Når rockeveteranen Åge Aleksandersen inntar Normoria i november, blir det med en forvandlet låtkatalog i bagasjen. Ansvarlig for de symfoniske arrangementene er komponist Knut Anders Vestad, som bevisst har unngått forsiktige silkehansker i møte med de kjente klassikerne. Skal vi bruke Åge sine egne ord, gikk han i stedet løs på låtene med øks. Dette er spennende og gir rom for å la Operaens Sinfonietta skinne musikalsk sammen med Åge i november.
Åge Aleksandersen og Knut Anders Vestad. Foto: Privat
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementÅge Aleksandersen utdyper bakgrunnen for hvordan det opprinnelige solokonseptet ble endret til et omfattende orkesterprosjekt, og peker på de praktiske omstendighetene som oppstod under planleggingen av konsertene i det nye kulturbygget i Kristiansund:
– Jeg har jo reist rundt, og de siste konsertene i år skulle jeg egentlig gjøre alene. Jeg ville veldig gjerne til Kristiansund. Men så fikk jeg beskjed om at det var opptatt i Normoria da det ble aktuelt å komme. Deretter kom det et annet forslag på grunn av avtalene som var signert. Hva om vi slår sammen konseptene og gjør en konsert sammen med orkesteret?
Den kommende konsertproduksjonen er dimensjonert for å gi publikum en ny opplevelse av et velkjent låtmateriale. Åge Aleksandersen forklarer rammene for konsertens varighet og utvelgelsen av sangene:
– Jeg bestemte meg for at dette var så spennende at jeg har sittet og sett på en liste. Konserten vil vare i cirka to timer. I denne musikalske verdenen, som også er gjort med TrondheimSolistene, får jeg frem nyanser som jeg aldri har fått frem ellers. Det er mitt kjente stoff, selvfølgelig. Man er jo nødt til å ha med det mest kjente, det som folk forbinder med meg.
Han forteller litt om sitt forhold til Kristiansund. Fra legendariske Prudence i Festiviteten på 1970 tallet, via stor konsert på idrettsplassen med Sambandet rundt «Levva livet» til Tahiti festivalen. Det er fint å høre at han gleder seg til å spille i Normoria. For det er jo en legende som besøker byen. Denne gangen i en akusktisk, symfonisk versjon.
Det musikalske fundamentet for høstens konserter hviler på arrangør Knut Anders Vestad og hans metodikk. Samarbeidet mellom de to startet i forkant av Olavsfest i 2019. Knut Anders Vestad redegjør for hvordan en ekstern arrangørs beskrivelse fanget selve kjernen i hans radikale tilnærming til materialet:
– Det er artig, for vi har jobbet med dette siden konsertene under Olavsfest i 2019. Det ble to utsolgte konserter med en gang. Arbeidet begynte et halvt år i forveien. Flere år etterpå fikk jeg tilbakemeldingen:
– Ja han andre arrangøren tok på sangene mine med silkehansker, mens du bruker øks.
Åge Aleksandersen bekrefter at denne dristige dekonstruksjonen har gitt et tilfredsstillende kunstnerisk resultat:
– Det har jo blitt så bra.
Det mest definerende grepet i prosjektet er det totale fraværet av en tradisjonell rytmeseksjon med trommer og bass. Knut Anders Vestad påpeker at mange lignende tverrsjangerprosjekter i Norge har endt opp i en klangmessig konflikt mellom det elektriske bandet og det akustiske orkesteret:
– Det blir rene besetninger, og det jeg synes er så fint med det Åge har gjort her, og som han gjorde i 2019 er at han ikke har med komp. Det er en stor forskjell. I mange andre prosjekter, som for eksempel korprosjekter, har artisten med seg bandet sitt. Så spiller de låtene akkurat slik de gjør på en vanlig festival eller konsert, og så skal man liksom putte strykere oppå det. Da blir det en kamp mellom lydene fra rockebandet og strykeorkesteret. Det er en tilnærmet umulig kamp. Man gjorde det riktignok med KORK og Sambandet på Sverresborg for noen år siden, med fullt rockeband og fullt orkester, men da blir det pluss og pluss.
Når rockekompets tunge teppe fjernes, åpnes det opp et transparent rom der Operaens Sinfonietta og den medvirkende gitarist kan drive formidlingen fremover på orkesterets premisser. Knut Anders Vestad utdyper besetningens dynamikk:
– Dette prosjektet er så fint, for da var det bare Åge og Gunnar [Pedersen] på gitar i starten. Andreas Aase var med på de to første konsertene, og han har tatt mer og mer over nå. Det blir to gitarer og så strykeorkester. Da får orkesteret blomstre på en helt annen måte, og så får man frem de fine gitardetaljene. Det akustiske elementet er tydelig; Åge spiller mye akustisk, mens han i starten spilte veldig mye elektrisk.
