Atlanterhavsspelet åpner med å etablere det konkrete hverdagslivet på tunet, som utgjør stykkets primære scene. Publikum blir umiddelbart tatt med tilbake til midten av 1800-tallet, der barn som leker og mennesker i arbeid ved kysten danner det visuelle bakteppet for dramaet. Et steinhardt liv blant blankskurte berg, med havet som lunefull nabo.
Havet gir og havet tar. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementScenografien fanger rammene rundt et isolert norsk kystsamfunn, der det nære forholdet til naturen og sjøen preger eksistensgrunnlaget til alle involverte. Gjennom denne levendegjøringen av det historiske hverdagslivet settes premissene for de dype krisene som ryster samfunnet, både i form av naturkrefter og indre sosiale spenninger. Vi er i 1843, og en storm raser ute ved Hustadvika.
Utover i handlingen blir det tydelig at lokalsamfunnet befinner seg i en prekær situasjon i 1840-årene. Befolkningen lider under dårlig fiske, potettørråte og en generell, lammende matmangel. Midt i denne trengselstiden inntreffer katastrofen den 4. desember 1843, da en voldsom storm rammer kysten med fatale konsekvenser. Maries far gjør en heroisk innsats og berger flere personer, inkludert Maries lillebror og sognepresten, men Maries mor omkommer i bølgene. Samtidig forsvinner vennen Jakob under stormen og blir antatt omkommet, mens hennes andre bror, Einar, blir fullstendig taus etter traumet og har ikke snakket på fem år.
Om denne opprivende hendelsen reflekterer hovedpersonen Marie:
– Pappa hadde berget lillebror. Han hadde berget naboen, presten og fire andre ifra prestegjeldet, men han berget ikke mamma. Så forsvant Jakob og kom aldri.
Dette er bakteppet for dette dramatiske spelet, vi blir satt inn i omstendigheten om hvor hardt og tøft livet engang var for folk ute ved havet. Der livet kunne snues på hodet med et vindkast.
Fem år etter den ødeleggende stormen preges tilværelsen fortsatt av dyp sorg og stagnasjon. Marie kjemper en indre kamp med frustrasjon over morens tap og brorens vedvarende taushet. Samfunnets åndelige leder, presten, fremstår som en snakkesalig og autoritær skikkelse som mangler emosjonell innlevelsesevne i Maries situasjon. Han styrer samfunnet med en blanding av religiøs dogmatikk og kynisk pragmatisme, og avfeier hennes emosjonelle smerte med strenge oppfordringer om å se fremover.
Når Marie konfronterer ham med hvor vanskelig det er å snakke om det som gjør vondt, svarer presten unnvikende og moraliserende, og tyr til faste floskler:– Det som har skjedd, har skjedd.
Presten utdyper senere sin filosofi rundt kommunikasjon og fellesskapets svikt i en lengre sekvens: – Det finnes to typer prat: vanlig prat og tøvprat. Det at vi glemte det mest essensielle, nemlig alvorsprat. Det er en type prat som har kommet helt vekk i det siste. Ja, den er liksom blitt borte, og det er fryktelig trist.
Presten mistet selv sin sønn til havets frådende munn, og hans kone er en gjennomgangsfigur som roper og leter etter sin sønn. Oppspist av sorg leter hun gjennom hele stykket. Han spilles av Per Egil Aske, som gjør en glimrende innsats med å levendegjøre kirkens mann som også har sitt å slite med. Der han selv nok sliter med sin egen sorg og tvil. Aske klarer rutinert å få frem en prest som på mange mange måter holder samfunnet sammen.
Konflikten tilspisser seg drastisk når Jakob, vennen som alle trodde var død, uventet vender tilbake til hjemstedet. Hans gjenkomst skaper umiddelbart gnisninger i det etablerte maktforholdet, særlig overfor presten og den lokale handelsmannen. Parallelt med dette utsettes Marie for et sterkt ekteskapspress. Maries far krever at hun skal gifte seg med den velstående handelsmannen Vilhelm Jansen, som har holdt liv i familien gjennom krisen og forsynt dem med en ny båt. Vilhelm bruker sin økonomiske makt som et direkte pressmiddel for å tvinge Marie til underkastelse og krever at den hjemvendte Jakob skal forsvinne.
