Under Stangvikfestivalen, 15. august 2026 ble produksjonen «Skaparverket» fremført i Stangvik Kyrkje. Rommet utmerker seg med sin betydelige takhøyde og akustiske egenskaper. Et rom man bør oppleve, en stor konsert.
1.jpg)
Festivalsjef og Artist in Residence Sigrid Vetleseter Bøe. Foto: Erik Aukan / Applausen
Under Stangvikfestivalen 15. august 2026 ble produksjonen «Skaparverket» fremført i Stangvik Kyrkje. Rommet utmerker seg med sin betydelige takhøyde og akustiske egenskaper som krever fysisk tilstedeværelse for å bli fullt utnyttet. Konsertens tematiske fundament er bygget på de fire klassiske elementene: jord, ild, luft og vann. Programmet følger en rød tråd fra den opprinnelige skapelsen til mer moderne, filosofiske refleksjoner rundt naturens ubalanse og menneskets forvaltning av jorden.
Konserten åpnet med verket «Earth» av komponisten Ellen Lindquist. For å utnytte kirkerommets særegne akustikk var musikerne plassert spredt rundt i rommet, noe som etablerte en markant surroundeffekt for publikum. Helt i åpningen spilte Trine Knutsen på fløyte og Håvard Lund på bassklarinett de nøyaktig samme tonene. Dette klanglige valget harmonerte presist med rommets etterklang. Den dype treblåseren og perkusjonen, ivaretatt av Espen Aalberg, la et solid fundament som det øvrige ensemblet bygde videre på. Publikum ble her frivillig omringet av toner som skapte varige inntrykk, og etablerte elementet jord som utgangspunkt.
Det neste verket på programmet markerte en overgang til det klassiske repertoaret med utdraget «Nun scheint in vollem Glanze» fra oratoriet «Skapelsen» av Joseph Haydn. Her trådte bassen Erik Rosenius frem som solist, støttet av dirigent Cathrine Winnes og ensemblet. Verket skildrer lysets og jordens ferdigstillelse med en nøktern musikalsk struktur, der musikken jubler over verdens beretning om skapelsen.
Etter dette gikk konserten over i det sakrale, der den norske salmetradisjonen møter moderne arrangementer. Salmeteksten til Elias Blix er i dette stykket satt inn i en ny kontekst gjennom Håvard Lund sitt arrangement av «Himmelske fader», hvor verket utfordrer det tradisjonelle harmoniske mønsteret.
Konserten beveget seg deretter over til en refleksjon rundt nasjonal identitet med finsk senromantikk og Oskar Merikanto sitt verk «Laatokka». Introdusert av mezzosopran Maija Skille, akkompagnert av Else Bø på piano, brakte dette stykket en dyp historisk vekt inn i kirkerommet.
.jpg)
Konteksten for verket ble tydeliggjort av formidleren før fremføringen startet:
– Mora mi er finsk og er fra Øst-Karelen, det vil si en del av Finland som ikke er en del av Finland lenger, for det er en del av Finland som har vært under harde kamper i mange hundre år, og som finnene måtte gi fra seg som en del av fredsavtalen med Sovjetunionen etter vinterkrigen i 1940.
Videre forklarte Maija Skille hvordan denne geografiske tapserfaringen er vevd inn i musikken:
– Jeg har vokst opp med historien om alle tårer over Karelen, for det var hjertet av Finland som ble tatt. Det var her nasjonaleposet Kalevala ble skrevet og veldig mange finske kunstnere bodde i det området, og hjertet av den delen av Finland er Laatokka, som er navnet på neste sangen. Laatokka er Nord-Europas største innsjø.
Om selve verkets emosjonelle kjerne og overføringsverdi til vår egen tid la hun til:– Så er det da en formasjon som går og var langs Laatonkas strender og hører lyden av smerte fra mennesker som har levd i krise gjennom flere hundre år. Men den her lyden av sorg og smerte gir også håp om at det her folket en gang skal reise seg med stolthet og selvstendighet, og det kan vi jo overføre til andre nasjoner, kanskje i dag.
