Med sin adapsjon av Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei» har Mikael Noguchi skapt noe langt mer enn en illustrert gjenfortelling. Gjennom et kompromissløst visuelt formspråk transformeres den velkjente oppvekstskildringen fra Stovner til et fortettet, klaustrofobisk og rått drama. Man kjenner igjen mye her, som tidsvitne til tiden historien foregår i. Selv om man sto på utsiden og var innflytter med helt annen bakgrunn selv. Dessuten befant man seg i en helt verden i Oslo.
Tante Ulrikkes vei / Bokomslag, Gyldendal
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLa det være sagt, jeg elsker grafiske romaner. Som oppvokst i tegneseriens tidsalder, og over gjennomsnittet glad i kunst og kultur som jeg er, har dette vært en bro inn i en mer litterær verden. Begrepet grafisk roman, er mer dekkende en når jeg oppdaget «Sandman» universet omtrent på den tiden «Tante Ulrikkes vei» beskriver. Jeg har nok møtt noen utgaver av hovedpersonene. Det være seg på T-Banen, på vei til øving på Stovner eller kanskje den korte perioden jeg hadde en kjæreste der oppe. Jeg har med andre ord vært i den tiden historien her handler om, noe som gjør dette gjenkjennelig og lett fordøyelig for meg. Selv om boken foregår rundt 10 år etter at jeg kom til Oslo med åpent sinn og søkende øyne, er det mye man kjenner igjen. Det var gutter som disse i boken jeg reiste rundt og drev skolevalg for i 1999, som en noe tilårskommen ungdomspolitiker.
Det krever et mot å omsette en av forrige tiårs mest feirede og definerende norske oppvekstromaner til ruter og snakkebobler. Zeshan Shakars debutroman, «Tante Ulrikkes vei» fra 2017, var i stor grad båret frem av en distinkt, tosporet språklig nerve. Vi har Mos korrekte, sosiologiske e-postrapporter og Jamals muntlige, energiske og sleng-pregede lydbåndopptak. Når tegneserieskaperen og illustratøren Mikael Noguchi nå har bearbeidet dette tekstuniverset til en grafisk roman over nesten seks år, forskyves tyngdepunktet fra det rent auditive til det kompromissløst visuelle. Resultatet er en rå og autentisk adapsjon som ikke bare bevarer forleggets kvaliteter, men tilfører drabantby fortellingen en ny dimensjon.
Adapsjonen lykkes først og fremst fordi Noguchi oversetter de språklige forskjellene mellom de to protagonistene til slående billedmessige kontraster. Den sceniske oppbygningen etablerer tidlig de fundamentalt ulike vilkårene som eksisterer innenfor de samme fire veggene i Groruddalen, august 2001.
Gjennom sekvensene som skildrer Mo, dominerer en stram, nesten arkitektonisk orden. Noguchi plasserer ham i rene, geometriske rammer: fugleperspektivet over rommet hans viser et skrivebord, en sirlig oppredd seng, og et lysinnfall som nesten virker klinisk (p. 15). Mos isolasjon og undertrykte frustrasjon fanges i bildepaneler preget av stillhet, der han enten sitter bøyd over bøkene under biologitimene eller betrakter barndommens Stovner gjennom stuevinduet sammen med sin far . Den visuelle symmetrien underbygger historien om den veltilpassede minoritetsgutten som kjemper for å innfri storsamfunnets og familiens akademiske forventninger.
Kontrasten til Jamal kunne ikke vært mer radikal. Der Mos paneler preges av rette linjer og kjølige fargetoner, preges Jamals sider av en eksplosiv, dynamisk og ofte kaotisk layout. Hans rom er skildret ovenfra som et ureglementert kaos av klær, asymmetriske linjer og en falmet plakat av Biggie Smalls på veggen. Fargepaletten skifter her over i tunge okergule, mosegrønne og urolige lilla nyanser, noe som visuelt speiler det konstante emosjonelle og økonomiske presset han lever under. Noguchi fanger Jamals rastløse energi gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk som vrenger seg i frustrasjon over en syk mor, manglende midler og det uoverkommelige ansvaret for lillebroren Suli.
