Jannicke Mikkelsen bor på Svalbard og er Norges eneste astronaut. Hun kom til Normoria under Nordic Light festivalen og fortalte om sin eventyrlige reise, og hvordan det er og faktisk reise opp i rommet. Dette var som å møte Roald Amundsen i 1912.
Jannicke Mikkelsen på scenen i Normoria. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPresentasjonen til Jannicke var detaljert, og fortalte om astronautens personlige reise fra en barndomsdrøm om å reise til verdensrommet til å delta på en historisk sivil romferd, Fram 2. Den belyste utfordringene med trening, de unike vitenskapelige observasjonene fra polarbane, de fysiske endringene i rommet, og reflekterte over menneskehetens ansvar og teknologiens doble natur.
Som 10-åring fikk Jannicke en stygg skade etter en hesteulykke.
– Da jeg var 10 år gammel, falt jeg av hesten min og fikk en hodeskade som gjorde at det tok meg fem år å lære å gå igjen. Fortalte Jannicke.
I denne perioden utviklet hun en dyp og livs endrende fascinasjon for romfart etter å ha studert NASAs STS-99-oppdrag som fotograferte Jorden.
Da hun var 12-år ringte hun NASA i Houston og spurte om å få snakke med astronautene. Resepsjonisten frarådet henne å bli astronaut (delvis på grunn av midlertidigrullestolbruk) men foreslo at hun skulle bli verdens beste «3D-tekniker.» Dette ble et drivende mål, og en milepæl i jentens liv. Som hun sa selv:
– Det ble min vei inn i filmverdenen, hvor jeg fikk muligheten til å jobbe med store artister som Queen.
Hun fulgte denne veien, ble filmfotograf og jobbet med innovativ 3D- og 360-filmteknologi.
Veien til stjernen var ikke uten utfordringer for Jannicke. Hennes mor stoppet et sommer-internship ved NASA da hun var 12 år, noe som ikke falt i god jord hos en jente som var fast bestemt på sine mål og målsetninger. Ironisk nok krevde hun foreldrenes skriftlige samtykke i 2023 for å takke ja til sin egen astronaut utdanning, noe de da selvfølgelig gjorde for sin voksne datter.
Fram 2-teamet besto av de første ikke-amerikanske astronautene i et amerikansk romfartøy, de første til å fly i polarbane, og de første sivile astronautene.
Forberedelsene inkluderte 18 måneder med generelle forberedelser og 14 måneder med intensiv astronaut trening. Treningen var så tøff at den bidro til å emosjonelt «avstumpe» astronautene, slik at de kunne forberede og konsentrere seg om sjekklister under kritiske faser. Astronaut trening er noe av det tøffeste et menneske kan kjøre seg gjennom, men så er da også belønningen noe av det største et menneske kan oppleve. Det vil si om du kommer det ut i rommet.
Oppskytningen fra en 70 meter høy, 700 tonn tung rakett ble beskrevet som en kraftig og dirrende opplevelse, sammenlignet med en drage som våkner. Fyllingen av raketten med frossent drivstoff skapte uvanlige lyder da materialene utvidet seg. Nedtellingen og den påfølgende akselerasjonen var overveldende. Fortalte fartøyssjef Mikkelsen med stor innlevelse og illustrerte ristningene.
Det var spennende å høre om passering av Karmanlinjen (100 km), grensen til rommet. Etter en fase med fritt fall ble den andre motoren tent, og fartøyet nådde en høyde på 450 km med en hastighet på 27 000 km/t (25 ganger lydens hastighet). Én runde rundt jorden tok 93 minutter. Jannicke fortalte:
Vi fløy i en bane rundt jorden som aldri før haddevært gjort. Det var 16 soloppganger og 16 solnedganger i løpet av døgnet.
Dette var den første ferden i polarbane, som tillot observasjoner av Nord- og Sørpolen, noe som ikke er mulig fra ekvatorialbane.
Astronautene trente i sentrifuge for å tåle G-kreftene og lærte pusteteknikker for å unngå bevissthetstap. Her fikk i hvert fall jeg et aldri så lite flashback til Roger Moore som James Bond, og der han blir fanget i en sentrifuge i filmen «Moonraker». Noe som siden har brent seg inn i minnet hos mange av oss som er litt for unge til å huske månelandingen, men som husker romkappløpet mellom øst og vest.
