GiddyGang & Vuyo åpnet kvelden i Alexandraparken med en konsert preget av groovebasert R&B, soul og hiphop. Det Oslo-baserte kollektivet er kjent for energiske liveopptredener. Det var nettopp det du fikk i deres konserten som ble en energifylt og rytmisk opplevelse.
Sarah Vestrheim på scenen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten åpnet med et instrumentalt stykke før bandet kom ut på scenen, og satte i gang med «Won’t Stop». Det var en funky låt , og vi fikk med en gang bevitne samspillet mellom vokalist Sarah Vestrheim sang , og Vuyo (Ole Vuyo Småge) sin rapp. Blåserne fikk også god plass til å skinne under låten. Sangen utforsker spørsmålene rundt det å satse alt på det man brenner for, og de personlige kostnadene som følger med.
Bandet gikk rett over i neste låt, der de presenterte bandet oppå beaten før sangen kom inn. Vokalisten er fra Møre og Romsdal, noe dialekten hennes bærer tydelig preg av. Frontfiguren til Giddy Gang Sarah Vestrheim, hadde en varm og uttrykksfull vokal. Hun har vært en sentral del av bandets særegne blanding av soul, hiphop, jazz og funk. Sarah kommer opprinnelig fra Herøy.
«What They Do» hadde en fengende melodi og gode rytmer. Den underbygger et budskap om å ikke la seg stanse av andres forventninger, eller motgang, men i stedet fortsette fremover.
Neste låt «Sunshine» startet med rap, som var dominerende gjennom hele sangen. Ordet «Sunshine» ble gjentatt mange ganger av vokalisten, noe som gjorde refrenget lett å huske. De gikk rett videre til neste låt «Dreamin’» som kom med heftige rytmer, fantastisk vokal og tøff rap. Energien holdt seg høy gjennom hele låten. Rapper Vuyo setter ord på mental helse og om depresjon som noe konkret man må kjempe mot og overvinne i hverdagen. Neste låt ble presentert som «Los Demas».
Vuyo er en norsk-sørafrikansk rapper, vokalist, produsent og tekstforfatter med røtter fra Zimbabwe. Han er kjent for en sjelfull og klassisk hiphop-stil inspirert av jazz og soul. Ved siden av artistkarrieren engasjerer han seg i formidling og underviser av barn og unge med fokus på låtskriving og musikkproduksjon. Det er ikke mye rom mellom låtene. Vokalisten prater stort sett over en beat, hun bruker en tramourine som rytmeinstrument og danser mye på scenen. Bandet har tydelig funnet sitt lydbilde, og melodiene er mye bygget over samme lest. Blåserne gir musikken et lite glimt av et jazzinspirert sound.
«Queendom» blir presentert som en låt om å savne noen. Den starter med rap før vokalen kommer inn. Vokalisten har masse scenepersonlighet; hun danser og farer rundt på scenen. Rapperen har også noen kule bevegelser, men hans uttrykk handler mer om at han virkelig lever seg inn i musikken. En som kanskje ikke ikke lever seg like mye inn er Sigmund Vestrheim som er trommeslager, produsent og en av Norges mest ettertraktede frilansmusikere. Han har også samarbeidet med en rekke profilerte norske artister.
En ny beat setter i gang, og vokalisten presenterer låten med ordene: «All the way to the top, koste hva det koste vil». Med låta «All the Way» er lydbilde fortsatt ganske likt de foregående låtene. Selv om musikken har mange fellestrekk, er det tekstene som skiller sangene fra hverandre. Jeg liker spesielt når blåserne, særlig trompeten, får ta over mot slutten. Teksten retter seg direkte mot alle som tvilte på at de ville klare det, og slår fast at de skal ta mer plass og gå «all the way to the top»
Trompet spilles av Sigurd Malmedal Drågen som utenom å være trombonist er komponist og frilansmusiker fra Molde, bosatt i Oslo. Han er også kjent som medlem av Blåsemafian. Hans allsidighet gjør ham til en ettertraktet musiker både på scenen og i studio. I neste låt synger vokalisten på en litt annen måte, og den skiller seg derfor mer ut fra resten. Saksofonisten leverer en fet solo, og låten inneholder et langt instrumentalt parti. Etterpå skryter vokalisten av saksofonisten før hun presenterer resten av bandet som ikke var del av første presentasjon. De er ganske mange på scenen.
«Survivor's Guilt» handler om hvordan apartheid i Sør-Afrika fortsatt kaster lange, mørke skygger over dagens generasjoner. Rapperen Vugo er delvis oppvokst i Sør Afrika, men også her i Norge. Vi nærmer oss slutten av konserten, men først skal de selvfølgelig spille litt til. Med «Answers» får vi et parti der bandet slipper seg helt løs på instrumentene før låten avsluttes. Melodien handler om å falle pladask og oppleve den intense, overveldende følelsen av ekte forelskelse.