Et av de mest markante eksemplene på denne dekonstruksjonen er transformasjonen av parademarsjen «Levva Livet». Veien frem til at den ble en integrert del av repertoaret var lang. Knut Anders Vestad forteller detaljert om hvordan han arbeidet i kulissene med å overbevise Åge Aleksandersen om låtens iboende melodiske kvaliteter:
– Det er en litt artig historie rundt den. Da vi holdt på med programmet til Olavsfest i 2019, var det en hel haug med sanger. Åge hadde lyst til å ha en konsert som ble langt over to timer. Vi måtte kutte litt ned. Da vi begynte med materialet et halvt år før, så vi at «Levva Livet» ikke var med.
Jeg spurte: – Skal ikke «Levva Livet» være med?
Svaret var: – Nei, det passer ikke, vet du, å stå der med denne partylåten. Nei, nei, nei.
– Men jeg hadde holdt på litt på privaten med den låten, og det jeg gjorde, var at jeg senket tempoet. Jeg beholdt omtrent samme harmonikk, men jeg laget en instrumentalversjon.
Knut Anders utdyper videre prosessen frem mot den endelige godkjennelsen i studio, etter flere runder der låten i utgangspunktet var helt utelatt fra setlistene:
– Jeg foreslo at det kunne vært tøft om vi spilte en instrumentalversjon som for eksempel kunne gå rett over i «Lys og varme». Svaret var fortsatt:
– Nei, det passer liksom ikke.
Knut Anders forteller at han spurte enda en gang om jeg kunne sende en demo. Han laget den og sendte den over. Det gikk en stund, og så skulle de ha en preproduksjon i Trondheim Lyd studio i mai, i god tid før konserten i juli. Knut Anders spilte gjennom alle arrangementene.
– Jeg hadde laget en versjon og tenkte at vi bare kunne prøve «Levva Livet». Da vi gjorde det, syntes Åge det var fint. Da det nærmet seg konsert og vi begynte å få setlistene, Åge endrer ofte mye på setlistene, sto likevel ikke «Levva Livet» der. Jeg spurte igjen, men fikk nei. Jeg tenkte at da blir det ikke noe av, det er jo sånt som skjer i rockebransjen. Men så, da konserten nærmet seg, sto plutselig «Levva Livet» på setlista likevel. Han hadde kommet frem til en løsning på hvordan det kunne presenteres.
Når Applausen snakket med Åge var han ikke helt sikker på setlisten, men var klar på at han skulle bestemme seg. Så får vi glede oss å se hvilke perler som kommer på Normoria.
Åge Aleksandersen utdyper bakgrunnen for hvordan det opprinnelige solokonseptet ble endret til et omfattende orkesterprosjekt, og peker på de praktiske omstendighetene som oppstod under planleggingen av konsertene i det nye kulturbygget i Kristiansund:
– Jeg har jo reist rundt, og de siste konsertene i år skulle jeg egentlig gjøre alene. Jeg ville veldig gjerne til Kristiansund. Men så fikk jeg beskjed om at det var opptatt i Normoria da det ble aktuelt å komme. Deretter kom det et annet forslag på grunn av avtalene som var signert. Hva om vi slår sammen konseptene og gjør en konsert sammen med orkesteret?
Den kommende konsertproduksjonen er dimensjonert for å gi publikum en ny opplevelse av et velkjent låtmateriale. Åge Aleksandersen forklarer rammene for konsertens varighet og utvelgelsen av sangene:
– Jeg bestemte meg for at dette var så spennende at jeg har sittet og sett på en liste. Konserten vil vare i cirka to timer. I denne musikalske verdenen, som også er gjort med TrondheimSolistene, får jeg frem nyanser som jeg aldri har fått frem ellers. Det er mitt kjente stoff, selvfølgelig. Man er jo nødt til å ha med det mest kjente, det som folk forbinder med meg.
Han forteller litt om sitt forhold til Kristiansund. Fra legendariske Prudence i Festiviteten på 1970 tallet, via stor konsert på idrettsplassen med Sambandet rundt «Levva livet» til Tahiti festivalen. Det er fint å høre at han gleder seg til å spille i Normoria. For det er jo en legende som besøker byen. Denne gangen i en akusktisk, symfonisk versjon.
Det musikalske fundamentet for høstens konserter hviler på arrangør Knut Anders Vestad og hans metodikk. Samarbeidet mellom de to startet i forkant av Olavsfest i 2019. Knut Anders Vestad redegjør for hvordan en ekstern arrangørs beskrivelse fanget selve kjernen i hans radikale tilnærming til materialet:
– Det er artig, for vi har jobbet med dette siden konsertene under Olavsfest i 2019. Det ble to utsolgte konserter med en gang. Arbeidet begynte et halvt år i forveien. Flere år etterpå fikk jeg tilbakemeldingen:
– Ja han andre arrangøren tok på sangene mine med silkehansker, mens du bruker øks.
