Historien om Anne Pedersdotter er et av de mest kjente kapitlene i norsk heksehistorie. Gjennom foredraget til Jarle Stavik kommer det klart frem at dette ikke bare er en fortelling om overtro og rettsvesen, men den handler også like mye om makt, hevn og sosialt stigma.
.jpg)
Malerier av Absalon Pedersson Beyer og et sannsynlig maleri av Anne Pedersdatter. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHistorien om Anne Pedersdotter (ca 1530-1590 )er et av de mest kjente kapitlene i norsk heksehistorie. Gjennom foredraget til Jarle Stavik kommer det klart frem at dette ikke bare er en fortelling om overtro og rettsvesen, men den handler også like mye om makt, hevn og sosialt stigma.
Anne Pedersdotter tilhørte ikke samfunnets ytterkant, men en familie med både posisjon og forbindelser. Hun ble født omkring 1530 og vokste opp i en borgerlig bergensfamilie. Gjennom ekteskapet med Absalon Pederssøn Beyer ble hun del av et lærdomsmiljø som sto sentralt i reformasjonstidens Bergen. Absalon var prest ved Mariakirken, lærer ved Katedralskolen og en av de fremste humanistene i byen. Han førte dagbok og var en tydelig stemme i religiøse og moralske spørsmål. Ekteparet fikk flere barn, hvorav tre vokste opp. Stavik understreker at Anne dermed ikke var en isolert og maktesløs kvinne, men en del av byens øvre lag. Samtidig gjorde nettopp denne posisjonen konflikten med byrådet mer betent. Absalons oppgjør med helgendyrkelse og hans offentlige kritikk av maktpersoner skapte fiender.
Absalon skrev både samtidsbeskrivelser igjennom dagbøkene sine og var også kjent for å skrive om den gamle norsk historien og om norsk storhetstid i middelalderen. Begge disse verkene regnes som betydelige i norsk historie, og beskrivelsene hans fra samtiden i Bergen regnes som en av de beste samtidskildene fra 1500-tallet. Han ledet en gruppe som i ettertid har blitt kalt "Bergens humanister". Absalon kom i konflikt med byrådet da han ønsket å fjerne helgenbilder (ikoner) fra kirkene i samsvar med reformasjonens idealer. Han likte ikke at det mange fremdeles ba i forbønn til helgener, som nå var sett på som en katolsk skikk som måtte fjernes. Motstanden fra byrådet til å fjerne ikonene var stor, og debatten foregikk høyst offentlig. Absalon svarte med å la elevene ved Katedralskolen fremføre et teaterstykke som gjorde narr av rådets synspunkter. Fiendskapet med byrådet i Bergen var et faktum. De ønsket hevn.
Det var med bakgrunn i denne konflikten at den første anklagen mot Anne dukket opp. Det sies at anklagen først ble rettet mot henne – ikke direkte mot Absalon – og at det ble hevdet hun drev med hekseri. Kongen var en nær venn av Absalon, og gav dem fribrev som dermed la en kongelig hånd av beskyttelse over Anne i flere år, men det forhindret ikke videre rykter. Kort tid etter døde Absalon, og Anne ble stående alene. De neste femten årene levde hun med stigmatiseringen. På folkemunne var hun en heks.
I 1590 ble hun igjen stilt for retten, denne gang anklaget for å ha forårsaket død og ulykke ved hjelp av trolldom. Blant annet ble det hevdet at hun hadde gitt brød til et barn som senere døde. Forsøkene på å redde barnet med enhjørningshorn og gullpulver vitner om en tid preget av magisk tenkning og tro på at overnaturlige krefter påvirket menneskene. Merkelig nok fungerte ikke coctailen av remedier. Barnet døde, som et av mange under de stadige epidemiene på denne tiden.
Vitneprovene mot henne var mange. Hovedanklager var Adrian von Buschot, som hevdet Anne hadde drept hans kone og datter med magi. Bakgrunnen kan spores til en feide: von Buschots sønn hadde vært beiler til Annes datter, Susanna. En forbindelse med en heks kunne skade familiens omdømme. Logikken var da at Anne hadde brukt trollkrefter for å drepe dem. I hvert fall måtte hun ha tenkt ganske hardt på det.
I rettssaken ble det ført vitner som påsto at Anne red til sabbatsmøter på Lyderhorn. Tjenestejenta Elina hevdet å ha vært brukt som ridedyr og la bredt ut om at de sammen planla å senke skip og tenne på byen. Anne benektet anklagene, men svekket sin troverdighet da hun hevdet å ikke vite hvor Lyderhorn lå. Det ble oppfattet som løgn, fordi dette ble regnet som allmenn kunnskap blant lokalbefolkningen. At slike overnaturlige påstander ble akseptert som rettslig relevante, sier noe om samtidens bevisforståelse og manglende ettergåelse av vitnene.
