Mens tradisjonelle sirkusdyr har veket plassen for ren menneskelig fysikk og presisjon, redefinerer Sirkus Merano manesjen som en scene for moderne urkultur. Med referanser som strekker seg fra sirkushistoriens nostalgi til sofistikerte James Bond-tematiseringer, demonstrerer årets ensemble at sirkuskunsten står støtt på egne, atletiske ben.
Klovnen Francesco var limet i forestillingen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLørdagens forestilling på Goma-banen i Kristiansund viste en sjanger i modning, der det klassiske sirkushåndverket møter det urbane og tidsriktige.
Det er en merkbar endring som har funnet sted i det norske sirkuslandskapet. For de som husker tiden der de store teltene tilhørende Cirkus Merano, Cirkus Arnardo, Cirkus Berny, Cirkus Agora og Kristiansunds eget Cirkus Zorba preget landeveien, er dagens situasjon en annen. I realiteten er det i dag kun Cirkus Merano, Cirkus Arnardo og Cirkus Agora som opprettholder turnévirksomheten. De øvrige har gått i opplag.
I går gjestet Cirkus Merano Kristiansund, og forestillingen var lagt til Goma-banen, et areal som etter hvert har etablert seg som byens faste sirkusplass. Man føler alltid en viss spenning når man trer inn i et sirkustelt. Selv om barndommens sitrende intensitet naturlig nok har avtatt med årene, henger det fremdeles igjen betydelige doser nostalgi. Sirkus er i sin kjerne urkultur og en av de mest umiddelbare formene for underholdning som eksisterer. Det er en kunstform preget av ekthetsbetingelser. Her finnes ingen digitale filtre eller klippede opptak.
Årets produksjon markerer et tydelig skille fra fortiden. Den mest umiddelbare fysiske endringen er at den tradisjonelle, sirkulære manesjen i sagflis er erstattet av en elevert scene. Dette grepet transformerer rommet og gir samtlige publikummere et optimalt innsyn til de opptredende. Videre er forestillingen fullstendig fri for levende dyr. Eksotiske arter har som kjent lenge vært underlagt lovforbud, men i år har Sirkus Merano også valgt å utelate tradisjonelle gårdsdyr. Fokus er i sin helhet flyttet over på menneskelige muligheter og ferdigheter på høyt nivå.
At teltet ikke var fullsatt under gårsdagens forestilling, må i stor grad tilskrives det faktum at fellesferien er i gang. Det er likevel rimelig å hevde at et større publikum burde kjenne sin besøkelsestid når en produksjon av dette kaliberet gjester byen. Av og til er det greit og bare la seg underholde.
Forestillingens første artistiske innslag ble levert av den tsjekkiske artisten Robi Berousek, som tilhører den absolutte verdenseliten innen sin disiplin. Han presenterte et stigeshow som best kan beskrives som styltekunst for viderekomne, utført på en frittstående stige med en tilnærmet høyde på tre meter. Akkompagnert av en instrumental sirkusorkester-versjon av Bon Jovis gjennombruddslåt «Runaway», demonstrerte han en bemerkelsesverdig kombinasjon av estetisk eleganse og fysiske forutsetninger.
Det er tydelig i sirkus hvordan nummerets strukturelle oppbygning fulgte klassiske sirkuskonvensjoner, der vanskelighetsgraden eskalerte suksessivt. Høydepunktet inntraff da Robi Berousek utførte avansert sjonglering med kjegler mens han holdt balansen på stigens øverste trinn.
Mellom de tekniske numrene var det klovnen Francesco som fungerte som forestillingens røde tråd. Han innledet sitt arbeid utenfor scenen, midt blant publikum, og bandt sekvensene sammen med klassiske spillopper og publikumsfrierier. Hans bidrag bærer preg av solid sirkushåndverk. I et av sine tidlige numre introduserte han en mekanisk rekvisitt, omtalt som en magisk hånd eller en «James Bond-finger». Ved hjelp av en kontrollert luftstrøm ga Francesco nummeret en enkel, men effektiv illusjonistisk effekt ved å holde en modell av jordkloden svevende i luften.
Den tradisjonelle sjongleringskunsten ble ivaretatt av Francesco Pellegrini. Kledd i glinsende hvitt tok han scenen med stor selvfølgelighet, og leverte et tempofylt og presist sjongleringsnummer. Innslaget understreket sirkusets avhengighet av de klassiske disiplinene for å opprettholde nettopp sin sirkus-identitet.