I en intens scene konfronterer Vilhelm Jansen søsknene og truer med total økonomisk ruin dersom avtalen brytes:– Hvis du ikke gjør som jeg sier, skal jeg lage et helvete for deg og familien din. De kommer til å kreve at det er pengene som du skylder, og det er veldig mange spesidaler. Han kommer til å havne på fattigkassa. Hvis det ikke hadde vært for meg, så hadde det vært over og ut for lenge siden. Du må vise litt takknemlighet, Marie.
Stykkets ytre spenningsmoment sentreres rundt det myteomspunne sjøuhyret «Krakjen», som skal ha blitt observert i lokalt farvann i 1843, 1846 og senest i inneværende år, rundt 1848. Sognepresten av Romsdalen har utlyst en formidabel dusør på opptil 1000 sølvspesidaler for den som klarer å fange eller drepe monsteret og levere det til vitenskapelig dokumentasjon ved et museum. Presten griper denne anledningen til å mobilisere sognets menn, utnevner seg selv til general for ekspedisjonen og presser på for å få satt den reparerte båten på vannet. Sjøormjakten fungerer dermed både som en konkret jakt på økonomisk frelse og som en avledningsmanøver fra de interne sosiale konfliktene i bygda.
Presten redegjør for observasjonene og den offisielle kunngjøringen overfor forsamlingen:– I 1843 ble dette beist av en sjøorm observert utenfor Kristiansund. Tre år etter likeså observert ute i Moldefjorden av lokale fiskere, hvorpå den nå i juni dette år igjen ble observert ute på Hustadvika. En klekkelig premie på inntil 1000 sølvspesidaler utloves til den som dreper sjøormen og avgir den til selskapets museum.
I stykkets andre del skifter fokus mot dypere eksistensielle temaer. Det reises tvil om hvorvidt det i det hele tatt finnes et reelt fellesskap igjen i det kriserammede samfunnet. Presten tvinges til slutt til å erkjenne sin egen eilbarlighet og personlige smerte, da det kommer frem at han også mistet noen på havet under den skjebnesvangre stormen i 1843. Havet trer frem ikke bare som en ressurs, men som en nådeløs, ødeleggende instans som krever mer enn det gir.
I en av stykkets mest sentrale monologer oppsummerer presten den kollektive avmakten og sorgen som har lammet befolkningen:– Havet gir og havet tar. Men det har tatt så mye mer enn det har gitt. Jeg kjenner en gutt som bruker å stå oppe på berget her og kaste stein på havet. Det var ikke for moro skyld han kastet stein, men det var fordi han hatet havet. Det var et sinne mot havet og været og vinden som rev moren hans vekk fra ham. Og den sorgen han måtte bære, var så stor at makten hans knakk, og da blir du stum. Presten og kona finner sammen på slutten, da de overkommer sorgen og går hjem sammen med sin datter.
Stykket avslutter med en nyansert refleksjon over hvordan krisen har rammet kjønnene ulikt, men likevel samlet samfunnet i en universell erfaring av frykt og eksistensiell ensomhet. Kvinnen oppsummerer denne kjønnsdelte, men parallelle kampen mot elementene og psyken:– Mannfolka kjempet imot angsten til havs. Kvinner imot angsten på land.
Spelet er er troverdig i form og innhold. Det er muntre øyeblikk i stykket. Som da Gamle-Aslak får støvelen sin tilbake av havet, og da han påpeker at også skitprat er en form for prat. Han er en gjennomgangsfigur som letter på stemningen. Man sitter jo igjen med følelsen over hvor hardt livet var og kan være. Et kontinuerlig slit for tilværelsen, der døden henger over deg omtrent daglig. Spelet tar opp sorg uten berørings angst og klarer å konfrontere både sorgen og døden.
Skuespiller prestasjonene er solide, og karakterene fremstår med stor troverdighet. Dette er et lagspill, og de løfter i flokk. Allikevel må Line Brå Johansen som Marie og Elina Nerbøvik Eikrem som Lille-Marie nevnes som fremdragende som jenta som fargelegger forestillingen. Dette var en fantastisk forestilling, innrammet i sol og noen truende værskyer, som faktisk gjorde opplevelsen rustikk og ekte.