Viktigheten av å overvåke fysiologisk data for å unngå sykdom og stress ble fremhevet. Personlige justeringer inkluderte å kutte alkohol og usunn mat, samt begrense stressende samtaler.
I vektløs tilstand skifter væske til hodet (gir «puffy face»), smaks- og luktesans påvirkes, hjernen «flyter» (en merkelig følelse), synet endres, hjertet blir rundere, og ryggraden forlenges med 6 cm. Kroppen tolker disse endringene som forgiftning.
Jannicke fortalte om hvordan hun opplevde kvalme og kastet opp på den tredje dagen. Hun beskrev utfordringen med å kaste opp i vektløs tilstand, hvor oppkastet formes som en ball og må fanges i en pose som en ball.
Oppdraget inkluderte 22 forskningsprosjekter, blant annet måling av kognitiv funksjon i vektløshet og testing av en norsk 4x4 treningsmodell for å motvirke bentap. Det første røntgenbildet av en menneskehånd i vektløs tilstand ble tatt i løpet av ekspedisjonen, viktig for å forstå bentap og risiko for skader på fremtidige måne oppdrag.
Jorden så annerledes ut enn den blå planeten fra skolebøkene. 50% av utsikten fra polarbanen var hvite, frosne polområder. Nye perspektiver fra rommet inkluderte smeltende arktisk is, og de sterke lysene fra byer (forskjeller mellom Hong Kongs wolframlys og Kinas LED-lys). De opplevde å se nordlysets nedre kant, der det markerer Karmanlinjen og grensen mellom atmosfæren og rommet.
Ingen ferd i rommet uten risiko. Polarbanen, som denne ferden var i, medfører økt risiko for kollisjon med romskrot. US Space Force sporer 130 millioner objekter større enn 1 cm.
Romfartøyet som ble kalt «Lucia», ble behandlet som et femte besetningsmedlem, autonomt, men krevde kommunikasjon og lytting etter lyder og «ulyder» fra astronautene. Navnet «Fram2» var en hylles Roald Amundsens polarskute «Fram» dette var en passende konsekvens av at oppdraget var det første til å ta mennesker over både Nord- og Sørpolen fra rommet. Navnet er tatt etter båten til Nansen, som var på Nordpolen og som Amundsen brukte til Sørpolen.
Bruken av norske bakkestasjoner på Svalbard og Troll i Antarktis sikret nesten 100% kommunikasjon under ferden, i motsetning til de 40-50 % som ville vært mulig med ekvatorial antenne dekning alene. Innovativ laserteknologi ga høyhastighets internett, noe som muliggjorde «space-time» og kontakt med jorden hele tiden.
For å komme hjem økte hastigheten fra 27 000 til 28 550 km/t. Riktig vinkel ved møte med atmosfæren var kritisk for å unngå å sprette av. Bokstavelig talt som en sprettball. Før man er trygt inne i vår egen atmosfære, under gjen-inntreden blir luften til plasma rundt fartøyet. Dette forårsaker en sju minutter lang kommunikasjons blackout der ingen data kan sendes eller mottas.
Landingen skjedde på vestkysten av USA, utenfor California med flere mulige og alternative landingspunkter.
Jannicke påpekte at hele oppdraget var et enormt teamarbeid, med over 15 000 Space X-ansatte involvert.
Jannicke argumenterte at en drøm krever 100% innsats og offer, dette er vanskelig å være uenig i. Vi fikk en vitne beskrivelse om jordens sårbarhet med øynevitne beskrivelse fra en astronaut. Fra rommet ser Jorden ut som en liten, isolert planet i et stort, mørkt tomrom, noe som understreker menneskehetens ansvar for å ta vare på den. Hun fortalte om en dobbeltmoral i forskning. For hun observerte et lysende objekt fra rommet som viste seg å være et missil, den bitre ironien i dette er at dette er samme teknologi som sendte henne ut i rommet.
Dette reiser spørsmål om formålet med vår teknologiske utvikling. Skal den fremme eller felle menneskeheten? Et svar kan være som Jannicke, fremtidsrettet sa det selv:
– Det som ikke er mulig i dag, kan bli mulig i morgen. Det er opp til oss å skape den forandringen vi ønsker å se.
Rommet er i ferd med å bli en travel arena med 14 000 aktive satellitter og fremtidige «data-parker». Smelting av polaris åpner nye sjøruter, noe som øker trafikken i nordområdene.
