MOLDE: Med ballen som utgangspunkt og musikk som ramme ble Åge Hareide hyllet på Aker Stadion. Gjennom historiske tilbakeblikk, All Star-kamp og musikalske bidrag fra landets fremste artister, ble minnemarkeringen for den avdøde fotballegenden en manifestasjon mot kreftsykdommen og en saklig feiring av et usedvanlig idrettsliv. En hyllest til livet i fotball legendens ånd.
Lagene takker publikum etter kampen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet finnes øyeblikk i norsk idrettshistorie som fester seg som tidsbilder, lenge før de store arenaene og de flommende lyskasterne ble normen. Mitt første møte med Åge Hareide fant sted på Gressbanen i Kristiansund, det som i moderne tid er kjent som Nordmøre Stadion. Dette var i epoken før Kristiansund BK var etablert som en samlende kraft i nordmørsk fotball. Molde FK hadde gjestet Kristiansund Fotballklubb (KFK) til det som etter alt å dømme var Åge Hareides siste obligatoriske oppgjøre på norsk jord før proffkarrieren i engelsk fotball og Manchester City sto for døren.
Som guttunger løp vi ut på banen i det dommeren blåste av oppgjøret, på jakt etter en autograf. Møtet fant sted på det arealet der bortetribunen er reist i dag. Åge Hareide bar Molde FKs hvite bortedrakt. I den andre omgangen hadde romsdalingene forsvart målet som vendte mot det gamle KFK-lokalet. Det var ingen arroganse å spore hos den vordende utenlandsproffen i Manchester City. Han møtte oss med sitt karakteristiske smil og signerte autografene. Her sto en av landets fremste fotballpersonligheter på en lokal løkke som senere skulle vokse i betydning, klar for det internasjonale spranget. Siden nådde han toppen. For den oppvoksende generasjon ble han manifestert gjennom fotballkortene i Panini-albumet, den gang for Norwich City. Åge Hareide forble en av de ytterst få, en av fem trenere i historien, som maktet å vinne seriegull i tre forskjellige skandinaviske land.
Det var en fullsatt tribune på Aker Stadion som dannet rammen rundt minnekonserten og hyllestkampen i juli 2026, syv måneder etter at Åge Hareide gikk bort i desember 2025. Arrangementet ble avviklet i regi av «Kamp mot kreft», og fungerte som en feiring av et markant livsløp. Luften var fri for FIFA vaiere, vi ble fortalt at Åge Hareide hadde donert sine private drakter til formålet, et bidrag som genererte 400 000 kroner til kreftsaken.
Musikk ble det da Bjørn Tomren og Ane Brun åpnet den musikalske delen med sin tolkning av «Blue Moon», hymnen som tradisjonelt forbindes med Manchester City. Jeg tenkte på den gangen det var svært på tippekampen da det var klart for innbytter Åge Hareide for Manchester City i en tippekamp.
Det sportslige alvoret ble innledet med refleksjoner fra tidligere lagkamerater og elever. Steffen Iversen og Magne Hoseth bidro med betraktninger rundt den forestående All Star-kampen. Steffen Iversen rettet et humoristisk, men realistisk blikk mot spillernes fysiske konstitusjon før avspark:
– Mitt tips er at det blir minst fem stykker med strekk etter denne kampen.
Det musikalske programmet ble løftet over i det klassiske repertoaret da Knut Marius Djupvik, hans bror Hallvard Djupvik og Ole Andreas Silseth fremførte arien «Nessun Dorma».
Forfatteren og musikeren Jo Nesbø bragte et personlig og historisk perspektiv til scenen. Han erindret sin egen debut som 17-åring på Molde FKs A-lag, der han spilte sammen med Åge Hareide. Jo Nesbø, som selv mistet sin bror Knut Nesbø til kreftsykdommen, holdt en refleksjon over motstanden mot det han omtalte som en vederstyggelig sykdom. Jo Nesbø fremførte deretter låtene «Erik Vea», «Håp», «Jenter» og den tradisjonsrike «Moldesangen». Molde FKs veterankor bidro deretter som musikalsk fundament, med en energi som best kan sammenlignes med stemningen i en spillerbuss på vei til bortekamp.