I alt vitnet 48 personer mot henne. Ingen vitnet til hennes fordel. Ifølge Stavik hadde Anne tidligere selv deltatt i en trolldomssak som vitne. Dette var noe som kan ha svekket hennes stilling ytterligere, i tillegg til at hun var kjent for å være vrang og oppfarende mot folk.
Hun ble dømt til døden og brent på Galgebakken 7. april 1590. På vei til bålet ropte hun at hun var uskyldig. Det finnes vitnesbyrd om at prester i byen forsøkte å få henne frifunnet, men byrådet – som også hadde signert dommen med borgermesteren i Bergen i spissen – sto fast. Stavik peker også på at flere av byrådsmedlemmene som signerte dommen, hadde vært involvert i konflikten med hennes avdøde ektemann femten år tidligere.
Etterpå forsøkte familien å få saken omgjort hos kongen, men uten hell. Stigmaet fulgte barna i generasjoner.
Flere forhold ved rettsprosessen mot Anne Pedersdotter peker i retning av en sak der utfallet i praksis kan ha vært gitt på forhånd. Over 48 personer som vitnet mot henne, men ingen vitnet til hennes fordel. Bevisførselen bygget i stor grad på rykter, gjensidige anklager og forklaringer fra andre som selv var mistenkt for trolldom. Stavik fremhever at det i Danmark var forbudt å bruke vitnemål fra personer som selv var dømt for hekseri, men at man i Norge ikke tok samme hensyn.
I Annes sak ble slike forklaringer likevel lagt til grunn. Summen av dette, samt mangelen på støttende vitner, bruk av indirekte og overnaturlige «bevis», samt de politiske motsetningene i bakgrunnen, gjør at saken i ettertid fremstår som en rettsprosess med betydelig svakhet i troverdigheten, selv om den formelt fulgte datidens rettsregler.
Anne Pedersdotters historie og skjebne fra 1500-tallet forsetter å fascinere folk. Fortellingen, riktignok omskrevet, ble senere til opera, skrevet av Edvard Fliflet Bræin og uroppført i Oslo i 1971. I 2026 ble den også første forestilling i det nye kulturhuset Normoria i Kristiansund. Hele historien startet egentlig med et skuespill som irriterte byrådet i Bergen nok til at de ville brenne noen på bålet for det, til at vi over 400 år senere har en opera om hendelsen.
Historien om Anne Pedersdotter (ca 1530-1590 )er et av de mest kjente kapitlene i norsk heksehistorie. Gjennom foredraget til Jarle Stavik kommer det klart frem at dette ikke bare er en fortelling om overtro og rettsvesen, men den handler også like mye om makt, hevn og sosialt stigma.
Anne Pedersdotter tilhørte ikke samfunnets ytterkant, men en familie med både posisjon og forbindelser. Hun ble født omkring 1530 og vokste opp i en borgerlig bergensfamilie. Gjennom ekteskapet med Absalon Pederssøn Beyer ble hun del av et lærdomsmiljø som sto sentralt i reformasjonstidens Bergen. Absalon var prest ved Mariakirken, lærer ved Katedralskolen og en av de fremste humanistene i byen. Han førte dagbok og var en tydelig stemme i religiøse og moralske spørsmål. Ekteparet fikk flere barn, hvorav tre vokste opp. Stavik understreker at Anne dermed ikke var en isolert og maktesløs kvinne, men en del av byens øvre lag. Samtidig gjorde nettopp denne posisjonen konflikten med byrådet mer betent. Absalons oppgjør med helgendyrkelse og hans offentlige kritikk av maktpersoner skapte fiender.
Absalon skrev både samtidsbeskrivelser igjennom dagbøkene sine og var også kjent for å skrive om den gamle norsk historien og om norsk storhetstid i middelalderen. Begge disse verkene regnes som betydelige i norsk historie, og beskrivelsene hans fra samtiden i Bergen regnes som en av de beste samtidskildene fra 1500-tallet. Han ledet en gruppe som i ettertid har blitt kalt "Bergens humanister". Absalon kom i konflikt med byrådet da han ønsket å fjerne helgenbilder (ikoner) fra kirkene i samsvar med reformasjonens idealer. Han likte ikke at det mange fremdeles ba i forbønn til helgener, som nå var sett på som en katolsk skikk som måtte fjernes. Motstanden fra byrådet til å fjerne ikonene var stor, og debatten foregikk høyst offentlig. Absalon svarte med å la elevene ved Katedralskolen fremføre et teaterstykke som gjorde narr av rådets synspunkter. Fiendskapet med byrådet i Bergen var et faktum. De ønsket hevn.
