter Else-May Botten.
Utgangspunktet var enkelt, men omfattende: Hvor godt rustet er Norge dersom krisen faktisk kommer?
For å forstå dagens situasjon gikk Norheim-Martinsen tilbake til totalforsvarets opprinnelse. Systemet vokste fram av erfaringene etter to verdenskriger og av småstaters behov for å kunne mobilisere hele samfunnet dersom en stormaktskonflikt rammet landet.
I Norge ble totalforsvaret gjerne omtalt som «den væpnede dugnaden». Staten planla ikke bare for militær mobilisering, men for at store deler av samfunnet skulle inngå direkte eller indirekte i krigsinnsatsen.
– Rundt to tredeler av samfunnet ville være direkte involvert i krigsinnsatsen i tilfelle det skulle bli behov for det.
Det innebar omfattende planverk, forhåndslagring, politireserve, sivilforsvar og regelmessige øvelser. Men etter den kalde krigen forsvant mye av systemet uten at det nødvendigvis ble formelt avviklet.
– I løpet av 1990-tallet råtnet det litt. Man avviklet ingenting, men man fornyet heller ikke noe.
Rundt år 2000 var det gamle totalforsvaret, ifølge Norheim-Martinsen, i praksis i oppløsning.
Problemet med å bygge det opp igjen er at samfunnet det skal fungere i, er grunnleggende forandret. Staten eier ikke lenger nødvendigvis infrastrukturen den er avhengig av. Kritiske tjenester ligger hos private selskaper, samtidig som offentlig planleggingskapasitet er redusert.
Der staten tidligere kunne eie eller rekvirere ressursene den trengte, må dagens totalforsvar i langt større grad baseres på avtaler mellom offentlige myndigheter og private virksomheter. Norheim-Martinsen trakk blant annet fram Forsvarets samarbeid med Wilhelmsen om logistikk.
Det nye totalforsvaret blir derfor et spørsmål om koordinering mellom en lang rekke selvstendige aktører.
For Anders Nordstad begynner beredskap med noe langt mer grunnleggende: mat.
Han viste til en norsk selvforsyningsgrad på rundt 35 prosent.
– Skal vi ha en beredskap, skal vi ha en forsvarsevne, så er det egentlig to ting som trengs. Det er folk med vilje og kunnskap, og så er det mat.
Forestillingen om at Norge i en krise ganske enkelt kan spise mer fisk, mener Nordstad undervurderer hvor sammensatt matforsyningen er. Han viste til at fisk i dagens kosthold står for en liten del av kaloriinntaket, samtidig som oppdrettsnæringen er avhengig av importerte fôrråvarer.
Også landbruket er tett koblet til internasjonale forsyningskjeder gjennom kunstgjødsel, såfrø, energi og andre innsatsfaktorer.
Samtidig er matvareindustrien og distribusjonen blitt sentralisert. Nordstad brukte dagligvarelogistikken og store sentrallagre som eksempel på et system som kan være bedriftsøkonomisk effektivt, men som samtidig konsentrerer risiko.
– Om det er lønnsomt for oss som nasjon og som innbyggere, er jeg mer usikker på.
For Nordstad ligger den viktigste matberedskapen derfor ikke først og fremst i hvor mange måneders mat som finnes på lager.
– Ekte beredskap når det gjelder mat, er løpende, lønnsom, framtidsrettet egenproduksjon av mat. Det er jo det vi egentlig kan stole på.
Han mener utviklingen går motsatt vei når jordbruksarealer går ut av drift fordi produksjonen ikke vurderes som bedriftsøkonomisk lønnsom. I de to nordligste fylkene, påpekte han, er store jordbruksarealer allerede tatt ut av produksjon.
Skal selvforsyningen økes, må mer av ressursgrunnlaget tas i bruk.
– Det er fotosyntese som gir planter som er mat til mennesker og dyr. Skal vi øke selvforsyningen vår, må vi ha mer fotosyntese, produsere mer planter som er mat til mennesker og dyr. Det krever også flere bønder.