Stovner og Groruddalen er ikke bare en kulisse i denne utgivelsen; det er en aktiv, formende kraft. Bokens innledende oversiktsbilder etablerer landskapet i et detaljert fugleperspektiv der boligblokkenes strenge linjer skjærer gjennom det grønne kulturlandskapet. Noguchi viser her sin bakgrunn fra den urbane realismen vi kjenner fra hans tidligere arbeid med «Drabant»-trilogien.
Når historien beveger seg inn i de trange korridorene, blir miljøskildringen mer påtrengende. Særlig sterkt fungerer sekvensen der Mo og faren betrakter et gammelt fotografi av guttene som leker fotball på asfalten utenfor blokka (p. 14). Dette settes opp mot nåtidens visuelle realitet i ruten under: et grått, forsøplet og slitt uteområde der en eldre mann på rullestol navigerer mellom containere (p. 14). Dialogen understreker forfallet:
– Jo ... det var finere da vi flyttet hit, sier faren.
Dette visuelle grepet gjør overgangen fra foreldregenerasjonens optimistiske integreringsdrøm til ungdommenes desillusjonerte virkelighet smertelig tydelig.
Det narrative og visuelle klimakset inntreffer i skildringen av terrorangrepet 11. september 2001. Noguchi utnytter tegneseriemediet til det fulle når han lar nyhetssendingene fra de brennende tårnene i New York bryte inn i guttenes liv. Eksplosjonene tegnes med voldsomme, ekspressive oransje og svarte røykskyer som formelig tyter ut av rammene og overtar boksidene.
Måten de to karakterene reagerer på, blottlegger de dype sosiale og psykologiske kløftene mellom dem. For Jamal og kameratgjengen på hjørnet blir angrepet innledningsvis tolket gjennom et filter av postkolonial frustrasjon og gatejustis, der storsamfunnet endelig får smake sin egen medisin.
– Folk kødder med oss overalt. Kashmir, Irak, Palestina, Tsjetsjenia. Overalt, ass! Nå er det vår tur til å lage kaos med dem, sier Rashid i en tåke av jointrøyk.
Jamal responderer med et triumferende:
– Bitch slap! Morrapulerne har fått smekk, ass! Nå styrer vi dritten!
Men denne aggressive euforien er kortvarig og bunner i en fundamental avmakt.
Hos Mo utløser hendelsen en eksistensiell og lammende angst. Faren fanger situasjonens alvor med profetisk tyngde:
– Hva som skjer nå? For alle. Men særlig oss. Det vil bli et helvete!
Det påfølgende helsides panelet er et av bokens mest uhyggelige og kunstnerisk dristige. Her forlater Noguchi realismen til fordel for et psykedelisk, marerittaktig ekspresjonistisk uttrykk. Vi ser Mos ansikt vri seg i et angstskrik i sengen, omringet av fragmenter av det amerikanske flagget, et brennende fly og et grotesk, demonisert ansikt med skjelettaktige ansiktstrekk og et stirrende, blodskutt øye under en turban. Dette bildet fanger presist hvordan det gryende islamofobe medietrykket tidlig på 2000-tallet raser inn i den unge guttens psyke og skaper en dyp krise i hans egen identitet som norsk-muslim.
Der romanen formidler systemets møte med individet gjennom tekstlige referater, gjør den grafiske adapsjonen systemets nådeløshet fysisk merkbar. Særlig scenen fra barnehagemøtet der Jamal må møte i morens sted, demonstrerer Noguchis evne til å skape fortettet drama.
Gjennom en serie tette, fragmenterte ruter zoomes det inn på Jamals svettende, panikkslagne ansikt, mens barnehagepersonalets stemmer reduseres til en staccato strøm av mangler og bekymringsmeldinger: «Dårlige sko … Hullete sokker … Ikke varme klær … Mangler matpakker … Lukter urin … Barnevernet kan …». De visuelle detaljene danner et nådeløst bilde av en familie i fullstendig oppløsning, og Jamals svetteperler og sperrede øyne formidler den bunnløse skammen over ikke å strekke til som surrogatforelder for lillebroren.
