Møtet med en by preges ofte av det første ankomstpunktet, en erfaring som ofte danner inngang for senere observasjoner. Da jeg i 1987 ankom Bergen for aller første gang, på studietur til Festspillene i Bergen med klassen fra Musikklinja på Atlanten videregående skole i Kristiansund, var det nettopp den markante halvøya Nordnes som utgjorde det innledende holdepunktet.
Mating i Akvariet. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNordnes fremstår som en liten del av Bergens identitet, der man finner mye samlet på et relativt konsentrert område. Her finner man Akvariet i Bergen, som formidler det marine livs realiteter, og den åpne Nordnesparken, som strekker seg ut mot sjøen. I de lavere partiene ligger Nordnes sjøbad, et funksjonalistisk anlegg som gjennom skiftende årstider opprettholder den fysiske forbindelsen mellom byens borgere og sjøvannet.
-min.JPG)
Halvøya bærer imidlertid på en langt mørkere historisk ballast. Oppe ved akvariet, i et høydedrag oppe på neset, i overgangen mot parkanlegget, står Heksesteinen. Dette monumentet markerer retterstedet der mennesker ble brent på bålet for trolldom under de norske hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet. Blant disse var en av norgeshistoriens mest dokumenterte skikkelser innenfor dette feltet, presteenken Anne Pedersdotter. Steinen er nasjonalt minnesmerke over de justismord som ble begått, der folk måtte bøte med livet på en grusom og umennenskelig måte.
Det finnes en direkte historisk og tematisk akse mellom retterstedet i Bergen og samtidsarkitekturen på Nordmøre. Operaen i Kristiansund, som er landets eldste institusjon av sitt slag etablert i 1928, valgte i 2025 å innvie sin splitter nye operasal i kulturbygget Normoria med en oppsetning av Edvard Fliflet Bræins sentrale verk, operaen «Anne Pedersdotter». Librettoen, skrevet av Hans Kristiansen, baserer seg på Hans Wiers-Jenssens skuespill fra 1908, og belyser det fatale kvinneportrettet som endte med domfellelse og påfølgende henrettelse nettopp på Nordnes i 1590.
Gjennom denne kunstneriske beslutningen knyttes Kristiansund og Bergen sammen i en felles historisk refleksjon. Forestillingen i Normoria representerer ikke bare en akustisk og sceneteknisk ilddåp for det nye kulturbygget, men også en institusjonell og historisk aktualisering av uretten som ble begått på bergensk jord. Ved å løfte historien om Anne Pedersdotter inn i et moderne, nyreist scenerom, tvinges publikum til å betrakte fortidens dogmer gjennom samtidsarkitekturens flotte bygg.
Operaen i Kristiansund fikk for sin oppsetning av «Anne Pedersdotter» Heddaprisen 2026 for beste musikkteaterforestilling.
Når gamle strukturer i Bergen går tapt eller må vike av funksjonelle årsaker, har byens planmyndigheter og arkitekter ofte fulgt et prinsipp om tidsmessig ærlighet. Framfor å oppføre historisirende kopier eller pastisjer av fortidens bygninger, har man valgt å la den nye arkitekturen reflektere sin egen tidsperiode. Dette ser man tydelige eksempler på i transformasjonen av store områder på Nordnes.
Denne praksisen har i nyere tid møtt systematisk motbør. Særlig markant er det såkalte «Arkitekturopprøret», en bevegelse som agiterer for en betingelsesløs retur til tradisjonelle formelementer, klassiske proporsjoner og historiserende fasadeuttrykk. Folk må gjerne ha såpass med ovasjoner mot egen samtid at de vi utslette sporene av den, mot kunstige nostalgiske kopier. Heldigvis viser noe av bebyggelsen, nettopp på Nordnes i Bergen at det faktisk er mulig å erstatte gamle falleferdig bygg med nye. Gjennom dette opprettholder man ikke bare en funksjonell standard krever. Man fremhever også det unike i eksisterende bebyggelse.