For Yvonne Wold er beredskap langt mindre abstrakt. I kommunen skal planene fungere når strømmen forsvinner, mobilnettet faller ut, veien stenges eller ekstremvær rammer.
Hun beskrev hvordan kommunale beredskapsråd har endret karakter. Tidligere besto de gjerne av politi, brannvesen, ambulansetjeneste og de etablerte frivillige beredskapsorganisasjonene. Nå trekkes flere inn: bygdekvinnelag, radioamatører, næringsliv, idrettsråd og andre lokale ressurser.
Poenget er ikke bare å ha navn i en plan, men at menneskene faktisk kjenner hverandre før noe skjer.
– Den dagen krisen inntreffer, så kjenner alle hverandre.
Wold viste til hvordan kommunene må øve på hendelser som langvarig bortfall av elektronisk kommunikasjon og telefon, ekstremvær, skred og større ulykker.
Samtidig er det betydelige hull i planverket.
– Hvis Else-May Botten satt her nå, så tror jeg hun kunne sagt at det finnes ikke en kommune i Møre og Romsdal som har en plan for krig.
En viktig del av den nye beredskapstenkningen er egenberedskap. Norheim-Martinsen understreket at hensikten ikke er å gjøre hvert enkelt menneske selvforsynt og uavhengig av samfunnet.
– Hele poenget med egenberedskapen, og at den nå er økt til sju dager, er nettopp for at samfunnet for øvrig skal få anledning til å områ seg i en krise.
Hvis flest mulig kan klare seg selv den første tiden, kan offentlige ressurser brukes på barn, eldre, syke og andre som trenger hjelp.
Problemet er avstanden mellom kunnskap og handling. Norheim-Martinsen viste til undersøkelser der et stort flertall kjenner rådene om egenberedskap, mens langt færre faktisk lagrer vann.
Wold viste til den samme utfordringen:
– Nordmenn har mye mer vin enn vann i kjelleren fortsatt.
Hun mener den sterke norske tilliten til offentlige myndigheter er en ressurs, men at den også kan skape forventninger om at kommunen umiddelbart kan løse enhver situasjon.
Det nye totalforsvaret kan heller ikke bygges som en kopi av systemet fra den kalde krigen. Russland er igjen en sikkerhetspolitisk faktor, men dagens trusselbilde omfatter samtidig ekstremvær, digitale angrep, sabotasje, bortfall av strøm, elektronisk kommunikasjon og betalingssystemer.
– Krisene har blitt mer komplekse, og de kommer tettere, sa Norheim-Martinsen.
Den digitale avhengigheten har gjort hverdagen effektiv, men også skapt nye sårbarheter. Et bortfall av strøm eller elektronisk kommunikasjon får konsekvenser på tvers av sektorer nesten umiddelbart.
Dermed blir samordning avgjørende, samtidig som nettopp samordningen blir vanskeligere fordi ansvaret er fordelt mellom stadig flere offentlige og private aktører.
Tilfluktsrom ble et konkret eksempel på hvordan beredskap har blitt nedprioritert.
Norheim-Martinsen pekte på at Norge ikke engang har full oversikt over tilstanden til eksisterende tilfluktsrom.
– Vi har ikke oversikt over hva som er statusen på eksisterende tilfluktsrom i dag.
Under den kalde krigen ble tilfluktsrom bygget som en integrert del av blant annet skoler og offentlige bygg. I flere tiår har slike investeringer vært betraktet som mindre nødvendige.
Wold understreket samtidig at spørsmålet ikke kan reduseres til et krav om tilfluktsrom overalt. I Møre og Romsdal må beredskapen vurderes opp mot kritisk infrastruktur, transportårer, havner, tunneler, fjellhaller og regionens mulige strategiske betydning.