Klovnen Francesco returnerte deretter til scenen for å arbeide med ild. Gitt at spillestedet på Goma-banen ligger i umiddelbar nærhet til Kristiansund brannstasjon, var rammene trygge, og artisten demonstrerte kontrollert ildsjenglering før programmet beveget seg opp i teltets høyere luftlag.
Luftakrobaten Marius Gagiu fra Romania presenterte i går det første av sine to omfattende numre. Ved bruk av vertikale tøystykker, såkalte silker, klatret han oppunder teltduken. De påfølgende luftige stuntene indikerte år med målrettet fysisk oppbygning og presisjonstrening. Nummerets visuelle nerve var av en slik karakter at det momentant fanget oppmerksomheten i salen.
Etter luftakrobatikken fulgte et par som med utgangspunkt i en minimalistisk scenografi, bestående utelukkende av et enkelt bord, leverte akrobatikk på høyt nivå. Her var det dynamikk og ren styrke som dominerte.
Før pausen iscenesatte klovnen Francesco en kollektiv sekvens basert på den kjente melodien «Fader Jakob», der han involverte bjeller og utvalgte publikummere på scenen, i tråd med sirkusets tradisjon for interaktivitet.
Etter det oppgitte oppholdet i programmet ble publikum introdusert for et nummer definert som boblepoesi, fremført av artisten Lilien. For en anmelder med dype sympatier overfor London-klubben West Ham United, er bruken av såpebobler i seg selv en gledelig referanse. På et faglig grunnlag må innslaget vurderes som et delikat stykke håndverk, understøttet av et tilpasset musikalsk arrangement. Sekvensen ble avsluttet med at en ung jente fra salen ble invitert opp på scenen for å bli omsluttet av en gigantisk såpeboble.
Det musikalske elementet ble ytterligere utforsket da klovnen Francesco demonstrerte sin instrumentale allsidighet. Ved hjelp av en serie stekeovnspanner og bistand fra en publikummer fremførte han sekvenser fra Ludwig van Beethovens niende symfoni, hvilket tilførte forestillingen et element av musikalsk komikk.
Robi Berousek returnerte i andre del av forestillingen for å presentere et utradisjonelt sjongleringsnummer. Her var tennisen flyttet inn i sirkuskonteksten, der racketer erstattet de sedvanlige kjeglene eller ballene. Prestasjonen understreket artistens tekniske bredde og posisjon som en allsidig sirkusaktør.
Videre markerte forestillingen et skritt i retning av det urbane sirkuset gjennom et dansenummer med et utpreget moderne uttrykk. Innslaget lånte stil elementer fra streetdance og breakdance, og nådde sitt tekniske klimaks i en teknisk krevende «headspin». Utførelsen vitnet om en kroppsbeherskelse og muskulær styrke plassert på øverste nivå innen sjangeren.
Klovnen Francesco fulgte opp med sitt konsept «Rock n' Clown». Med en stortromme som rytmisk fundament initierte han en sekvens der publikum ble instruert til å RO! Som i VM. To deltakere fra salen ble rekruttert til å betjene henholdsvis trommer og vokal, mens Francesco selv trakterte gitaren og ledet an i en felles fremføring av The Beatles-komposisjonen «All You Need Is Love».
Finalens arkitektoniske klimaks
Forestillingens absolutte høydepunkt ble overlatt til rumenske Marius Gagiu i hans andre opptreden for ettermiddagen. Til tonene av Tina Turners fremføring av James Bond-temaet «GoldenEye», gjennomførte han et intrikat balanse- og klatrenummer.
Artisten stablet suksessivt syv stoler oppå hverandre, for deretter å klatre til topps og utføre sitt signaturstunt på denne ustabile konstruksjonen. Nummerets iboende dramatikk lå ikke bare i oppstigningen, men i den minst like krevende nedstigningen, en prestasjon som faller inn under kategorien virtuos akrobatikk.
Som en avsluttende visualisering av sirkusets transformasjon, ble en stor, oppblåsbar sirkusfigur ført inn i manesjen. Der man tidligere ville forventet levende hester, var det denne gangen oppblåste figurer som avsluttet teltets koreografi.
Cirkus Merano anno 2026 fremstår i sin helhet som en tidsmessig produksjon som har tatt konsekvensen av moderniseringens krav. Det er enklere og mer kompremert enn det som sirkus var før. Det er her Merano søker å tilpasse seg utviklingen. Ved å rendyrke den menneskelige fysikkens grenser på en elevert scene, beviser institusjonen at den genuine sirkuskunsten er avhengig av solid, levende håndverk. Mer tabloide utgivelser enn Applausen liker å omgi seg med tabloide uttrykk. Her derimot er det greit å bruk et av ordene som går igjen. Det blir aldri feil å omtale en sirkusforestilling som magisk. En verden uten sirkus, vil være en kjedeligere verden. Derfor er det bra at vi har Merano og de andre tradisjonsbærerene som drar ut på våre veier for å underholde oss.