En appell fra Jannicke Mikkelsen var: – Når du ser jorden fra rommet, forstår du hvor sårbare vi er. Det er bare oss her, og vi må ta vare på denne planeten.
Presentasjonen til Jannicke var detaljert, og fortalte om astronautens personlige reise fra en barndomsdrøm om å reise til verdensrommet til å delta på en historisk sivil romferd, Fram 2. Den belyste utfordringene med trening, de unike vitenskapelige observasjonene fra polarbane, de fysiske endringene i rommet, og reflekterte over menneskehetens ansvar og teknologiens doble natur.
Som 10-åring fikk Jannicke en stygg skade etter en hesteulykke.
– Da jeg var 10 år gammel, falt jeg av hesten min og fikk en hodeskade som gjorde at det tok meg fem år å lære å gå igjen. Fortalte Jannicke.
I denne perioden utviklet hun en dyp og livs endrende fascinasjon for romfart etter å ha studert NASAs STS-99-oppdrag som fotograferte Jorden.
Da hun var 12-år ringte hun NASA i Houston og spurte om å få snakke med astronautene. Resepsjonisten frarådet henne å bli astronaut (delvis på grunn av midlertidigrullestolbruk) men foreslo at hun skulle bli verdens beste «3D-tekniker.» Dette ble et drivende mål, og en milepæl i jentens liv. Som hun sa selv:
– Det ble min vei inn i filmverdenen, hvor jeg fikk muligheten til å jobbe med store artister som Queen.
Hun fulgte denne veien, ble filmfotograf og jobbet med innovativ 3D- og 360-filmteknologi.
Veien til stjernen var ikke uten utfordringer for Jannicke. Hennes mor stoppet et sommer-internship ved NASA da hun var 12 år, noe som ikke falt i god jord hos en jente som var fast bestemt på sine mål og målsetninger. Ironisk nok krevde hun foreldrenes skriftlige samtykke i 2023 for å takke ja til sin egen astronaut utdanning, noe de da selvfølgelig gjorde for sin voksne datter.
Fram 2-teamet besto av de første ikke-amerikanske astronautene i et amerikansk romfartøy, de første til å fly i polarbane, og de første sivile astronautene.
Forberedelsene inkluderte 18 måneder med generelle forberedelser og 14 måneder med intensiv astronaut trening. Treningen var så tøff at den bidro til å emosjonelt «avstumpe» astronautene, slik at de kunne forberede og konsentrere seg om sjekklister under kritiske faser. Astronaut trening er noe av det tøffeste et menneske kan kjøre seg gjennom, men så er da også belønningen noe av det største et menneske kan oppleve. Det vil si om du kommer det ut i rommet.
Oppskytningen fra en 70 meter høy, 700 tonn tung rakett ble beskrevet som en kraftig og dirrende opplevelse, sammenlignet med en drage som våkner. Fyllingen av raketten med frossent drivstoff skapte uvanlige lyder da materialene utvidet seg. Nedtellingen og den påfølgende akselerasjonen var overveldende. Fortalte fartøyssjef Mikkelsen med stor innlevelse og illustrerte ristningene.
Det var spennende å høre om passering av Karmanlinjen (100 km), grensen til rommet. Etter en fase med fritt fall ble den andre motoren tent, og fartøyet nådde en høyde på 450 km med en hastighet på 27 000 km/t (25 ganger lydens hastighet). Én runde rundt jorden tok 93 minutter. Jannicke fortalte:
Vi fløy i en bane rundt jorden som aldri før haddevært gjort. Det var 16 soloppganger og 16 solnedganger i løpet av døgnet.
Dette var den første ferden i polarbane, som tillot observasjoner av Nord- og Sørpolen, noe som ikke er mulig fra ekvatorialbane.
Astronautene trente i sentrifuge for å tåle G-kreftene og lærte pusteteknikker for å unngå bevissthetstap. Her fikk i hvert fall jeg et aldri så lite flashback til Roger Moore som James Bond, og der han blir fanget i en sentrifuge i filmen «Moonraker». Noe som siden har brent seg inn i minnet hos mange av oss som er litt for unge til å huske månelandingen, men som husker romkappløpet mellom øst og vest.
Viktigheten av å overvåke fysiologisk data for å unngå sykdom og stress ble fremhevet. Personlige justeringer inkluderte å kutte alkohol og usunn mat, samt begrense stressende samtaler.
