9. juni på Kulturfabrikken var det dags for sommerens happening. Kristiansund Dissimilis sto på scenen for å underholde oss før sommeren for alvor fører oss inn i ferietid. Dette ble en stor konsertopplevelse for de som var tilstede.
Full scene under Kristiansund Dissimilis sin konsert. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var ikke noe å si på oppmøtet, det var bra. Stemningen var god allerede før konserten, om grunnen var musikken som ble spilt, eller at man før konsertstart satt med familie og venner vites ikke. Jeg mistenker at det var musikkgleden som fikk opp stemningen. Uansett, jeg gledet meg vilt til denne konserten.
På scenen sto instrumenter og stoler linet opp, men det var også en annen sak som sto fremme på scenen. Det var en boks med rød, gul, grønn og blå lyspærer, en helt genialt oppfinnelse for å gjøre ting enklere for utøverne å spille rett på instrumenter.
Vi ønskes velkommen av Frida som ønsket velkommen til sommeravslutning for fritids med konsert av Dissimlis. Så da gikk det opp for meg at den gode stemningen i all hovedsak skyltes at dette også var deres ukentlige samling. De startet med å synge bursdagssangen til to som i disse dager har bursdag. Det ble også gitt info om, Vi danser fylket rundt. Nytt av året er at det vil holdes i Kristiansund, og avholdes 18-20 september på Grand Hotel.
Første ut var gruppe en, de startet med en fengende og rytmisk låt. Det var en sang for å ønske velkommen, med en veldig enkel tekst. De gjentok ordene «velkommen til konserten». Alle hadde sin egen lille solo på zelofon i løpe av nummeret.
Neste nummer fra gruppe var «Idas sommervisa» mange kjenner den også som «Du ska inte tro det blir sommar». Enkelte av sangerne fikk utlevert gitar de kunne spille på under sangen. De fem utøverne sang og spilte den vakre sangen sammen, med stor seriøsitet. Sangen ble laget til filmen Emil och griseknoen, og det er Emils lillesøster som synger den i filmen. Det er Astrid Lindgren som har skrevet teksten,Georg Riedel har laget den søte melodien.
«Blåmann, blåmann, bukken min» ble skrevet av dikteren Aasmund Olavsson Vinje. Dette er ikke bare en opppfunnet historie. Da dikteren var liten gutt i Telemark, jobbet han selv som gjetergutt. Han hadde faktisk en ekte bukk som het Blåmann, og en geit som het Lykle. Gruppen sang som en helhetlig gruppe, noen mer innlevelse enn andre. Man kan ikke klandre noen for å ikke ville vente med sang i mellomspillet, eller være mer opptatt av de andre til å bry seg med sang. Hele poenget at man får være del av noe.
Navnet Dissmilis kommer av latin, og betyr «annerledes». De har blitt en samfunnsinstitusjon som skaper livskvalitet, og tydelig viser viktigheten av mangfold også i det kulturelle samfunnet. Ønsket om et mer tolerant samfunn med et rikere menneskesyn er nok noe alle ønsker seg.
I Kristiansund har Dissimilis holdt det gående i flere tiår allerede, og gitt et kulturtilbud for de med utviklingshemming og funksjonsnedsettelser. Aktiviteten gir gode opplevelser, både for de frivillige og utøverne. Personene får også føle på mestring, og anerkjennelse.
Gruppe to entret scenen, de fem utøvere utgjør et fult band med diverse instrumenter, De byttet på å ha hovedvokal på kveldens låter. De startet med danseband slageren «gråt inga tårar» det var tydlig at Atle kunne sangen godt for han sang den uten hjelp av tekst. Det er Åke Hallgren som skrev låten som dansebandet Thorleifs lagde en cover på i 1975, og som ble en kjempe hit. Det var Atle selv som stolt presenterte låten. En låt han sang med stor glede, med sin kraftige røst.
En annen som også kunne teksten godt var hans bror Steinar. Han sang «Till mitt eget Blue Hawaii» med stor innlevelse. Låten ble skrevet av Rose-Marie Stråhle og ble udødeliggjort av det svenske dansebandet Vikingarna. Det var tydelig at publikum satte stor pris på låtvalget for både publikum og de andre i bandet valgte å synge med fra første strofe. På sluttet satt publikum også å klappet til takten. Med sin kraftige røst klarte fint Steinar å overdøve de andre.