Fra den nordiske romantikken foretok ensemblet en klanglig glidning. Dirigent Cathrine Winnes beskrev denne overgangen slik:– Ja, fra elementet jord, via kvintessensen og en liten tur innom Finland, så gled vi altså her umerkelig over i elementet luft i fantastisk musikk fra den amerikanske komponisten, Phillip Glass.
Her spilte strykekvartetten, bestående av Alex Robson, Ola Lindseth, Anne Våg Aaknes og Live Sunniva Smidt, utdrag fra Philip Glass sin strykekvartett nr. 3, «Mishima». De fremførte satsene «3. Grandmother and Kimitake», «5. Blood Oath» og «6. Mishima / Closing». Satsene kjennetegnes av repeterende, rytmiske strukturer som krever stor teknisk presisjon, og som renset rommet med sin tette, pulserende karakter. Satsene har ingen forløsende konklusjon i form av en autentisk kadens, noe som bevarer spenningen også etter at stykket er slutt.
Det neste verket førte publikum inn i den afroamerikanske musikkhistorien med «Troubled Water» av komponisten Margaret Bonds, fremført av pianist Else Bø. Dirigenten ga en grundig historisk innføring for å belyse verkets doble bunn:
– Verket er komponert av den afroamerikanske komponisten i 1913, det året kvinner fikk stemmerett i Norge for øvrig. Og verket her, det er basert på en spiritual som heter «Wade in the Water».Om den opprinnelige funksjonen til denne musikken, forklarte Cathrine Winnes og la til:
– Og denne bakenforliggende sangen som heter «Wade in the Water», den har faktisk en dyp historisk vekt. Det er nemlig sånn at dette var en såkalt kodesang som ble brukt av slaver på flukt. Og teksten her, den ga konkrete instruksjoner om å gå ut i elvevannet for å skjule sporene sine for sporehunder.
Hun utdypet hvordan komponisten fornyet dette budskapet i en senere epoke:– Så da Bonds arrangerte dette stykket under navnet «Troubled Water» på nytt i 1967, midt under den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, så knyttet hun altså bevisst slavenes historiske frihetskamp sammen med den moderne kampen for likestilling og for rettferdighet.
Konserten beveget viderer til et av sine mest dramatiske og visuelle høydepunkter med arien «Furie Terribili» fra barokkoperaen «Rinaldo» av Georg Friedrich Händel. Cathrine Winnes introduserte det dramatiske oppsettet på følgende måte:
– Og da skal vi få det fra Händels opera «Rinaldo», der Armida, den mektige trollkvinnen og dronningen fra Damaskus, påkaller underverdenens makter for å få hjelp til å knuse sine fiender. Og Armida, hun kommer altså kjørende ned fra hyllen i en vogn trukket av to ildsprutende drager, og det er omgitt av tykk røyk.Rollen ble gestaltet av sopranen og festivalsjefen selv, noe dirigenten kommenterte slik:– Det er dessuten festivalsjefen selv, Sigrid Vetleseter Bøe, som stiger ned fra himmelen her, der hun skal gestalte furiens brennende temperament.
Her fikk vi oppleve kraften i Händels skaperverk, personifisert gjennom festivalsjef og sopran, Sigrid Vetleseter Bøe. Et fantastisk innslag, et høydepunkt blant høydepunktene. Råskapen i stykket, kombinert med Sigrids tilstedeværelse gjorde dette til en stor og dramatisk opplevelse.
Dette intense uttrykket fant kort tid etterpå en musikalsk mer dempet motvekt i Henry Purcell sitt verk «Music for a while». Dirigenten reflekterte over denne klanglige og tematiske balansen i programmet:
– Ja, fra den ene barokkopera til den andre. Altså musikken som vi hørte her, det handlet nettopp om å beseire og roe ned en av disse greske furiene. Ja, nettopp en slik furie som vi hørte Sigrid sang tidligere her, men her ber man til en annen furie om å slippe pisken sin og slippe de døde fri. Så det er en slags balanse her, altså mellom Händels furieaktige innsats og Purcells evne til å tilsvarende roe ned gemyttene til furiene i «Music for a while».
