Det Norske Teatret rigger om Scene 2 til en nostalgisk tidsmaskin. Magetoppene, de lave buksene og musikken fra århundreskiftet preger igjen motebildet, mens CD-plater, DVD-er og gamle knappetelefoner hentes frem av en generasjon som søker å logge av en stressende hverdag.
Foto: Studio Abrakadabra @studio.abrakadabra / https://www.instagram.com/studio
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFredag 11. september er det urpremiere på teaterforestillingen, eller kinofilmen, «2002 ntoro yume». Bak prosjektet står regissør Tani Dibasey og videoregissør Io Sivertsen. De stiller etranskyllende spørsmål ved om vår kollektive romantisering av fortiden egentlig er sunn.
Når publikum trer inn på teaterscenen, blir de møtt av et visuelt landskap som henter opp glemte tiår. Scenografien er utformet som en klassisk VideoNova-sjappe, og skjermene i rommet ruller med rekonstruksjoner av kjente reklamefilmer fra tidlig 2000-tall. Før man kan ta plass, blir man imidlertid stilt overfor et konkret valg, med direkte referanse til karakteren Neo i filmen «The Matrix». Hver tilskuer får utdelt et headset med tre tilgjengelige kanaler. Valget av lydkanal styrer hvilken fortelling og hvilket lag av opplevelsen man velger å følge gjennom de to skjermene i rommet.
Forestillingen henter sin tematiske kjerne fra 2002. Dette er et spesifikt årstall kunstnerne bak stykket har identifisert som et historisk vakuum, preget av en særegen populærkulturell uskyld før de store samfunnsendringene for alvor satte inn.
På scenen står et sammensatt skuespillerlag bestående av Oddgeir Thune, Ameli Isungset Agbota, Malik Edo, Sigrid Kandal Husjord og Nami Kitagawa Aam. Visuelt trekkes det blant annet veksler på kjente filmuniverser, deriblant stilistiske referanser til Quentin Tarantinos «Kill Bill» plassert midt i den rekonstruerte videobutikken.
Bak de underholdende referansene, de retrofokuserte kostymene og satiren ligger det en alvorlig undertone. Regissørene benytter den utdelte teknologien og tidsreisen som et kritisk varsko til et moderne publikum. Å søke tilflukt i fortidens popkultur kan fungere som en døyvende fluktmekanisme som hindrer oss i å konfrontere nåtidens kriser.
Fredag 11. september er det urpremiere på teaterforestillingen, eller kinofilmen, «2002 ntoro yume». Bak prosjektet står regissør Tani Dibasey og videoregissør Io Sivertsen. De stiller etranskyllende spørsmål ved om vår kollektive romantisering av fortiden egentlig er sunn.
Når publikum trer inn på teaterscenen, blir de møtt av et visuelt landskap som henter opp glemte tiår. Scenografien er utformet som en klassisk VideoNova-sjappe, og skjermene i rommet ruller med rekonstruksjoner av kjente reklamefilmer fra tidlig 2000-tall. Før man kan ta plass, blir man imidlertid stilt overfor et konkret valg, med direkte referanse til karakteren Neo i filmen «The Matrix». Hver tilskuer får utdelt et headset med tre tilgjengelige kanaler. Valget av lydkanal styrer hvilken fortelling og hvilket lag av opplevelsen man velger å følge gjennom de to skjermene i rommet.
Forestillingen henter sin tematiske kjerne fra 2002. Dette er et spesifikt årstall kunstnerne bak stykket har identifisert som et historisk vakuum, preget av en særegen populærkulturell uskyld før de store samfunnsendringene for alvor satte inn.
På scenen står et sammensatt skuespillerlag bestående av Oddgeir Thune, Ameli Isungset Agbota, Malik Edo, Sigrid Kandal Husjord og Nami Kitagawa Aam. Visuelt trekkes det blant annet veksler på kjente filmuniverser, deriblant stilistiske referanser til Quentin Tarantinos «Kill Bill» plassert midt i den rekonstruerte videobutikken.
Bak de underholdende referansene, de retrofokuserte kostymene og satiren ligger det en alvorlig undertone. Regissørene benytter den utdelte teknologien og tidsreisen som et kritisk varsko til et moderne publikum. Å søke tilflukt i fortidens popkultur kan fungere som en døyvende fluktmekanisme som hindrer oss i å konfrontere nåtidens kriser.
Laget av ScaleFlow.
