Håvard Wiik Trio har siden 2001 beriket musikklandskapet med sitt unike uttrykk. Medlemmene er Håvard Wiik på piano, Ole Morten Vågan på bass, og Håkon Mjåset Johansen på trommer. De leverte de en konsert av internasjonal klasse i Kristiansund. Dette var trioens debutkonsert i byen, og forventningene var høye.
Håvard Wiik Trio fra venstre: Håvard Wiik, Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEtter en åpning fikk vi en varm velkomst fra Håvard Wiik. Han takket publikum for å ha møtt opp til showet, til tross for at bandet hadde hatt betydelige reise utfordringer, inkludert kansellerte fly. Dette satte tonen for kvelden, hvor motgang ble omgjort til en feiring av musikk. Bandet introduserte publikum for trioens sofistikerte lydbilde. Wiiks komposisjoner som er preget av både teknisk dyktighet og følelsesmessig dybde, fikk umiddelbar respons fra publikum. Her fikk vi jazz av internasjonal klasse spilt på flygelet i Normoria.
Dette musikalske uttrykket, hvor hvert instrument fikk skinne sammen og utfylte hverandre. Skapte en sterk atmosfære av samspill og spilleglede. Det er et lyrisk driv uten bruk av ord. Omtrent som en dansers kroppsspråk, bare med toner og takt. Dette er jo også atletisk jazz, der musikerne jobber med låtene med fysisk tilnærming.
En av kveldens høydepunkter for meg var «The Ballad of Toshi and Yoko», en hyllest til den japanske komponisten Toshi Ichiyanagi. Han var Yoko Onos første ektemann, som hun i sin tid flyttet til New York sammen med. Wiik delte historien bak låten, noe som ga en ekstra dimensjon til fremføringen. Det var en fortelling om kjærlighet og tap, som gjenspeiles i melodiene og harmoniene. Bue spill på kontrabassen gir en fin ramme, sammen med perkusjonen. En intro til låten med bass og perkusjon før pianoet kommer forsiktig inn. Mange lyder og inntrykk der instrumentene lager sin egne soner i lydbildet. Det er noe i forholdet til Toshi og Yoko som sterke individer som passer til karakteristiske partier på instrumentene. Som ekteskapet det handler om, endte det i skilsmisse.
Konserten fortsatte med det Håvard Wiik omtalte som et filosofisk paradoks. Denne komposisjonen viste trioens evne til å navigere komplekse musikalske ideer, noe som resulterte i en opplevelse som var både tankevekkende og gripende. Et paradoks kan romme mye, som her hvor det åpner med et piano parti.
Etter en konsert med så mange inntrykk er det umulig å ikke si at dette var intelligent konsert med mange lag og dimensjoner.
Lett latter og god stemning når trioen kommer inn for del to. Det roes ned med bue bass, visper og flygel som sammen lager en behersket stemning. Man får assosiasjoner til duggfrisk natur en tidlig morgenstund. Det var tydelig at publikum ble engasjert av trioens fremføring. Responsen var entusiastisk, og bandet ble klappet inn til ekstranummer.
Konserten samlet alle inntrykkene fra kvelden. Håvard Wiik Trio leverte en uforglemmelig opplevelse, preget av musikalitet, dyktighet, og en dyp respekt for sjangeren. Dette var ikke bare en konsert; det var en reise gjennom jazzens rike verden. Skal jeg til slutt omtale denne med tre ord, er det heftig, dypt og begavet
Etter en åpning fikk vi en varm velkomst fra Håvard Wiik. Han takket publikum for å ha møtt opp til showet, til tross for at bandet hadde hatt betydelige reise utfordringer, inkludert kansellerte fly. Dette satte tonen for kvelden, hvor motgang ble omgjort til en feiring av musikk. Bandet introduserte publikum for trioens sofistikerte lydbilde. Wiiks komposisjoner som er preget av både teknisk dyktighet og følelsesmessig dybde, fikk umiddelbar respons fra publikum. Her fikk vi jazz av internasjonal klasse spilt på flygelet i Normoria.
Dette musikalske uttrykket, hvor hvert instrument fikk skinne sammen og utfylte hverandre. Skapte en sterk atmosfære av samspill og spilleglede. Det er et lyrisk driv uten bruk av ord. Omtrent som en dansers kroppsspråk, bare med toner og takt. Dette er jo også atletisk jazz, der musikerne jobber med låtene med fysisk tilnærming.
En av kveldens høydepunkter for meg var «The Ballad of Toshi and Yoko», en hyllest til den japanske komponisten Toshi Ichiyanagi. Han var Yoko Onos første ektemann, som hun i sin tid flyttet til New York sammen med. Wiik delte historien bak låten, noe som ga en ekstra dimensjon til fremføringen. Det var en fortelling om kjærlighet og tap, som gjenspeiles i melodiene og harmoniene. Bue spill på kontrabassen gir en fin ramme, sammen med perkusjonen. En intro til låten med bass og perkusjon før pianoet kommer forsiktig inn. Mange lyder og inntrykk der instrumentene lager sin egne soner i lydbildet. Det er noe i forholdet til Toshi og Yoko som sterke individer som passer til karakteristiske partier på instrumentene. Som ekteskapet det handler om, endte det i skilsmisse.
Konserten fortsatte med det Håvard Wiik omtalte som et filosofisk paradoks. Denne komposisjonen viste trioens evne til å navigere komplekse musikalske ideer, noe som resulterte i en opplevelse som var både tankevekkende og gripende. Et paradoks kan romme mye, som her hvor det åpner med et piano parti.
Etter en konsert med så mange inntrykk er det umulig å ikke si at dette var intelligent konsert med mange lag og dimensjoner.
Lett latter og god stemning når trioen kommer inn for del to. Det roes ned med bue bass, visper og flygel som sammen lager en behersket stemning. Man får assosiasjoner til duggfrisk natur en tidlig morgenstund. Det var tydelig at publikum ble engasjert av trioens fremføring. Responsen var entusiastisk, og bandet ble klappet inn til ekstranummer.
Konserten samlet alle inntrykkene fra kvelden. Håvard Wiik Trio leverte en uforglemmelig opplevelse, preget av musikalitet, dyktighet, og en dyp respekt for sjangeren. Dette var ikke bare en konsert; det var en reise gjennom jazzens rike verden. Skal jeg til slutt omtale denne med tre ord, er det heftig, dypt og begavet
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