Mellom barokkverkene ble det minimalistiske stykket «Joy Boy» av Julius Eastman fremført av ensemblet. Verket søker å frembringe en uavbrutt, pulserende energi gjennom kollektiv utførelse, og fungerte som en overgang til konsertens avsluttende filosofiske del.
Med utgangspunkt i musikken reiste Cathrine Winnes et fundamentalt spørsmål til forsamlingen om tingenes tilstand:
– Men når vi nå snakker om balanse, hvordan står det egentlig til med balansen i skaperverket? Er ikke egentlig jordas fire elementer litt for ekstreme for at det skal kunne regnes som normalt og balansert for tiden?
Konserten fant sin storslåtte avslutning i finalenummeret «Make our garden grow» fra operetten Candide, komponert av Leonard Bernstein. Formidleren knyttet verket direkte til litteraturhistorien og opplysningstidens filosofi:
– Vi vil avslutte denne konserten med finalenummeret fra Leonard Bernsteins opera «Candide», et fantastisk stykke musikk. Hør, bak teksten ligger også et av litteraturhistoriens mest kjente filosofiske oppgjør, og det kommer fra Voltaire med den satiriske kortromanen «Candide» fra 1759. Og i den aller siste setningen her, så sier han: «Vi må dyrke hagegården vår».
Hun utdypet betydningen av Voltaires ord for det moderne mennesket:
– Og med dette så mener han at det er på tide at vi mennesker nå bretter opp armene. Vi kan ikke bare sitte i det han kaller for vårt elfenbenstårn og snakke om hvordan verden er full av ondskap. Riktignok kan vi ikke redde hele menneskeheten alene. Vi kan ta ansvar for våre egne kvadratmeter.
Fremføringen i Stangvik Kyrkje fremsto som en helhetlig, gjennomarbeidet og kildetro produksjon, hvor dagsaktuelle problemstillinger ble belyst gjennom et krevende og variert musikalsk repertoar. Dette var en musikk som ga oss barokk, og moderistisk musikk i fin harmoni. Dette i en kirke som er en meget god konsert kirke. Mange av våre trekirker er det, og i Stangvik er dette veldig påfallende. Stangvikfestivalen byr på høyt nivå og et uttrykk som flere bør oppsøke og bekjenne seg til. Når sommeren uteblir rent værmessig, hjelper det at musikken i Stangvik varmer.
Under Stangvikfestivalen 15. august 2026 ble produksjonen «Skaparverket» fremført i Stangvik Kyrkje. Rommet utmerker seg med sin betydelige takhøyde og akustiske egenskaper som krever fysisk tilstedeværelse for å bli fullt utnyttet. Konsertens tematiske fundament er bygget på de fire klassiske elementene: jord, ild, luft og vann. Programmet følger en rød tråd fra den opprinnelige skapelsen til mer moderne, filosofiske refleksjoner rundt naturens ubalanse og menneskets forvaltning av jorden.
Konserten åpnet med verket «Earth» av komponisten Ellen Lindquist. For å utnytte kirkerommets særegne akustikk var musikerne plassert spredt rundt i rommet, noe som etablerte en markant surroundeffekt for publikum. Helt i åpningen spilte Trine Knutsen på fløyte og Håvard Lund på bassklarinett de nøyaktig samme tonene. Dette klanglige valget harmonerte presist med rommets etterklang. Den dype treblåseren og perkusjonen, ivaretatt av Espen Aalberg, la et solid fundament som det øvrige ensemblet bygde videre på. Publikum ble her frivillig omringet av toner som skapte varige inntrykk, og etablerte elementet jord som utgangspunkt.
Det neste verket på programmet markerte en overgang til det klassiske repertoaret med utdraget «Nun scheint in vollem Glanze» fra oratoriet «Skapelsen» av Joseph Haydn. Her trådte bassen Erik Rosenius frem som solist, støttet av dirigent Cathrine Winnes og ensemblet. Verket skildrer lysets og jordens ferdigstillelse med en nøktern musikalsk struktur, der musikken jubler over verdens beretning om skapelsen.