Scenografien fanger rammene rundt et isolert norsk kystsamfunn, der det nære forholdet til naturen og sjøen preger eksistensgrunnlaget til alle involverte. Gjennom denne levendegjøringen av det historiske hverdagslivet settes premissene for de dype krisene som ryster samfunnet, både i form av naturkrefter og indre sosiale spenninger. Vi er i 1843, og en storm raser ute ved Hustadvika.
Utover i handlingen blir det tydelig at lokalsamfunnet befinner seg i en prekær situasjon i 1840-årene. Befolkningen lider under dårlig fiske, potettørråte og en generell, lammende matmangel. Midt i denne trengselstiden inntreffer katastrofen den 4. desember 1843, da en voldsom storm rammer kysten med fatale konsekvenser. Maries far gjør en heroisk innsats og berger flere personer, inkludert Maries lillebror og sognepresten, men Maries mor omkommer i bølgene. Samtidig forsvinner vennen Jakob under stormen og blir antatt omkommet, mens hennes andre bror, Einar, blir fullstendig taus etter traumet og har ikke snakket på fem år.
Om denne opprivende hendelsen reflekterer hovedpersonen Marie:
– Pappa hadde berget lillebror. Han hadde berget naboen, presten og fire andre ifra prestegjeldet, men han berget ikke mamma. Så forsvant Jakob og kom aldri.
Dette er bakteppet for dette dramatiske spelet, vi blir satt inn i omstendigheten om hvor hardt og tøft livet engang var for folk ute ved havet. Der livet kunne snues på hodet med et vindkast.
Fem år etter den ødeleggende stormen preges tilværelsen fortsatt av dyp sorg og stagnasjon. Marie kjemper en indre kamp med frustrasjon over morens tap og brorens vedvarende taushet. Samfunnets åndelige leder, presten, fremstår som en snakkesalig og autoritær skikkelse som mangler emosjonell innlevelsesevne i Maries situasjon. Han styrer samfunnet med en blanding av religiøs dogmatikk og kynisk pragmatisme, og avfeier hennes emosjonelle smerte med strenge oppfordringer om å se fremover.
Når Marie konfronterer ham med hvor vanskelig det er å snakke om det som gjør vondt, svarer presten unnvikende og moraliserende, og tyr til faste floskler:– Det som har skjedd, har skjedd.
Presten utdyper senere sin filosofi rundt kommunikasjon og fellesskapets svikt i en lengre sekvens: – Det finnes to typer prat: vanlig prat og tøvprat. Det at vi glemte det mest essensielle, nemlig alvorsprat. Det er en type prat som har kommet helt vekk i det siste. Ja, den er liksom blitt borte, og det er fryktelig trist.
Presten mistet selv sin sønn til havets frådende munn, og hans kone er en gjennomgangsfigur som roper og leter etter sin sønn. Oppspist av sorg leter hun gjennom hele stykket. Han spilles av Per Egil Aske, som gjør en glimrende innsats med å levendegjøre kirkens mann som også har sitt å slite med. Der han selv nok sliter med sin egen sorg og tvil. Aske klarer rutinert å få frem en prest som på mange mange måter holder samfunnet sammen.
Konflikten tilspisser seg drastisk når Jakob, vennen som alle trodde var død, uventet vender tilbake til hjemstedet. Hans gjenkomst skaper umiddelbart gnisninger i det etablerte maktforholdet, særlig overfor presten og den lokale handelsmannen. Parallelt med dette utsettes Marie for et sterkt ekteskapspress. Maries far krever at hun skal gifte seg med den velstående handelsmannen Vilhelm Jansen, som har holdt liv i familien gjennom krisen og forsynt dem med en ny båt. Vilhelm bruker sin økonomiske makt som et direkte pressmiddel for å tvinge Marie til underkastelse og krever at den hjemvendte Jakob skal forsvinne.
