Panelsamtalen «Underground Histories – Bodies in Motion» tar utgangspunkt i Kristiansunds ødeleggelse under andre verdenskrig, men utvikler seg raskt til en undersøkelse av hvordan historie ikke bare lagres i arkiver, men i mennesker. Samtalen samler Eigunn Stav Sætre, direktør ved Nordmørsmusea, Tendai Makurumbandi, kunstnerisk leder, og danseren Nora Svendsgaard fra Jo Strømgren Kompani, og beveger seg i skjæringspunktet mellom museum, scenekunst og kroppslig erfaring.

Det overordnede spørsmålet i samtalen er ikke hva historie er, men hvor den finnes.

Historien sitter i kroppen

Innledningsvis blir Eigunn Stav Sætre bedt om å beskrive hva hun forbinder med historie. Hun svarer uten å gå veien om begreper eller fagterminologi.

– Jeg føler det inni beinet, sier Sætre.

Utsagnet etablerer et premiss for resten av samtalen: historie forstås som noe fysisk, noe som setter seg i kroppen og virker over tid. Dette perspektivet forankres i den lokale erfaringen fra krigen.

– Hele vår kulturarv gikk opp i flammer under andre verdenskrig. Det gjør noe fundamentalt med folk å oppleve det store tapet av bygninger og gjenstander, sier Sætre.

Tapet beskrives ikke som avsluttet, men som en tilstand som fortsatt preger hvordan mennesker forholder seg til både fortid og samtid.

Kjelleren som rom og erfaring

Samtalen vender tilbake til ett konkret sted: kjelleren. Under krigen var den et rom for beskyttelse, men også for frykt og usikkerhet. Tendai Makurumbandi løfter frem kjelleren som et utgangspunkt for refleksjon, mens Sætre presiserer ambivalensen:

– Kjelleren er både trygghet og utrygghet.

Dette dobbelte perspektivet blir stående som et bilde på hvordan ekstreme situasjoner setter spor. Kjelleren er ikke bare et fysisk rom, men et mentalt og kroppslig avtrykk som påvirker hvordan mennesker beveger seg og reagerer.

Når språket ikke strekker til

I møtet mellom historie og scenekunst blir kroppen et sentralt uttrykksmiddel. Svendsgaard fra Jo Strømgren Kompani beskriver arbeidet med å gå inn i en rolle:

– For å drive skuespill må man sette seg inn i karakteren.

Dette innebærer ikke bare en intellektuell forståelse, men en fysisk innlevelse. Kroppen må erfare situasjonen for å kunne uttrykke den. I samtalen knyttes dette til erfaringer som ikke lar seg formulere fullt ut.

Makurumbandi peker på dette som en grunnleggende funksjon ved dans:

– Når språket ikke strekker til, må kroppen ta over.

Dermed fremstår bevegelse som et nødvendig supplement til historiefortelling, særlig når det gjelder erfaringer av frykt, innesperring og overlevelse.

Museet som fortolkning, ikke fasit

Samtidig utfordres forestillingen om museet som en nøytral institusjon. Sætre er tydelig på at utstillingsarbeid innebærer valg og tolkning.

– Ingenting i et museum er objektivt. Det er subjektivt.

Dette gjelder både hva som vises, og hvordan det vises. Museet arbeider i dag annerledes enn tidligere, med større vekt på hvordan publikum møter historien.

Denne endringen innebærer blant annet en bevissthet rundt hvilke historier som ikke er representert og viser til gjenstander og erfaringer som ikke er registrert i offentlige arkiver.

– Vi må vite mer om hva som skjedde i samfunnet rundt oss.

Museet blir dermed ikke bare et sted for bevaring, men for kontinuerlig undersøkelse.

Søken som metode

Et gjennomgående tema i samtalen er søken som arbeidsform. Makurumbandi formulerer det som et spørsmål:

– Hva om museet greier å samle alt?