En som sikkert har opplevd å bli forelsket er Kevin Andersen, han er gitarist i GiddyGang. Han ble tidlig anerkjent som et stort gitartalent og har utviklet et uttrykk som beveger seg sømløst mellom jazz, soul, funk og hiphop. Han deler nok samme skjebne med Bård Kristian Kylland, som er keyboardist, pianist, synthspiller og produsent med base i Oslo. Han har bred erfaring, blant annet som musiker i husbandene til The Voice og Idol. I tillegg samarbeider han med flere av Norges fremste artister.
I låten «Believe It» åpner Vuyo låten med å være veldig ærlig om tøffe perioder. Han rapper om å «miste grepet» og være nær ved å gi opp. «I know a couple things about losing the grip. I've been close to the edge, close to calling it quits.». Dette reflekterer en sårbarhet rundt det å stå i tunge mentale prosesser, noe som er et gjennomgående tema i flere av låtene.
Deretter spiller de en gammel klassiker, i følge vokalisten. Uansett cover eller original likte jeg personlig denne veldig godt. Keyboardisten leverer en solo som virkelig tar av, med et deilig bakkteppe fra trommer og bass. Etter hvert tar bassen over et markant parti sammen med blåserne, som får hovedrollen i låten. Dette er en sang der instrumentene får skinne, ett etter ett. Vokalisten slår også på en cymbal når hun ikke danser rundt på scenen.
En som ikke danser rundt på scenen er Martin Stapnes. Han er bassist, musikkpedagog og frilansmusiker med en sterk tilknytning til jazz- og improvisasjonsmiljøet. Han har spilt sammen med flere profilerte musikere. Stapnes har mastergrad i utøvende musikk, pedagogisk utdanning og kombinerer en aktiv konsertvirksomhet med undervisning.
Siste låt «Gidde Funk» ble den siste muligheten til å gi alt på dansegulvet. Låten starter med rap før vokalisten kommer inn med sang. Deretter følger en trombonesolo før vokalen tar over igjen. Blåserne og vokalisten veksler på å lede låten, mens trommer, bass og keyboard hele tiden ligger tydelig i lydbildet. Låten inneholder lange instrumentale partier, blant annet en keyboardsolo. Konserten avsluttes med et viltert og støyende klimaks før bandet takker for seg og forlater scenen
Dette svingte det av, ikke et eneste avslappende øyeblikk under denne konserten, foten trampet takten under hele timen de sto på scenen. Jeg forstår godt hvorfor folk liker dette, det får deg i godt humør rett og slett. Vokalisten drar det hele opp med sin personlighet på scenen.
Konserten åpnet med et instrumentalt stykke før bandet kom ut på scenen, og satte i gang med «Won’t Stop». Det var en funky låt , og vi fikk med en gang bevitne samspillet mellom vokalist Sarah Vestrheim sang , og Vuyo (Ole Vuyo Småge) sin rapp. Blåserne fikk også god plass til å skinne under låten. Sangen utforsker spørsmålene rundt det å satse alt på det man brenner for, og de personlige kostnadene som følger med.
Bandet gikk rett over i neste låt, der de presenterte bandet oppå beaten før sangen kom inn. Vokalisten er fra Møre og Romsdal, noe dialekten hennes bærer tydelig preg av. Frontfiguren til Giddy Gang Sarah Vestrheim, hadde en varm og uttrykksfull vokal. Hun har vært en sentral del av bandets særegne blanding av soul, hiphop, jazz og funk. Sarah kommer opprinnelig fra Herøy.
«What They Do» hadde en fengende melodi og gode rytmer. Den underbygger et budskap om å ikke la seg stanse av andres forventninger, eller motgang, men i stedet fortsette fremover.
Neste låt «Sunshine» startet med rap, som var dominerende gjennom hele sangen. Ordet «Sunshine» ble gjentatt mange ganger av vokalisten, noe som gjorde refrenget lett å huske. De gikk rett videre til neste låt «Dreamin’» som kom med heftige rytmer, fantastisk vokal og tøff rap. Energien holdt seg høy gjennom hele låten. Rapper Vuyo setter ord på mental helse og om depresjon som noe konkret man må kjempe mot og overvinne i hverdagen. Neste låt ble presentert som «Los Demas».
Vuyo er en norsk-sørafrikansk rapper, vokalist, produsent og tekstforfatter med røtter fra Zimbabwe. Han er kjent for en sjelfull og klassisk hiphop-stil inspirert av jazz og soul. Ved siden av artistkarrieren engasjerer han seg i formidling og underviser av barn og unge med fokus på låtskriving og musikkproduksjon. Det er ikke mye rom mellom låtene. Vokalisten prater stort sett over en beat, hun bruker en tramourine som rytmeinstrument og danser mye på scenen. Bandet har tydelig funnet sitt lydbilde, og melodiene er mye bygget over samme lest. Blåserne gir musikken et lite glimt av et jazzinspirert sound.
