Konseptet «Fullkontakt» ved Møre og Romsdal Kunstsenter er årets store utstilling under Bjørnsonfestivalen 2026. Gjennom seks TV-skjermer i en halvsirkel inviteres publikum inn i et fascinerende univers av bevegelse, farger og vibrasjoner
Bilde fra utstullingen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementVed første øyekast kan installasjonen beskrives enkelt med at seks skjermer viser mennesker i bevegelse, akkompagnert av et intenst lydbilde. Men opplevelsen, som varer i 14 minutter og 30 sekunder, er alt annet enn enkel. Bak verket ligger det en enorm mengde arbeid, eksperimentering og tverrfaglig samarbeid mellom tre markante kunstnere: koreograf Ingri Fiksdal, videokunstner Øyvind Aspen og lydkunstner Øystein Wyller Odden.
Noen timer etter åpningen satte forfatter Endre Ruset seg ned med trioen for å dykke dypere inn i verket. Samtalen ga publikum, som nettopp hadde opplevd installasjonen på egen kropp en langt dypere forståelse av hva som faktisk hadde foregått på de seks skjermene.
Filmen som utspiller seg foran oss, fanger umiddelbart blikket. Tre utøvere, kledd i mønstersterke og fargerike tekstiler, smelter sammen til en enkelt formasjon, en slags fargeklump omgitt av et altoppslukende mørke. Man får en følelse av at de flyter fritt i rommet mens de klamrer seg til hverandre. Noen ganger er bevegelsene eksplosive og raske, andre ganger kravler de rundt hverandre i en dvelende, nesten hypnotisk saktefilm. Det er den prisvinnende koreografen Ingri Fiksdal, oppvokst i Molde, som står bak de fysiske bevegelsene. Etter mange år med store sceneproduksjoner over hele verden, er dette hennes aller første videoinstallasjon. Overgangen til gallerirommet var delvis drevet av økonomiske hensyn. Det å holde utøvere gående live i over en hel utstillingsperiode er kostbart. Men ved bruk av video åpnet det opp for nye kunstneriske metoder.
Fiksdal jobber med koreografi som en form for «spekulativ fiksjon». Ved å maskere danserne og ikle dem i mønster og fargerike tekstilet fjerner hun deres personlige identitet og danserne blir et rent materie. Målet er å trigge det hun kaller et kinestetisk imperativ, en opplevelse der vi som publikum faktisk kjenner dansernes bevegelser fysisk i vår egen kropp.
Måten vi ser denne fargeklumpen på, bryter med tradisjonell filmfortelling. Perspektivet fanges hovedsakelig ovenfra og ned, men plutselig dykker kameraet helt ned på siden av formasjonen. Noen ganger er vi så tett på at det blir intimt, andre ganger trekkes vi på avstand, uten at vi føler oss emosjonelt distansert.
Skjermene viser tilsynelatende det samme motivet, men likevel opples det som seks helt unike bilder. Videokunstner Øyvind Aspen forklarer at han overhodet ikke var interessert i å bare filme en koreografi, for så å klippe den sammen. Prosessen i studio over fem dager var i stedet intuitiv og kroppslig. Med et lite kamera og lys i hånden beveget Aspen seg rundt danserne på en måte han sammenligner med å filme skateboardvideoer i ungdommen. Kamerabevegelsen ble en forlengelse av selve dansen. I stedet for tradisjonell klipping, vises et langt, sammenhengende opptak på alle seks skjermene samtidig. Trikset er at avspillingshastigheten varierer fra skjerm til skjerm. De synkroniseres kun ved spesifikke kontaktpunkter, noe som skaper en flytende, drømmeaktig og herlig desorienterende illusjon.
Det sanselige puslespillet blir komplett gjennom lydbildet til Øystein Wyller Odden. Lyden er abstrakt og vanskelig å plassere konkret, men den setter i gang sterke indre assosiasjoner. Det kan høres ut som vind som suser, eller klær som blafrer intenst i stormen. Lyden starter repetitivt, men øker gradvis i intensitet og i styrke. Bassen hamrer hardere mot slutten, før det hele roer seg ned og ender i det som kan minne om hjerteslag som sakte dør ut. Siden verket går i en evig loop uten naturlig start eller slutt, glir avslutningen sømløst over i begynnelsen igjen.
Wyller Odden kom tidlig inn i prosessen for å fange de ekte lydene av utøverne. Ved hjelp av avanserte mikrofoner på og rundt danserne, samt geofoner som plukket opp vibrasjoner i gulvet, har han isolert selve lyden av bevegelse. For å forsterke den kroppslige opplevelsen har kunstnerne montert spesielle vibrasjons elementer i galleriet, den samme typen teknologi som man finner i rånebiler eller avanserte hjemmekinoanlegg. Når bassen slår inn, hører du den ikke bare med ørene; du føler den riste i din egen kropp.
