Ytringsfrihetens lange linjer i møte med vår tid: Fredag 13. februar holdt Vidar Strømme, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), et foredrag som strakte linjene fra 1500-tallets hekseprosesser til samtidens debatter om forbud, desinformasjon og kunstig intelligens. Tittelen var «Ytringer: Trolldomskunst eller sannhetssøken? Fra hekseprosesser til ytringsfrihet».
Vidar Strømme, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFredag 13. februar holdt Vidar Strømme, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), et foredrag som strakte linjene fra 1500-tallets hekseprosesser til samtidens debatter om forbud, desinformasjon og kunstig intelligens. Tittelen var «Ytringer: Trolldomskunst eller sannhetssøken? Fra hekseprosesser til ytringsfrihet».
Før foredraget og i pausen bidro Operaen i Kristiansund med sanginnslag. Hedda Hansen Berg satt ved klaveret, og Siv Oda Hagerupsen sang. Strømme tok selv opp den musikalske rammen og sa:
– Det er en ting med ytringer som jeg har sagt, nemlig at ytringer kan være så veldig vakre. Dette var veldig, veldig fint. Jeg føler at jeg sjelden eller aldri har hatt en sånn innledning så fin som dette.
Strømme åpnet med det uopprettelige:
– Det er noen ting som ikke kan gjøres om igjen, eller gjøres godt igjen. Heksebrenning er en sånn ting.
Han ba publikum forestille seg smerten og redselen når en dømt «heks» ble ført til bålet. Rundt 300 mennesker ble dømt til ild og bål i Norge. I Tyskland anslås tallet til 25.000. Også barn ble brent som "satans yngler".
Et sentralt eksempel i foredraget var Anne Pedersdotter, dømt til døden i Bergen i 1590. Dette er også en av de best dokumenterte hekseprosessene fra 1500-tallet. Hun levde i et miljø preget av teologisk lærdom og reformasjonens ideologiske brytninger. Hun og ektemannen Absalon Pederssøn Beyer tilhørte det lærde sjiktet i Norge. Likevel ble hun dømt.
Strømme understreket at hekseprosessene ikke var et uttrykk for «mørk middelalder». I middelalderen foregikk det forholdsvis få hekseprosesser og "hvit magi" var ansett som mer akseptert. Hekseprosessene fant sted etter renessansen og parallelt med den gryende opplysningstiden. Kjerneperioden for hekseprosessene i de fleste europeiske land varte ca i hundre år. Hekseprosessene ble ledsaget av bøker, rettsprosedyrer og et systematisk tankegods. Blant disse sto Malleus Maleficarum, «Heksehammeren», som et viktig standardverk i demonologi. Dette ble skrevet av en ganske ytterliggående forfatter som ble kastet ut av inkvisisjonen for det ekstreme synet sitt.
– Alt som skjedde var egentlig ytringer. Før den faktiske handlingen at noen ble brent på bålet.
Han pekte på hvordan forklaringer, anklager, rettsreferater og teologiske skrifter bygget opp under en forestilling om at djevelen virket gjennom mennesker. Ytringene produserte en virkelighet.
En nøkkel til å forstå hekseprosessene, ifølge Strømme, er polariseringen mellom protestanter og katolikker etter reformasjonen. Denne perioden førte kampen om den rette tro til å gjøre avvik farlig.
– Uten et system som enten leder til en aksept på toleranse, eller en påtvungen toleranse, så kan det lett bli sånn at man begynner å drepe hverandre.
Han beskrev hvordan grensen mellom «rett tro» og «kjetteri» ble avgjørende å opprettholde. Å ikke bekjempe det man mente var feil, kunne tolkes som aksept. Dermed ble grenseforsvaret en drivkraft i seg selv.
Løsningen, historisk, kom i form av institusjonalisert toleranse. Han viste til Ediktet i Nantes i 1598, som ga franske protestanter rett til å utøve sin tro uten å bli drept for den.