Lørdagens forestilling på Goma-banen i Kristiansund viste en sjanger i modning, der det klassiske sirkushåndverket møter det urbane og tidsriktige.
Det er en merkbar endring som har funnet sted i det norske sirkuslandskapet. For de som husker tiden der de store teltene tilhørende Cirkus Merano, Cirkus Arnardo, Cirkus Berny, Cirkus Agora og Kristiansunds eget Cirkus Zorba preget landeveien, er dagens situasjon en annen. I realiteten er det i dag kun Cirkus Merano, Cirkus Arnardo og Cirkus Agora som opprettholder turnévirksomheten. De øvrige har gått i opplag.
I går gjestet Cirkus Merano Kristiansund, og forestillingen var lagt til Goma-banen, et areal som etter hvert har etablert seg som byens faste sirkusplass. Man føler alltid en viss spenning når man trer inn i et sirkustelt. Selv om barndommens sitrende intensitet naturlig nok har avtatt med årene, henger det fremdeles igjen betydelige doser nostalgi. Sirkus er i sin kjerne urkultur og en av de mest umiddelbare formene for underholdning som eksisterer. Det er en kunstform preget av ekthetsbetingelser. Her finnes ingen digitale filtre eller klippede opptak.
Årets produksjon markerer et tydelig skille fra fortiden. Den mest umiddelbare fysiske endringen er at den tradisjonelle, sirkulære manesjen i sagflis er erstattet av en elevert scene. Dette grepet transformerer rommet og gir samtlige publikummere et optimalt innsyn til de opptredende. Videre er forestillingen fullstendig fri for levende dyr. Eksotiske arter har som kjent lenge vært underlagt lovforbud, men i år har Sirkus Merano også valgt å utelate tradisjonelle gårdsdyr. Fokus er i sin helhet flyttet over på menneskelige muligheter og ferdigheter på høyt nivå.
At teltet ikke var fullsatt under gårsdagens forestilling, må i stor grad tilskrives det faktum at fellesferien er i gang. Det er likevel rimelig å hevde at et større publikum burde kjenne sin besøkelsestid når en produksjon av dette kaliberet gjester byen. Av og til er det greit og bare la seg underholde.
Forestillingens første artistiske innslag ble levert av den tsjekkiske artisten Robi Berousek, som tilhører den absolutte verdenseliten innen sin disiplin. Han presenterte et stigeshow som best kan beskrives som styltekunst for viderekomne, utført på en frittstående stige med en tilnærmet høyde på tre meter. Akkompagnert av en instrumental sirkusorkester-versjon av Bon Jovis gjennombruddslåt «Runaway», demonstrerte han en bemerkelsesverdig kombinasjon av estetisk eleganse og fysiske forutsetninger.
Det er tydelig i sirkus hvordan nummerets strukturelle oppbygning fulgte klassiske sirkuskonvensjoner, der vanskelighetsgraden eskalerte suksessivt. Høydepunktet inntraff da Robi Berousek utførte avansert sjonglering med kjegler mens han holdt balansen på stigens øverste trinn.
Mellom de tekniske numrene var det klovnen Francesco som fungerte som forestillingens røde tråd. Han innledet sitt arbeid utenfor scenen, midt blant publikum, og bandt sekvensene sammen med klassiske spillopper og publikumsfrierier. Hans bidrag bærer preg av solid sirkushåndverk. I et av sine tidlige numre introduserte han en mekanisk rekvisitt, omtalt som en magisk hånd eller en «James Bond-finger». Ved hjelp av en kontrollert luftstrøm ga Francesco nummeret en enkel, men effektiv illusjonistisk effekt ved å holde en modell av jordkloden svevende i luften.
Den tradisjonelle sjongleringskunsten ble ivaretatt av Francesco Pellegrini. Kledd i glinsende hvitt tok han scenen med stor selvfølgelighet, og leverte et tempofylt og presist sjongleringsnummer. Innslaget understreket sirkusets avhengighet av de klassiske disiplinene for å opprettholde nettopp sin sirkus-identitet.
Klovnen Francesco returnerte deretter til scenen for å arbeide med ild. Gitt at spillestedet på Goma-banen ligger i umiddelbar nærhet til Kristiansund brannstasjon, var rammene trygge, og artisten demonstrerte kontrollert ildsjenglering før programmet beveget seg opp i teltets høyere luftlag.
