I foredraget sitt tar arkeolog, formidler og stedsansvarlig Sunndal (Leikvin) Jarle Stavik publikum med inn i hekseprosessenes historie i Norge og Europa. Trolldom, hevder Stavik, har vært en del av folks verdensbilde i århundrer. Det var først i overgangen til reformasjonen at trolldom ble koblet til djevelen og dermed gjort straffbart.
Jarle Stavik, arkeolog og stedsansvarlig Sunndal. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI middelalderen var magi, eller det som folk kalte "hvit trolldom", noe mange tok i bruk for å sikre kjærlighet, god avling eller helbred. Å bruke ordmagi kunne likevel være risikabelt. Stavik sammenligner det med å angripe noen fysisk, hvis ordene forårsaket skade, kunne man dømmes. Det var slik man så på det rettslig. Det var handlingen og virkningen, ikke nødvendigvis troen, som avgjorde skyld.
Reformasjonen førte til et dramatisk skifte. Nå ble trolldom knyttet til djevelpakt og mørke krefter. Det handlet ikke lenger om urter og velvilje, men om djevelens nærvær. Fra dette tidspunktet ble hekseprosessene mer systematiske og langt farligere.
Rettssakene som fulgte, var reelle. Stavik understreker at hekser i all hovedsak ble dømt gjennom rettsvesenet, og ikke gjennom lynsjing, slik mange moderne forestillinger skal ha det til. Flere av rettsakene gir inntrykk av å ha vært av overfladisk karakter. I Norge finnes dokumentasjon på omtrent 900 saker. Rundt 330 mennesker ble henrettet, de fleste av dem kvinner. Men også menn kunne dømmes, særlig i områder som Finnmark og Island var en større del av befolkningen, 10% involvert på et eller annet vis.
Et av de mest omtalte verktøyene i prosessene var vannprøven. Hvis den anklagede fløt, tydet det på at hun var i ledtog med djevelen. Stavik forteller at noen tok testen frivillig for å bevise sin uskyld – og endte etterpå med å tilstå da de fløt, fordi de selv trodde på at det var trolldom.
Jarle Stavik kommenterer bålbrenningen som henrettelsesmetode i hekseprosessene ved å sette det inn i både praktisk og religiøs sammenheng. Han sier at det var flere grunner til at bålet ble valgt, og nevner særlig forestillingen om kropp og sjel:
– Grunnen til at man brukte bål, det var fordi da ble kroppen ødelagt, og dermed kunne ikke sjelen komme tilbake, og det var også en slags åndelig død.
Med dette viser Stavik hvordan brenningen ikke bare ble brukt for å fjerne et fysisk menneske, men også for å markere en total og evig dom over personens sjel. Det var altså både en symbolsk og teologisk begrunnet henrettelsesform, i tillegg til at det fungerte som offentlig avskrekking.
Han avviser også forestillingen om at hekser først og fremst var gamle, fattige kvinner på samfunnets bunn. Tvert imot viser dokumentene at personer fra flere samfunnslag ble anklaget. Anne Pedersdotter, som foredraget senere vender seg mot, var en av dem. Hun var gift med en kjent prest i toppen av det humanistiske miljøet i Bergen og kom selv fra en velstående slekt med gode forbindelser til kongen i København.
Den demonologiske litteraturen hadde stor innflytelse på samtidens verdensbilde. Stavik nevner særlig "Malleus Maleficarum", utgitt i 1487, som et sentralt verk. Her beskrives blant annet hvordan djevelen skal ha avlet egne barn med kvinner. Forfatterne hevdet også at kvinner var mer tilbøyelige til djevelpakt, noe som bidro til overrepresentasjonen av kvinner i prosessene.
Et sentralt skriftlig grunnlag for mange hekseprosesser var verket Malleus Maleficarum, også kjent som «Heksehammeren». Det ble skrevet av dominikanermunken Heinrich Kramer og publisert i 1487. Boken fikk stor innflytelse i Europa og bidro til å etablere forestillingen om at hekser inngikk pakt med djevelen. Den beskriver detaljerte metoder for å identifisere, avhøre og straffe hekser, og la særlig vekt på at kvinner var mer tilbøyelige til å falle for djevelens forførelser. Stavik peker på at Malleus Maleficarum var et viktig bidrag til å koble trolldom med djeveldyrking, og dermed gi trolldomsanklager en ny teologisk og rettslig tyngde i tidlig nytid.
Stavik beskriver forfatteren Kramer som en ytterliggående skikkelse i sin samtid og gir en kort karakteristikk av personen bak verket. Stavik omtaler ham som inkvisitør og peker på at han fikk et rykte for å gå lenger enn mange av sine samtidige i synet på hekseri og djeveldyrkelse. – Han heter Heiner Kraver … han var en inkvisitør og han ble jo kastet ut av inkvisisjonen, fordi han var for ekstrem i oppfatningen, sier Stavik.
Stavik viser til hvordan anklager ofte ble reist av andre kvinner. Beskyldningene kunne komme i kjølvannet av feider, sykdomsutbrudd eller dødsfall. En av de farligste faktorene var om en person allerede var blitt stemplet som heks. I slike tilfeller kunne nye anklager lettere feste seg.
