Primavera – Vivaldis Venezia lar Antonio Vivaldis musikk møte historien om unge kvinner som har talent nok til å begeistre Venezias overklasse, men ikke frihet nok til å bestemme over sine egne liv. På Caroline kino fikk publikum dessuten en sjelden bonus: Vivaldi spilt levende i kinosalen før filmen begynte.
Primavera. Indigo Film / Warner Bros. Entertainment Italia
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFilmanmeldelse: Primavera – Vivaldis Venezia (2025)
Caroline kino / Festspillene i Kristiansund
Det er ikke ofte en filmvisning begynner med at fire musikere setter seg foran kinolerretet og lar musikken av Vivaldi fra De fire årstider tre ut av høyttalerne og bli spilt levende og akustisk i rommet.
Men nettopp slik startet Festspillenes visning av Primavera – Vivaldis Venezia på Caroline kino fredag. Samarbeidet mellom Festspillene i Kristiansund og kinoen viste seg å være mer enn et ekstra arrangement på festivalprogrammet. Den levende musikken ble en liten portal inn i filmens univers.
.jpg)
Kristiansund Festivalkvartett besto denne dagen av Daniel Dalnoki og Aslak Juva på fiolin, Anders Rensvik på bratsj og Joakim Munkner på cello. Før filmen fikk publikum en kort introduksjon til historien og musikken.
Fra kinoens side ble filmen presentert som historien om Cecilia, den unge fiolinisten ved Ospedale della Pietà i Venezia, og hennes møte med Antonio Vivaldi, som blir hennes lærer og mentor. Publikum ble lovet en film som var «utrolig vakker, både lydmessig og visuelt».
Deretter overtok musikerne. Kvartetten fortalte at de hadde valgt musikk fra Vivaldis De fire årstider. Presentasjonen ble holdt i en uhøytidelig tone: «Vinteren er også fin, selv om nå er vi nærmest på vinter, så kan vi tenke på det da.»
Det lille poenget fikk en ekstra dimensjon i møte med filmen. Primavera betyr vår, og før lerretet hadde rukket å vise oss Vivaldis Venezia, hadde kvartetten allerede brakt De fire årstider inn i kinosalen.
Det var en enkel idé, men en svært god en.
For når filmen noen minutter senere flytter oss til Venezia tidlig på 1700-tallet, har musikken allerede fått en fysisk tilstedeværelse.
Regissør Damiano Michieletto har ikke laget en tradisjonell biografisk film om Antonio Vivaldi. Primavera er fritt basert på Tiziano Scarpas roman Stabat Mater, og sentrum i historien er Cecilia, spilt av Tecla Insolia.
Hun er 20 år og har levd nesten hele livet innenfor murene ved Ospedale della Pietà. Institusjonen er både barnehjem og et bemerkelsesverdig musikalsk miljø. De mest talentfulle jentene får omfattende musikkopplæring, og orkesteret har oppnådd stor berømmelse.
Bekledningen jentene går i minner mye om klærne fra serien The handmaids tale. På samme måte som i The Handmaid's Tale, fungerer draktene i Primavera som et symbol på institusjonell kontroll, mangel på frihet og undertrykkelse av kvinner. Jentene lever innesperret bak gitter, og draktene og kysene markerer at de tilhører institusjonen.
Men her ligger også filmens viktigste motsetning.
Musikken gir Cecilia en frihet som livet ellers nekter henne.
Hun kan uttrykke seg gjennom fiolinen, men hun kan ikke uten videre gå ut døren. Hun kan begeistre et velstående publikum, men spiller skjult bak et gitter. Talentet hennes gir henne en verdi for institusjonen, uten nødvendigvis å gi henne noe bestemmelsesmakt over sitt eget liv.
Så kommer Antonio Vivaldi.
Michele Riondino spiller komponisten som trer inn i dette lukkede miljøet som ny lærer. Møtet mellom ham og Cecilia blir filmens musikalske og dramatiske motor. Det interessante er at filmen ikke lar den berømte komponisten fullstendig overta historien. Cecilia forblir mer enn et redskap for å fortelle historien om et geni.
Hun er filmens følelsesmessige sentrum.
Tecla Insolia gjør henne både sterk og sårbar. Cecilia er en kvinne som har lært at det finnes grenser hun ikke kan krysse fysisk, samtidig som musikken stadig minner henne om at det finnes en verden utenfor dem.
Primavera er på sitt beste når Michieletto lar bildene og musikken fortelle mer enn dialogen. Dialogen i visningen på Caroline foregår på italiensk og er tekstet på norsk. Det er et godt grep. Dubbede filmer gir dårligere innlevelse.
Venezia er ikke fremstilt som et turistpostkort. Her finnes mørke rom, grove ansikter, skitt, sykdom og et samfunn der primært klasse og så kjønn bestemmer hvilke muligheter et menneske får.