Neste låt ut fra denne gruppen var Kim Larsen sin «Papirklip». Den handler om å finne trøst i å klippe ut fine figurer av papir når verden føles kald og vanskelig. I følge solisten Bjørn Arne har han sunget denne sangen i mange år, noe han beviste ved å synge uten hjelp av tekst. På et tidspunkt startet han også å dirigere publikum, det samme publikum som klappet og sang med på sangen. Bjørn Arne hadde en fin basstemme som passet sangen godt.
Siste låt ut fra denne gruppen ble «Lys og varme» der det var Ole Petter som var solist. Under dette nummeret fikk vi også litt sceneshow ved at han beveger seg rundt på scenen og et trinn ned i trappen. Publikum klappet og sang med på refrenget. Sangen til Åge Aleksandersen regnes i dag som en ekte nasjonalskatt. Solisten viste stor glede over å få synge for så mange folk. Han hadde en sterk diksjon av teksten, og ikke minst han kunne alle teksten.
Historien om Dissimilis startet i 1982, med at pappaen til Børge stod i bresjen for oppstart av bandet Blostoppbandet. Kai Zahl ønsket å få det tilrettelagt for sin sønn og hans vennenes største drøm, det å spille i band. Den gang var det ingen som kunne ane rekkevidden av det som ble satt i gang. En idé tuftet på en sønns musikalsk drøm, fikk vokse seg stor, og er nå også å finne langt utover våre egne landegrenser.
Tilbudet om Dissimilis startet ved Kristiansund Kulturskole i 1988. For å gjøre det enklest mulig for alle å kunne delta, brukes blant annet spesielle fargesystemer og tilrettelagte instrumenter. På den måten får de uttrykke seg musikalsk. Dissimilis holder jevnlige Konserter og arrangementer i lokalområdet.
Gruppe tre hadde seks utøvere sammen med medhjelperne. De startet med å synge «lille katt» fra filmen «Nya hyss av Emil i Lönneberga». Vokalen oppleves som rent og pent sunget. Tekst er Skrevet av forfatteren Astrid Lindgren og melodien er laget av komponisten Georg Riedel. Sangen handler om dyrene og menneskene på gården Katthult.
Bøtter og trommestikker ble tatt fram. Nå skulle vi få flere rytmeleker. Etterhvert ble også publikum invitert til å delta med å klappe. Leken ble styrt av Frida hovedsaklig på pinner. – oss spille tromme, la oss spille trommer, for det er så gøy, ble det gjentagende rytmisk fremført. De har aldri hatt dette som et nummer på konsert før, men det var tydelig at de ofte gjorde dette på sine øvelser for gruppen var med på notene ved første slag på pinnene.
Rytme leken fortsatte etter at Alle gruppene kom opp på scenen for felles nummer. noen fikk utlevert fiolin,noen behold bøtte trommene. «vi er, vi er rocka» ble det sunget. Det er den norsk versjon av Queen låten «We will rock You». Vers ble sunget av solistene Jonathan, Anne Marte og Ole Alexander. Jeg ble veldig godt humør av dette nummeret. Det er umulig å ikke trampe med beina og klappe med hendene når man hører denne låta. Orginalen ble skrevet av Brian May, mens den norske versjonen er skrevet av Ben Elton. Dette i samarbeid med Queen-medlemmene Brian May og Roger Taylor til den norske versjonen av rockemusikalen We Will Rock You, som har blitt satt opp i en rekke norske byer. Solistene fikk synge flere vers hver for seg, noe de gjorde med stor stolthet, innlevelse og glede.
Avslutningen ble med svisken «la oss leve for hverandre», denne låten satt godt i alles ryggmarg, og de sang den med hele sitt hjerte. Den ble opprinnelig skrevet i Sverige med tittelen «Man skal leve för varandra». Mange forbinder nok sangen aller best med dansebandet Gluntan, som ga ut sin kjente versjon i 1969. Teksten handler om å ta vare på tiden vi har sammen, og å tilgi hverandres feil. Om man ikke hadde blitt i godt humør under de andre fremførelsene, ble man absolutt det under denne låten. Denne låten sang de av full hals, og glede.
Det er helt klart behov for medhjelpere og frivillige for å kunne holde liv i Dissimilis, men også holde konserter. Noen er synlige, noen er mindre synlige. De som var synlige på scenen var Anders på keyboard, Frida på sang og diverse instrumenter, og Hans på gitar.
Jeg tror at om mine lykke Serotoniner hadde blitt målt etter denne opplevelsen hadde de vært skyhøye. Jeg var i et veldig godt humør når jeg forlot lokalet. Derfor vil min anbefaling bli: Om du vil oppleve en konsert med ekte spilleglede, er Dissimilis verdt å se. Dette er et band som virkelig har evnen til å begeistre.