I en intens scene konfronterer Vilhelm Jansen søsknene og truer med total økonomisk ruin dersom avtalen brytes:– Hvis du ikke gjør som jeg sier, skal jeg lage et helvete for deg og familien din. De kommer til å kreve at det er pengene som du skylder, og det er veldig mange spesidaler. Han kommer til å havne på fattigkassa. Hvis det ikke hadde vært for meg, så hadde det vært over og ut for lenge siden. Du må vise litt takknemlighet, Marie.
Stykkets ytre spenningsmoment sentreres rundt det myteomspunne sjøuhyret «Krakjen», som skal ha blitt observert i lokalt farvann i 1843, 1846 og senest i inneværende år, rundt 1848. Sognepresten av Romsdalen har utlyst en formidabel dusør på opptil 1000 sølvspesidaler for den som klarer å fange eller drepe monsteret og levere det til vitenskapelig dokumentasjon ved et museum. Presten griper denne anledningen til å mobilisere sognets menn, utnevner seg selv til general for ekspedisjonen og presser på for å få satt den reparerte båten på vannet. Sjøormjakten fungerer dermed både som en konkret jakt på økonomisk frelse og som en avledningsmanøver fra de interne sosiale konfliktene i bygda.
Presten redegjør for observasjonene og den offisielle kunngjøringen overfor forsamlingen:– I 1843 ble dette beist av en sjøorm observert utenfor Kristiansund. Tre år etter likeså observert ute i Moldefjorden av lokale fiskere, hvorpå den nå i juni dette år igjen ble observert ute på Hustadvika. En klekkelig premie på inntil 1000 sølvspesidaler utloves til den som dreper sjøormen og avgir den til selskapets museum.
I stykkets andre del skifter fokus mot dypere eksistensielle temaer. Det reises tvil om hvorvidt det i det hele tatt finnes et reelt fellesskap igjen i det kriserammede samfunnet. Presten tvinges til slutt til å erkjenne sin egen eilbarlighet og personlige smerte, da det kommer frem at han også mistet noen på havet under den skjebnesvangre stormen i 1843. Havet trer frem ikke bare som en ressurs, men som en nådeløs, ødeleggende instans som krever mer enn det gir.
I en av stykkets mest sentrale monologer oppsummerer presten den kollektive avmakten og sorgen som har lammet befolkningen:– Havet gir og havet tar. Men det har tatt så mye mer enn det har gitt. Jeg kjenner en gutt som bruker å stå oppe på berget her og kaste stein på havet. Det var ikke for moro skyld han kastet stein, men det var fordi han hatet havet. Det var et sinne mot havet og været og vinden som rev moren hans vekk fra ham. Og den sorgen han måtte bære, var så stor at makten hans knakk, og da blir du stum. Presten og kona finner sammen på slutten, da de overkommer sorgen og går hjem sammen med sin datter.
Stykket avslutter med en nyansert refleksjon over hvordan krisen har rammet kjønnene ulikt, men likevel samlet samfunnet i en universell erfaring av frykt og eksistensiell ensomhet. Kvinnen oppsummerer denne kjønnsdelte, men parallelle kampen mot elementene og psyken:– Mannfolka kjempet imot angsten til havs. Kvinner imot angsten på land.
Spelet er er troverdig i form og innhold. Det er muntre øyeblikk i stykket. Som da Gamle-Aslak får støvelen sin tilbake av havet, og da han påpeker at også skitprat er en form for prat. Han er en gjennomgangsfigur som letter på stemningen. Man sitter jo igjen med følelsen over hvor hardt livet var og kan være. Et kontinuerlig slit for tilværelsen, der døden henger over deg omtrent daglig. Spelet tar opp sorg uten berørings angst og klarer å konfrontere både sorgen og døden.
Skuespiller prestasjonene er solide, og karakterene fremstår med stor troverdighet. Dette er et lagspill, og de løfter i flokk. Allikevel må Line Brå Johansen som Marie og Elina Nerbøvik Eikrem som Lille-Marie nevnes som fremdragende som jenta som fargelegger forestillingen. Dette var en fantastisk forestilling, innrammet i sol og noen truende værskyer, som faktisk gjorde opplevelsen rustikk og ekte.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
