Espen Berg Trio spilte på Teateret Vårt i Molde under Moldejazz. Kjennetegnet er melodiøs trio jazz av fineste merke. Det er solid musikalsk håndverk, som man blir servert her. Jeg har hørt dem på plate, og nå fikk jeg sett og hørt dem live.
Espen Berg Trio. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEspen Berg Trio har et utrolig samspill, her smelter instrumentene inn i hverandres linjer med musikk. Sett i sammenheng med Espen Bergs evne til å skap melodiøs jazz, gir dette oss en svært behagelig opplevelse når vi hører dette live. Jeg har hørt dem på plate fra før, og live konseptet gjør dem nesten bedre.
Det er de to første sporene på trioens siste utgivelse «Entropies», «Equilobrium Suite, PT 1» og «Equilobrium Suite, PT 2». En utgivelse som er et fantastisk stykke trio jazz. De går videre med «XVII» fra «Fjære». Her får vi en kul rytme med et melodisk tema i musikken. Melodiene til Espen Berg Trio har et visuelt driv over seg. Melodisk er det, og flygel, bass og trommer er på samme sti eller spor, tydelig og bekvemt.
Vi får «Rue Saint-Michel» med myk bue på bassen, noe som ikke minsker det melodiske sporet trioen har lagt seg gjennomgangene på. Et bevist jazz format, som brukes til å hylle det melodiske i musikken, og ikke omvendt.
Espen Berg Trio erpianisten Espen Berg, trommeslageren Simon Olderskog Albertsen og bassist Bárður Reinert Poulsen. Musikken balanserer i et distinkt spenningsfelt mellom det strengt komponerte og det fullstendig umiddelbare, der ensemblet demonstrerer en teknisk og emosjonell fremføring som fjerner alt behov for unødige transportetapper.
De går rett over i «Nikolai» en hyllest fra Espen Berg til sin sønn. Han ga publikum en grundig redegjørelse for verkets opphav, og fortalte at dette var et musikalsk portrett av hans sønn på elleve som heter Nikolai, som tar mange vendinger. Fremføringen av «Nikolai» reflekterte denne beskrivelsen. Komposisjonen skiftet karakter gjennom uventede modulasjoner og rytmiske brudd, noe som speilet dynamikken i det portretterte subjektet. Dette samtidig som Poulsens stødige bass arbeid og Albertsens nyanserte trommespill holdt kjernen i verket samlet.
Espen Berg åpner med soloparti på flygelet. Et solid soloparti er det han fremfører, og maner på sitt vis flygelet til lydighet. Et slags assosiasjons spill på tangentene. Musikken møter flere landskapsbilder. Det blir rett og slett vakkert fasinerende når bass kommer inn, og flygel og bass følger hver andre. Man hører musikken, og man føler musikken.l
Som konsertens eneste unntak fra det egenkomponerte repertoaret, valgte trioen å inkludere en nytolkning av et historisk poplåt fra en kjent rocke stemme. Valget falt på den britiske artisten Stings kjente komposisjon «Russians». Espen Berg redegjorde for dette repertoarvalget fra scenen og sa at de nå spilte en låt som er den eneste som han ikke hadde skrevet selv, deres egen tolkning av klassikeren av Sting som altså «Russians». Dette synes jeg er et korrekt og høyst tidsriktig verk. Jeg ble kjent med denne på «Entropies».
I trioens arrangement ble låtens opprinnelige, kjølige kalde krigs-estetikk transformert til et komplekst, moderne jazzuttrykk. Ved å dekonstruere den opprinnelige melodilinjen og reharmonisere temaet, maktet ensemblet å bevare verkets iboende alvor, samtidig som de plasserte det sømløst inn i sitt eget karakteristiske lydbilde. Melodien og den melodiske styrken som ligger i trioens ryggrad løftes frem av originalen. En svært følsom og lyttbar tolkning. Alle tre bidrar på en måte som melodi instrument, dette gir en klassiker nytt liv i jazztolkningen til Espen Berg Trio.
Konklusjon
Gjennomføringen av konserten bekreftet Espen Berg Trios posisjon som et av de mest samspilte og formbevisste ensemblene i det nåværende norske jazzlandskapet. Fremføringen på Moldejazz fremsto som en helhetlig og kompromissløs presentasjon av improvisasjonskunst på høyt internasjonalt nivå. Dette kan i grunnen omtales best på romsdalsk:
– Fole bra!