Det var med bakgrunn i denne konflikten at den første anklagen mot Anne dukket opp. Det sies at anklagen først ble rettet mot henne – ikke direkte mot Absalon – og at det ble hevdet hun drev med hekseri. Kongen var en nær venn av Absalon, og gav dem fribrev som dermed la en kongelig hånd av beskyttelse over Anne i flere år, men det forhindret ikke videre rykter. Kort tid etter døde Absalon, og Anne ble stående alene. De neste femten årene levde hun med stigmatiseringen. På folkemunne var hun en heks.
I 1590 ble hun igjen stilt for retten, denne gang anklaget for å ha forårsaket død og ulykke ved hjelp av trolldom. Blant annet ble det hevdet at hun hadde gitt brød til et barn som senere døde. Forsøkene på å redde barnet med enhjørningshorn og gullpulver vitner om en tid preget av magisk tenkning og tro på at overnaturlige krefter påvirket menneskene. Merkelig nok fungerte ikke coctailen av remedier. Barnet døde, som et av mange under de stadige epidemiene på denne tiden.
Vitneprovene mot henne var mange. Hovedanklager var Adrian von Buschot, som hevdet Anne hadde drept hans kone og datter med magi. Bakgrunnen kan spores til en feide: von Buschots sønn hadde vært beiler til Annes datter, Susanna. En forbindelse med en heks kunne skade familiens omdømme. Logikken var da at Anne hadde brukt trollkrefter for å drepe dem. I hvert fall måtte hun ha tenkt ganske hardt på det.
I rettssaken ble det ført vitner som påsto at Anne red til sabbatsmøter på Lyderhorn. Tjenestejenta Elina hevdet å ha vært brukt som ridedyr og la bredt ut om at de sammen planla å senke skip og tenne på byen. Anne benektet anklagene, men svekket sin troverdighet da hun hevdet å ikke vite hvor Lyderhorn lå. Det ble oppfattet som løgn, fordi dette ble regnet som allmenn kunnskap blant lokalbefolkningen. At slike overnaturlige påstander ble akseptert som rettslig relevante, sier noe om samtidens bevisforståelse og manglende ettergåelse av vitnene.
I alt vitnet 48 personer mot henne. Ingen vitnet til hennes fordel. Ifølge Stavik hadde Anne tidligere selv deltatt i en trolldomssak som vitne. Dette var noe som kan ha svekket hennes stilling ytterligere, i tillegg til at hun var kjent for å være vrang og oppfarende mot folk.
Hun ble dømt til døden og brent på Galgebakken 7. april 1590. På vei til bålet ropte hun at hun var uskyldig. Det finnes vitnesbyrd om at prester i byen forsøkte å få henne frifunnet, men byrådet – som også hadde signert dommen med borgermesteren i Bergen i spissen – sto fast. Stavik peker også på at flere av byrådsmedlemmene som signerte dommen, hadde vært involvert i konflikten med hennes avdøde ektemann femten år tidligere.
Etterpå forsøkte familien å få saken omgjort hos kongen, men uten hell. Stigmaet fulgte barna i generasjoner.
Flere forhold ved rettsprosessen mot Anne Pedersdotter peker i retning av en sak der utfallet i praksis kan ha vært gitt på forhånd. Over 48 personer som vitnet mot henne, men ingen vitnet til hennes fordel. Bevisførselen bygget i stor grad på rykter, gjensidige anklager og forklaringer fra andre som selv var mistenkt for trolldom. Stavik fremhever at det i Danmark var forbudt å bruke vitnemål fra personer som selv var dømt for hekseri, men at man i Norge ikke tok samme hensyn.
I Annes sak ble slike forklaringer likevel lagt til grunn. Summen av dette, samt mangelen på støttende vitner, bruk av indirekte og overnaturlige «bevis», samt de politiske motsetningene i bakgrunnen, gjør at saken i ettertid fremstår som en rettsprosess med betydelig svakhet i troverdigheten, selv om den formelt fulgte datidens rettsregler.
Anne Pedersdotters historie og skjebne fra 1500-tallet forsetter å fascinere folk. Fortellingen, riktignok omskrevet, ble senere til opera, skrevet av Edvard Fliflet Bræin og uroppført i Oslo i 1971. I 2026 ble den også første forestilling i det nye kulturhuset Normoria i Kristiansund. Hele historien startet egentlig med et skuespill som irriterte byrådet i Bergen nok til at de ville brenne noen på bålet for det, til at vi over 400 år senere har en opera om hendelsen.