Særlig brutale var prosessene i Finnmark, hvor det i små kystsamfunn kunne være flere menn enn kvinner som ble dømt. Her var også kontakten med samiske tradisjoner en faktor. Den samiske religionen inkluderte elementer av magi, og samer ble derfor ofte sett på som trollfolk. Stavik trekker fram historier fra Sunndal og Nordmøre, hvor samisk magi, bøtelagte trolldomsbestillinger og en episode med nattlige ritualer med vannkar og garnnøster danner et bilde av kompleks samhandling mellom tro, konflikt og rettsforfølgelse.
Stavik avslutter med å minne om at hekseanklager ikke hører fortiden til. I moderne tid blir mennesker fortsatt brent som hekser i land som India og Indonesia. Undersøkelser viser at så mange som 40 % av verdens befolkning fortsatt tror på hekseri. Nyreligiøse bevegelser som Wicca viser også at troen på magi fortsatt har en plass, selv i Vesten.
Med utgangspunkt i studier i spansk historie finner vi relaterte kilder om inkvisisjonen. I boken Spanish Society, 1348–1700 plasserer Teofilo F. Ruiz hekseforfølgelsene innenfor en bredere analyse av sosial marginalisering i tidligmoderne Europa. Han viser til at mellom 80 000 og 100 000 mennesker, hovedsakelig kvinner, ble henrettet for hekseri i Vest-Europa , men understreker samtidig at slike anklager og henrettelser ikke var tallmessig betydningsfulle i spanske inkvisisjonssaker (Auto-de-fe). Hekseri utgjorde altså bare en liten, marginal andel av den spanske inkvisisjonens rettssaker, langt mindre enn i Nord- og Sentral-Europa. I Ruiz’ fremstilling var inkvisisjonen først og fremst rettet mot judaizantes (jøder/ jødisk avsamming), protestanter, moriscos (muslimske konvertitter) og andre former for kjetteri , og fungerte som «the great and jealous guardian of spiritual and racial purity» . Mange geistlige innen kirken og inkvisisjonen oppfattet hekser som overtro. I praksis innebar det at mange slike forestillinger ble behandlet mer som folkelig overtro enn som en omfattende kjettersk konspirasjon. Forestillingen om heksen var likevel sosialt virkningsfull: den knyttet i det spanske samfunnet særlig gamle, fattige kvinner til mistanke og marginalisering, og fungerte som et kulturelt redskap for sosial kontroll, noe Ruiz også illustrerer gjennom litterære figurer som La Celestina.
Følg med i neste artikkel om hekser der vi tar for oss den ekte historien om Anne Pedersdotter.
I middelalderen var magi, eller det som folk kalte "hvit trolldom", noe mange tok i bruk for å sikre kjærlighet, god avling eller helbred. Å bruke ordmagi kunne likevel være risikabelt. Stavik sammenligner det med å angripe noen fysisk, hvis ordene forårsaket skade, kunne man dømmes. Det var slik man så på det rettslig. Det var handlingen og virkningen, ikke nødvendigvis troen, som avgjorde skyld.
Reformasjonen førte til et dramatisk skifte. Nå ble trolldom knyttet til djevelpakt og mørke krefter. Det handlet ikke lenger om urter og velvilje, men om djevelens nærvær. Fra dette tidspunktet ble hekseprosessene mer systematiske og langt farligere.
Rettssakene som fulgte, var reelle. Stavik understreker at hekser i all hovedsak ble dømt gjennom rettsvesenet, og ikke gjennom lynsjing, slik mange moderne forestillinger skal ha det til. Flere av rettsakene gir inntrykk av å ha vært av overfladisk karakter. I Norge finnes dokumentasjon på omtrent 900 saker. Rundt 330 mennesker ble henrettet, de fleste av dem kvinner. Men også menn kunne dømmes, særlig i områder som Finnmark og Island var en større del av befolkningen, 10% involvert på et eller annet vis.
Et av de mest omtalte verktøyene i prosessene var vannprøven. Hvis den anklagede fløt, tydet det på at hun var i ledtog med djevelen. Stavik forteller at noen tok testen frivillig for å bevise sin uskyld – og endte etterpå med å tilstå da de fløt, fordi de selv trodde på at det var trolldom.
Jarle Stavik kommenterer bålbrenningen som henrettelsesmetode i hekseprosessene ved å sette det inn i både praktisk og religiøs sammenheng. Han sier at det var flere grunner til at bålet ble valgt, og nevner særlig forestillingen om kropp og sjel:
– Grunnen til at man brukte bål, det var fordi da ble kroppen ødelagt, og dermed kunne ikke sjelen komme tilbake, og det var også en slags åndelig død.
Med dette viser Stavik hvordan brenningen ikke bare ble brukt for å fjerne et fysisk menneske, men også for å markere en total og evig dom over personens sjel. Det var altså både en symbolsk og teologisk begrunnet henrettelsesform, i tillegg til at det fungerte som offentlig avskrekking.