Selve fotballkampens første omgang bar preg av et behersket tempo, mens noen av de tekniske ferdighetene var intakte. Bjørn Helge Riise maktet å sette ballen i nettet, men scoringen ble merkelig annullert for offside. Omgangen var preget av enkelte sene pasninger og gjentatte offsideavblåsninger, men de spillemessige tendensene avslørte tidligere tiders storhet. Ved pausen ledet det hvite laget 1–0.
I kamppausen overtok Åge Aleksandersen podiet. Til tross for at musikerne aldri tidligere hadde opptrådt sammen i akkurat denne konstellasjonen, fremsto samspillet presist. Åge Aleksandersen dedikerte opptredenen til sin avdøde navnebror og nære venn. Settet ble åpnet med «Dekksgutten», før Ane Brun sluttet seg til ensemblet under fremføringen av «Lys og varme».
I andre omgang økte det hvite laget sin ledelse. Kampens sportslige høydepunkt sto Steffen Iversen for, i egenskap av å være den hittil eneste mannlige norske fotballspilleren med scoring i et EM-sluttspill. Han økte ledelsen med en presis hælflikk. Kampen bød på solid underholdning og inneholdt også en straffebom, før dommeren blåste av på stillingen 4–1 til det hvite laget.
Etter kampslutt ble det rituelle og det musikalske knyttet sammen. Bjørn Tomren tolket Kim Larsens «This is my life», et repertoarvalg begrunnet i det faktum at Kim Larsen og Åge Hareide kjente hverandre. Åge Hareide var ridder av Danmark og kanskje enda større i Danmark enn i Norge. Fremføringen ble ledsaget av en bilde- og videokavalkade over Åge Hareides liv og karriere på stadionets storskjerm.
Ane Brun fremførte deretter låten «Virvelvind», før felleskor og solister samlet seg på banen. Åge Aleksandersen fikk oppdraget med å avslutte minnemarkeringen. Det ble gjort gjennom en vital fremføring av «Levva livet», en avslutning som understreket arrangementets doble funksjon som sorgarbeid og en feiring av et fullført idrettsliv.
En flott stund og hyllest av livet, og en markering av en legende.
Det finnes øyeblikk i norsk idrettshistorie som fester seg som tidsbilder, lenge før de store arenaene og de flommende lyskasterne ble normen. Mitt første møte med Åge Hareide fant sted på Gressbanen i Kristiansund, det som i moderne tid er kjent som Nordmøre Stadion. Dette var i epoken før Kristiansund BK var etablert som en samlende kraft i nordmørsk fotball. Molde FK hadde gjestet Kristiansund Fotballklubb (KFK) til det som etter alt å dømme var Åge Hareides siste obligatoriske oppgjøre på norsk jord før proffkarrieren i engelsk fotball og Manchester City sto for døren.
Som guttunger løp vi ut på banen i det dommeren blåste av oppgjøret, på jakt etter en autograf. Møtet fant sted på det arealet der bortetribunen er reist i dag. Åge Hareide bar Molde FKs hvite bortedrakt. I den andre omgangen hadde romsdalingene forsvart målet som vendte mot det gamle KFK-lokalet. Det var ingen arroganse å spore hos den vordende utenlandsproffen i Manchester City. Han møtte oss med sitt karakteristiske smil og signerte autografene. Her sto en av landets fremste fotballpersonligheter på en lokal løkke som senere skulle vokse i betydning, klar for det internasjonale spranget. Siden nådde han toppen. For den oppvoksende generasjon ble han manifestert gjennom fotballkortene i Panini-albumet, den gang for Norwich City. Åge Hareide forble en av de ytterst få, en av fem trenere i historien, som maktet å vinne seriegull i tre forskjellige skandinaviske land.
