Det kristiansundsbaserte dødsmetallbandet The Sickening har satt et endelig punktum for sin over 20 år lange karriere. Siden oppstarten i 2003 har gruppen markert seg som Kristiansunds mest hardtslående band, med en sjangerdefinert forankring innenfor Norwegian Brutal Death Metal. Gjennom to tiår har kvartetten nektet å vike fra den kompromissløse og energiske stilen de peilet seg inn på i begynnelsen. Da de nylig inntok scenen på Kulturfabrikken for sin aller siste avskjedskonsert, var det med en uforandret og intens nerve som ble delt direkte med et dedikert publikum.

Konserten ble en massiv gjennomgang av bandets diskografi, der de spilte låter helt fra sin spede begynnelse. Settlisten inkluderte definerende spor som «Death Devastation Decay», «Sickness Unfold», «Devour your pain», «They Will Die» og «Extended Suffering».

Lyriske kontraster

Selv om det musikalske uttrykket forblir ekstremt, strekker bandets tematikk seg over uventede kontraster. Vokalisten Sigve Torland reflekterte over scenen om bredden i bandets tekstunivers gjennom årene, og trakk frem hvordan de har beveget seg mellom livets ulike fasetter:

– Vi har jo opp gjennom karrieren så har vi laget sanger om taco og hat-kjærlighet og alt det som handler om de fine tingene i livet, som er noe jeg vil si mye lys og mye varme.

Dialogen med salen og salg av merchandise

Avskjedskonserten bar preg av en uformell og direkte tone mellom bandet og de fremmøtte. Det oppsto tidlig en situasjon der vokalisten bemerket bekledningen og engasjementet i salen, og refererte til en intern oppfordring knyttet til ølmerket Hansa:

– Dere i baren, dere har en jobb å gjøre. Det her er for dårlig, altså Hansa.

Sigve er trønder...

Vennlig knuffing og oppfordringer om å skape mer liv preget kommunikasjonen videre. Det ble blant annet spøkt med at noen hadde satt visse krav for kvelden:

– Det artigste er at selv Stein Olav, selv SteinOlav har bedt om at i løpet av konserten, så må alle sammen i salen stå i bar overkropp.

Sigve fulgte opp denne oppfordringen ved å tilby insentiver til de som kastet skjorta først, og bemerket den generelle temperaturen i lokalet:

– Fortsatt litt for lite øl og litt for mye klær, så jeg spanderer en singlet til den som tar av seg først.

I tråd med tradisjonell konsertvirksomhet ble det også informert om fysiske formater som var tilgjengelige for salg. Bandet presiserte at dette var siste mulighet til å sikre seg deres utgivelser:

– For dere som ikke har kjøpt. Vi har en sånn samlergreie. Vi har vel en 20 stykker hvor 350 kroner kan det ikke være, og etterpå selger vi dem for 150 spenn. Jeg gidder ikke å stå her på scenen og prøve å selge en gang til, vi selger nå og blir ferdig med det.

Historiske tilbakeblikk og anekdoter fra veien

En vesentlig del av konserten ble viet til å redegjøre for bandets opprinnelse og historiske opplevelser. Sigve gjenfortalte hvordan det hele startet for over to tiår siden, da han mottok en uventet telefonsamtale:

– Men liksom med de avstandene, for 20 år siden så fikk jeg en telefon. For 20 år siden fikk jeg en telefon fra en kar som kalte seg for Beist. Han ringte meg, og så sa han at du som synger i det bandet i Trondheim, kan du ikke være med og synge i dette bandet?

Videre delte vokalisten en minneverdig og frustrerende anekdote fra en festivalopptreden i Gøteborg, der bandets sett ble avbrutt på grunn av tekniske administrative årsaker:

– Vi står på scenen etter at vi nesten har slitt med å få sanger til å bygge. Stemningen var ikke helt oppe, og vi begynner å spille og går igjennom settet. Vi kommer et lite stykke ut, og så sier lydmannen: Fullstendig stopp, vi må ha fem minutter pause på banen. Gutta må ta det sammen med teskje på en festival, fem minutters pause.

Alderdommens fordeler på scenen

Med over tjue år bak seg la ikke medlemmene skjul på at tidens tann også påvirker logistikken under en liveopptreden. For første gang måtte det tas i bruk hjelpemidler for å huske tekstmaterialet, noe som ble kommentert med en god porsjon selvinnsikt:

– Nå er jeg kommet til det punktet at jeg er så gammel at jeg er nødt til å bruke jukselapp. Det er den siste konserten vi spiller, og jeg har jukselapp. Men det er det som er så fint med å være gammel, du har lov til det.

Før en av låtene ble satt i gang, henvendte vokalisten seg til gitaristen Pål Bjerkestrand for å gi ham ansvaret for å starte neste spor:

– Så nå er jeg OK, Pål, den låta her er det du som skal få lov til å begynne, og fortelle hvordan det er.

Den endelige avslutningen

Mot slutten av kvelden introduserte bandet det som skulle bli deres siste musikalske leveranse noensinne. Den nest siste låten som ble spilt, bar tittelen «Må ikke Jackson love». Deretter gjensto kun finalen, som ble beskrevet som et verk av betydelig omfang:

– Det er det lengste bandet noensinne har laget, den lengste låten vi noen gang kommer til å spille, og den siste låten av The Sickening vi noen gang kommer til å fremføre.

Før det siste sporet ble satt i gang, forklarte Sigve en spesiell strukturell detalj ved originallåten som publikum burde være oppmerksomme på:

– Vi skal avslutte med en sang, og det her er veldig komisk for de som går gjennom og sjekker, fordi på originallåten så tok det 34 sekunder før vokalisten kom inn.

Konserten ble rundet av med en nøktern konstatering av at et viktig kapittel i nordmørsk metallhistorie nå er over. Bandet rettet en siste takk til de oppmøtte:

– Tusen hjertelig takk for at dere kom. Takk for oss, The Sickening er ferdig. Det her er ferdig.

Med dette etterlater The Sickening seg en solid arv innen norsk undergrunnsmetall, og avskjeden på Kulturfabrikken markerer slutten på en kompromissløs epoke.

‍