Luftakrobaten Marius Gagiu fra Romania presenterte i går det første av sine to omfattende numre. Ved bruk av vertikale tøystykker, såkalte silker, klatret han oppunder teltduken. De påfølgende luftige stuntene indikerte år med målrettet fysisk oppbygning og presisjonstrening. Nummerets visuelle nerve var av en slik karakter at det momentant fanget oppmerksomheten i salen.
Etter luftakrobatikken fulgte et par som med utgangspunkt i en minimalistisk scenografi, bestående utelukkende av et enkelt bord, leverte akrobatikk på høyt nivå. Her var det dynamikk og ren styrke som dominerte.
Før pausen iscenesatte klovnen Francesco en kollektiv sekvens basert på den kjente melodien «Fader Jakob», der han involverte bjeller og utvalgte publikummere på scenen, i tråd med sirkusets tradisjon for interaktivitet.
Etter det oppgitte oppholdet i programmet ble publikum introdusert for et nummer definert som boblepoesi, fremført av artisten Lilien. For en anmelder med dype sympatier overfor London-klubben West Ham United, er bruken av såpebobler i seg selv en gledelig referanse. På et faglig grunnlag må innslaget vurderes som et delikat stykke håndverk, understøttet av et tilpasset musikalsk arrangement. Sekvensen ble avsluttet med at en ung jente fra salen ble invitert opp på scenen for å bli omsluttet av en gigantisk såpeboble.
Det musikalske elementet ble ytterligere utforsket da klovnen Francesco demonstrerte sin instrumentale allsidighet. Ved hjelp av en serie stekeovnspanner og bistand fra en publikummer fremførte han sekvenser fra Ludwig van Beethovens niende symfoni, hvilket tilførte forestillingen et element av musikalsk komikk.
Robi Berousek returnerte i andre del av forestillingen for å presentere et utradisjonelt sjongleringsnummer. Her var tennisen flyttet inn i sirkuskonteksten, der racketer erstattet de sedvanlige kjeglene eller ballene. Prestasjonen understreket artistens tekniske bredde og posisjon som en allsidig sirkusaktør.
Videre markerte forestillingen et skritt i retning av det urbane sirkuset gjennom et dansenummer med et utpreget moderne uttrykk. Innslaget lånte stil elementer fra streetdance og breakdance, og nådde sitt tekniske klimaks i en teknisk krevende «headspin». Utførelsen vitnet om en kroppsbeherskelse og muskulær styrke plassert på øverste nivå innen sjangeren.
Klovnen Francesco fulgte opp med sitt konsept «Rock n' Clown». Med en stortromme som rytmisk fundament initierte han en sekvens der publikum ble instruert til å RO! Som i VM. To deltakere fra salen ble rekruttert til å betjene henholdsvis trommer og vokal, mens Francesco selv trakterte gitaren og ledet an i en felles fremføring av The Beatles-komposisjonen «All You Need Is Love».
Finalens arkitektoniske klimaks
Forestillingens absolutte høydepunkt ble overlatt til rumenske Marius Gagiu i hans andre opptreden for ettermiddagen. Til tonene av Tina Turners fremføring av James Bond-temaet «GoldenEye», gjennomførte han et intrikat balanse- og klatrenummer.
Artisten stablet suksessivt syv stoler oppå hverandre, for deretter å klatre til topps og utføre sitt signaturstunt på denne ustabile konstruksjonen. Nummerets iboende dramatikk lå ikke bare i oppstigningen, men i den minst like krevende nedstigningen, en prestasjon som faller inn under kategorien virtuos akrobatikk.
Som en avsluttende visualisering av sirkusets transformasjon, ble en stor, oppblåsbar sirkusfigur ført inn i manesjen. Der man tidligere ville forventet levende hester, var det denne gangen oppblåste figurer som avsluttet teltets koreografi.
Cirkus Merano anno 2026 fremstår i sin helhet som en tidsmessig produksjon som har tatt konsekvensen av moderniseringens krav. Det er enklere og mer kompremert enn det som sirkus var før. Det er her Merano søker å tilpasse seg utviklingen. Ved å rendyrke den menneskelige fysikkens grenser på en elevert scene, beviser institusjonen at den genuine sirkuskunsten er avhengig av solid, levende håndverk. Mer tabloide utgivelser enn Applausen liker å omgi seg med tabloide uttrykk. Her derimot er det greit å bruk et av ordene som går igjen. Det blir aldri feil å omtale en sirkusforestilling som magisk. En verden uten sirkus, vil være en kjedeligere verden. Derfor er det bra at vi har Merano og de andre tradisjonsbærerene som drar ut på våre veier for å underholde oss.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