På slutten ble det åpnet for at publikum kunne stille spørsmål, og da brukte Applausen anledning til å stille et spørsmål, og fikk et godt svar. Spørsmålet var; Hvor viktig var det mørke rommet og de fargerike klærne, ikke bare bevegelsene og musikken? Jeg fikk som svar; Det bidrog veldig til at vi ikke bare kunne jobbe med kamerabevegelser, men når du fristiller det rommet så har du mulighet til å skape enda mer bevegelse, ikke bare den som skapes med kroppen. Det bidro jo også til at man mistet enda mer orientering i rommet. At fargene og lyset kunne skape en dybde, at man kommer tett på. Når man plutselig kommer langt unna så er det så mørkt i rommet, men at draktene kommer og fyller rommet med lys. Draktene gjør at figurene ikke lett kan skilles fra hverandre at de blir mer som en masse
«Fullkontakt» lykkes med å bringe publikum helt inn i verkets kjerne. Ved å kombinere rå, kroppslig lyd med en pulserende fargeklump i mørket blir installasjonen en invitasjon til å kjenne på kroppslig nærhet og distanse.
Det er fascinerende å se på filmen og man kan gjøre seg mange assosiasjoner mens man sitter eller står og ser på skjermene og hører lyden. Selv så jeg en ildkule falle ned eller en meteoritt sin vei ned mot jorden i den den bryter gjennom atmosfæren. Man kan jo også tenke at man ser inn i en tørketrommel og ser fargerike stoffer bli kastet rundt. Uansett hva man måtte oppleve, er det subjektivt og nettopp ment å oppleves slik.
Utstillingen står på Møre og Romsdal Kunstsenter frem til 3. oktober. Galleriet er åpent på hverdager fra kl. 12.00 til 18.00, og det anbefales på det sterkeste å ta turen innom i høst mørket for å gjøre seg opp sine helt egne assosiasjoner.
Konsept, koreografi og redigering: Ingri Fiksdal og Øyvind Aspen
Kamera: Øyvind Aspen
Lyd: Øystein Wyller Odden
Medskapende utdøvere: Ida Gudbrandsen, Venke Sortland og Ornila Ubisse
Kostymer: Elena Becker, Ingri Fiksdal og Mia Melinder
Kurator: Jet Pasua
Produksjon: Fiksdal danse stiftelse
«Fullkontakt» er støttet av Kulturdirektoratet.
Ved første øyekast kan installasjonen beskrives enkelt med at seks skjermer viser mennesker i bevegelse, akkompagnert av et intenst lydbilde. Men opplevelsen, som varer i 14 minutter og 30 sekunder, er alt annet enn enkel. Bak verket ligger det en enorm mengde arbeid, eksperimentering og tverrfaglig samarbeid mellom tre markante kunstnere: koreograf Ingri Fiksdal, videokunstner Øyvind Aspen og lydkunstner Øystein Wyller Odden.
Noen timer etter åpningen satte forfatter Endre Ruset seg ned med trioen for å dykke dypere inn i verket. Samtalen ga publikum, som nettopp hadde opplevd installasjonen på egen kropp en langt dypere forståelse av hva som faktisk hadde foregått på de seks skjermene.
Filmen som utspiller seg foran oss, fanger umiddelbart blikket. Tre utøvere, kledd i mønstersterke og fargerike tekstiler, smelter sammen til en enkelt formasjon, en slags fargeklump omgitt av et altoppslukende mørke. Man får en følelse av at de flyter fritt i rommet mens de klamrer seg til hverandre. Noen ganger er bevegelsene eksplosive og raske, andre ganger kravler de rundt hverandre i en dvelende, nesten hypnotisk saktefilm. Det er den prisvinnende koreografen Ingri Fiksdal, oppvokst i Molde, som står bak de fysiske bevegelsene. Etter mange år med store sceneproduksjoner over hele verden, er dette hennes aller første videoinstallasjon. Overgangen til gallerirommet var delvis drevet av økonomiske hensyn. Det å holde utøvere gående live i over en hel utstillingsperiode er kostbart. Men ved bruk av video åpnet det opp for nye kunstneriske metoder.
Fiksdal jobber med koreografi som en form for «spekulativ fiksjon». Ved å maskere danserne og ikle dem i mønster og fargerike tekstilet fjerner hun deres personlige identitet og danserne blir et rent materie. Målet er å trigge det hun kaller et kinestetisk imperativ, en opplevelse der vi som publikum faktisk kjenner dansernes bevegelser fysisk i vår egen kropp.