Det fungerer stort sett godt, men filmen følger samtidig en visuell trend som begynner å bli litt for velkjent i historiske dramaer: Skal handlingen foregå noen hundre år tilbake i tid, virker det nesten obligatorisk å skru fargemetningen kraftig ned.
Det er synd.
For Venezia er et sted som nærmest ber om farger. Primavera kunne med fordel hatt litt mer metning og varme i enkelte sekvenser. I stedet understrekes fortiden gjennom dempede farger samtidig som skitt, grove teksturer og grime får desto større plass. Enkelte filmer er rett og slett 50 shades of brown. Heldigvis er vi ikke helt der med Primavera
Den svake fargemetningen gir filmen et gjennomført uttrykk, men også et uttrykk vi etter hvert har sett i svært mange historiske produksjoner.
Fotograf Daria D'Antonio leverer likevel en visuelt slående og gjennomarbeidet film. Ansikter, levende lys, mørke korridorer, kostymer og instrumenter får ofte en nesten malerisk kvalitet. Det kler historien.
I filmen besøkte kong Frederik av Danmark-Norge Pietà og møtte både Vivaldi og Cecilia. I Virkeligheten skjedde et møte mellom kongen og Vivaldi under karnevalssesongen i 1708-1709. Vivaldi ble så inspirert av dette at han dediserte sitt kjente verk Violinsonater, Op. 2 til kong Fredrik IV nettopp i 1709.
Visningen ble samtidig en god demonstrasjon av hvor mye som har skjedd med lyd- og bildekvaliteten på Caroline kino siden i fjor.
Forbedringen er betydelig.
Spesielt høyttalerne bak selve kinolerretet gjør en stor forskjell. Dialogen oppleves tydeligere og langt bedre plassert i bildet, samtidig som filmens kraftigere lydeffekter får større fysisk nærvær.
Når kanoner og raketter drønner, eller pauker og trommer slår inn i lydbildet, kommer lyden ikke bare fra kinoen. Den blir en del av det som skjer på lerretet.
I en film der musikk spiller en så avgjørende rolle, er dette ekstra viktig.
Også bildet har fått et merkbart løft. Det fremstår langt skarpere, renere og tydeligere enn tidligere. Detaljene i ansikter, tekstiler, instrumenter og de mørke interiørene kommer langt bedre frem. Caroline kino har med andre ord tatt flere store steg på relativt kort tid. Det vil nok vise seg positivt også på kinobesøket. Skal en kino konkurrere med forholdsvis gode hjemmekinoanlegg må lyden og bilde prestere og få folk til å komme. Det leverte Caroline med denne filmvisningen.
Damiano Michielettos filmdebut er på 110 minutter og har originalmusikk av Fabio Massimo Capogrosso, men Antonio Vivaldi er naturligvis den musikalske ånden som svever over hele fortellingen.
Det er likevel misvisende å betrakte Primavera bare som en film om komponisten.
Den handler minst like mye om hvem som får skape kunst, hvem som får æren for den, og hva kunst kan bety for mennesker som ellers har liten kontroll over sitt eget liv.
Musikken ved Pietà er på samme tid frigjørende og kontrollerende. Jentene får utvikle ekstraordinære evner, men talentene deres eksisterer innenfor et system som fortsatt bestemmer hvor de kan gå, hvem de kan møte og hvilken fremtid de kan få. Flere av jentene blir giftet bort til velstående menn. Prisen institusjonen får for jentene blir med bakgrunn av hvor gode musikanter og sangere de er.
Det gjør Cecilias fiolin til noe mer enn et instrument. Melodien som kommer fra fiolinen hennes blir stemmen hennes.
Og nettopp derfor var det så virkningsfullt å starte denne visningen med fire levende strykere foran kinolerretet.
Festspillenes tema er melodi, og samarbeidet med Caroline kino viser hvor godt dette temaet kan utvides utover den tradisjonelle konserten. Her ble levende musikk, film og historie satt sammen uten at innledningen ble for omfattende eller tok oppmerksomheten bort fra hovedverket.
Tvert imot.
Da festivalkvartetten hadde spilt ferdig og kinolyset forsvant, hadde Vivaldi allerede fått flytte inn i rommet.
Primavera kunne gjerne hatt litt mer av Venezias farger og enkelte steder litt mindre av det moderne historiske dramaets forkjærlighet for grått, brunt og skitt. Det er synd at denne generelle trenden med lav fargemetning i historiske filmer har fått fortsette. Derimot er det kombinasjonen av Tecla Insolias sterke Cecilia, Michielettos visuelle formsans og musikkens sentrale plass som gjør dette til en film som sitter igjen etter rulleteksten.