«Queendom» blir presentert som en låt om å savne noen. Den starter med rap før vokalen kommer inn. Vokalisten har masse scenepersonlighet; hun danser og farer rundt på scenen. Rapperen har også noen kule bevegelser, men hans uttrykk handler mer om at han virkelig lever seg inn i musikken. En som kanskje ikke ikke lever seg like mye inn er Sigmund Vestrheim som er trommeslager, produsent og en av Norges mest ettertraktede frilansmusikere. Han har også samarbeidet med en rekke profilerte norske artister.
En ny beat setter i gang, og vokalisten presenterer låten med ordene: «All the way to the top, koste hva det koste vil». Med låta «All the Way» er lydbilde fortsatt ganske likt de foregående låtene. Selv om musikken har mange fellestrekk, er det tekstene som skiller sangene fra hverandre. Jeg liker spesielt når blåserne, særlig trompeten, får ta over mot slutten. Teksten retter seg direkte mot alle som tvilte på at de ville klare det, og slår fast at de skal ta mer plass og gå «all the way to the top»
Trompet spilles av Sigurd Malmedal Drågen som utenom å være trombonist er komponist og frilansmusiker fra Molde, bosatt i Oslo. Han er også kjent som medlem av Blåsemafian. Hans allsidighet gjør ham til en ettertraktet musiker både på scenen og i studio. I neste låt synger vokalisten på en litt annen måte, og den skiller seg derfor mer ut fra resten. Saksofonisten leverer en fet solo, og låten inneholder et langt instrumentalt parti. Etterpå skryter vokalisten av saksofonisten før hun presenterer resten av bandet som ikke var del av første presentasjon. De er ganske mange på scenen.
«Survivor's Guilt» handler om hvordan apartheid i Sør-Afrika fortsatt kaster lange, mørke skygger over dagens generasjoner. Rapperen Vugo er delvis oppvokst i Sør Afrika, men også her i Norge. Vi nærmer oss slutten av konserten, men først skal de selvfølgelig spille litt til. Med «Answers» får vi et parti der bandet slipper seg helt løs på instrumentene før låten avsluttes. Melodien handler om å falle pladask og oppleve den intense, overveldende følelsen av ekte forelskelse.
En som sikkert har opplevd å bli forelsket er Kevin Andersen, han er gitarist i GiddyGang. Han ble tidlig anerkjent som et stort gitartalent og har utviklet et uttrykk som beveger seg sømløst mellom jazz, soul, funk og hiphop. Han deler nok samme skjebne med Bård Kristian Kylland, som er keyboardist, pianist, synthspiller og produsent med base i Oslo. Han har bred erfaring, blant annet som musiker i husbandene til The Voice og Idol. I tillegg samarbeider han med flere av Norges fremste artister.
I låten «Believe It» åpner Vuyo låten med å være veldig ærlig om tøffe perioder. Han rapper om å «miste grepet» og være nær ved å gi opp. «I know a couple things about losing the grip. I've been close to the edge, close to calling it quits.». Dette reflekterer en sårbarhet rundt det å stå i tunge mentale prosesser, noe som er et gjennomgående tema i flere av låtene.
Deretter spiller de en gammel klassiker, i følge vokalisten. Uansett cover eller original likte jeg personlig denne veldig godt. Keyboardisten leverer en solo som virkelig tar av, med et deilig bakkteppe fra trommer og bass. Etter hvert tar bassen over et markant parti sammen med blåserne, som får hovedrollen i låten. Dette er en sang der instrumentene får skinne, ett etter ett. Vokalisten slår også på en cymbal når hun ikke danser rundt på scenen.
En som ikke danser rundt på scenen er Martin Stapnes. Han er bassist, musikkpedagog og frilansmusiker med en sterk tilknytning til jazz- og improvisasjonsmiljøet. Han har spilt sammen med flere profilerte musikere. Stapnes har mastergrad i utøvende musikk, pedagogisk utdanning og kombinerer en aktiv konsertvirksomhet med undervisning.
Siste låt «Gidde Funk» ble den siste muligheten til å gi alt på dansegulvet. Låten starter med rap før vokalisten kommer inn med sang. Deretter følger en trombonesolo før vokalen tar over igjen. Blåserne og vokalisten veksler på å lede låten, mens trommer, bass og keyboard hele tiden ligger tydelig i lydbildet. Låten inneholder lange instrumentale partier, blant annet en keyboardsolo. Konserten avsluttes med et viltert og støyende klimaks før bandet takker for seg og forlater scenen
Dette svingte det av, ikke et eneste avslappende øyeblikk under denne konserten, foten trampet takten under hele timen de sto på scenen. Jeg forstår godt hvorfor folk liker dette, det får deg i godt humør rett og slett. Vokalisten drar det hele opp med sin personlighet på scenen.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
