I et intimt og energisk miljø i symfonisalen på Normoria presenterte Trio no Treble en spennende konsert som kombinerte tradisjonsmusikk med moderne uttrykk. Trioen som består av Ivan Penjin på bratsj, Jostein Bolås Brødreskift på kontrabass og Eivind Rossbach Heier på cello. De utforsket sammen med Marit Løfaldli og Ronny Kjøsen, flere retninger av musikkens historiske røtter.
Fra venstre: Ronny Kjøsen, Marit Løfaldli, Ivan Penjin, Jostein Bolås Brødreskrift og Eivind Rossbach Heier. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten startet med en engasjerende diskusjon om tradisjonsmusikk, hvor medlemmene delte innsikter om bulgarske danseformer og referanser fra musikkstudier. Ronny Kjøsen, en av musikerne, nevnte betydningen av «grøt marsj» fra noe som la et solid grunnlag for konserten.
Navnet Trio no Treble, som betyr tre uten diskant, ble forklart som en refleksjon av trioens fokus på mørke toner og bassinstrumenter. Dette ble tydelig gjennom deres musikk, hvor de skapte et rikt lydbilde sammen med folkemusikkens tradisjoner. Trekkspill sammen med bratsj, cello og kontrabass lager et mektig bilde sammen.
Første stykke var «Brura mi». Her kunne man få refleksjoner om en vise, der man kan føle en lite snekke eller trebåt. Arrangementet gir et maritimt uttrykk. Den begynner lunt med trekkspill og pizzicato. Før strykerne fargelegger mer og mer av låten. Derfra gikk vi over til en Bulgarsk folkedans, en litt slavisk nedstemt melodi. Den får mer dramatiske som tiltar og øker intensiviteten i stykket. Dette er en dans, og det svinger.
Denne er veldig beskrivende, man opplever en behersket marsj til å begynne med. Grøtmarsjen er heldigvis roligere enn den Bulgarske dansen. Rent metaforisk er det veldig bra, for da slipper man å søle ut grøten. Når det er sagt, så kan man også fint danse til denne. Danse kan man også til neste reinlender, Spillemann Ronny Kjøsen introduserer denne som en reinlender av Schubert. Kjølsen presiserer at det ikke er sikkert at det er Franz vi snakker om. Det spiller ingen rolle, stykket svinger godt.
Det klassiske høydepunktet var fremføringen av Schuberts «Erlkönig» hvor musikken dramatisk skildret farens desperate kamp for å redde sin døende sønn. I forhold til forrige stykke er dette definitivt Franz. Den vedvarende trioen representerte hestens galopp, og skapte en intens atmosfære som fanger lytteren. Dette ble introdusert som: – oversatt til alve kongen, er basert på Goethes dikt om en far som rir med sin dødssyke sønn gjennom en stormfull natt. En dramatisk start, som blir avløst av dramatisk spill.
Man kan her formelig føle en fars desperasjon der han gjennom stykket rir gjennom tett skog for å redde sin sønn
Trioen for anledningen kvartet og tidvis kvintett: En gallopp som er en fremhevet tradisjonell springdans. Her kan man se de dansende. En melodi som er skrevet av K. E. Kleive, organist fra Kristiansund.
Marit Løfaldli, som også deltok i konserten, kom med på sang. Det at musikken også fikk et vokalt uttrykk var flott med folkemusikk og klar og tydelig diksjon. Sangen er en folketone fra Grip med salme preg. «Akk mon min vei til Kanaan». Rolige og andektige toner fyller symfonisalen på Normoria. Hun tar etter denne sangen frem sin lyre. Nå får vi salmen «Hvad er det godt at lande». Vi kan kalle det en søt, andektig melankolsk følelse i tekst og melodi. For å si det enkelt, en vakker salme.
Diskusjonen om den norske krank-lyren, et av Norges eldste instrumenter fra 1300 tallet, var et annet høydepunkt. Det ble også nevnt at et kommende album ville inkludere dette instrumentet, og det skaper forhåpninger. Vi ble tatt med til Røros med sine unike danseformer, og spesielt Pols. Pols er noe av det gjeveste man kunne danse i følge Kjøsen. Her får vi også stifte bekjentskap med enraderen. Et instrument som opprinnelig ble skapt til å stemme orgel. Det er her Kjølsen omtaler ensemblet som en enrader og mange års utdanning. Fra Røros kommer altså en rytmisk pols. Denne kan beskrives som at strykerne dannet en støvsky i bakgrunnen. Det var enraderen som regjerte stykket, med ledende hovedrolle.
