Konserten med Reolô på Die Tankstelle i Molde var en opplevelse som utfordret både musikalske grenser og forventninger. Bandet består av noen av Norges mest spennende multiinstrumentalister, og har etablert seg som et slags superband med et samspill som er både tett og dynamisk.
Reolô på Die Tankstelle. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMed deres nyeste album, Dystopi Delete, tar de oss med på en musikalsk reise hvor norsk folkemusikk møter psykedelisk rock, groove og rå energi.
Kvelden ble åpnet med sporet «Følgefeil», en drivende god låt som umiddelbart satte stemningen i det intime lokalet. Allerede fra første nummer ble det tydelig at bandet bringer tunge rockeelementer inn i lydbildet, der feler har en sentral plass. I konsertens tidlige fase ledet uttrykket tankene mot det amerikanske alternativrock-bandet Camper Van Beethoven. Det driftet også i retning av det norske bandet Veslefrikk, der Anne Grete Preus, Per Vestaby og fiolinist Hege Rimestad i sin tid forente rock og felespill.
Reolô går imidlertid lenger i sitt uttrykk ved å integrere instrumenter som langeleik og munnharpe i en langt mer eksperimentell form. Besetningen består av Anders Røine (vokal, gitar, langeleik, munnharpe), Hans Kjorstad (fele, synth, vokal), Rasmus Kjorstad (fele, oktavfele, langeleik, vokal), Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon, synth, munnharpe, vokal) og Magnus Skavhaug Nergaard (bass, vokal). Sammen danner de et kollektiv som fungerer som et meget bra med et tett og presist samspill.
Når tradisjonelle folkeinstrumenter kombineres med rock, tyr kritikere og publikum ofte til merkelappen folkrock. Dette begrepet fremstår i dag som generaliserende og utilstrekkelig for å beskrive det Reolô leverer. Bandets uttrykk er røffere enn det man tradisjonelt forbinder med folkrock. Her er begrepet world music i en utvidet spellemannstradisjon mer dekkende. Det skyldes i stor grad den massive instrumenteringen. Bandet nøyer seg ikke med én fiolin; tilstedeværelsen av to feler gir et usedvanlig tett og massivt lydbilde.
Dette tette samspillet underbygger tekstene fra Dystopi Delete, som tematiserer uro, håp og vår egen tid. Musikken fungerer som en kommentar til samtiden, samtidig som de suggererende rytmene inviterer til dans. Det vil si, det er lett og la seg rive med.
Formidlingen på Die Tankstelle viste at den norske kulturarven har en naturlig plass i et nyere, moderne lyduttrykk. Dette ble spesielt tydelig i konsertens mer rituelle partier.
Konserten bød på en ekte groove som ga assosiasjoner til det nederlandske 1970-talls progrock-bandet Focus og deres kjente utgivelse «Hocus Pocus». Der Focus i sin tid benyttet seg av utstrakt jodling for å bryte med rockens konvensjoner, bruker Reolô sin form for sulling. Dette grepet forsterker det rituelle og upredikerbare preget over konserten. Kvelden på Die Tankstelle fremsto som rå, intens og full av liv, og bekreftet bandets posisjon som en nyskapende kraft i grenselandet mellom tradisjonsmusikk og rock.
En konsert med Reolô på Die Tankstelle er en opplevelse som både utfordrer og inspirerer. De leverer ikke bare musikk, de gir oss et slags bilde av vår tid, pakket inn i et rikt lydbilde som inviterer til bevegelse. De leverer en kombinasjon av tradisjon og innovasjon, og viser at den norske kulturarven har en plass i et moderne musikalsk landskap. Er du musikkinteresert bør du, om og når du har muligheten sjekke ut dette bandet.
Med deres nyeste album, Dystopi Delete, tar de oss med på en musikalsk reise hvor norsk folkemusikk møter psykedelisk rock, groove og rå energi.
Kvelden ble åpnet med sporet «Følgefeil», en drivende god låt som umiddelbart satte stemningen i det intime lokalet. Allerede fra første nummer ble det tydelig at bandet bringer tunge rockeelementer inn i lydbildet, der feler har en sentral plass. I konsertens tidlige fase ledet uttrykket tankene mot det amerikanske alternativrock-bandet Camper Van Beethoven. Det driftet også i retning av det norske bandet Veslefrikk, der Anne Grete Preus, Per Vestaby og fiolinist Hege Rimestad i sin tid forente rock og felespill.
Reolô går imidlertid lenger i sitt uttrykk ved å integrere instrumenter som langeleik og munnharpe i en langt mer eksperimentell form. Besetningen består av Anders Røine (vokal, gitar, langeleik, munnharpe), Hans Kjorstad (fele, synth, vokal), Rasmus Kjorstad (fele, oktavfele, langeleik, vokal), Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon, synth, munnharpe, vokal) og Magnus Skavhaug Nergaard (bass, vokal). Sammen danner de et kollektiv som fungerer som et meget bra med et tett og presist samspill.
Når tradisjonelle folkeinstrumenter kombineres med rock, tyr kritikere og publikum ofte til merkelappen folkrock. Dette begrepet fremstår i dag som generaliserende og utilstrekkelig for å beskrive det Reolô leverer. Bandets uttrykk er røffere enn det man tradisjonelt forbinder med folkrock. Her er begrepet world music i en utvidet spellemannstradisjon mer dekkende. Det skyldes i stor grad den massive instrumenteringen. Bandet nøyer seg ikke med én fiolin; tilstedeværelsen av to feler gir et usedvanlig tett og massivt lydbilde.
Dette tette samspillet underbygger tekstene fra Dystopi Delete, som tematiserer uro, håp og vår egen tid. Musikken fungerer som en kommentar til samtiden, samtidig som de suggererende rytmene inviterer til dans. Det vil si, det er lett og la seg rive med.
Formidlingen på Die Tankstelle viste at den norske kulturarven har en naturlig plass i et nyere, moderne lyduttrykk. Dette ble spesielt tydelig i konsertens mer rituelle partier.
Konserten bød på en ekte groove som ga assosiasjoner til det nederlandske 1970-talls progrock-bandet Focus og deres kjente utgivelse «Hocus Pocus». Der Focus i sin tid benyttet seg av utstrakt jodling for å bryte med rockens konvensjoner, bruker Reolô sin form for sulling. Dette grepet forsterker det rituelle og upredikerbare preget over konserten. Kvelden på Die Tankstelle fremsto som rå, intens og full av liv, og bekreftet bandets posisjon som en nyskapende kraft i grenselandet mellom tradisjonsmusikk og rock.
En konsert med Reolô på Die Tankstelle er en opplevelse som både utfordrer og inspirerer. De leverer ikke bare musikk, de gir oss et slags bilde av vår tid, pakket inn i et rikt lydbilde som inviterer til bevegelse. De leverer en kombinasjon av tradisjon og innovasjon, og viser at den norske kulturarven har en plass i et moderne musikalsk landskap. Er du musikkinteresert bør du, om og når du har muligheten sjekke ut dette bandet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)