Etter dette gikk konserten over i det sakrale, der den norske salmetradisjonen møter moderne arrangementer. Salmeteksten til Elias Blix er i dette stykket satt inn i en ny kontekst gjennom Håvard Lund sitt arrangement av «Himmelske fader», hvor verket utfordrer det tradisjonelle harmoniske mønsteret.
Konserten beveget seg deretter over til en refleksjon rundt nasjonal identitet med finsk senromantikk og Oskar Merikanto sitt verk «Laatokka». Introdusert av mezzosopran Maija Skille, akkompagnert av Else Bø på piano, brakte dette stykket en dyp historisk vekt inn i kirkerommet.
Konteksten for verket ble tydeliggjort av formidleren før fremføringen startet:
– Mora mi er finsk og er fra Øst-Karelen, det vil si en del av Finland som ikke er en del av Finland lenger, for det er en del av Finland som har vært under harde kamper i mange hundre år, og som finnene måtte gi fra seg som en del av fredsavtalen med Sovjetunionen etter vinterkrigen i 1940.
Videre forklarte Maija Skille hvordan denne geografiske tapserfaringen er vevd inn i musikken:
– Jeg har vokst opp med historien om alle tårer over Karelen, for det var hjertet av Finland som ble tatt. Det var her nasjonaleposet Kalevala ble skrevet og veldig mange finske kunstnere bodde i det området, og hjertet av den delen av Finland er Laatokka, som er navnet på neste sangen. Laatokka er Nord-Europas største innsjø.
Om selve verkets emosjonelle kjerne og overføringsverdi til vår egen tid la hun til:– Så er det da en formasjon som går og var langs Laatonkas strender og hører lyden av smerte fra mennesker som har levd i krise gjennom flere hundre år. Men den her lyden av sorg og smerte gir også håp om at det her folket en gang skal reise seg med stolthet og selvstendighet, og det kan vi jo overføre til andre nasjoner, kanskje i dag.
Fra den nordiske romantikken foretok ensemblet en klanglig glidning. Dirigent Cathrine Winnes beskrev denne overgangen slik:– Ja, fra elementet jord, via kvintessensen og en liten tur innom Finland, så gled vi altså her umerkelig over i elementet luft i fantastisk musikk fra den amerikanske komponisten, Phillip Glass.
Her spilte strykekvartetten, bestående av Alex Robson, Ola Lindseth, Anne Våg Aaknes og Live Sunniva Smidt, utdrag fra Philip Glass sin strykekvartett nr. 3, «Mishima». De fremførte satsene «3. Grandmother and Kimitake», «5. Blood Oath» og «6. Mishima / Closing». Satsene kjennetegnes av repeterende, rytmiske strukturer som krever stor teknisk presisjon, og som renset rommet med sin tette, pulserende karakter. Satsene har ingen forløsende konklusjon i form av en autentisk kadens, noe som bevarer spenningen også etter at stykket er slutt.
Det neste verket førte publikum inn i den afroamerikanske musikkhistorien med «Troubled Water» av komponisten Margaret Bonds, fremført av pianist Else Bø. Dirigenten ga en grundig historisk innføring for å belyse verkets doble bunn:
– Verket er komponert av den afroamerikanske komponisten i 1913, det året kvinner fikk stemmerett i Norge for øvrig. Og verket her, det er basert på en spiritual som heter «Wade in the Water».Om den opprinnelige funksjonen til denne musikken, forklarte Cathrine Winnes og la til:
– Og denne bakenforliggende sangen som heter «Wade in the Water», den har faktisk en dyp historisk vekt. Det er nemlig sånn at dette var en såkalt kodesang som ble brukt av slaver på flukt. Og teksten her, den ga konkrete instruksjoner om å gå ut i elvevannet for å skjule sporene sine for sporehunder.
Hun utdypet hvordan komponisten fornyet dette budskapet i en senere epoke:– Så da Bonds arrangerte dette stykket under navnet «Troubled Water» på nytt i 1967, midt under den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, så knyttet hun altså bevisst slavenes historiske frihetskamp sammen med den moderne kampen for likestilling og for rettferdighet.