Espen Berg Trio har et utrolig samspill, her smelter instrumentene inn i hverandres linjer med musikk. Sett i sammenheng med Espen Bergs evne til å skap melodiøs jazz, gir dette oss en svært behagelig opplevelse når vi hører dette live. Jeg har hørt dem på plate fra før, og live konseptet gjør dem nesten bedre.
Det er de to første sporene på trioens siste utgivelse «Entropies», «Equilobrium Suite, PT 1» og «Equilobrium Suite, PT 2». En utgivelse som er et fantastisk stykke trio jazz. De går videre med «XVII» fra «Fjære». Her får vi en kul rytme med et melodisk tema i musikken. Melodiene til Espen Berg Trio har et visuelt driv over seg. Melodisk er det, og flygel, bass og trommer er på samme sti eller spor, tydelig og bekvemt.
Vi får «Rue Saint-Michel» med myk bue på bassen, noe som ikke minsker det melodiske sporet trioen har lagt seg gjennomgangene på. Et bevist jazz format, som brukes til å hylle det melodiske i musikken, og ikke omvendt.
Espen Berg Trio erpianisten Espen Berg, trommeslageren Simon Olderskog Albertsen og bassist Bárður Reinert Poulsen. Musikken balanserer i et distinkt spenningsfelt mellom det strengt komponerte og det fullstendig umiddelbare, der ensemblet demonstrerer en teknisk og emosjonell fremføring som fjerner alt behov for unødige transportetapper.
De går rett over i «Nikolai» en hyllest fra Espen Berg til sin sønn. Han ga publikum en grundig redegjørelse for verkets opphav, og fortalte at dette var et musikalsk portrett av hans sønn på elleve som heter Nikolai, som tar mange vendinger. Fremføringen av «Nikolai» reflekterte denne beskrivelsen. Komposisjonen skiftet karakter gjennom uventede modulasjoner og rytmiske brudd, noe som speilet dynamikken i det portretterte subjektet. Dette samtidig som Poulsens stødige bass arbeid og Albertsens nyanserte trommespill holdt kjernen i verket samlet.
Espen Berg åpner med soloparti på flygelet. Et solid soloparti er det han fremfører, og maner på sitt vis flygelet til lydighet. Et slags assosiasjons spill på tangentene. Musikken møter flere landskapsbilder. Det blir rett og slett vakkert fasinerende når bass kommer inn, og flygel og bass følger hver andre. Man hører musikken, og man føler musikken.l
Som konsertens eneste unntak fra det egenkomponerte repertoaret, valgte trioen å inkludere en nytolkning av et historisk poplåt fra en kjent rocke stemme. Valget falt på den britiske artisten Stings kjente komposisjon «Russians». Espen Berg redegjorde for dette repertoarvalget fra scenen og sa at de nå spilte en låt som er den eneste som han ikke hadde skrevet selv, deres egen tolkning av klassikeren av Sting som altså «Russians». Dette synes jeg er et korrekt og høyst tidsriktig verk. Jeg ble kjent med denne på «Entropies».
I trioens arrangement ble låtens opprinnelige, kjølige kalde krigs-estetikk transformert til et komplekst, moderne jazzuttrykk. Ved å dekonstruere den opprinnelige melodilinjen og reharmonisere temaet, maktet ensemblet å bevare verkets iboende alvor, samtidig som de plasserte det sømløst inn i sitt eget karakteristiske lydbilde. Melodien og den melodiske styrken som ligger i trioens ryggrad løftes frem av originalen. En svært følsom og lyttbar tolkning. Alle tre bidrar på en måte som melodi instrument, dette gir en klassiker nytt liv i jazztolkningen til Espen Berg Trio.
Konklusjon
Gjennomføringen av konserten bekreftet Espen Berg Trios posisjon som et av de mest samspilte og formbevisste ensemblene i det nåværende norske jazzlandskapet. Fremføringen på Moldejazz fremsto som en helhetlig og kompromissløs presentasjon av improvisasjonskunst på høyt internasjonalt nivå. Dette kan i grunnen omtales best på romsdalsk:
– Fole bra!
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