Måten vi ser denne fargeklumpen på, bryter med tradisjonell filmfortelling. Perspektivet fanges hovedsakelig ovenfra og ned, men plutselig dykker kameraet helt ned på siden av formasjonen. Noen ganger er vi så tett på at det blir intimt, andre ganger trekkes vi på avstand, uten at vi føler oss emosjonelt distansert.
Skjermene viser tilsynelatende det samme motivet, men likevel opples det som seks helt unike bilder. Videokunstner Øyvind Aspen forklarer at han overhodet ikke var interessert i å bare filme en koreografi, for så å klippe den sammen. Prosessen i studio over fem dager var i stedet intuitiv og kroppslig. Med et lite kamera og lys i hånden beveget Aspen seg rundt danserne på en måte han sammenligner med å filme skateboardvideoer i ungdommen. Kamerabevegelsen ble en forlengelse av selve dansen. I stedet for tradisjonell klipping, vises et langt, sammenhengende opptak på alle seks skjermene samtidig. Trikset er at avspillingshastigheten varierer fra skjerm til skjerm. De synkroniseres kun ved spesifikke kontaktpunkter, noe som skaper en flytende, drømmeaktig og herlig desorienterende illusjon.
Det sanselige puslespillet blir komplett gjennom lydbildet til Øystein Wyller Odden. Lyden er abstrakt og vanskelig å plassere konkret, men den setter i gang sterke indre assosiasjoner. Det kan høres ut som vind som suser, eller klær som blafrer intenst i stormen. Lyden starter repetitivt, men øker gradvis i intensitet og i styrke. Bassen hamrer hardere mot slutten, før det hele roer seg ned og ender i det som kan minne om hjerteslag som sakte dør ut. Siden verket går i en evig loop uten naturlig start eller slutt, glir avslutningen sømløst over i begynnelsen igjen.
Wyller Odden kom tidlig inn i prosessen for å fange de ekte lydene av utøverne. Ved hjelp av avanserte mikrofoner på og rundt danserne, samt geofoner som plukket opp vibrasjoner i gulvet, har han isolert selve lyden av bevegelse. For å forsterke den kroppslige opplevelsen har kunstnerne montert spesielle vibrasjons elementer i galleriet, den samme typen teknologi som man finner i rånebiler eller avanserte hjemmekinoanlegg. Når bassen slår inn, hører du den ikke bare med ørene; du føler den riste i din egen kropp.
På slutten ble det åpnet for at publikum kunne stille spørsmål, og da brukte Applausen anledning til å stille et spørsmål, og fikk et godt svar. Spørsmålet var; Hvor viktig var det mørke rommet og de fargerike klærne, ikke bare bevegelsene og musikken? Jeg fikk som svar; Det bidrog veldig til at vi ikke bare kunne jobbe med kamerabevegelser, men når du fristiller det rommet så har du mulighet til å skape enda mer bevegelse, ikke bare den som skapes med kroppen. Det bidro jo også til at man mistet enda mer orientering i rommet. At fargene og lyset kunne skape en dybde, at man kommer tett på. Når man plutselig kommer langt unna så er det så mørkt i rommet, men at draktene kommer og fyller rommet med lys. Draktene gjør at figurene ikke lett kan skilles fra hverandre at de blir mer som en masse
«Fullkontakt» lykkes med å bringe publikum helt inn i verkets kjerne. Ved å kombinere rå, kroppslig lyd med en pulserende fargeklump i mørket blir installasjonen en invitasjon til å kjenne på kroppslig nærhet og distanse.
Det er fascinerende å se på filmen og man kan gjøre seg mange assosiasjoner mens man sitter eller står og ser på skjermene og hører lyden. Selv så jeg en ildkule falle ned eller en meteoritt sin vei ned mot jorden i den den bryter gjennom atmosfæren. Man kan jo også tenke at man ser inn i en tørketrommel og ser fargerike stoffer bli kastet rundt. Uansett hva man måtte oppleve, er det subjektivt og nettopp ment å oppleves slik.
Utstillingen står på Møre og Romsdal Kunstsenter frem til 3. oktober. Galleriet er åpent på hverdager fra kl. 12.00 til 18.00, og det anbefales på det sterkeste å ta turen innom i høst mørket for å gjøre seg opp sine helt egne assosiasjoner.
Konsept, koreografi og redigering: Ingri Fiksdal og Øyvind Aspen
Kamera: Øyvind Aspen
Lyd: Øystein Wyller Odden
Medskapende utdøvere: Ida Gudbrandsen, Venke Sortland og Ornila Ubisse
Kostymer: Elena Becker, Ingri Fiksdal og Mia Melinder
Kurator: Jet Pasua
Produksjon: Fiksdal danse stiftelse
«Fullkontakt» er støttet av Kulturdirektoratet.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