Norheim-Martinsen argumenterte på samme måte: Tilfluktsrom er særlig nødvendige der befolkningen må kunne bli værende for å opprettholde samfunnskritisk aktivitet og produksjon.
.jpg)
Landbruket handler heller ikke bare om kalorier. Norheim-Martinsen pekte på bondens rolle som lokal beredskapsressurs.
– Bonden er blant de viktigste beredskapsaktørene vi har i dette landet. Det er han som sitter på aggregater. Det er han som sitter på drivstofflagrene. Det er han som brøyter veiene eller graver når noe skjer.
Dermed får landbrukspolitikken også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Bosetting, maskiner, drivstoff, lokal kunnskap og matproduksjon utgjør samlet en infrastruktur som vanskelig kan etableres først når krisen oppstår.
Nordstad mener derfor at bedriftsøkonomisk lønnsomhet alene er et utilstrekkelig mål for hvilke ressurser samfunnet bør opprettholde.
Samtalen tok også opp kulturfeltets plass i totalberedskapen. For Wold handler den ikke først og fremst om fysisk overlevelse, men om samfunnets evne til å holde sammen.
Hun viste til erfaringer formidlet fra Ukraina, der kultur, humor, identitet og fellesskap får betydning for befolkningens utholdenhet samtidig som kulturelle institusjoner og identitetsmarkører kan bli mål i en krig.
Beredskap handler dermed også om hva et samfunn forsøker å bevare. Militær kapasitet, mat, energi og kommunikasjon er grunnleggende, men det samme samfunnet må ha institusjoner og fellesskap som gjør at befolkningen opplever at det finnes noe å forsvare.
Norheim-Martinsens hovedinnvending var at Norge på flere områder begynner gjenoppbyggingen fra et dårligere utgangspunkt enn nabolandene.
Han trakk fram matlagring, drivstoffberedskap og tilfluktsrom og mente Norge både avviklet deler av den gamle beredskapen tidligere og har vært tregere med å bygge kapasiteten opp igjen.
– Vi har et lavere nullpunkt enn vi burde hatt, og vi er overraskende trege til å forsøke å heve det.
Problemet er ikke nødvendigvis manglende interesse i befolkningen. Norheim-Martinsen fortalte at han etter mange år med arbeid på feltet nå langt oftere blir invitert av kommuner, bedrifter, foreninger og lokale organisasjoner som spør hva de selv kan gjøre.
Han etterlyste i stedet en mer langsiktig systemmentalitet på politisk nivå: en erkjennelse av at beredskap koster penger, og at enkelte investeringer nettopp skal ligge ubrukt dersom samfunnet er heldig.
Nordstad stilte et tilsvarende spørsmål ved matpolitikken. Stortingets mål om å øke selvforsyningen fra rundt 35 til 50 prosent er etter hans syn positivt, men han stilte spørsmål ved om målet kan nås dersom virkemidlene i hovedsak forblir de samme.
Han trakk også fram handelsavtalene Norge inngikk i en periode preget av fred, globalisering og sterk tro på internasjonal handel. Det betyr ikke at Norge skal slutte å handle mat.
– Vi må samtidig se den helt grunnleggende betydningen av at vi klarer å opprettholde vårt eget fornuftig lønnsomme og framtidsrettede matsystem. Vi må tenke begge deler.
Det er i dette spennet dagens norske beredskap må bygges: mellom internasjonal handel og nasjonal produksjon, mellom offentlig ansvar og egenberedskap, mellom effektiv sentralisering og lokal motstandskraft – og mellom et totalforsvar Norge en gang hadde, og det systemet landet nå forsøker å etablere på nytt.
Verden er preget av krig, sabotasje, ekstremvær og et mer sammensatt sikkerhetspolitisk bilde. Samtidig er 2026 Totalforsvarsåret, og beredskap har igjen blitt et spørsmål som angår langt flere enn Forsvaret og nødetatene.