Konserten beveget viderer til et av sine mest dramatiske og visuelle høydepunkter med arien «Furie Terribili» fra barokkoperaen «Rinaldo» av Georg Friedrich Händel. Cathrine Winnes introduserte det dramatiske oppsettet på følgende måte:
– Og da skal vi få det fra Händels opera «Rinaldo», der Armida, den mektige trollkvinnen og dronningen fra Damaskus, påkaller underverdenens makter for å få hjelp til å knuse sine fiender. Og Armida, hun kommer altså kjørende ned fra hyllen i en vogn trukket av to ildsprutende drager, og det er omgitt av tykk røyk.Rollen ble gestaltet av sopranen og festivalsjefen selv, noe dirigenten kommenterte slik:– Det er dessuten festivalsjefen selv, Sigrid Vetleseter Bøe, som stiger ned fra himmelen her, der hun skal gestalte furiens brennende temperament.
Her fikk vi oppleve kraften i Händels skaperverk, personifisert gjennom festivalsjef og sopran, Sigrid Vetleseter Bøe. Et fantastisk innslag, et høydepunkt blant høydepunktene. Råskapen i stykket, kombinert med Sigrids tilstedeværelse gjorde dette til en stor og dramatisk opplevelse.
Dette intense uttrykket fant kort tid etterpå en musikalsk mer dempet motvekt i Henry Purcell sitt verk «Music for a while». Dirigenten reflekterte over denne klanglige og tematiske balansen i programmet:
– Ja, fra den ene barokkopera til den andre. Altså musikken som vi hørte her, det handlet nettopp om å beseire og roe ned en av disse greske furiene. Ja, nettopp en slik furie som vi hørte Sigrid sang tidligere her, men her ber man til en annen furie om å slippe pisken sin og slippe de døde fri. Så det er en slags balanse her, altså mellom Händels furieaktige innsats og Purcells evne til å tilsvarende roe ned gemyttene til furiene i «Music for a while».
Mellom barokkverkene ble det minimalistiske stykket «Joy Boy» av Julius Eastman fremført av ensemblet. Verket søker å frembringe en uavbrutt, pulserende energi gjennom kollektiv utførelse, og fungerte som en overgang til konsertens avsluttende filosofiske del.
Med utgangspunkt i musikken reiste Cathrine Winnes et fundamentalt spørsmål til forsamlingen om tingenes tilstand:
– Men når vi nå snakker om balanse, hvordan står det egentlig til med balansen i skaperverket? Er ikke egentlig jordas fire elementer litt for ekstreme for at det skal kunne regnes som normalt og balansert for tiden?
Konserten fant sin storslåtte avslutning i finalenummeret «Make our garden grow» fra operetten Candide, komponert av Leonard Bernstein. Formidleren knyttet verket direkte til litteraturhistorien og opplysningstidens filosofi:
– Vi vil avslutte denne konserten med finalenummeret fra Leonard Bernsteins opera «Candide», et fantastisk stykke musikk. Hør, bak teksten ligger også et av litteraturhistoriens mest kjente filosofiske oppgjør, og det kommer fra Voltaire med den satiriske kortromanen «Candide» fra 1759. Og i den aller siste setningen her, så sier han: «Vi må dyrke hagegården vår».
Hun utdypet betydningen av Voltaires ord for det moderne mennesket:
– Og med dette så mener han at det er på tide at vi mennesker nå bretter opp armene. Vi kan ikke bare sitte i det han kaller for vårt elfenbenstårn og snakke om hvordan verden er full av ondskap. Riktignok kan vi ikke redde hele menneskeheten alene. Vi kan ta ansvar for våre egne kvadratmeter.
Fremføringen i Stangvik Kyrkje fremsto som en helhetlig, gjennomarbeidet og kildetro produksjon, hvor dagsaktuelle problemstillinger ble belyst gjennom et krevende og variert musikalsk repertoar. Dette var en musikk som ga oss barokk, og moderistisk musikk i fin harmoni. Dette i en kirke som er en meget god konsert kirke. Mange av våre trekirker er det, og i Stangvik er dette veldig påfallende. Stangvikfestivalen byr på høyt nivå og et uttrykk som flere bør oppsøke og bekjenne seg til. Når sommeren uteblir rent værmessig, hjelper det at musikken i Stangvik varmer.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