– Ytringsfrihet. Religionsfrihet. Det er å ta vekk grensen som gjør at man må slåss ekstra for å opprettholde den.
Strømme trakk paralleller til nyere historie. Han viste til stormingen av Kongressen i USA 6. januar 2021 og til hvordan politiske ledere har forsvart seg med at de «bare brukte ytringsfriheten».
Spørsmålet er hvor grensen går mellom ytring og handling. Anne Pedersdotter ble dømt fordi hennes forbannelser ble oppfattet som årsak til død og sykdom. Dersom man trodde ordene hadde effekt, ble de handlinger.
– Hvis de trodde at det var derfor folk døde, så er det en handling. Hvis de ikke tror det, så er det ikke en handling.
Ytringens kraft er ikke bare språklig, men sosialt betinget.
Strømme viste til nyere eksempler på det han beskrev som moderne «hekseprosesser». Han nevnte reaksjonene mot J.K. Rowling etter hennes uttalelser i transdebatten. Dette gikk så langt at det ble laget bokbål av Harry Potter-bøker.
Han gikk ikke inn i substansen i debatten, men pekte på mekanismen:
– Det er frykten for ytringer igjen. Tanker man ikke forstår. Det er ytringer og tanker man ikke liker. Ytringer, tanker man hater.
For Strømme er bokbål, enten de finner sted i 1600-tallets Europa eller i sosiale medier, et uttrykk for akkurat det samme instinktet: ønsket om å fjerne det man ikke vil høre.
En sentral del av foredraget handlet om lovgivning. Strømme advarte mot å trekke nye forbudslinjer for raskt.
– Man skal være forsiktig med å forby ytringer, også forsiktig med å forby organisasjoner.
– Derfor mener jeg, for eksempel, at det ville være uklokt å innføre blasfemiforbud.
Han viste til at Norge formelt avskaffet blasfemiparagrafen i 2005, og advarte mot å gjeninnføre slike bestemmelser.
– Vi kan ikke forby alt vi ikke liker.
Samtidig var han tydelig på at ytringsfriheten ikke er absolutt. Trusler og partnervold faller utenfor. Han pekte også på nye utfordringer:
– Desinformasjon og kunstig intelligens skaper store problemer for oss på internett.
Her ligger en reell spenning: Hvordan møte manipulasjon og løgn uten å gjeninnføre mekanismene som historisk førte til undertrykking?
Mot slutten trakk Strømme blikket mot Norge i dag. Norge ligger høyt på internasjonale pressefrihetsindekser. Likevel finnes det områder der ytringsfriheten har svake vilkår.
– Det er i arbeidslivet at ytringsfriheten har dårligst vilkår. Arbeidsforholdet er asymmetrisk. Arbeidsgiver disponerer lønn, karriereutvikling og i ytterste konsekvens ansettelsesforholdet. I et slikt forhold kan det oppstå en selvpålagt taushet.
Ansatte vegrer seg for å si fra, av hensyn til karriere og lojalitet. Han fortalte at NIM arbeider med veiledning om ytringsfrihet i arbeidslivet i samarbeid med partene. Strømmes poeng er at ansatte ofte lar være å ytre seg – ikke fordi det er forbudt, men fordi det kan få konsekvenser. Det kan gjelde kritikk av ledelse, faglige uenigheter, varsling om kritikkverdige forhold eller deltakelse i samfunnsdebatt.
Reell ytringsfrihet, understreket han, er ikke bare retten til å si det populære.
– Reell ytringsfrihet er en frihet som også tillater motytringer, og som også tillater ikke bare det vi ikke liker, men også det som viser seg å være feil.
Det feilaktige må kunne sies, fordi sannhet ikke kan prøves uten motstand.
Vidar Strømme peker på at ytringsfriheten i Norge formelt står sterkt, men at den i praksis har svake vilkår i arbeidslivet. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er asymmetrisk, og mange ansatte lar være å ytre seg av frykt for konsekvenser for karriere og omdømme. Problemet er ikke først og fremst lovforbud, men kultur, lojalitetsforventninger og sosialt press. Når ansatte tier om faglig uenighet eller kritikkverdige forhold, svekkes både virksomhetene og den offentlige samtalen.