Det var en fullsatt tribune på Aker Stadion som dannet rammen rundt minnekonserten og hyllestkampen i juli 2026, syv måneder etter at Åge Hareide gikk bort i desember 2025. Arrangementet ble avviklet i regi av «Kamp mot kreft», og fungerte som en feiring av et markant livsløp. Luften var fri for FIFA vaiere, vi ble fortalt at Åge Hareide hadde donert sine private drakter til formålet, et bidrag som genererte 400 000 kroner til kreftsaken.
Musikk ble det da Bjørn Tomren og Ane Brun åpnet den musikalske delen med sin tolkning av «Blue Moon», hymnen som tradisjonelt forbindes med Manchester City. Jeg tenkte på den gangen det var svært på tippekampen da det var klart for innbytter Åge Hareide for Manchester City i en tippekamp.
Det sportslige alvoret ble innledet med refleksjoner fra tidligere lagkamerater og elever. Steffen Iversen og Magne Hoseth bidro med betraktninger rundt den forestående All Star-kampen. Steffen Iversen rettet et humoristisk, men realistisk blikk mot spillernes fysiske konstitusjon før avspark:
– Mitt tips er at det blir minst fem stykker med strekk etter denne kampen.
Det musikalske programmet ble løftet over i det klassiske repertoaret da Knut Marius Djupvik, hans bror Hallvard Djupvik og Ole Andreas Silseth fremførte arien «Nessun Dorma».
Forfatteren og musikeren Jo Nesbø bragte et personlig og historisk perspektiv til scenen. Han erindret sin egen debut som 17-åring på Molde FKs A-lag, der han spilte sammen med Åge Hareide. Jo Nesbø, som selv mistet sin bror Knut Nesbø til kreftsykdommen, holdt en refleksjon over motstanden mot det han omtalte som en vederstyggelig sykdom. Jo Nesbø fremførte deretter låtene «Erik Vea», «Håp», «Jenter» og den tradisjonsrike «Moldesangen». Molde FKs veterankor bidro deretter som musikalsk fundament, med en energi som best kan sammenlignes med stemningen i en spillerbuss på vei til bortekamp.
Selve fotballkampens første omgang bar preg av et behersket tempo, mens noen av de tekniske ferdighetene var intakte. Bjørn Helge Riise maktet å sette ballen i nettet, men scoringen ble merkelig annullert for offside. Omgangen var preget av enkelte sene pasninger og gjentatte offsideavblåsninger, men de spillemessige tendensene avslørte tidligere tiders storhet. Ved pausen ledet det hvite laget 1–0.
I kamppausen overtok Åge Aleksandersen podiet. Til tross for at musikerne aldri tidligere hadde opptrådt sammen i akkurat denne konstellasjonen, fremsto samspillet presist. Åge Aleksandersen dedikerte opptredenen til sin avdøde navnebror og nære venn. Settet ble åpnet med «Dekksgutten», før Ane Brun sluttet seg til ensemblet under fremføringen av «Lys og varme».
I andre omgang økte det hvite laget sin ledelse. Kampens sportslige høydepunkt sto Steffen Iversen for, i egenskap av å være den hittil eneste mannlige norske fotballspilleren med scoring i et EM-sluttspill. Han økte ledelsen med en presis hælflikk. Kampen bød på solid underholdning og inneholdt også en straffebom, før dommeren blåste av på stillingen 4–1 til det hvite laget.
Etter kampslutt ble det rituelle og det musikalske knyttet sammen. Bjørn Tomren tolket Kim Larsens «This is my life», et repertoarvalg begrunnet i det faktum at Kim Larsen og Åge Hareide kjente hverandre. Åge Hareide var ridder av Danmark og kanskje enda større i Danmark enn i Norge. Fremføringen ble ledsaget av en bilde- og videokavalkade over Åge Hareides liv og karriere på stadionets storskjerm.
Ane Brun fremførte deretter låten «Virvelvind», før felleskor og solister samlet seg på banen. Åge Aleksandersen fikk oppdraget med å avslutte minnemarkeringen. Det ble gjort gjennom en vital fremføring av «Levva livet», en avslutning som understreket arrangementets doble funksjon som sorgarbeid og en feiring av et fullført idrettsliv.
En flott stund og hyllest av livet, og en markering av en legende.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