Det er en dyp tragikk i hvordan denne omsorgsbyrden kolliderer med hans forsøk på å være en vanlig tenåring som kurtiserer medeleven Sarah. Jamals emosjonelle kulturelt betingede fall blir totalt når han i etterkant av skoleballet, som han går glipp av fordi hverdagens plikter og eskapisme har innhentet ham, konfronteres av Rashid på Stovner Senter. Rashids brautende og seksualiserte detaljer om hva han gjorde med Sarah på etterfesten, tegnes i brutale nærbilder der Jamals ansikt kollapser i en stum, tårevåt sorg. Denne sekvensen skildrer effektivt hvordan gatas tøffe sjargong og råskap spiser sine egne innenfra. Her finner vi ikke noen romatisering av tiden som var, snarere tvert imot. Dette er en ærlig gjenfortelling av livet rundt årtusenskiftet.
Mikael Noguchi har med «Tante Ulrikkes vei» levert en grafisk roman som står støtt på egne ben. Han har ikke falt for fristelsen til å lage en ren illustrert tekstbok, men har i stedet stolt på tegneseriens unike kodespråk. Det råe, detaljerte tusj-arbeidet og den gjennomtenkte fargeleggingen løfter frem sårbarheten, sinnet og den underliggende ensomheten hos disse to guttene på en måte som treffer leseren godt.
Man får sympati for de to forskjellige veiene til guttene. På tross av lik bakgrunn og ståsted, er det små ting som skiller oss og som senere blir en defininsjon av oss selv gjennom valgene vi tross alt tar i livet.
Dette er ikke en glanset gjenfortelling, men en direkte, ærlig og nødvendig visualisering av et viktig litteræt verk i nyere norsk historie. Forlaget har gitt ut en adapsjon som utvider vår forståelse av rasisme, utenforskap og de usynlige murene i drabantbyen tidlig på 2000-tallet.
Dette var en meget god bearbeidelse av en roman over til grafisk uttrykk. Man blir dratt inn i handlingen, og får utfordret sine egne oppfatninger. Dette samtidig som man blir med ferden gjennom hverdagsliv og utfordringer hovedpersonene møter på, og farges av. Det er en sosial antropologisk betrakning på øverste hylle. Dette bygger på en roman, men det er også en fortelling om en tid for ikke så veldig lenge siden. Liker du grafiske romaner, bør du skaffe deg denne. Er du nyskjerrig på mediet som grafiske romaner er, ja så burde du skaffet deg denne i går. God lesning.
Bibliografisk informasjon:
La det være sagt, jeg elsker grafiske romaner. Som oppvokst i tegneseriens tidsalder, og over gjennomsnittet glad i kunst og kultur som jeg er, har dette vært en bro inn i en mer litterær verden. Begrepet grafisk roman, er mer dekkende en når jeg oppdaget «Sandman» universet omtrent på den tiden «Tante Ulrikkes vei» beskriver. Jeg har nok møtt noen utgaver av hovedpersonene. Det være seg på T-Banen, på vei til øving på Stovner eller kanskje den korte perioden jeg hadde en kjæreste der oppe. Jeg har med andre ord vært i den tiden historien her handler om, noe som gjør dette gjenkjennelig og lett fordøyelig for meg. Selv om boken foregår rundt 10 år etter at jeg kom til Oslo med åpent sinn og søkende øyne, er det mye man kjenner igjen. Det var gutter som disse i boken jeg reiste rundt og drev skolevalg for i 1999, som en noe tilårskommen ungdomspolitiker.
Det krever et mot å omsette en av forrige tiårs mest feirede og definerende norske oppvekstromaner til ruter og snakkebobler. Zeshan Shakars debutroman, «Tante Ulrikkes vei» fra 2017, var i stor grad båret frem av en distinkt, tosporet språklig nerve. Vi har Mos korrekte, sosiologiske e-postrapporter og Jamals muntlige, energiske og sleng-pregede lydbåndopptak. Når tegneserieskaperen og illustratøren Mikael Noguchi nå har bearbeidet dette tekstuniverset til en grafisk roman over nesten seks år, forskyves tyngdepunktet fra det rent auditive til det kompromissløst visuelle. Resultatet er en rå og autentisk adapsjon som ikke bare bevarer forleggets kvaliteter, men tilfører drabantby fortellingen en ny dimensjon.