Han fortalte at NIM arbeider med veiledning om ytringsfrihet i arbeidslivet i samarbeid med partene.
– Reell ytringsfrihet, understreket han, er ikke bare retten til å si det populære. – Reell ytringsfrihet er en frihet som også tillater motytringer, og som også tillater ikke bare det vi ikke liker, men også det som viser seg å være feil.
Samtidig understreker Strømme at reell ytringsfrihet også må romme det som viser seg å være feil. – Det feilaktige må kunne sies, fordi sannhet ikke kan prøves uten motstand. Poenget er ikke at alt er like sant, men at sannhet ikke kan fastsettes uten å bli utfordret. Å tillate en ytring er ikke å akseptere den; det er å åpne for kritikk og prøving. Uten denne toleransen risikerer man gruppetenkning, polarisering og en snevrere offentlighet. Dette er mekanismer som historien har vist kan få alvorlige konsekvenser.
Strømme løftet frem Anne Pedersdotter som et speil.
– Anne Pedersdotter kan fungere som et speil for oss i forhold til ytringsfrihet.
Hekseprosessene begynte med ord. De ble opprettholdt av bøker, vitnemål og teologiske systemer. De tok slutt først da samfunnet utviklet institusjoner for toleranse.
– Norge må bli en nasjon som kjemper for ytringsfriheten.
Det er en oppgave som ikke avsluttes med en lovbestemmelse eller en indeksplassering. Den forutsetter en kontinuerlig bevissthet om hvordan polarisering oppstår, hvordan forbud frister, og hvordan frykt kan gjøre ytringer til brennbare handlinger.
Operaens musikalske innslag rammet inn foredraget. Mellom sang og tale lå en påminnelse om at ord kan være både kunst og våpen. I det spennet beveget Strømme seg, i fra heksebål til hashtag og fra demonologi til desinformasjon, med én gjennomgående påstand: Ytringsfriheten er vanskelig, men nødvendig.
Fredag 13. februar holdt Vidar Strømme, fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), et foredrag som strakte linjene fra 1500-tallets hekseprosesser til samtidens debatter om forbud, desinformasjon og kunstig intelligens. Tittelen var «Ytringer: Trolldomskunst eller sannhetssøken? Fra hekseprosesser til ytringsfrihet».
Før foredraget og i pausen bidro Operaen i Kristiansund med sanginnslag. Hedda Hansen Berg satt ved klaveret, og Siv Oda Hagerupsen sang. Strømme tok selv opp den musikalske rammen og sa:
– Det er en ting med ytringer som jeg har sagt, nemlig at ytringer kan være så veldig vakre. Dette var veldig, veldig fint. Jeg føler at jeg sjelden eller aldri har hatt en sånn innledning så fin som dette.
Strømme åpnet med det uopprettelige:
– Det er noen ting som ikke kan gjøres om igjen, eller gjøres godt igjen. Heksebrenning er en sånn ting.
Han ba publikum forestille seg smerten og redselen når en dømt «heks» ble ført til bålet. Rundt 300 mennesker ble dømt til ild og bål i Norge. I Tyskland anslås tallet til 25.000. Også barn ble brent som "satans yngler".
Et sentralt eksempel i foredraget var Anne Pedersdotter, dømt til døden i Bergen i 1590. Dette er også en av de best dokumenterte hekseprosessene fra 1500-tallet. Hun levde i et miljø preget av teologisk lærdom og reformasjonens ideologiske brytninger. Hun og ektemannen Absalon Pederssøn Beyer tilhørte det lærde sjiktet i Norge. Likevel ble hun dømt.