Åge Aleksandersen bekrefter at denne dristige dekonstruksjonen har gitt et tilfredsstillende kunstnerisk resultat:
– Det har jo blitt så bra.
Det mest definerende grepet i prosjektet er det totale fraværet av en tradisjonell rytmeseksjon med trommer og bass. Knut Anders Vestad påpeker at mange lignende tverrsjangerprosjekter i Norge har endt opp i en klangmessig konflikt mellom det elektriske bandet og det akustiske orkesteret:
– Det blir rene besetninger, og det jeg synes er så fint med det Åge har gjort her, og som han gjorde i 2019 er at han ikke har med komp. Det er en stor forskjell. I mange andre prosjekter, som for eksempel korprosjekter, har artisten med seg bandet sitt. Så spiller de låtene akkurat slik de gjør på en vanlig festival eller konsert, og så skal man liksom putte strykere oppå det. Da blir det en kamp mellom lydene fra rockebandet og strykeorkesteret. Det er en tilnærmet umulig kamp. Man gjorde det riktignok med KORK og Sambandet på Sverresborg for noen år siden, med fullt rockeband og fullt orkester, men da blir det pluss og pluss.
Når rockekompets tunge teppe fjernes, åpnes det opp et transparent rom der Operaens Sinfonietta og den medvirkende gitarist kan drive formidlingen fremover på orkesterets premisser. Knut Anders Vestad utdyper besetningens dynamikk:
– Dette prosjektet er så fint, for da var det bare Åge og Gunnar [Pedersen] på gitar i starten. Andreas Aase var med på de to første konsertene, og han har tatt mer og mer over nå. Det blir to gitarer og så strykeorkester. Da får orkesteret blomstre på en helt annen måte, og så får man frem de fine gitardetaljene. Det akustiske elementet er tydelig; Åge spiller mye akustisk, mens han i starten spilte veldig mye elektrisk.
Et av de mest markante eksemplene på denne dekonstruksjonen er transformasjonen av parademarsjen «Levva Livet». Veien frem til at den ble en integrert del av repertoaret var lang. Knut Anders Vestad forteller detaljert om hvordan han arbeidet i kulissene med å overbevise Åge Aleksandersen om låtens iboende melodiske kvaliteter:
– Det er en litt artig historie rundt den. Da vi holdt på med programmet til Olavsfest i 2019, var det en hel haug med sanger. Åge hadde lyst til å ha en konsert som ble langt over to timer. Vi måtte kutte litt ned. Da vi begynte med materialet et halvt år før, så vi at «Levva Livet» ikke var med.
Jeg spurte: – Skal ikke «Levva Livet» være med?
Svaret var: – Nei, det passer ikke, vet du, å stå der med denne partylåten. Nei, nei, nei.
– Men jeg hadde holdt på litt på privaten med den låten, og det jeg gjorde, var at jeg senket tempoet. Jeg beholdt omtrent samme harmonikk, men jeg laget en instrumentalversjon.
Knut Anders utdyper videre prosessen frem mot den endelige godkjennelsen i studio, etter flere runder der låten i utgangspunktet var helt utelatt fra setlistene:
– Jeg foreslo at det kunne vært tøft om vi spilte en instrumentalversjon som for eksempel kunne gå rett over i «Lys og varme». Svaret var fortsatt:
– Nei, det passer liksom ikke.
Knut Anders forteller at han spurte enda en gang om jeg kunne sende en demo. Han laget den og sendte den over. Det gikk en stund, og så skulle de ha en preproduksjon i Trondheim Lyd studio i mai, i god tid før konserten i juli. Knut Anders spilte gjennom alle arrangementene.
– Jeg hadde laget en versjon og tenkte at vi bare kunne prøve «Levva Livet». Da vi gjorde det, syntes Åge det var fint. Da det nærmet seg konsert og vi begynte å få setlistene, Åge endrer ofte mye på setlistene, sto likevel ikke «Levva Livet» der. Jeg spurte igjen, men fikk nei. Jeg tenkte at da blir det ikke noe av, det er jo sånt som skjer i rockebransjen. Men så, da konserten nærmet seg, sto plutselig «Levva Livet» på setlista likevel. Han hadde kommet frem til en løsning på hvordan det kunne presenteres.
Når Applausen snakket med Åge var han ikke helt sikker på setlisten, men var klar på at han skulle bestemme seg. Så får vi glede oss å se hvilke perler som kommer på Normoria.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