Hvordan debatten hadde vært om Grieghallen i Bergen, tegnet av den danske arkitekten Knud Munk og ferdigstilt i 1978, som et ubestridt hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur med sin brutale betongstruktur og monumentale glassfasade. Geografisk sett hadde byttet plass med Normoria, Kristiansunds flotte operahus. Det får vi aldri vite.
Nordnes fremstår som en liten del av Bergens identitet, der man finner mye samlet på et relativt konsentrert område. Her finner man Akvariet i Bergen, som formidler det marine livs realiteter, og den åpne Nordnesparken, som strekker seg ut mot sjøen. I de lavere partiene ligger Nordnes sjøbad, et funksjonalistisk anlegg som gjennom skiftende årstider opprettholder den fysiske forbindelsen mellom byens borgere og sjøvannet.
Halvøya bærer imidlertid på en langt mørkere historisk ballast. Oppe ved akvariet, i et høydedrag oppe på neset, i overgangen mot parkanlegget, står Heksesteinen. Dette monumentet markerer retterstedet der mennesker ble brent på bålet for trolldom under de norske hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet. Blant disse var en av norgeshistoriens mest dokumenterte skikkelser innenfor dette feltet, presteenken Anne Pedersdotter. Steinen er nasjonalt minnesmerke over de justismord som ble begått, der folk måtte bøte med livet på en grusom og umennenskelig måte.
Det finnes en direkte historisk og tematisk akse mellom retterstedet i Bergen og samtidsarkitekturen på Nordmøre. Operaen i Kristiansund, som er landets eldste institusjon av sitt slag etablert i 1928, valgte i 2025 å innvie sin splitter nye operasal i kulturbygget Normoria med en oppsetning av Edvard Fliflet Bræins sentrale verk, operaen «Anne Pedersdotter». Librettoen, skrevet av Hans Kristiansen, baserer seg på Hans Wiers-Jenssens skuespill fra 1908, og belyser det fatale kvinneportrettet som endte med domfellelse og påfølgende henrettelse nettopp på Nordnes i 1590.
Gjennom denne kunstneriske beslutningen knyttes Kristiansund og Bergen sammen i en felles historisk refleksjon. Forestillingen i Normoria representerer ikke bare en akustisk og sceneteknisk ilddåp for det nye kulturbygget, men også en institusjonell og historisk aktualisering av uretten som ble begått på bergensk jord. Ved å løfte historien om Anne Pedersdotter inn i et moderne, nyreist scenerom, tvinges publikum til å betrakte fortidens dogmer gjennom samtidsarkitekturens flotte bygg.
Operaen i Kristiansund fikk for sin oppsetning av «Anne Pedersdotter» Heddaprisen 2026 for beste musikkteaterforestilling.
Når gamle strukturer i Bergen går tapt eller må vike av funksjonelle årsaker, har byens planmyndigheter og arkitekter ofte fulgt et prinsipp om tidsmessig ærlighet. Framfor å oppføre historisirende kopier eller pastisjer av fortidens bygninger, har man valgt å la den nye arkitekturen reflektere sin egen tidsperiode. Dette ser man tydelige eksempler på i transformasjonen av store områder på Nordnes.
Denne praksisen har i nyere tid møtt systematisk motbør. Særlig markant er det såkalte «Arkitekturopprøret», en bevegelse som agiterer for en betingelsesløs retur til tradisjonelle formelementer, klassiske proporsjoner og historiserende fasadeuttrykk. Folk må gjerne ha såpass med ovasjoner mot egen samtid at de vi utslette sporene av den, mot kunstige nostalgiske kopier. Heldigvis viser noe av bebyggelsen, nettopp på Nordnes i Bergen at det faktisk er mulig å erstatte gamle falleferdig bygg med nye. Gjennom dette opprettholder man ikke bare en funksjonell standard krever. Man fremhever også det unike i eksisterende bebyggelse.
Hvordan debatten hadde vært om Grieghallen i Bergen, tegnet av den danske arkitekten Knud Munk og ferdigstilt i 1978, som et ubestridt hovedverk innen norsk modernistisk arkitektur med sin brutale betongstruktur og monumentale glassfasade. Geografisk sett hadde byttet plass med Normoria, Kristiansunds flotte operahus. Det får vi aldri vite.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