I vektløs tilstand skifter væske til hodet (gir «puffy face»), smaks- og luktesans påvirkes, hjernen «flyter» (en merkelig følelse), synet endres, hjertet blir rundere, og ryggraden forlenges med 6 cm. Kroppen tolker disse endringene som forgiftning.
Jannicke fortalte om hvordan hun opplevde kvalme og kastet opp på den tredje dagen. Hun beskrev utfordringen med å kaste opp i vektløs tilstand, hvor oppkastet formes som en ball og må fanges i en pose som en ball.
Oppdraget inkluderte 22 forskningsprosjekter, blant annet måling av kognitiv funksjon i vektløshet og testing av en norsk 4x4 treningsmodell for å motvirke bentap. Det første røntgenbildet av en menneskehånd i vektløs tilstand ble tatt i løpet av ekspedisjonen, viktig for å forstå bentap og risiko for skader på fremtidige måne oppdrag.
Jorden så annerledes ut enn den blå planeten fra skolebøkene. 50% av utsikten fra polarbanen var hvite, frosne polområder. Nye perspektiver fra rommet inkluderte smeltende arktisk is, og de sterke lysene fra byer (forskjeller mellom Hong Kongs wolframlys og Kinas LED-lys). De opplevde å se nordlysets nedre kant, der det markerer Karmanlinjen og grensen mellom atmosfæren og rommet.
Ingen ferd i rommet uten risiko. Polarbanen, som denne ferden var i, medfører økt risiko for kollisjon med romskrot. US Space Force sporer 130 millioner objekter større enn 1 cm.
Romfartøyet som ble kalt «Lucia», ble behandlet som et femte besetningsmedlem, autonomt, men krevde kommunikasjon og lytting etter lyder og «ulyder» fra astronautene. Navnet «Fram2» var en hylles Roald Amundsens polarskute «Fram» dette var en passende konsekvens av at oppdraget var det første til å ta mennesker over både Nord- og Sørpolen fra rommet. Navnet er tatt etter båten til Nansen, som var på Nordpolen og som Amundsen brukte til Sørpolen.
Bruken av norske bakkestasjoner på Svalbard og Troll i Antarktis sikret nesten 100% kommunikasjon under ferden, i motsetning til de 40-50 % som ville vært mulig med ekvatorial antenne dekning alene. Innovativ laserteknologi ga høyhastighets internett, noe som muliggjorde «space-time» og kontakt med jorden hele tiden.
For å komme hjem økte hastigheten fra 27 000 til 28 550 km/t. Riktig vinkel ved møte med atmosfæren var kritisk for å unngå å sprette av. Bokstavelig talt som en sprettball. Før man er trygt inne i vår egen atmosfære, under gjen-inntreden blir luften til plasma rundt fartøyet. Dette forårsaker en sju minutter lang kommunikasjons blackout der ingen data kan sendes eller mottas.
Landingen skjedde på vestkysten av USA, utenfor California med flere mulige og alternative landingspunkter.
Jannicke påpekte at hele oppdraget var et enormt teamarbeid, med over 15 000 Space X-ansatte involvert.
Jannicke argumenterte at en drøm krever 100% innsats og offer, dette er vanskelig å være uenig i. Vi fikk en vitne beskrivelse om jordens sårbarhet med øynevitne beskrivelse fra en astronaut. Fra rommet ser Jorden ut som en liten, isolert planet i et stort, mørkt tomrom, noe som understreker menneskehetens ansvar for å ta vare på den. Hun fortalte om en dobbeltmoral i forskning. For hun observerte et lysende objekt fra rommet som viste seg å være et missil, den bitre ironien i dette er at dette er samme teknologi som sendte henne ut i rommet.
Dette reiser spørsmål om formålet med vår teknologiske utvikling. Skal den fremme eller felle menneskeheten? Et svar kan være som Jannicke, fremtidsrettet sa det selv:
– Det som ikke er mulig i dag, kan bli mulig i morgen. Det er opp til oss å skape den forandringen vi ønsker å se.
Rommet er i ferd med å bli en travel arena med 14 000 aktive satellitter og fremtidige «data-parker». Smelting av polaris åpner nye sjøruter, noe som øker trafikken i nordområdene.
En appell fra Jannicke Mikkelsen var: – Når du ser jorden fra rommet, forstår du hvor sårbare vi er. Det er bare oss her, og vi må ta vare på denne planeten.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