Strømme understreket at hekseprosessene ikke var et uttrykk for «mørk middelalder». I middelalderen foregikk det forholdsvis få hekseprosesser og "hvit magi" var ansett som mer akseptert. Hekseprosessene fant sted etter renessansen og parallelt med den gryende opplysningstiden. Kjerneperioden for hekseprosessene i de fleste europeiske land varte ca i hundre år. Hekseprosessene ble ledsaget av bøker, rettsprosedyrer og et systematisk tankegods. Blant disse sto Malleus Maleficarum, «Heksehammeren», som et viktig standardverk i demonologi. Dette ble skrevet av en ganske ytterliggående forfatter som ble kastet ut av inkvisisjonen for det ekstreme synet sitt.
– Alt som skjedde var egentlig ytringer. Før den faktiske handlingen at noen ble brent på bålet.
Han pekte på hvordan forklaringer, anklager, rettsreferater og teologiske skrifter bygget opp under en forestilling om at djevelen virket gjennom mennesker. Ytringene produserte en virkelighet.
En nøkkel til å forstå hekseprosessene, ifølge Strømme, er polariseringen mellom protestanter og katolikker etter reformasjonen. Denne perioden førte kampen om den rette tro til å gjøre avvik farlig.
– Uten et system som enten leder til en aksept på toleranse, eller en påtvungen toleranse, så kan det lett bli sånn at man begynner å drepe hverandre.
Han beskrev hvordan grensen mellom «rett tro» og «kjetteri» ble avgjørende å opprettholde. Å ikke bekjempe det man mente var feil, kunne tolkes som aksept. Dermed ble grenseforsvaret en drivkraft i seg selv.
Løsningen, historisk, kom i form av institusjonalisert toleranse. Han viste til Ediktet i Nantes i 1598, som ga franske protestanter rett til å utøve sin tro uten å bli drept for den.
– Ytringsfrihet. Religionsfrihet. Det er å ta vekk grensen som gjør at man må slåss ekstra for å opprettholde den.
Strømme trakk paralleller til nyere historie. Han viste til stormingen av Kongressen i USA 6. januar 2021 og til hvordan politiske ledere har forsvart seg med at de «bare brukte ytringsfriheten».
Spørsmålet er hvor grensen går mellom ytring og handling. Anne Pedersdotter ble dømt fordi hennes forbannelser ble oppfattet som årsak til død og sykdom. Dersom man trodde ordene hadde effekt, ble de handlinger.
– Hvis de trodde at det var derfor folk døde, så er det en handling. Hvis de ikke tror det, så er det ikke en handling.
Ytringens kraft er ikke bare språklig, men sosialt betinget.
Strømme viste til nyere eksempler på det han beskrev som moderne «hekseprosesser». Han nevnte reaksjonene mot J.K. Rowling etter hennes uttalelser i transdebatten. Dette gikk så langt at det ble laget bokbål av Harry Potter-bøker.
Han gikk ikke inn i substansen i debatten, men pekte på mekanismen:
– Det er frykten for ytringer igjen. Tanker man ikke forstår. Det er ytringer og tanker man ikke liker. Ytringer, tanker man hater.
For Strømme er bokbål, enten de finner sted i 1600-tallets Europa eller i sosiale medier, et uttrykk for akkurat det samme instinktet: ønsket om å fjerne det man ikke vil høre.
En sentral del av foredraget handlet om lovgivning. Strømme advarte mot å trekke nye forbudslinjer for raskt.
– Man skal være forsiktig med å forby ytringer, også forsiktig med å forby organisasjoner.
– Derfor mener jeg, for eksempel, at det ville være uklokt å innføre blasfemiforbud.
Han viste til at Norge formelt avskaffet blasfemiparagrafen i 2005, og advarte mot å gjeninnføre slike bestemmelser.
– Vi kan ikke forby alt vi ikke liker.
Samtidig var han tydelig på at ytringsfriheten ikke er absolutt. Trusler og partnervold faller utenfor. Han pekte også på nye utfordringer:
– Desinformasjon og kunstig intelligens skaper store problemer for oss på internett.