Det var ikke noe å si på oppmøtet, det var bra. Stemningen var god allerede før konserten, om grunnen var musikken som ble spilt, eller at man før konsertstart satt med familie og venner vites ikke. Jeg mistenker at det var musikkgleden som fikk opp stemningen. Uansett, jeg gledet meg vilt til denne konserten.
På scenen sto instrumenter og stoler linet opp, men det var også en annen sak som sto fremme på scenen. Det var en boks med rød, gul, grønn og blå lyspærer, en helt genialt oppfinnelse for å gjøre ting enklere for utøverne å spille rett på instrumenter.
Vi ønskes velkommen av Frida som ønsket velkommen til sommeravslutning for fritids med konsert av Dissimlis. Så da gikk det opp for meg at den gode stemningen i all hovedsak skyltes at dette også var deres ukentlige samling. De startet med å synge bursdagssangen til to som i disse dager har bursdag. Det ble også gitt info om, Vi danser fylket rundt. Nytt av året er at det vil holdes i Kristiansund, og avholdes 18-20 september på Grand Hotel.
Første ut var gruppe en, de startet med en fengende og rytmisk låt. Det var en sang for å ønske velkommen, med en veldig enkel tekst. De gjentok ordene «velkommen til konserten». Alle hadde sin egen lille solo på zelofon i løpe av nummeret.
Neste nummer fra gruppe var «Idas sommervisa» mange kjenner den også som «Du ska inte tro det blir sommar». Enkelte av sangerne fikk utlevert gitar de kunne spille på under sangen. De fem utøverne sang og spilte den vakre sangen sammen, med stor seriøsitet. Sangen ble laget til filmen Emil och griseknoen, og det er Emils lillesøster som synger den i filmen. Det er Astrid Lindgren som har skrevet teksten,Georg Riedel har laget den søte melodien.
«Blåmann, blåmann, bukken min» ble skrevet av dikteren Aasmund Olavsson Vinje. Dette er ikke bare en opppfunnet historie. Da dikteren var liten gutt i Telemark, jobbet han selv som gjetergutt. Han hadde faktisk en ekte bukk som het Blåmann, og en geit som het Lykle. Gruppen sang som en helhetlig gruppe, noen mer innlevelse enn andre. Man kan ikke klandre noen for å ikke ville vente med sang i mellomspillet, eller være mer opptatt av de andre til å bry seg med sang. Hele poenget at man får være del av noe.
Navnet Dissmilis kommer av latin, og betyr «annerledes». De har blitt en samfunnsinstitusjon som skaper livskvalitet, og tydelig viser viktigheten av mangfold også i det kulturelle samfunnet. Ønsket om et mer tolerant samfunn med et rikere menneskesyn er nok noe alle ønsker seg.
I Kristiansund har Dissimilis holdt det gående i flere tiår allerede, og gitt et kulturtilbud for de med utviklingshemming og funksjonsnedsettelser. Aktiviteten gir gode opplevelser, både for de frivillige og utøverne. Personene får også føle på mestring, og anerkjennelse.
Gruppe to entret scenen, de fem utøvere utgjør et fult band med diverse instrumenter, De byttet på å ha hovedvokal på kveldens låter. De startet med danseband slageren «gråt inga tårar» det var tydlig at Atle kunne sangen godt for han sang den uten hjelp av tekst. Det er Åke Hallgren som skrev låten som dansebandet Thorleifs lagde en cover på i 1975, og som ble en kjempe hit. Det var Atle selv som stolt presenterte låten. En låt han sang med stor glede, med sin kraftige røst.
En annen som også kunne teksten godt var hans bror Steinar. Han sang «Till mitt eget Blue Hawaii» med stor innlevelse. Låten ble skrevet av Rose-Marie Stråhle og ble udødeliggjort av det svenske dansebandet Vikingarna. Det var tydelig at publikum satte stor pris på låtvalget for både publikum og de andre i bandet valgte å synge med fra første strofe. På sluttet satt publikum også å klappet til takten. Med sin kraftige røst klarte fint Steinar å overdøve de andre.
Neste låt ut fra denne gruppen var Kim Larsen sin «Papirklip». Den handler om å finne trøst i å klippe ut fine figurer av papir når verden føles kald og vanskelig. I følge solisten Bjørn Arne har han sunget denne sangen i mange år, noe han beviste ved å synge uten hjelp av tekst. På et tidspunkt startet han også å dirigere publikum, det samme publikum som klappet og sang med på sangen. Bjørn Arne hadde en fin basstemme som passet sangen godt.
