De historiske linjene krever at vi ser på årets samlede liste over innlemmede i Rock & Roll Hall of Fame i lys av den nylige gjennomgangen av Iron Maiden. Der tungrockens britiske pionerer markerte en seier for årtider av lojalitet fra publikum, viser det komplette kullet en institusjon som forsøker å balansere mellom uttrykksmessig spredning og en markant britisk dominans.
Phll Collins. Foto: Philippe Roos from Strasbourg - Strasbourg-1981-10-28-08, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=52770419
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementÅrets utvalg preges i stor grad av britiske eksportvarer som har preget det globale pop- og rock-landskapet over fire tiår. Ved siden av Iron Maiden finner vi pop-ikonet Phil Collins, nyromantikkens og punkens kommersielle spydspiss Billy Idol, post-punk- og synthpop-arkitektene i Joy Division/New Order, samt britpopens mest uforsonlige eksponenter, Oasis. Denne europeiske tyngden suppleres av en amerikansk og global ekspansjon som strekker seg fra hiphop via sofistikert soul til New Wave of British Heavy Metal.
Vinklingen på årets klasse må nødvendigvis handle om hvordan institusjonen i Cleveland i økende grad redefinerer hva «rock» betyr i en historisk kontekst, samtidig som de rydder opp i gamle britiske utestående. Phil Collins blir innlemmet i kategorien for utøvere på sin aller første nominasjon, noe som gir ham den sjeldne statusen som dobbelt-innlemmet, ettersom han allerede er inne med Genesis.
Om denne anerkjennelsen uttaler musikkhistoriker og jurymedlem Thomas Rolli i en saklig oppsummering av Collins' posisjon:
– Jeg er lettet over at de valgte å innlemme Phil Collins mens han fremdeles er her til å kunne verdsette denne æren.
Dette vitner om en institusjonell hastverk med å anerkjenne 1980-tallets aller mest dominerende pop-arkitekter, og ikke minst stemmer. Utvekslingen av uttrykk blir ytterligere tydelig gjennom innlemmelsen av Billy Idol, som på sin andre nominasjon har konvertert sin opprinnelige britiske punk-estetikk til amerikansk stadion-pop.
Mer musikalsk substans og varig innflytelse finner vi i fellesskapet rundt Joy Division og deres påfølgende reinkarnasjon som New Order. Ved å samle disse to grupperingene under én innlemmelse, anerkjenner komiteen den direkte linjen fra Manchesters mørke post-punk til den moderne elektroniske dansemusikkens fødsel, en prosess som krevde tre nominasjoner før gjennomslag.
Der Joy Division/New Order representerer den melankolske og innovative fløyen av britisk musikkliv, representerer Oasis den breiale, historiskbunde realismen som preget 1990-tallet. Innlemmelsen av brødrene Liam Gallagher og Noel Gallagher understreker at komiteen ikke lenger kan overse den massive kulturelle effekten av den tradisjonelle britiske rocken, selv om bandets glansdager ligger over tretti år tilbake i tid. Oasis oppnår denne statusen etter sin tredje nominasjon, i likhet med sine landsmenn i Iron Maiden.
Det amerikanske bidraget til årets utøverkategori markerer en tydelig kontrast til den britiske gitar- og synth-dominansen. Sade, med vokalist Sade Adu i spissen, står som årets eneste kvinnelige utøver i denne spesifikke hovedkategorien. Hennes innlemmelse på andre nominasjon representerer en anerkjennelse av en kompromissløs, sofistikert soul og jazz-pop som har operert uavhengig av skiftende trender siden tidlig 1980-tall. Sade kan jo sies og ha hatt godt selskap med også sterke britiske røster fra sin samtid.
I den andre enden av det populærmusikalske spekteret finner vi Wu-Tang Clan, som i likhet med Phil Collins og den avdøde soul-legenden Luther Vandross velges inn på første forsøk. Kollektivet fra Staten Island revolusjonerte hiphopens produksjonsestetikk og forretningsmodell på 1990-tallet. Innlemmelsen bekrefter at Rock & Roll Hall of Fame betrakter hiphopens formative grupper som en organisk del av populærmusikkens kjerne, snarere enn en perifer sjanger.
Ved siden av den primære utøverkategorien distribuerer institusjonen priser for historisk innflytelse og musikalsk fortreffelighet. Kategorien «Early Influence Award» viser en målrettet satsing på å fylle historiske tomrom, særlig med tanke på kvinnelige pionerer og globale uttrykk.