Her ligger en reell spenning: Hvordan møte manipulasjon og løgn uten å gjeninnføre mekanismene som historisk førte til undertrykking?
Mot slutten trakk Strømme blikket mot Norge i dag. Norge ligger høyt på internasjonale pressefrihetsindekser. Likevel finnes det områder der ytringsfriheten har svake vilkår.
– Det er i arbeidslivet at ytringsfriheten har dårligst vilkår. Arbeidsforholdet er asymmetrisk. Arbeidsgiver disponerer lønn, karriereutvikling og i ytterste konsekvens ansettelsesforholdet. I et slikt forhold kan det oppstå en selvpålagt taushet.
Ansatte vegrer seg for å si fra, av hensyn til karriere og lojalitet. Han fortalte at NIM arbeider med veiledning om ytringsfrihet i arbeidslivet i samarbeid med partene. Strømmes poeng er at ansatte ofte lar være å ytre seg – ikke fordi det er forbudt, men fordi det kan få konsekvenser. Det kan gjelde kritikk av ledelse, faglige uenigheter, varsling om kritikkverdige forhold eller deltakelse i samfunnsdebatt.
Reell ytringsfrihet, understreket han, er ikke bare retten til å si det populære.
– Reell ytringsfrihet er en frihet som også tillater motytringer, og som også tillater ikke bare det vi ikke liker, men også det som viser seg å være feil.
Det feilaktige må kunne sies, fordi sannhet ikke kan prøves uten motstand.
Vidar Strømme peker på at ytringsfriheten i Norge formelt står sterkt, men at den i praksis har svake vilkår i arbeidslivet. Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er asymmetrisk, og mange ansatte lar være å ytre seg av frykt for konsekvenser for karriere og omdømme. Problemet er ikke først og fremst lovforbud, men kultur, lojalitetsforventninger og sosialt press. Når ansatte tier om faglig uenighet eller kritikkverdige forhold, svekkes både virksomhetene og den offentlige samtalen.
Han fortalte at NIM arbeider med veiledning om ytringsfrihet i arbeidslivet i samarbeid med partene.
– Reell ytringsfrihet, understreket han, er ikke bare retten til å si det populære. – Reell ytringsfrihet er en frihet som også tillater motytringer, og som også tillater ikke bare det vi ikke liker, men også det som viser seg å være feil.
Samtidig understreker Strømme at reell ytringsfrihet også må romme det som viser seg å være feil. – Det feilaktige må kunne sies, fordi sannhet ikke kan prøves uten motstand. Poenget er ikke at alt er like sant, men at sannhet ikke kan fastsettes uten å bli utfordret. Å tillate en ytring er ikke å akseptere den; det er å åpne for kritikk og prøving. Uten denne toleransen risikerer man gruppetenkning, polarisering og en snevrere offentlighet. Dette er mekanismer som historien har vist kan få alvorlige konsekvenser.
Strømme løftet frem Anne Pedersdotter som et speil.
– Anne Pedersdotter kan fungere som et speil for oss i forhold til ytringsfrihet.
Hekseprosessene begynte med ord. De ble opprettholdt av bøker, vitnemål og teologiske systemer. De tok slutt først da samfunnet utviklet institusjoner for toleranse.
– Norge må bli en nasjon som kjemper for ytringsfriheten.
Det er en oppgave som ikke avsluttes med en lovbestemmelse eller en indeksplassering. Den forutsetter en kontinuerlig bevissthet om hvordan polarisering oppstår, hvordan forbud frister, og hvordan frykt kan gjøre ytringer til brennbare handlinger.
Operaens musikalske innslag rammet inn foredraget. Mellom sang og tale lå en påminnelse om at ord kan være både kunst og våpen. I det spennet beveget Strømme seg, i fra heksebål til hashtag og fra demonologi til desinformasjon, med én gjennomgående påstand: Ytringsfriheten er vanskelig, men nødvendig.
