Fremfor å henfall til nostalgisk føleri, maktet trioen å presentere et stringent og opplysende dypdykk i en instrumentalhistorie som strekker seg fra 1900-tallets populærmusikk til lokale slåtter.

En reise fra filmmusikk til nyskrevne toraderstykker

Konsertens åpningsnummer utgjorde et modig utrykk, med sin tolkning av «Orion, Her utfylte trekkspill og fiolin hverandre i samspillet mellom Gaute Skorve og Kristina Farstad Bjørdal. En låt i et rolig tempo der trekkspillet fylte en bass funksjon og fiolinen fortalte melodien. Jeg har tidligere latt meg fasinere av trekkspillet som jeg best kan forklare med en slags blåserfunksjon i et større orkester. Der instrumentet markerte seg med sin fyldige bassklang. Det fungerte her også glimrende i både duo og trioformat.

Videre ble søkelyset rettet mot toraderens ubrukte konsert potensial. Marius Berglund, redegjorde for behovet for å utvide instrumentets repertoar. Han har derfor komponert egne stykker for å løfte toraderen inn i konsertsalene. Første toraderlåt gir meg en følelse av skjærgård og lengsel. Det vil si om vi skal hoppe etter den første og beste assosiasjonen man får, i et øyeblikk av en personlig oppfatning.

Stilmessig var det variert. Men en rød tråd var et lite preg av Romani musikk. Det svingte skikkelig.

Den trønderske stilen og formidlingen av Hilmar Alexandersen

Et vesentlig tyngdepunkt i konserten var viet den såkalte Trønder-stilen, et stilistisk uttrykk som har hatt stor betydning for den norske trekkspilltradisjonen. Trioen fremførte her sentrale verk knyttet til felespilleren Hilmar Alexandersen. Repertoaret inkluderte den kjente melodien Romanipiken. Dette var dansende mellodier.

Om bakgrunnen for disse stykkene og verkets opprinnelse presiserte Gaute Skrove:

– Vi skal spille en annen, en annen Hilmar Alexandersen-låt, Romanipiken. Den er skrevet av en Hilmar rett nok, av Hilmar Fredriksen fra Fredrikstad-området, men gjort kjent av Hilmar Alexandersen.

Formidlingen av dette materialet viste en dyp stilforståelse, der det rytmiske drivet i den trønderske tradisjonen ble ivaretatt uten at det gikk på bekostning av den melodiske presisjonen. Dette ble etterfulgt av et internasjonalt innslag i form av en klassisk, sardisk folkedans .

‍Tradisjonsmusikk og slåttetradisjoner fra Møre og Romsdal

Konserten var også forankret i lokal folkemusikk fra utøvernes egne hjemtrakter. Marius Berglund presenterte slåttemusikk og dansemusikk fra Sjøholt. Blant høydepunktene var en Bruremarsj, opprinnelig etter felespilleren Jens Nybø.

Om utfordringene ved å overføre en eldre feletradisjon til belginstrumenter sa Kristina Farstad Bjørdal:

– Marius har funnet masse fin slåttemusikk fra Møre og Romsdal, der som vi kommer fra, lokalt som Sjøholt. Det er ti minutter fra der vi vokste opp.

Videre fulgte en eldre springar. Marius Berglund redegjorde for stykkets historikk:

– Da skal vi ta noen springere her. Det blir med litt forskjellige navn.

Han fortalte at den ble kalt springar med fanatisk F og Den Heidenske. Kristina skjøt da inn:

– Siden vi er i en kirke får vi kalle den Springar med fanatisk F.

Dette partiet ble rundet av med Stinget, en sammensatt medley av to springere, hvorav den ene også stammer fra Jens Nybø sitt repertoar.

Trekkspillets gullalder og popmusikkens forløpere

Konserten belyste også den historiske epoken midt på 1900-tallet, da trekkspillet fylte rollen som datidens populærmusikk, i årene før artister som The Beatles redefinerte musikkfeltet. Her ble det trukket linjer til den selvlærte komponisten Henry Haagenrud, som i sine unike komposisjoner var sterkt inspirert av den amerikanske trekkspilleren Pietro Frosini.

Vi fikk høre en tolkning av Pietro Frosini sin kjente stykke «Love Smiles». Kristina Farstad Bjørdal plasserte verket i en historisk kontekst og belyste dets tverrsjangerlige berøringspunkter:

– Da skal vi fortsette med en tango av Pietro Frosini, som vi pratet om i stad. Det er en tango som jeg bare må si er kjent for oss trekkspillere, og den heter Love Smiles, laget av Frosini, og det betyr kjærlighetssmil. Nå er han Gaute med på den. Den er også spilt av Robert Normann i sin tid på gitar. Det var liksom et glansnummer for hans del, så han hentet også inspirasjon fra trekkspillkulturen.

Formidlingen av «Love Smiles» demonstrerte hvordan trekkspillitteraturen har påvirket andre instrumentgrupper i norsk musikkhistorie. Konserten beveget seg deretter over i et mer lavmælt parti med en rolig melodi.

Avslutning, tradisjonsinjer og publikumsrespons

Helt til slutt fikk vi Fredag den 13., komponert av den markante trekkspillprofilen Arnstein Johansen. Verket ble opprinnelig skrevet for et TV-program på NRK, hvor Johansen i en årrekke var en sentral aktør ved siden av Sverre Cornelius Lund.

Samlet fremstod konserten i Kvernes kirke som en saklig og veldokumentert demonstrasjon av belginstrumentenes tekniske og sjangermessige spennvidde. Ved å unngå forenklede populistiske grep maktet utøverne å opplyse sitt publikum, samtidig som de ivaretok den lokale slåttetradisjonens klanglige egenart.

Konklusjon

Det at vi var i et kirkerom som er velsignet med veldig god akustikk gjorde dette til en hjemmebane for dette formatet. Vi kan si romslig skustikk som kler fiolin og trekkspill godt. Her hvor orgelpiper gjennom årene har fylt rommet med lyd. Dette var meget dyktige musikere som viste profesjonalitet, og gav musikken den kjærlighet og lidenskap den fortjente. Applausen har nå fulgt alle konsertene til Sommerkonsertene på Kvernes. Denne understreker det vi har sagt før om at konsertenen på Kvernes, leverer. En gjenoført god opplevelse

‍