En spesiell låt var viet til Eystein Estenstad, en kulturinteressert bussjåfør som var kjent for sitt engasjement i lokalsamfunnet oppe i Hølonda. Ronny Kjølsen kommer derfra. Dette er et sogn i Trøndelag, og tidligere kommune. På linje med kommuner som Grip forsvant de inn i historien ved den store kommune reformen på begynnelsen av 1960 tallet. Kjølsen fremhevet bussjåførens betydning gjennom musikk og anekdoter, som tilførte en personlig dimensjon til konserten. Kjølsen viste også til at Hølonda har mer kjente folk som verdens mest kjente stavknekker Oddvar Brå. Selv har jeg far fra Rennebu, og har mange barndomsminner fra fjellbygda Innset i Trøndelag. Man ser for seg mange i denne låten. Der de går mellom hersjer på smale grusveier. Mennesker og ansikter som ikke er blant oss mer.
Vi får oppleve 5/4 takt, noe som blir beskrevet som for spesielt interesserte, noe som ytterligere viste teknisk dyktighet. Vi får en polonese som drar til i tilnærmet løpefart, og vi får Romani vals med «Ala Konstantin», og vi får «La humla suse» med tittelsporet på albumet som ble lansert 24. april av Trioen og Ronny Kjølsen.
Helt til slutt fikk vi et ekstranummer hentet fra «Czardasfyrstinnen». Som en avslutning av en flott konsert, dette er musikk fremføring av høy klasse.
Trio no Treble leverte en konsert som var både informativ og følelsesladet, med en dyp respekt for tradisjonsmusikkens historie og betydning. Vi fikk også en del informasjon underveis som fylte også den musikk antropologiske tanken hos noen av oss. Musikalsk ga deres evne til å kombinere historiske referanser med moderne uttrykk en berikende opplevelse for de som var tilstede. En konsert der alle instrumenter er sterkt bærende elementer i en profesjonell forestilling. De er alle med og bærer stykkene og veksler mellom å lede musikken fremover og progresjonen i musikken er det som tross alt gjør den ekte og levende. Noe vi trygt kan si var tilfellet her.
Konserten startet med en engasjerende diskusjon om tradisjonsmusikk, hvor medlemmene delte innsikter om bulgarske danseformer og referanser fra musikkstudier. Ronny Kjøsen, en av musikerne, nevnte betydningen av «grøt marsj» fra noe som la et solid grunnlag for konserten.
Navnet Trio no Treble, som betyr tre uten diskant, ble forklart som en refleksjon av trioens fokus på mørke toner og bassinstrumenter. Dette ble tydelig gjennom deres musikk, hvor de skapte et rikt lydbilde sammen med folkemusikkens tradisjoner. Trekkspill sammen med bratsj, cello og kontrabass lager et mektig bilde sammen.
Første stykke var «Brura mi». Her kunne man få refleksjoner om en vise, der man kan føle en lite snekke eller trebåt. Arrangementet gir et maritimt uttrykk. Den begynner lunt med trekkspill og pizzicato. Før strykerne fargelegger mer og mer av låten. Derfra gikk vi over til en Bulgarsk folkedans, en litt slavisk nedstemt melodi. Den får mer dramatiske som tiltar og øker intensiviteten i stykket. Dette er en dans, og det svinger.
Denne er veldig beskrivende, man opplever en behersket marsj til å begynne med. Grøtmarsjen er heldigvis roligere enn den Bulgarske dansen. Rent metaforisk er det veldig bra, for da slipper man å søle ut grøten. Når det er sagt, så kan man også fint danse til denne. Danse kan man også til neste reinlender, Spillemann Ronny Kjøsen introduserer denne som en reinlender av Schubert. Kjølsen presiserer at det ikke er sikkert at det er Franz vi snakker om. Det spiller ingen rolle, stykket svinger godt.