Under en samtale ledet av Sten Inge Jørgensen, journalist i Morgenbladet, møttes Per Martin Norheim-Martinsen, professor i samfunnssikkerhet og europeisk politikk og dekan ved NMBU, Anders Nordstad, forfatter og samfunnsdebattant med bakgrunn fra internasjonal korn- og soyahandel, og Yvonne Wold, ordfører i Rauma. Wold møtte i stedet for statsforvalter Else-May Botten.
Utgangspunktet var enkelt, men omfattende: Hvor godt rustet er Norge dersom krisen faktisk kommer?
For å forstå dagens situasjon gikk Norheim-Martinsen tilbake til totalforsvarets opprinnelse. Systemet vokste fram av erfaringene etter to verdenskriger og av småstaters behov for å kunne mobilisere hele samfunnet dersom en stormaktskonflikt rammet landet.
I Norge ble totalforsvaret gjerne omtalt som «den væpnede dugnaden». Staten planla ikke bare for militær mobilisering, men for at store deler av samfunnet skulle inngå direkte eller indirekte i krigsinnsatsen.
– Rundt to tredeler av samfunnet ville være direkte involvert i krigsinnsatsen i tilfelle det skulle bli behov for det.
Det innebar omfattende planverk, forhåndslagring, politireserve, sivilforsvar og regelmessige øvelser. Men etter den kalde krigen forsvant mye av systemet uten at det nødvendigvis ble formelt avviklet.
– I løpet av 1990-tallet råtnet det litt. Man avviklet ingenting, men man fornyet heller ikke noe.
Rundt år 2000 var det gamle totalforsvaret, ifølge Norheim-Martinsen, i praksis i oppløsning.
Problemet med å bygge det opp igjen er at samfunnet det skal fungere i, er grunnleggende forandret. Staten eier ikke lenger nødvendigvis infrastrukturen den er avhengig av. Kritiske tjenester ligger hos private selskaper, samtidig som offentlig planleggingskapasitet er redusert.
Der staten tidligere kunne eie eller rekvirere ressursene den trengte, må dagens totalforsvar i langt større grad baseres på avtaler mellom offentlige myndigheter og private virksomheter. Norheim-Martinsen trakk blant annet fram Forsvarets samarbeid med Wilhelmsen om logistikk.
Det nye totalforsvaret blir derfor et spørsmål om koordinering mellom en lang rekke selvstendige aktører.
For Anders Nordstad begynner beredskap med noe langt mer grunnleggende: mat.
Han viste til en norsk selvforsyningsgrad på rundt 35 prosent.
– Skal vi ha en beredskap, skal vi ha en forsvarsevne, så er det egentlig to ting som trengs. Det er folk med vilje og kunnskap, og så er det mat.
Forestillingen om at Norge i en krise ganske enkelt kan spise mer fisk, mener Nordstad undervurderer hvor sammensatt matforsyningen er. Han viste til at fisk i dagens kosthold står for en liten del av kaloriinntaket, samtidig som oppdrettsnæringen er avhengig av importerte fôrråvarer.
Også landbruket er tett koblet til internasjonale forsyningskjeder gjennom kunstgjødsel, såfrø, energi og andre innsatsfaktorer.
Samtidig er matvareindustrien og distribusjonen blitt sentralisert. Nordstad brukte dagligvarelogistikken og store sentrallagre som eksempel på et system som kan være bedriftsøkonomisk effektivt, men som samtidig konsentrerer risiko.
– Om det er lønnsomt for oss som nasjon og som innbyggere, er jeg mer usikker på.
For Nordstad ligger den viktigste matberedskapen derfor ikke først og fremst i hvor mange måneders mat som finnes på lager.
– Ekte beredskap når det gjelder mat, er løpende, lønnsom, framtidsrettet egenproduksjon av mat. Det er jo det vi egentlig kan stole på.
Han mener utviklingen går motsatt vei når jordbruksarealer går ut av drift fordi produksjonen ikke vurderes som bedriftsøkonomisk lønnsom. I de to nordligste fylkene, påpekte han, er store jordbruksarealer allerede tatt ut av produksjon.