Og i Caroline kino denne fredagen begynte opplevelsen før filmen i det hele tatt hadde startet.
Filmen Primavera – Vivaldis Venezia får en varm anbefaling fra Applausen og fortjener en stående applaus.
Filmanmeldelse: Primavera – Vivaldis Venezia (2025)
Caroline kino / Festspillene i Kristiansund
Det er ikke ofte en filmvisning begynner med at fire musikere setter seg foran kinolerretet og lar musikken av Vivaldi fra De fire årstider tre ut av høyttalerne og bli spilt levende og akustisk i rommet.
Men nettopp slik startet Festspillenes visning av Primavera – Vivaldis Venezia på Caroline kino fredag. Samarbeidet mellom Festspillene i Kristiansund og kinoen viste seg å være mer enn et ekstra arrangement på festivalprogrammet. Den levende musikken ble en liten portal inn i filmens univers.
Kristiansund Festivalkvartett besto denne dagen av Daniel Dalnoki og Aslak Juva på fiolin, Anders Rensvik på bratsj og Joakim Munkner på cello. Før filmen fikk publikum en kort introduksjon til historien og musikken.
Fra kinoens side ble filmen presentert som historien om Cecilia, den unge fiolinisten ved Ospedale della Pietà i Venezia, og hennes møte med Antonio Vivaldi, som blir hennes lærer og mentor. Publikum ble lovet en film som var «utrolig vakker, både lydmessig og visuelt».
Deretter overtok musikerne. Kvartetten fortalte at de hadde valgt musikk fra Vivaldis De fire årstider. Presentasjonen ble holdt i en uhøytidelig tone: «Vinteren er også fin, selv om nå er vi nærmest på vinter, så kan vi tenke på det da.»
Det lille poenget fikk en ekstra dimensjon i møte med filmen. Primavera betyr vår, og før lerretet hadde rukket å vise oss Vivaldis Venezia, hadde kvartetten allerede brakt De fire årstider inn i kinosalen.
Det var en enkel idé, men en svært god en.
For når filmen noen minutter senere flytter oss til Venezia tidlig på 1700-tallet, har musikken allerede fått en fysisk tilstedeværelse.
Regissør Damiano Michieletto har ikke laget en tradisjonell biografisk film om Antonio Vivaldi. Primavera er fritt basert på Tiziano Scarpas roman Stabat Mater, og sentrum i historien er Cecilia, spilt av Tecla Insolia.
Hun er 20 år og har levd nesten hele livet innenfor murene ved Ospedale della Pietà. Institusjonen er både barnehjem og et bemerkelsesverdig musikalsk miljø. De mest talentfulle jentene får omfattende musikkopplæring, og orkesteret har oppnådd stor berømmelse.
Bekledningen jentene går i minner mye om klærne fra serien The handmaids tale. På samme måte som i The Handmaid's Tale, fungerer draktene i Primavera som et symbol på institusjonell kontroll, mangel på frihet og undertrykkelse av kvinner. Jentene lever innesperret bak gitter, og draktene og kysene markerer at de tilhører institusjonen.
Men her ligger også filmens viktigste motsetning.
Musikken gir Cecilia en frihet som livet ellers nekter henne.
Hun kan uttrykke seg gjennom fiolinen, men hun kan ikke uten videre gå ut døren. Hun kan begeistre et velstående publikum, men spiller skjult bak et gitter. Talentet hennes gir henne en verdi for institusjonen, uten nødvendigvis å gi henne noe bestemmelsesmakt over sitt eget liv.
Så kommer Antonio Vivaldi.
Michele Riondino spiller komponisten som trer inn i dette lukkede miljøet som ny lærer. Møtet mellom ham og Cecilia blir filmens musikalske og dramatiske motor. Det interessante er at filmen ikke lar den berømte komponisten fullstendig overta historien. Cecilia forblir mer enn et redskap for å fortelle historien om et geni.
Hun er filmens følelsesmessige sentrum.
Tecla Insolia gjør henne både sterk og sårbar. Cecilia er en kvinne som har lært at det finnes grenser hun ikke kan krysse fysisk, samtidig som musikken stadig minner henne om at det finnes en verden utenfor dem.
Primavera er på sitt beste når Michieletto lar bildene og musikken fortelle mer enn dialogen. Dialogen i visningen på Caroline foregår på italiensk og er tekstet på norsk. Det er et godt grep. Dubbede filmer gir dårligere innlevelse.
Venezia er ikke fremstilt som et turistpostkort. Her finnes mørke rom, grove ansikter, skitt, sykdom og et samfunn der primært klasse og så kjønn bestemmer hvilke muligheter et menneske får.