Sætre avviser premisset:

– Det er ikke mulig. Det vil alltid utvikle seg og endre seg.

Dette samsvarer med beskrivelsen av arbeidet i scenekunst. Svendsgaard forteller om prosessen med Jo Strømgren:

– Han (Strømgren, red. anm.) kommer ofte med en liten miniatyr av scenografien.

Videre beskriver hun en arbeidsform uten fastlagt resultat:

– Vi jobber scene for scene og finner ut av alt underveis.

Koreografen holder tilbake informasjon og gir oppgaver fremfor ferdige løsninger.

– Vi bare lever det.

Denne metoden gjør at de tenker at verket utvikler seg i prosessen, på samme måte som museets forståelse av historie.

Mellomrommet som praksis

I både dans og museumsarbeid løftes betydningen av det som mangler. Makurumbandi beskriver disse rommene som nødvendige.

– Når du finner noe, er det fortsatt noe som mangler.

Dette «mellomrommet» blir et sted for videre arbeid. Svendsgaard konkretiserer hvordan det virker i praksis:

– Det er som et ubesvart spørsmål.

Hun viser til hvordan fravær kan være det som fester seg sterkest.

– Hvis det mangler én diamant i en utstilling, er det den du tenker på når du går hjem.

Makurumbandi understreker samtidig at disse rommene ikke er tomme i egentlig forstand:

– De er allerede ladet med historie.

Oppgaven blir å gjøre dem tilgjengelige for nye tolkninger.

Mennesket som bærer av kulturarv

I diskusjonen om tap og bevaring løfter Sætre frem et avgjørende poeng:

– Vi mistet ikke menneskene.

Selv om materielle verdier gikk tapt under krigen, ble kunnskap og praksiser videreført gjennom mennesker.

– Vi har fortsatt folk som kan bære tradisjonene videre.

Nettopp den handlingsborne kunnskapen knytter museets arbeid til levende praksiser som håndverk og dans. Kulturarv forstås ikke som statisk, men som noe som kontinuerlig overføres og endres.

Publikum som medskapere

Samtalen understreker også usikkerheten i møtet med publikum. Sætre peker på at mottakelsen aldri kan kontrolleres.

– Du vet ikke hva folk har med seg av forventninger. Du vet ikke hva som trigger dem.

Dette gjelder både utstillinger og forestillinger. Publikum bringer sine egne erfaringer inn i møtet med kunsten, og er dermed med på å forme betydningen.

– Det er risikoen ved å jobbe med mennesker.

Denne risikoen fremheves som en forutsetning for relevans, ikke som et problem. Museet må være relevant for de som skal bruke det og av både dem som kan mye historie og for de som ikke kjenner særlig til noe historie, men er nysgjerrig på å utforske den.

Motstand mot det ferdige

Mot slutten av samtalen trekkes det en kontrast til teknologiske systemer. Makurumbandi peker på forskjellen mellom det faste og det foranderlige.

– Kunstig intelligens er veldig fast. Mennesket er i utvikling.

Han knytter dette til behovet for åpne prosesser og rom for tolkning. Ferdige løsninger gir lite rom for deltakelse.

– Hvis alt er ferdig, blir det bare copy-paste.

Rommet blir til i møte med mennesker

In2iT- Festivalen som samtalen inngår i, beskrives som et eksempel på hvordan rom aktiveres gjennom mennesker.

– Hvis det ikke er folk i bygget, blir det en bunker, sier Makurumbandi.

Bevegelse, samtale og tilstedeværelse gjør rommet til noe mer enn en struktur.

Mot slutten refererer Sætre til et utsagn fra Makurumbandi som oppsummerer samtalens etiske dimensjon:

– Når du møter et menneske, la det gå varmere videre enn da du møtte det.

I både kunst og museumsarbeid handler det om hvordan møter mellom mennesker, historier og uttrykk setter spor og videreføres.

‍