Skal selvforsyningen økes, må mer av ressursgrunnlaget tas i bruk.
– Det er fotosyntese som gir planter som er mat til mennesker og dyr. Skal vi øke selvforsyningen vår, må vi ha mer fotosyntese, produsere mer planter som er mat til mennesker og dyr. Det krever også flere bønder.
For Yvonne Wold er beredskap langt mindre abstrakt. I kommunen skal planene fungere når strømmen forsvinner, mobilnettet faller ut, veien stenges eller ekstremvær rammer.
Hun beskrev hvordan kommunale beredskapsråd har endret karakter. Tidligere besto de gjerne av politi, brannvesen, ambulansetjeneste og de etablerte frivillige beredskapsorganisasjonene. Nå trekkes flere inn: bygdekvinnelag, radioamatører, næringsliv, idrettsråd og andre lokale ressurser.
Poenget er ikke bare å ha navn i en plan, men at menneskene faktisk kjenner hverandre før noe skjer.
– Den dagen krisen inntreffer, så kjenner alle hverandre.
Wold viste til hvordan kommunene må øve på hendelser som langvarig bortfall av elektronisk kommunikasjon og telefon, ekstremvær, skred og større ulykker.
Samtidig er det betydelige hull i planverket.
– Hvis Else-May Botten satt her nå, så tror jeg hun kunne sagt at det finnes ikke en kommune i Møre og Romsdal som har en plan for krig.
En viktig del av den nye beredskapstenkningen er egenberedskap. Norheim-Martinsen understreket at hensikten ikke er å gjøre hvert enkelt menneske selvforsynt og uavhengig av samfunnet.
– Hele poenget med egenberedskapen, og at den nå er økt til sju dager, er nettopp for at samfunnet for øvrig skal få anledning til å områ seg i en krise.
Hvis flest mulig kan klare seg selv den første tiden, kan offentlige ressurser brukes på barn, eldre, syke og andre som trenger hjelp.
Problemet er avstanden mellom kunnskap og handling. Norheim-Martinsen viste til undersøkelser der et stort flertall kjenner rådene om egenberedskap, mens langt færre faktisk lagrer vann.
Wold viste til den samme utfordringen:
– Nordmenn har mye mer vin enn vann i kjelleren fortsatt.
Hun mener den sterke norske tilliten til offentlige myndigheter er en ressurs, men at den også kan skape forventninger om at kommunen umiddelbart kan løse enhver situasjon.
Det nye totalforsvaret kan heller ikke bygges som en kopi av systemet fra den kalde krigen. Russland er igjen en sikkerhetspolitisk faktor, men dagens trusselbilde omfatter samtidig ekstremvær, digitale angrep, sabotasje, bortfall av strøm, elektronisk kommunikasjon og betalingssystemer.
– Krisene har blitt mer komplekse, og de kommer tettere, sa Norheim-Martinsen.
Den digitale avhengigheten har gjort hverdagen effektiv, men også skapt nye sårbarheter. Et bortfall av strøm eller elektronisk kommunikasjon får konsekvenser på tvers av sektorer nesten umiddelbart.
Dermed blir samordning avgjørende, samtidig som nettopp samordningen blir vanskeligere fordi ansvaret er fordelt mellom stadig flere offentlige og private aktører.
Tilfluktsrom ble et konkret eksempel på hvordan beredskap har blitt nedprioritert.
Norheim-Martinsen pekte på at Norge ikke engang har full oversikt over tilstanden til eksisterende tilfluktsrom.
– Vi har ikke oversikt over hva som er statusen på eksisterende tilfluktsrom i dag.
Under den kalde krigen ble tilfluktsrom bygget som en integrert del av blant annet skoler og offentlige bygg. I flere tiår har slike investeringer vært betraktet som mindre nødvendige.