Det fungerer stort sett godt, men filmen følger samtidig en visuell trend som begynner å bli litt for velkjent i historiske dramaer: Skal handlingen foregå noen hundre år tilbake i tid, virker det nesten obligatorisk å skru fargemetningen kraftig ned.
Det er synd.
For Venezia er et sted som nærmest ber om farger. Primavera kunne med fordel hatt litt mer metning og varme i enkelte sekvenser. I stedet understrekes fortiden gjennom dempede farger samtidig som skitt, grove teksturer og grime får desto større plass. Enkelte filmer er rett og slett 50 shades of brown. Heldigvis er vi ikke helt der med Primavera
Den svake fargemetningen gir filmen et gjennomført uttrykk, men også et uttrykk vi etter hvert har sett i svært mange historiske produksjoner.
Fotograf Daria D'Antonio leverer likevel en visuelt slående og gjennomarbeidet film. Ansikter, levende lys, mørke korridorer, kostymer og instrumenter får ofte en nesten malerisk kvalitet. Det kler historien.
I filmen besøkte kong Frederik av Danmark-Norge Pietà og møtte både Vivaldi og Cecilia. I Virkeligheten skjedde et møte mellom kongen og Vivaldi under karnevalssesongen i 1708-1709. Vivaldi ble så inspirert av dette at han dediserte sitt kjente verk Violinsonater, Op. 2 til kong Fredrik IV nettopp i 1709.
Visningen ble samtidig en god demonstrasjon av hvor mye som har skjedd med lyd- og bildekvaliteten på Caroline kino siden i fjor.
Forbedringen er betydelig.
Spesielt høyttalerne bak selve kinolerretet gjør en stor forskjell. Dialogen oppleves tydeligere og langt bedre plassert i bildet, samtidig som filmens kraftigere lydeffekter får større fysisk nærvær.
Når kanoner og raketter drønner, eller pauker og trommer slår inn i lydbildet, kommer lyden ikke bare fra kinoen. Den blir en del av det som skjer på lerretet.
I en film der musikk spiller en så avgjørende rolle, er dette ekstra viktig.
Også bildet har fått et merkbart løft. Det fremstår langt skarpere, renere og tydeligere enn tidligere. Detaljene i ansikter, tekstiler, instrumenter og de mørke interiørene kommer langt bedre frem. Caroline kino har med andre ord tatt flere store steg på relativt kort tid. Det vil nok vise seg positivt også på kinobesøket. Skal en kino konkurrere med forholdsvis gode hjemmekinoanlegg må lyden og bilde prestere og få folk til å komme. Det leverte Caroline med denne filmvisningen.
Damiano Michielettos filmdebut er på 110 minutter og har originalmusikk av Fabio Massimo Capogrosso, men Antonio Vivaldi er naturligvis den musikalske ånden som svever over hele fortellingen.
Det er likevel misvisende å betrakte Primavera bare som en film om komponisten.
Den handler minst like mye om hvem som får skape kunst, hvem som får æren for den, og hva kunst kan bety for mennesker som ellers har liten kontroll over sitt eget liv.
Musikken ved Pietà er på samme tid frigjørende og kontrollerende. Jentene får utvikle ekstraordinære evner, men talentene deres eksisterer innenfor et system som fortsatt bestemmer hvor de kan gå, hvem de kan møte og hvilken fremtid de kan få. Flere av jentene blir giftet bort til velstående menn. Prisen institusjonen får for jentene blir med bakgrunn av hvor gode musikanter og sangere de er.
Det gjør Cecilias fiolin til noe mer enn et instrument. Melodien som kommer fra fiolinen hennes blir stemmen hennes.
Og nettopp derfor var det så virkningsfullt å starte denne visningen med fire levende strykere foran kinolerretet.
Festspillenes tema er melodi, og samarbeidet med Caroline kino viser hvor godt dette temaet kan utvides utover den tradisjonelle konserten. Her ble levende musikk, film og historie satt sammen uten at innledningen ble for omfattende eller tok oppmerksomheten bort fra hovedverket.
Tvert imot.
Da festivalkvartetten hadde spilt ferdig og kinolyset forsvant, hadde Vivaldi allerede fått flytte inn i rommet.
Primavera kunne gjerne hatt litt mer av Venezias farger og enkelte steder litt mindre av det moderne historiske dramaets forkjærlighet for grått, brunt og skitt. Det er synd at denne generelle trenden med lav fargemetning i historiske filmer har fått fortsette. Derimot er det kombinasjonen av Tecla Insolias sterke Cecilia, Michielettos visuelle formsans og musikkens sentrale plass som gjør dette til en film som sitter igjen etter rulleteksten.
Og i Caroline kino denne fredagen begynte opplevelsen før filmen i det hele tatt hadde startet.
Filmen Primavera – Vivaldis Venezia får en varm anbefaling fra Applausen og fortjener en stående applaus.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
