Det er ikke alltid man hører at det er tre personer som synger, det høres egentlig ut som en stemme. Det er kanskje det beste beviset på hvor godt Karoline Karlsen, Dorothea Økland og Maja Sørbø har klart å finne hverandre som vokalister. På Klossmajors fjerde album, «Beibi», flyter stemmene inn og ut av hverandre på en måte som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Det er tre mennesker, tre stemmer, men musikalsk blir de ofte til en.

Klossmajor startet i 2015 etter at de tre vokalistene møttes som studenter på jazzlinja i Stavanger. Siden den gang har de utviklet et uttrykk som blander pop, jazz, rap og rytmiske elementer fra andre sjangre. På «Beibi» finnes det også tydelige spor av andre groovy uttrykk som funk og disko. Bandet består, i tillegg til de tre vokalistene, av Håvard Ersland på tangenter, Sander Eriksen Nordahl på gitar, Martin Morland på bass og Olav Andreas Abildgaard på trommer. Karoline Karlsen står sentralt som låtskriver, mens de øvrige musikerne gir låtene et solid fundament. Det er musikere med bakgrunn fra både jazz, improvisasjon, pop og andre deler av norsk musikkliv, og det merkes. Musikken har flere lag og detaljer, uten at den bli krevende å lytte på.

Fra Bluetooth-høyttaler til hodetelefoner

Jeg hørte «Beibi» på flere forskjellige måter før jeg satte meg ned og lyttet ordentlig. De første gjennomspillingene kom fra en Bluetooth-høyttaler mens jeg holdt på med helt vanlige sysler i leiligheten. Deretter ble albumet med på togturen tur-retur mellom Oppdal og Oslo, denne gangen med hodetelefoner. Til slutt satte jeg meg ned og lyttet bevisst til hver enkelt låt.

Det ga meg litt forskjellige opplevelser av albumet.

På avstand fungerer «Beibi» som et album med mye rytme og gode melodier. Når man hører mer konsentrert, blir det tydeligere hvor mye som faktisk skjer i arrangementene. Samtidig er det et interessant paradoks at vokalharmoniene er så tette at man noen ganger kan få følelsen av at låtene er sunget på ganske lik måte. Det betyr ikke at låtene er like, det er mer måten vokalen brukes på som skaper en rød tråd gjennom albumet.

Jo flere ganger man hører på, desto mer begynner låtene å feste seg. På de mest fengende sporene sitter refrengene etter hvert så godt at man kan ta seg selv i å synge med.

Fra livsrefleksjoner til forhold som går ut på dato

Tekstene tar utgangspunkt i hverdagen og de litt større spørsmålene som følger med den. Det handler om å bli eldre, kjærlighet, relasjoner, ensomhet og alle de små tingene man går rundt og tenker på.

I «Oui» får jeg følelsen av en person som har passert tretti og begynner å se livet litt annerledes, at man ser både fremover og bakover. Det handler om tiden som går, om livet man har levd og om livet som kanskje skal komme. Teksten blir som en  refleksjon rundt alderen man er i der relasjoner og ensomhet synses rundt.

«Glemmesangen» gir meg en helt annen følelse. Her opplever jeg at hverdagslige ting blir ramset opp, alt det man gjør, opplever og senere glemmer. At teksten oppleves nesten som rim eller en oppramsing, passer godt sammen med den rytmiske måten vokalen brukes på.

«Himmelen er blå» opplever jeg som en låt om tiden som beveger seg i alle retninger, som om å stå igjen når andre har gått videre. Musikken vokser sakte fra begynnelsen og blir etter hvert kraftigere mens beaten ligger jevnt gjennom låten.

I «Montasjen» får jeg følelsen av en person som begynner å bli utålmodig i et forhold. Det er på tide at partneren bestemmer seg. Skal han være der eller ikke? Følelsene er ikke uendelige, og tiden er i ferd med å renne ut. Musikalsk er dette en rytmisk poplåt med et refreng som løfter låten og gjør den lett å huske.

«Sunt sinn» oppleves for meg som en groovy poplåt med en svingende og fengende melodi. Den blir både raskere og mektigere når refrenget kommer. Teksten gir meg inntrykk av et forhold der man kanskje ikke er sammen fordi man egentlig vil, men fordi det er praktisk. Som om «jeg gir egentlig faen» er den underliggende holdningen.