Wold understreket samtidig at spørsmålet ikke kan reduseres til et krav om tilfluktsrom overalt. I Møre og Romsdal må beredskapen vurderes opp mot kritisk infrastruktur, transportårer, havner, tunneler, fjellhaller og regionens mulige strategiske betydning.
Norheim-Martinsen argumenterte på samme måte: Tilfluktsrom er særlig nødvendige der befolkningen må kunne bli værende for å opprettholde samfunnskritisk aktivitet og produksjon.
Landbruket handler heller ikke bare om kalorier. Norheim-Martinsen pekte på bondens rolle som lokal beredskapsressurs.
– Bonden er blant de viktigste beredskapsaktørene vi har i dette landet. Det er han som sitter på aggregater. Det er han som sitter på drivstofflagrene. Det er han som brøyter veiene eller graver når noe skjer.
Dermed får landbrukspolitikken også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Bosetting, maskiner, drivstoff, lokal kunnskap og matproduksjon utgjør samlet en infrastruktur som vanskelig kan etableres først når krisen oppstår.
Nordstad mener derfor at bedriftsøkonomisk lønnsomhet alene er et utilstrekkelig mål for hvilke ressurser samfunnet bør opprettholde.
Samtalen tok også opp kulturfeltets plass i totalberedskapen. For Wold handler den ikke først og fremst om fysisk overlevelse, men om samfunnets evne til å holde sammen.
Hun viste til erfaringer formidlet fra Ukraina, der kultur, humor, identitet og fellesskap får betydning for befolkningens utholdenhet samtidig som kulturelle institusjoner og identitetsmarkører kan bli mål i en krig.
Beredskap handler dermed også om hva et samfunn forsøker å bevare. Militær kapasitet, mat, energi og kommunikasjon er grunnleggende, men det samme samfunnet må ha institusjoner og fellesskap som gjør at befolkningen opplever at det finnes noe å forsvare.
Norheim-Martinsens hovedinnvending var at Norge på flere områder begynner gjenoppbyggingen fra et dårligere utgangspunkt enn nabolandene.
Han trakk fram matlagring, drivstoffberedskap og tilfluktsrom og mente Norge både avviklet deler av den gamle beredskapen tidligere og har vært tregere med å bygge kapasiteten opp igjen.
– Vi har et lavere nullpunkt enn vi burde hatt, og vi er overraskende trege til å forsøke å heve det.
Problemet er ikke nødvendigvis manglende interesse i befolkningen. Norheim-Martinsen fortalte at han etter mange år med arbeid på feltet nå langt oftere blir invitert av kommuner, bedrifter, foreninger og lokale organisasjoner som spør hva de selv kan gjøre.
Han etterlyste i stedet en mer langsiktig systemmentalitet på politisk nivå: en erkjennelse av at beredskap koster penger, og at enkelte investeringer nettopp skal ligge ubrukt dersom samfunnet er heldig.
Nordstad stilte et tilsvarende spørsmål ved matpolitikken. Stortingets mål om å øke selvforsyningen fra rundt 35 til 50 prosent er etter hans syn positivt, men han stilte spørsmål ved om målet kan nås dersom virkemidlene i hovedsak forblir de samme.
Han trakk også fram handelsavtalene Norge inngikk i en periode preget av fred, globalisering og sterk tro på internasjonal handel. Det betyr ikke at Norge skal slutte å handle mat.
– Vi må samtidig se den helt grunnleggende betydningen av at vi klarer å opprettholde vårt eget fornuftig lønnsomme og framtidsrettede matsystem. Vi må tenke begge deler.
Det er i dette spennet dagens norske beredskap må bygges: mellom internasjonal handel og nasjonal produksjon, mellom offentlig ansvar og egenberedskap, mellom effektiv sentralisering og lokal motstandskraft – og mellom et totalforsvar Norge en gang hadde, og det systemet landet nå forsøker å etablere på nytt.
Laget av ScaleFlow.