Her finner vi den cubansk-amerikanske dronningen av salsa, Celia Cruz, og den nigerianske afrobeat-pioneren Fela Kuti, to kunstnere som utvilsomt har formet vestlig populærmusikk utenfor den tradisjonelle anglo-amerikanske aksen. Samtidig innlemmes hiphop-pionerene Queen Latifah og MC Lyte i denne kategorien.
En redaksjonell analyse publisert av bransjetidsskriftet Billboard peker på strategien bak disse tildelingene:
– Innlemmelsen av Queen Latifah og MC Lyte som tidlige innflytelser antyder at institusjonen ønsker å sikre at disse sentrale kvinnelige rapperne inkluderes uten å vente på den ordinære voteringen fra medlemmene.
Dette underbygger inntrykket av en styrt historisk korreksjon fra komiteens side. Innenfor kategorien «Musical Excellence Award» finner vi i år låtskriveren Linda Creed, produsenten Arif Mardin, produsent Jimmy Miller og den metodiske tungvekteren Rick Rubin, mens den historiske mediepersonligheten Ed Sullivan mottar «Ahmet Ertegun Award» for sitt arbeid med å bringe rocken inn i de amerikanske hjemmene.
For å bevare den leksikalske nøyaktigheten over samtlige av årets innlemmede, følger en fullstendig oversikt over klassen, fordelt på de respektive offisielle kategoriene:
Utøvere (Performers): Phil Collins, Billy Idol, Iron Maiden, Joy Division/New Order, Oasis, Sade, Luther Vandross, Wu-Tang ClanTidlig.
Tidlig innflytelse (Early Influence Award): Celia Cruz, Fela Kuti, Queen Latifah, MC Lyte, Gram Parsons
Musikalsk fortreffelighet (Musical Excellence): Linda Creed, Arif Mardin, Jimmy Miller, Rick Rubin
Bransjepris (Ahmet Ertegun Award): Ed Sullivan
Den samlede listen etterlater et inntrykk av en institusjon i endring, hvor grensene for det opprinnelige rock-begrepet for lengst er oppløst til fordel for en bredere kulturhistorisk forståelse. Den formelle seremonien vil finne sted lørdag 14. november ved Peacock Theater i Los Angeles, California, før opptaket gjøres tilgjengelig for et globalt publikum i desember.
Det gjenstår å se om denne britiske og sjangermessige ekspansjonen vil dempe den årlige debatten om hvem som utelates, men årets liste står uansett som et solid dokument over populærmusikkens mest slitesterke kataloger. At Iron Maiden har kommet med, demper ihvertfall kritikken på deres vegne.
Årets utvalg preges i stor grad av britiske eksportvarer som har preget det globale pop- og rock-landskapet over fire tiår. Ved siden av Iron Maiden finner vi pop-ikonet Phil Collins, nyromantikkens og punkens kommersielle spydspiss Billy Idol, post-punk- og synthpop-arkitektene i Joy Division/New Order, samt britpopens mest uforsonlige eksponenter, Oasis. Denne europeiske tyngden suppleres av en amerikansk og global ekspansjon som strekker seg fra hiphop via sofistikert soul til New Wave of British Heavy Metal.
Vinklingen på årets klasse må nødvendigvis handle om hvordan institusjonen i Cleveland i økende grad redefinerer hva «rock» betyr i en historisk kontekst, samtidig som de rydder opp i gamle britiske utestående. Phil Collins blir innlemmet i kategorien for utøvere på sin aller første nominasjon, noe som gir ham den sjeldne statusen som dobbelt-innlemmet, ettersom han allerede er inne med Genesis.
Om denne anerkjennelsen uttaler musikkhistoriker og jurymedlem Thomas Rolli i en saklig oppsummering av Collins' posisjon:
– Jeg er lettet over at de valgte å innlemme Phil Collins mens han fremdeles er her til å kunne verdsette denne æren.
Dette vitner om en institusjonell hastverk med å anerkjenne 1980-tallets aller mest dominerende pop-arkitekter, og ikke minst stemmer. Utvekslingen av uttrykk blir ytterligere tydelig gjennom innlemmelsen av Billy Idol, som på sin andre nominasjon har konvertert sin opprinnelige britiske punk-estetikk til amerikansk stadion-pop.
Mer musikalsk substans og varig innflytelse finner vi i fellesskapet rundt Joy Division og deres påfølgende reinkarnasjon som New Order. Ved å samle disse to grupperingene under én innlemmelse, anerkjenner komiteen den direkte linjen fra Manchesters mørke post-punk til den moderne elektroniske dansemusikkens fødsel, en prosess som krevde tre nominasjoner før gjennomslag.
