I løpet av to dager er det gjennomført kurs i kunstkritikk ved Normoria i Kristiansund og på Kristiansund videregående skole. Initiativet er en del av et samarbeid mellom Applausen og In2it dansefestival, og denne gangen var det særlig dans som sto i sentrum. Ambisjonen er tydelig: flere unge skal skrive kunstkritikk, og de skal gjøre det med faglig bevissthet.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI løpet av to dager er det gjennomført kurs i kunstkritikk ved Normoria i Kristiansund og på Kristiansund videregående skole. Initiativet er en del av et samarbeid mellom Applausen og In2it dansefestival, og denne gangen var det særlig dans som sto i sentrum. Ambisjonen er tydelig: flere unge skal skrive kunstkritikk, og de skal gjøre det med faglig bevissthet.
Kurset samlet elever fra linjen for kunst, design og arkitektur på Kristiansund videregående skole. Gjennom flere timers undervisning fikk de en innføring i hva kunstkritikk er, hvilke funksjoner den har i kunstfeltet, og hvilke verktøy som en kritiker kan bruke i arbeidet sitt. På kvelden skulle de for første gang prøve seg i praksis, med ikke mindre enn med forestillingen Lucid Absurdities – et intenst, street-inspirert black box-verk vist i Normoria – som analysemateriale.
Som del av kurset holdt Grace Tabea Tenga, psykolog og kunstkritiker, et foredrag om kritikkens rolle. Hun tok utgangspunkt i egne erfaringer fra kunstfeltet og pekte på strukturelle utfordringer.
Hun redegjorde for hvorfor hun selv begynte å skrive kunstkritikk i 2018.
– Kunstkritikken i Oslo føltes kjedelig og forutsigbar. Jeg ønsket flere stemmer og perspektiver, forklarte Tenga.
Hun beskrev et felt der mange kritikere har sammenfallende bakgrunn og referanser, og hvor dette kan prege hvilke tolkninger som får dominere. Det blir mindre mangfold og variasjon. For henne handler kritikk både om vurdering og formidling. Den skal plassere kunstverk i en historisk og kulturell sammenheng, samtidig som den fungerer som dokumentasjon av uttrykk som ellers er flyktige.
Videre presiserte hun at kritikk ikke er forbeholdt en snever gruppe.
– Alle kan bli kritikere, så lenge de kan argumentere godt for synspunktene sine.
Denne formuleringen ble stående som et gjennomgående premiss for kurset: Kritikk er en ferdighet som kan læres, utvikles og skjerpes.
Et sentralt punkt i foredraget var hvordan dominerende fortellinger skaper blindsoner. For å konkretisere viste Tenga til Édouard Manets maleri Olympia. Verket er ofte omtalt som radikalt på grunn av fremstillingen av den prostituerte kvinnen som møter betrakterens blikk. Samtidig har kunsthistorien i mindre grad tematisert den svarte tjenestepiken i bakgrunnen og relasjonen mellom de to figurene.
Med dette eksemplet tydeliggjorde hun hvordan perspektiv påvirker tolkning.
– Vi må løfte flere stemmer for å bygge et mer robust kritikkfelt, sa Tenga.
Poenget var ikke å avvise etablerte lesninger, men å supplere dem. Kritikkfeltet styrkes når flere erfaringer og ståsteder får komme til orde.
For elevene ved Kristiansund videregående skole ble foredraget kombinert med konkrete arbeidsverktøy. Tenga anbefalte en strukturert modell for kritikk, med vekt på fire hovedelementer: tema, utførelse, opplevelse og kontekst.
Hun understreket at kritikk gjerne kan ta utgangspunkt i en personlig reaksjon, men at denne må knyttes tydelig til verkets intensjon og form. Følelser alene er ikke tilstrekkelig; de må begrunnes og forankres.
Hun tok også til orde mot karakterbasert vurdering.
– Unngå terningkast. Fokuser på innholdet. Tall kan være reduktive.
Rådet ble diskutert i lys av dagens medievirkelighet, hvor terningkast og korte anmeldelser ofte får større oppmerksomhet enn grundige tekster.
Etter flere timer med undervisning og veiledning skulle elevene anvende kunnskapen i møte med Lucid Absurdities. Forestillingen er et fysisk og rytmisk verk med klare referanser til street-kultur. Den ble vist i black box-format i Normoria.
Oppgaven var å skrive en selvstendig kritikk. Elevene skulle identifisere verkets tematikk, analysere det sceniske uttrykket og plassere det i en relevant kontekst. De ble oppfordret til å være presise, unngå klisjeer og forklare fagbegreper slik at teksten kunne nå et bredere publikum.
Tenga presiserte betydningen av å skrive fra eget ståsted.
– Det er på tide å gi nye stemmer rom i kritikkfeltet.
Dermed ble kurset også et konkret bidrag til å utvide hvem som deltar i den offentlige kunstsamtalen i Norge.
At kurset fant sted i Kristiansund, i tilknytning til en dansefestival, er ikke uten betydning. Kunstkritikkens tyngdepunkt har tradisjonelt ligget i de største byene, og det er lite kritikk som lages for dans. Det blir laget oftere kunstkritikk av teater og litteratur. Når unge skribenter i regionene får opplæring og publiseringsmuligheter, bidrar det til å styrke den lokale kunstoffentligheten.
