Tora Dahle Aagård valgte en relativt rolig start på det som etter hvert skulle vise seg å bli et forrykende sett. Denne kontrollerte inngangen fungerte som en etablering av grunntonen, før hun tidlig i konserten henvendte seg direkte til forsamlingen med et klart og tydelig premiss. Fra scenen formulerte frontfiguren et løfte til de fremmøtte:

– Vi skal gi dere et skikkelig rocka sett i kveld.

Dette ble retningsgivende for resten av opptredenen. Tora Dahle Aagård fremstår som en udiskutabelt dyktig gitarist og en naturlig frontfigur, men konserten demonstrerte også at prosjektet hviler på et solid kollektiv. Dynamikken mellom henne og bandets andre gitarist, Anders Brønstad, ble et av konsertens musikalske høydepunkter. De to vekslet på å drive låtene fremover, og dette tette samspillet ga musikken en solid forankring i klassisk rock' n roll, solid fundamentert i bluesen.

Mellom det tradisjonelle og det moderne

Selv om fundamentet er tradisjonstungt, evner TORA DAA å tilføre musikken et tidvis moderne uttrykk. Det er denne moderniseringen som gjør at materialet oppleves friskt og luftig, snarere enn som en ren sjangertro gjengivelse av fortiden. Tora selv fungerer som et visuelt og musikalsk fyrverkeri på scenen, og hennes tilstedeværelse står i stil med det energiske overskuddet materialet krever.

Når bandet beveget seg dypere inn i settet, ble det tydelig hvorfor internasjonale kritikere trekker linjer til gitargiganter. Mens noen peker mot Mayer og Prince, er det betimelig å trekke historiske linjer til en helt annen sfære. I de mest intense partiene har Tora en naturlig råskap i uttrykket som plasserer henne i samme musikalske strøk som den irske legenden Rory Gallagher. Det handler om en uforfalsket nerve og en kompromissløs tilnærming til instrumentet.

Dette ble spesielt tydelig da hun introduserte en av settes sentrale låter. Henvendelsen til publikum var preget av en oppriktighet som skar igjennom festivalens profesjonelle rammer, der hun slo fast:

– I love you.

Det var en introduksjon som fremstod som genuint ment, og som forsterket båndet mellom scene og publikum.

Publikumsdynamikk og konklusjon

Konserten i Alexandraparken samlet et sammensatt og blandet publikum. Det var likevel påfallende at hovedvekten av de fremmøtte bestod av et voksent segment, de som har lagt bak seg minst én ungdomstid. Dette preget også rammene rundt konserten. Det var en tidvis pen og pyntelig publikumsadferd, som sto i kontrast til den skittent groovy og uimotståelige sounden som behagelig dundret fra høyttalerne.

Tora og bandet holdt trykket oppe gjennom hele det timelange settet. Det var en prestasjon som sto i stil med det førsteinntrykket som ble skapt da konserten startet. Tonen for kvelden ble i grunnen satt allerede i det øyeblikket Tora kom ruslende inn på scenen i starten, med en sjarmerende autoritet som holdt stand helt til siste akkord fadet ut denne kvelden på MoldeJazz.

‍