«Bare en kveld» er kanskje albumets mest sårbare spor sett med mine ører. Her får jeg følelsen av at kvelden allerede er over, og at det egentlig ikke gjorde så mye om hun bare dro hjem. Det er en låt om å stå litt på siden av det som skjer og være litt utilpass og alene i den sosiale settingen man befinner seg i. Instrumentalt er keyboardet svært tydelig her, samtidig som trommer og gitar etter hvert får mye plass. Vers og refreng har en merkbar forskjell, noe som gjør låten mer dynamisk.

«Åpen» opplever jeg først og fremst som en harmonisk poplåt. Bass og gitar driver kompet fremover, mens vokalen ligger over en fengende melodi. Teksten gir meg følelsen av en person som holder seg våken langt utover natten, selv om det sliter på henne. Likevel gjør hun det for en annen.

I «Kommer her» er det igjen refrenget som fester seg. Keyboardet dominerer starten før trommer og bass kommer inn med en tydeligere beat. Gitaren får også godt med plass, mens keyboardet igjen får dominere i mellomspillet. Tekstmessig oppfatter jeg dette som en punktering om at hun har gått videre, mens han fortsatt står i veien. Det nytter ikke å komme når hun allerede har gått videre.

Så kommer «Siste festen». Her blir uttrykket litt mer rocka der keyboard og gitar setter i gang låten før bass og trommer tar over og gir den et tydeligere driv. Også her er rytmen viktig, og vokalen har en form som gir meg assosiasjoner til rim. Teksten får meg til å tenke på hvordan man velger hvem man vil bruke tiden sin på. Noen mennesker blir stående igjen i fortiden, mens man selv har valgt andre å være sammen med. Kanskje er det også en erkjennelse av at enkelte gamle bekjentskaper ikke lenger føles ekte.

Jazzbakgrunnen ligger under overflaten

Selv om «Beibi» først og fremst oppleves som pop, synes jeg jazzbakgrunnen til bandet og musikerne er interessant å ha i bakhodet. Klossmajor har fra starten vært kjent for kombinasjonen av trestemt vokal, pop, jazz og rap. Bandet har tidligere blitt beskrevet som et prosjekt der vokalharmonier, myke melodier og innslag av rap møter et band med akkorder, bass og trommer.

Det betyr ikke at man må kunne noe om jazz for å like «Beibi». Tvert imot. Det som kunne ha blitt komplisert, blir her brukt til å lage musikk som er lett å komme inn i. Det er kanskje nettopp derfor albumet fungerer så godt på flere nivåer. Man kan ha det gående i bakgrunnen mens man gjør andre ting, eller man kan sette seg ned og lytte etter detaljene.

Tre blir til ett

Det er likevel vokalen jeg sitter igjen med. Karlsen, Økland og Sørbø har en så tett samklang at de ofte oppleves som en vokal enhet. Det er lett å forstå hvorfor trestemt vokal har blitt en så viktig del av Klossmajors uttrykk. Samtidig har de et godt band rundt seg som gir låtene forskjellige former for driv. Noen steder er keyboardet det som først fanger oppmerksomheten, andre steder er det bassen, gitaren eller trommene. Det gjør at «Beibi» aldri blir helt stillestående.

Dette er ikke et album der jeg opplever at alle låtene treffer meg på nøyaktig samme måte. Etter flere gjennomlyttinger begynner helheten å sitte, låtene får tydeligere identitet, refrengene fester seg og tekstene blir lettere å følge. Det er derfor albumtittelen «Beibi» også fungerer fint som en kontrast til innholdet. For under den lekne overflaten handler dette mye om å bli eldre. Det handler også om kjærlighet som ikke fungerer, om mennesker som kommer og går, om å bestemme seg og om å bruke tiden sin på dem man faktisk vil ha i livet sitt. Men også om den litt merkelige overgangen fra å være ung til plutselig å oppdage at man faktisk har blitt voksen.

Når tre stemmer blir så samstemte at de nesten høres ut som en, er det nettopp det som er Klossmajors største styrke.

‍