Der Joy Division/New Order representerer den melankolske og innovative fløyen av britisk musikkliv, representerer Oasis den breiale, historiskbunde realismen som preget 1990-tallet. Innlemmelsen av brødrene Liam Gallagher og Noel Gallagher understreker at komiteen ikke lenger kan overse den massive kulturelle effekten av den tradisjonelle britiske rocken, selv om bandets glansdager ligger over tretti år tilbake i tid. Oasis oppnår denne statusen etter sin tredje nominasjon, i likhet med sine landsmenn i Iron Maiden.
Det amerikanske bidraget til årets utøverkategori markerer en tydelig kontrast til den britiske gitar- og synth-dominansen. Sade, med vokalist Sade Adu i spissen, står som årets eneste kvinnelige utøver i denne spesifikke hovedkategorien. Hennes innlemmelse på andre nominasjon representerer en anerkjennelse av en kompromissløs, sofistikert soul og jazz-pop som har operert uavhengig av skiftende trender siden tidlig 1980-tall. Sade kan jo sies og ha hatt godt selskap med også sterke britiske røster fra sin samtid.
I den andre enden av det populærmusikalske spekteret finner vi Wu-Tang Clan, som i likhet med Phil Collins og den avdøde soul-legenden Luther Vandross velges inn på første forsøk. Kollektivet fra Staten Island revolusjonerte hiphopens produksjonsestetikk og forretningsmodell på 1990-tallet. Innlemmelsen bekrefter at Rock & Roll Hall of Fame betrakter hiphopens formative grupper som en organisk del av populærmusikkens kjerne, snarere enn en perifer sjanger.
Ved siden av den primære utøverkategorien distribuerer institusjonen priser for historisk innflytelse og musikalsk fortreffelighet. Kategorien «Early Influence Award» viser en målrettet satsing på å fylle historiske tomrom, særlig med tanke på kvinnelige pionerer og globale uttrykk.
Her finner vi den cubansk-amerikanske dronningen av salsa, Celia Cruz, og den nigerianske afrobeat-pioneren Fela Kuti, to kunstnere som utvilsomt har formet vestlig populærmusikk utenfor den tradisjonelle anglo-amerikanske aksen. Samtidig innlemmes hiphop-pionerene Queen Latifah og MC Lyte i denne kategorien.
En redaksjonell analyse publisert av bransjetidsskriftet Billboard peker på strategien bak disse tildelingene:
– Innlemmelsen av Queen Latifah og MC Lyte som tidlige innflytelser antyder at institusjonen ønsker å sikre at disse sentrale kvinnelige rapperne inkluderes uten å vente på den ordinære voteringen fra medlemmene.
Dette underbygger inntrykket av en styrt historisk korreksjon fra komiteens side. Innenfor kategorien «Musical Excellence Award» finner vi i år låtskriveren Linda Creed, produsenten Arif Mardin, produsent Jimmy Miller og den metodiske tungvekteren Rick Rubin, mens den historiske mediepersonligheten Ed Sullivan mottar «Ahmet Ertegun Award» for sitt arbeid med å bringe rocken inn i de amerikanske hjemmene.
For å bevare den leksikalske nøyaktigheten over samtlige av årets innlemmede, følger en fullstendig oversikt over klassen, fordelt på de respektive offisielle kategoriene:
Utøvere (Performers): Phil Collins, Billy Idol, Iron Maiden, Joy Division/New Order, Oasis, Sade, Luther Vandross, Wu-Tang ClanTidlig.
Tidlig innflytelse (Early Influence Award): Celia Cruz, Fela Kuti, Queen Latifah, MC Lyte, Gram Parsons
Musikalsk fortreffelighet (Musical Excellence): Linda Creed, Arif Mardin, Jimmy Miller, Rick Rubin
Bransjepris (Ahmet Ertegun Award): Ed Sullivan
Den samlede listen etterlater et inntrykk av en institusjon i endring, hvor grensene for det opprinnelige rock-begrepet for lengst er oppløst til fordel for en bredere kulturhistorisk forståelse. Den formelle seremonien vil finne sted lørdag 14. november ved Peacock Theater i Los Angeles, California, før opptaket gjøres tilgjengelig for et globalt publikum i desember.
Det gjenstår å se om denne britiske og sjangermessige ekspansjonen vil dempe den årlige debatten om hvem som utelates, men årets liste står uansett som et solid dokument over populærmusikkens mest slitesterke kataloger. At Iron Maiden har kommet med, demper ihvertfall kritikken på deres vegne.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