Han avviser også forestillingen om at hekser først og fremst var gamle, fattige kvinner på samfunnets bunn. Tvert imot viser dokumentene at personer fra flere samfunnslag ble anklaget. Anne Pedersdotter, som foredraget senere vender seg mot, var en av dem. Hun var gift med en kjent prest i toppen av det humanistiske miljøet i Bergen og kom selv fra en velstående slekt med gode forbindelser til kongen i København.
Den demonologiske litteraturen hadde stor innflytelse på samtidens verdensbilde. Stavik nevner særlig "Malleus Maleficarum", utgitt i 1487, som et sentralt verk. Her beskrives blant annet hvordan djevelen skal ha avlet egne barn med kvinner. Forfatterne hevdet også at kvinner var mer tilbøyelige til djevelpakt, noe som bidro til overrepresentasjonen av kvinner i prosessene.
Et sentralt skriftlig grunnlag for mange hekseprosesser var verket Malleus Maleficarum, også kjent som «Heksehammeren». Det ble skrevet av dominikanermunken Heinrich Kramer og publisert i 1487. Boken fikk stor innflytelse i Europa og bidro til å etablere forestillingen om at hekser inngikk pakt med djevelen. Den beskriver detaljerte metoder for å identifisere, avhøre og straffe hekser, og la særlig vekt på at kvinner var mer tilbøyelige til å falle for djevelens forførelser. Stavik peker på at Malleus Maleficarum var et viktig bidrag til å koble trolldom med djeveldyrking, og dermed gi trolldomsanklager en ny teologisk og rettslig tyngde i tidlig nytid.
Stavik beskriver forfatteren Kramer som en ytterliggående skikkelse i sin samtid og gir en kort karakteristikk av personen bak verket. Stavik omtaler ham som inkvisitør og peker på at han fikk et rykte for å gå lenger enn mange av sine samtidige i synet på hekseri og djeveldyrkelse. – Han heter Heiner Kraver … han var en inkvisitør og han ble jo kastet ut av inkvisisjonen, fordi han var for ekstrem i oppfatningen, sier Stavik.
Stavik viser til hvordan anklager ofte ble reist av andre kvinner. Beskyldningene kunne komme i kjølvannet av feider, sykdomsutbrudd eller dødsfall. En av de farligste faktorene var om en person allerede var blitt stemplet som heks. I slike tilfeller kunne nye anklager lettere feste seg.
Særlig brutale var prosessene i Finnmark, hvor det i små kystsamfunn kunne være flere menn enn kvinner som ble dømt. Her var også kontakten med samiske tradisjoner en faktor. Den samiske religionen inkluderte elementer av magi, og samer ble derfor ofte sett på som trollfolk. Stavik trekker fram historier fra Sunndal og Nordmøre, hvor samisk magi, bøtelagte trolldomsbestillinger og en episode med nattlige ritualer med vannkar og garnnøster danner et bilde av kompleks samhandling mellom tro, konflikt og rettsforfølgelse.
Stavik avslutter med å minne om at hekseanklager ikke hører fortiden til. I moderne tid blir mennesker fortsatt brent som hekser i land som India og Indonesia. Undersøkelser viser at så mange som 40 % av verdens befolkning fortsatt tror på hekseri. Nyreligiøse bevegelser som Wicca viser også at troen på magi fortsatt har en plass, selv i Vesten.
Med utgangspunkt i studier i spansk historie finner vi relaterte kilder om inkvisisjonen. I boken Spanish Society, 1348–1700 plasserer Teofilo F. Ruiz hekseforfølgelsene innenfor en bredere analyse av sosial marginalisering i tidligmoderne Europa. Han viser til at mellom 80 000 og 100 000 mennesker, hovedsakelig kvinner, ble henrettet for hekseri i Vest-Europa , men understreker samtidig at slike anklager og henrettelser ikke var tallmessig betydningsfulle i spanske inkvisisjonssaker (Auto-de-fe). Hekseri utgjorde altså bare en liten, marginal andel av den spanske inkvisisjonens rettssaker, langt mindre enn i Nord- og Sentral-Europa. I Ruiz’ fremstilling var inkvisisjonen først og fremst rettet mot judaizantes (jøder/ jødisk avsamming), protestanter, moriscos (muslimske konvertitter) og andre former for kjetteri , og fungerte som «the great and jealous guardian of spiritual and racial purity» . Mange geistlige innen kirken og inkvisisjonen oppfattet hekser som overtro. I praksis innebar det at mange slike forestillinger ble behandlet mer som folkelig overtro enn som en omfattende kjettersk konspirasjon. Forestillingen om heksen var likevel sosialt virkningsfull: den knyttet i det spanske samfunnet særlig gamle, fattige kvinner til mistanke og marginalisering, og fungerte som et kulturelt redskap for sosial kontroll, noe Ruiz også illustrerer gjennom litterære figurer som La Celestina.
Følg med i neste artikkel om hekser der vi tar for oss den ekte historien om Anne Pedersdotter.