Det klassiske høydepunktet var fremføringen av Schuberts «Erlkönig» hvor musikken dramatisk skildret farens desperate kamp for å redde sin døende sønn. I forhold til forrige stykke er dette definitivt Franz. Den vedvarende trioen representerte hestens galopp, og skapte en intens atmosfære som fanger lytteren. Dette ble introdusert som: – oversatt til alve kongen, er basert på Goethes dikt om en far som rir med sin dødssyke sønn gjennom en stormfull natt. En dramatisk start, som blir avløst av dramatisk spill.
Man kan her formelig føle en fars desperasjon der han gjennom stykket rir gjennom tett skog for å redde sin sønn
Trioen for anledningen kvartet og tidvis kvintett: En gallopp som er en fremhevet tradisjonell springdans. Her kan man se de dansende. En melodi som er skrevet av K. E. Kleive, organist fra Kristiansund.
Marit Løfaldli, som også deltok i konserten, kom med på sang. Det at musikken også fikk et vokalt uttrykk var flott med folkemusikk og klar og tydelig diksjon. Sangen er en folketone fra Grip med salme preg. «Akk mon min vei til Kanaan». Rolige og andektige toner fyller symfonisalen på Normoria. Hun tar etter denne sangen frem sin lyre. Nå får vi salmen «Hvad er det godt at lande». Vi kan kalle det en søt, andektig melankolsk følelse i tekst og melodi. For å si det enkelt, en vakker salme.
Diskusjonen om den norske krank-lyren, et av Norges eldste instrumenter fra 1300 tallet, var et annet høydepunkt. Det ble også nevnt at et kommende album ville inkludere dette instrumentet, og det skaper forhåpninger. Vi ble tatt med til Røros med sine unike danseformer, og spesielt Pols. Pols er noe av det gjeveste man kunne danse i følge Kjøsen. Her får vi også stifte bekjentskap med enraderen. Et instrument som opprinnelig ble skapt til å stemme orgel. Det er her Kjølsen omtaler ensemblet som en enrader og mange års utdanning. Fra Røros kommer altså en rytmisk pols. Denne kan beskrives som at strykerne dannet en støvsky i bakgrunnen. Det var enraderen som regjerte stykket, med ledende hovedrolle.
En spesiell låt var viet til Eystein Estenstad, en kulturinteressert bussjåfør som var kjent for sitt engasjement i lokalsamfunnet oppe i Hølonda. Ronny Kjølsen kommer derfra. Dette er et sogn i Trøndelag, og tidligere kommune. På linje med kommuner som Grip forsvant de inn i historien ved den store kommune reformen på begynnelsen av 1960 tallet. Kjølsen fremhevet bussjåførens betydning gjennom musikk og anekdoter, som tilførte en personlig dimensjon til konserten. Kjølsen viste også til at Hølonda har mer kjente folk som verdens mest kjente stavknekker Oddvar Brå. Selv har jeg far fra Rennebu, og har mange barndomsminner fra fjellbygda Innset i Trøndelag. Man ser for seg mange i denne låten. Der de går mellom hersjer på smale grusveier. Mennesker og ansikter som ikke er blant oss mer.
Vi får oppleve 5/4 takt, noe som blir beskrevet som for spesielt interesserte, noe som ytterligere viste teknisk dyktighet. Vi får en polonese som drar til i tilnærmet løpefart, og vi får Romani vals med «Ala Konstantin», og vi får «La humla suse» med tittelsporet på albumet som ble lansert 24. april av Trioen og Ronny Kjølsen.
Helt til slutt fikk vi et ekstranummer hentet fra «Czardasfyrstinnen». Som en avslutning av en flott konsert, dette er musikk fremføring av høy klasse.
Trio no Treble leverte en konsert som var både informativ og følelsesladet, med en dyp respekt for tradisjonsmusikkens historie og betydning. Vi fikk også en del informasjon underveis som fylte også den musikk antropologiske tanken hos noen av oss. Musikalsk ga deres evne til å kombinere historiske referanser med moderne uttrykk en berikende opplevelse for de som var tilstede. En konsert der alle instrumenter er sterkt bærende elementer i en profesjonell forestilling. De er alle med og bærer stykkene og veksler mellom å lede musikken fremover og progresjonen i musikken er det som tross alt gjør den ekte og levende. Noe vi trygt kan si var tilfellet her.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