Adapsjonen lykkes først og fremst fordi Noguchi oversetter de språklige forskjellene mellom de to protagonistene til slående billedmessige kontraster. Den sceniske oppbygningen etablerer tidlig de fundamentalt ulike vilkårene som eksisterer innenfor de samme fire veggene i Groruddalen, august 2001.
Gjennom sekvensene som skildrer Mo, dominerer en stram, nesten arkitektonisk orden. Noguchi plasserer ham i rene, geometriske rammer: fugleperspektivet over rommet hans viser et skrivebord, en sirlig oppredd seng, og et lysinnfall som nesten virker klinisk (p. 15). Mos isolasjon og undertrykte frustrasjon fanges i bildepaneler preget av stillhet, der han enten sitter bøyd over bøkene under biologitimene eller betrakter barndommens Stovner gjennom stuevinduet sammen med sin far . Den visuelle symmetrien underbygger historien om den veltilpassede minoritetsgutten som kjemper for å innfri storsamfunnets og familiens akademiske forventninger.
Kontrasten til Jamal kunne ikke vært mer radikal. Der Mos paneler preges av rette linjer og kjølige fargetoner, preges Jamals sider av en eksplosiv, dynamisk og ofte kaotisk layout. Hans rom er skildret ovenfra som et ureglementert kaos av klær, asymmetriske linjer og en falmet plakat av Biggie Smalls på veggen. Fargepaletten skifter her over i tunge okergule, mosegrønne og urolige lilla nyanser, noe som visuelt speiler det konstante emosjonelle og økonomiske presset han lever under. Noguchi fanger Jamals rastløse energi gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk som vrenger seg i frustrasjon over en syk mor, manglende midler og det uoverkommelige ansvaret for lillebroren Suli.
Stovner og Groruddalen er ikke bare en kulisse i denne utgivelsen; det er en aktiv, formende kraft. Bokens innledende oversiktsbilder etablerer landskapet i et detaljert fugleperspektiv der boligblokkenes strenge linjer skjærer gjennom det grønne kulturlandskapet. Noguchi viser her sin bakgrunn fra den urbane realismen vi kjenner fra hans tidligere arbeid med «Drabant»-trilogien.
Når historien beveger seg inn i de trange korridorene, blir miljøskildringen mer påtrengende. Særlig sterkt fungerer sekvensen der Mo og faren betrakter et gammelt fotografi av guttene som leker fotball på asfalten utenfor blokka (p. 14). Dette settes opp mot nåtidens visuelle realitet i ruten under: et grått, forsøplet og slitt uteområde der en eldre mann på rullestol navigerer mellom containere (p. 14). Dialogen understreker forfallet:
– Jo ... det var finere da vi flyttet hit, sier faren.
Dette visuelle grepet gjør overgangen fra foreldregenerasjonens optimistiske integreringsdrøm til ungdommenes desillusjonerte virkelighet smertelig tydelig.
Det narrative og visuelle klimakset inntreffer i skildringen av terrorangrepet 11. september 2001. Noguchi utnytter tegneseriemediet til det fulle når han lar nyhetssendingene fra de brennende tårnene i New York bryte inn i guttenes liv. Eksplosjonene tegnes med voldsomme, ekspressive oransje og svarte røykskyer som formelig tyter ut av rammene og overtar boksidene.
Måten de to karakterene reagerer på, blottlegger de dype sosiale og psykologiske kløftene mellom dem. For Jamal og kameratgjengen på hjørnet blir angrepet innledningsvis tolket gjennom et filter av postkolonial frustrasjon og gatejustis, der storsamfunnet endelig får smake sin egen medisin.
– Folk kødder med oss overalt. Kashmir, Irak, Palestina, Tsjetsjenia. Overalt, ass! Nå er det vår tur til å lage kaos med dem, sier Rashid i en tåke av jointrøyk.
Jamal responderer med et triumferende:
– Bitch slap! Morrapulerne har fått smekk, ass! Nå styrer vi dritten!
Men denne aggressive euforien er kortvarig og bunner i en fundamental avmakt.
Hos Mo utløser hendelsen en eksistensiell og lammende angst. Faren fanger situasjonens alvor med profetisk tyngde:
– Hva som skjer nå? For alle. Men særlig oss. Det vil bli et helvete!