Siste låt ut fra denne gruppen ble «Lys og varme» der det var Ole Petter som var solist. Under dette nummeret fikk vi også litt sceneshow ved at han beveger seg rundt på scenen og et trinn ned i trappen. Publikum klappet og sang med på refrenget. Sangen til Åge Aleksandersen regnes i dag som en ekte nasjonalskatt. Solisten viste stor glede over å få synge for så mange folk. Han hadde en sterk diksjon av teksten, og ikke minst han kunne alle teksten.
Historien om Dissimilis startet i 1982, med at pappaen til Børge stod i bresjen for oppstart av bandet Blostoppbandet. Kai Zahl ønsket å få det tilrettelagt for sin sønn og hans vennenes største drøm, det å spille i band. Den gang var det ingen som kunne ane rekkevidden av det som ble satt i gang. En idé tuftet på en sønns musikalsk drøm, fikk vokse seg stor, og er nå også å finne langt utover våre egne landegrenser.
Tilbudet om Dissimilis startet ved Kristiansund Kulturskole i 1988. For å gjøre det enklest mulig for alle å kunne delta, brukes blant annet spesielle fargesystemer og tilrettelagte instrumenter. På den måten får de uttrykke seg musikalsk. Dissimilis holder jevnlige Konserter og arrangementer i lokalområdet.
Gruppe tre hadde seks utøvere sammen med medhjelperne. De startet med å synge «lille katt» fra filmen «Nya hyss av Emil i Lönneberga». Vokalen oppleves som rent og pent sunget. Tekst er Skrevet av forfatteren Astrid Lindgren og melodien er laget av komponisten Georg Riedel. Sangen handler om dyrene og menneskene på gården Katthult.
Bøtter og trommestikker ble tatt fram. Nå skulle vi få flere rytmeleker. Etterhvert ble også publikum invitert til å delta med å klappe. Leken ble styrt av Frida hovedsaklig på pinner. – oss spille tromme, la oss spille trommer, for det er så gøy, ble det gjentagende rytmisk fremført. De har aldri hatt dette som et nummer på konsert før, men det var tydelig at de ofte gjorde dette på sine øvelser for gruppen var med på notene ved første slag på pinnene.
Rytme leken fortsatte etter at Alle gruppene kom opp på scenen for felles nummer. noen fikk utlevert fiolin,noen behold bøtte trommene. «vi er, vi er rocka» ble det sunget. Det er den norsk versjon av Queen låten «We will rock You». Vers ble sunget av solistene Jonathan, Anne Marte og Ole Alexander. Jeg ble veldig godt humør av dette nummeret. Det er umulig å ikke trampe med beina og klappe med hendene når man hører denne låta. Orginalen ble skrevet av Brian May, mens den norske versjonen er skrevet av Ben Elton. Dette i samarbeid med Queen-medlemmene Brian May og Roger Taylor til den norske versjonen av rockemusikalen We Will Rock You, som har blitt satt opp i en rekke norske byer. Solistene fikk synge flere vers hver for seg, noe de gjorde med stor stolthet, innlevelse og glede.
Avslutningen ble med svisken «la oss leve for hverandre», denne låten satt godt i alles ryggmarg, og de sang den med hele sitt hjerte. Den ble opprinnelig skrevet i Sverige med tittelen «Man skal leve för varandra». Mange forbinder nok sangen aller best med dansebandet Gluntan, som ga ut sin kjente versjon i 1969. Teksten handler om å ta vare på tiden vi har sammen, og å tilgi hverandres feil. Om man ikke hadde blitt i godt humør under de andre fremførelsene, ble man absolutt det under denne låten. Denne låten sang de av full hals, og glede.
Det er helt klart behov for medhjelpere og frivillige for å kunne holde liv i Dissimilis, men også holde konserter. Noen er synlige, noen er mindre synlige. De som var synlige på scenen var Anders på keyboard, Frida på sang og diverse instrumenter, og Hans på gitar.
Jeg tror at om mine lykke Serotoniner hadde blitt målt etter denne opplevelsen hadde de vært skyhøye. Jeg var i et veldig godt humør når jeg forlot lokalet. Derfor vil min anbefaling bli: Om du vil oppleve en konsert med ekte spilleglede, er Dissimilis verdt å se. Dette er et band som virkelig har evnen til å begeistre.
Laget av ScaleFlow.