Kunstkritikk er mer enn en dom over et enkelt verk. Den inngår i kunstens økosystem, som dokumentasjon, dialog og faglig korrektiv igjennom tilbakemeldinger også til utøverne. Gjennom systematisk opplæring, som under In2it-festivalen, legges det til rette for at flere unge kan delta i denne samtalen – med sine egne referanser, erfaringer og perspektiver.
I løpet av to dager er det gjennomført kurs i kunstkritikk ved Normoria i Kristiansund og på Kristiansund videregående skole. Initiativet er en del av et samarbeid mellom Applausen og In2it dansefestival, og denne gangen var det særlig dans som sto i sentrum. Ambisjonen er tydelig: flere unge skal skrive kunstkritikk, og de skal gjøre det med faglig bevissthet.
Kurset samlet elever fra linjen for kunst, design og arkitektur på Kristiansund videregående skole. Gjennom flere timers undervisning fikk de en innføring i hva kunstkritikk er, hvilke funksjoner den har i kunstfeltet, og hvilke verktøy som en kritiker kan bruke i arbeidet sitt. På kvelden skulle de for første gang prøve seg i praksis, med ikke mindre enn med forestillingen Lucid Absurdities – et intenst, street-inspirert black box-verk vist i Normoria – som analysemateriale.
Som del av kurset holdt Grace Tabea Tenga, psykolog og kunstkritiker, et foredrag om kritikkens rolle. Hun tok utgangspunkt i egne erfaringer fra kunstfeltet og pekte på strukturelle utfordringer.
Hun redegjorde for hvorfor hun selv begynte å skrive kunstkritikk i 2018.
– Kunstkritikken i Oslo føltes kjedelig og forutsigbar. Jeg ønsket flere stemmer og perspektiver, forklarte Tenga.
Hun beskrev et felt der mange kritikere har sammenfallende bakgrunn og referanser, og hvor dette kan prege hvilke tolkninger som får dominere. Det blir mindre mangfold og variasjon. For henne handler kritikk både om vurdering og formidling. Den skal plassere kunstverk i en historisk og kulturell sammenheng, samtidig som den fungerer som dokumentasjon av uttrykk som ellers er flyktige.
Videre presiserte hun at kritikk ikke er forbeholdt en snever gruppe.
– Alle kan bli kritikere, så lenge de kan argumentere godt for synspunktene sine.
Denne formuleringen ble stående som et gjennomgående premiss for kurset: Kritikk er en ferdighet som kan læres, utvikles og skjerpes.
Et sentralt punkt i foredraget var hvordan dominerende fortellinger skaper blindsoner. For å konkretisere viste Tenga til Édouard Manets maleri Olympia. Verket er ofte omtalt som radikalt på grunn av fremstillingen av den prostituerte kvinnen som møter betrakterens blikk. Samtidig har kunsthistorien i mindre grad tematisert den svarte tjenestepiken i bakgrunnen og relasjonen mellom de to figurene.
Med dette eksemplet tydeliggjorde hun hvordan perspektiv påvirker tolkning.
– Vi må løfte flere stemmer for å bygge et mer robust kritikkfelt, sa Tenga.
Poenget var ikke å avvise etablerte lesninger, men å supplere dem. Kritikkfeltet styrkes når flere erfaringer og ståsteder får komme til orde.
For elevene ved Kristiansund videregående skole ble foredraget kombinert med konkrete arbeidsverktøy. Tenga anbefalte en strukturert modell for kritikk, med vekt på fire hovedelementer: tema, utførelse, opplevelse og kontekst.
Hun understreket at kritikk gjerne kan ta utgangspunkt i en personlig reaksjon, men at denne må knyttes tydelig til verkets intensjon og form. Følelser alene er ikke tilstrekkelig; de må begrunnes og forankres.
Hun tok også til orde mot karakterbasert vurdering.
– Unngå terningkast. Fokuser på innholdet. Tall kan være reduktive.
Rådet ble diskutert i lys av dagens medievirkelighet, hvor terningkast og korte anmeldelser ofte får større oppmerksomhet enn grundige tekster.
Etter flere timer med undervisning og veiledning skulle elevene anvende kunnskapen i møte med Lucid Absurdities. Forestillingen er et fysisk og rytmisk verk med klare referanser til street-kultur. Den ble vist i black box-format i Normoria.
Oppgaven var å skrive en selvstendig kritikk. Elevene skulle identifisere verkets tematikk, analysere det sceniske uttrykket og plassere det i en relevant kontekst. De ble oppfordret til å være presise, unngå klisjeer og forklare fagbegreper slik at teksten kunne nå et bredere publikum.
Tenga presiserte betydningen av å skrive fra eget ståsted.
– Det er på tide å gi nye stemmer rom i kritikkfeltet.
Dermed ble kurset også et konkret bidrag til å utvide hvem som deltar i den offentlige kunstsamtalen i Norge.
At kurset fant sted i Kristiansund, i tilknytning til en dansefestival, er ikke uten betydning. Kunstkritikkens tyngdepunkt har tradisjonelt ligget i de største byene, og det er lite kritikk som lages for dans. Det blir laget oftere kunstkritikk av teater og litteratur. Når unge skribenter i regionene får opplæring og publiseringsmuligheter, bidrar det til å styrke den lokale kunstoffentligheten.
Kunstkritikk er mer enn en dom over et enkelt verk. Den inngår i kunstens økosystem, som dokumentasjon, dialog og faglig korrektiv igjennom tilbakemeldinger også til utøverne. Gjennom systematisk opplæring, som under In2it-festivalen, legges det til rette for at flere unge kan delta i denne samtalen – med sine egne referanser, erfaringer og perspektiver.