Det påfølgende helsides panelet er et av bokens mest uhyggelige og kunstnerisk dristige. Her forlater Noguchi realismen til fordel for et psykedelisk, marerittaktig ekspresjonistisk uttrykk. Vi ser Mos ansikt vri seg i et angstskrik i sengen, omringet av fragmenter av det amerikanske flagget, et brennende fly og et grotesk, demonisert ansikt med skjelettaktige ansiktstrekk og et stirrende, blodskutt øye under en turban. Dette bildet fanger presist hvordan det gryende islamofobe medietrykket tidlig på 2000-tallet raser inn i den unge guttens psyke og skaper en dyp krise i hans egen identitet som norsk-muslim.
Der romanen formidler systemets møte med individet gjennom tekstlige referater, gjør den grafiske adapsjonen systemets nådeløshet fysisk merkbar. Særlig scenen fra barnehagemøtet der Jamal må møte i morens sted, demonstrerer Noguchis evne til å skape fortettet drama.
Gjennom en serie tette, fragmenterte ruter zoomes det inn på Jamals svettende, panikkslagne ansikt, mens barnehagepersonalets stemmer reduseres til en staccato strøm av mangler og bekymringsmeldinger: «Dårlige sko … Hullete sokker … Ikke varme klær … Mangler matpakker … Lukter urin … Barnevernet kan …». De visuelle detaljene danner et nådeløst bilde av en familie i fullstendig oppløsning, og Jamals svetteperler og sperrede øyne formidler den bunnløse skammen over ikke å strekke til som surrogatforelder for lillebroren.
Det er en dyp tragikk i hvordan denne omsorgsbyrden kolliderer med hans forsøk på å være en vanlig tenåring som kurtiserer medeleven Sarah. Jamals emosjonelle kulturelt betingede fall blir totalt når han i etterkant av skoleballet, som han går glipp av fordi hverdagens plikter og eskapisme har innhentet ham, konfronteres av Rashid på Stovner Senter. Rashids brautende og seksualiserte detaljer om hva han gjorde med Sarah på etterfesten, tegnes i brutale nærbilder der Jamals ansikt kollapser i en stum, tårevåt sorg. Denne sekvensen skildrer effektivt hvordan gatas tøffe sjargong og råskap spiser sine egne innenfra. Her finner vi ikke noen romatisering av tiden som var, snarere tvert imot. Dette er en ærlig gjenfortelling av livet rundt årtusenskiftet.
Mikael Noguchi har med «Tante Ulrikkes vei» levert en grafisk roman som står støtt på egne ben. Han har ikke falt for fristelsen til å lage en ren illustrert tekstbok, men har i stedet stolt på tegneseriens unike kodespråk. Det råe, detaljerte tusj-arbeidet og den gjennomtenkte fargeleggingen løfter frem sårbarheten, sinnet og den underliggende ensomheten hos disse to guttene på en måte som treffer leseren godt.
Man får sympati for de to forskjellige veiene til guttene. På tross av lik bakgrunn og ståsted, er det små ting som skiller oss og som senere blir en defininsjon av oss selv gjennom valgene vi tross alt tar i livet.
Dette er ikke en glanset gjenfortelling, men en direkte, ærlig og nødvendig visualisering av et viktig litteræt verk i nyere norsk historie. Forlaget har gitt ut en adapsjon som utvider vår forståelse av rasisme, utenforskap og de usynlige murene i drabantbyen tidlig på 2000-tallet.
Dette var en meget god bearbeidelse av en roman over til grafisk uttrykk. Man blir dratt inn i handlingen, og får utfordret sine egne oppfatninger. Dette samtidig som man blir med ferden gjennom hverdagsliv og utfordringer hovedpersonene møter på, og farges av. Det er en sosial antropologisk betrakning på øverste hylle. Dette bygger på en roman, men det er også en fortelling om en tid for ikke så veldig lenge siden. Liker du grafiske romaner, bør du skaffe deg denne. Er du nyskjerrig på mediet som grafiske romaner er, ja så burde du skaffet deg denne i går. God lesning.
Bibliografisk informasjon:
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
