Jasmina Zivic og Kristina Socanski viste i Frei kirke hvor mangfoldig norsk samtidsmusikk kan være. Med fløyte og klaver, tydelige melodiske linjer og et variert klangbilde fikk publikum høre musikk som spente fra det nære og lyriske til det raske og lekne. Her var det først og fremst musikken og samspillet som fikk tale.
.jpg)
Kristina Socanski og Jasmina Zivic på henholdsvis flygel og tverrfløyte fra konserten i Frei kirke søndag 13. september Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFløyten er et uttrykksfullt instrument, men også et avslørende et. Pust, ansats, intonasjon og frasering, her minste detalj høres godt. Særlig gjelder dette i en besetning med bare fløyte og klaver. I musikken fløytistinne Jasmina Zivic og pianistinne Kristina Socanski presenterte i Frei kirke, fikk derfor hver tone betydning.
Slik musikk kan ikke spilles uten innlevelse. Det gjelder selvsagt det meste av musikk, men her blir det ekstra tydelig. De melodiske linjene må få retning og frasene må henge sammen. Like viktig er det at de to musikerne lytter til hverandre.
Det gjorde Zivic og Socanski så absolutt.
Programmet tok utgangspunkt i albumet From Our Time, som ble utgitt våren 2025 og spilt inn i Frei kirke. Nå ble musikken fremført live på samme sted for første gang.
Zivic beskrev det som å komme hjem. Hun og Socanski kjente rommet fra innspillingen, men denne gangen satt publikum der og musikken måtte skapes på nytt.
Ute var det er skiftende vær, med regn noe tidligere på dagen, og et skiftene sol- og skyggespill som også satte sitt vakre visuelle preg på konserten.
Det ga konserten en fin sammenheng. Kirkerommet kledde også besetningen. Fløytens tone fikk plass, samtidig som klaveret beholdt både fylde og tydelighet. Det fungerte godt i de stilleste partiene, men også når musikken krevde mer kraft.
.jpg)
Det er mye klanglig variasjon å hente ut av fløyte og klaver, og konserten utnyttet dette godt. Musikken kunne være lett og gjennomsiktig, men også kraftfull. Rolige, lyriske forløp ble avløst av raske partier med tydelig rytmisk energi.
Programmet vekslet dessuten mellom solostykker og kammermusikk. Det var et bevisst valg, fortalte Zivic etter konserten.
– Jeg synes det er fint med litt variasjon mellom solo- og kammermusikkstykker, som vi også har med på platen. Det er en tanke bak det at man skal få oppleve noe som er intimt og veldig nært, kontra det som er litt stort og kanskje raskere.
Denne vekslingen gjorde godt for konserten. De forskjellige komposisjonene fikk beholde sitt særpreg, og fløyten skiftet karakter underveis. I de rolige delene kunne små forandringer i ansats og dynamikk være nok til å endre uttrykket. Når tempoet økte, fikk Zivic vist instrumentets smidighet og presisjon.
Socanskis klaverspill var en like viktig del av helheten. Klaveret hadde ikke bare en støttende funksjon, men gikk inn i det musikalske materialet, svarte fløyten og drev musikken fremover. Balansen mellom de to instrumentene var god, også når uttrykket ble større.
Konserten reiste også et spørsmål som fortsatt følger mye ny kunstmusikk: Hva legger vi egentlig i ordet samtidsmusikk?
For noen forbindes begrepet fremdeles med atonalitet, eksperimentelle spilleteknikker og musikk som kan være krevende å nærme seg. Det var ikke det som kjennetegnet hoveddelen av programmet i Frei kirke. Her sto melodien sterkt, noe som passet godt til festspillenes tema i år. Mye av musikken i konserten hadde et tydelig tonalt uttrykk.
Zivic mener det er for lett å sette samtidsmusikken i én bås.
– Samtidsmusikk trenger ikke å være synonymt med eksperimentell eller vanskelig tilgjengelig musikk. Det må ikke nødvendigvis være det. Det kan også være sånn som dere hørte i dag, noe som er tonalt, noe som er tilgjengelig for et bredere publikum.
Hun peker på at betegnelsen samtidsmusikk i utgangspunktet sier noe om når musikken er skrevet, ikke hvordan den nødvendigvis skal låte. Slik sett er den både sjangerløs og definerbar primert av at den skapes i vår samtid de siste 30 årene.
– Egentlig betyr det jo bare at det er musikk som er skrevet i vår tid, men det er mange som blir litt skremt, fordi mange forbinder det med noe veldig eksperimentelt.
Det betyr ikke at Zivic tar avstand fra mer eksperimentelle uttrykk. Tvert imot er hun opptatt av hva fløyten kan brukes til.
– Jeg synes det er veldig spennende å høre helt ulike klanger, eller nye klanger som bruker instrumentet på forskjellige måter. Men det er én side av det, og så har vi også det melodiske. Selv det vi spilte her i dag består av mange lag, og det er mange måter å oppleve det på. Det er det vi synes er så spennende.
Programmet underbygget det hun sier. Musikken var forskjellig, men melodien hadde en fremtredende plass gjennom store deler av konserten. Som på flere av de andre konsertene i festspillene fikk vi oppleve ulike klanger, hastigheter og forskjellige måter å bruke instrumentene på. Dette kan gjøre et kjent stykke man har hørt uttallige ganger før til en ny og spennende opplevelse.
Melodi var også tema i selve presentasjonen av konserten. Da handlet det ikke bare om en vakker musikalsk idé, men om å få tilsendt en melodi, sende den videre, lytte til den andre og sammen skaper duetten et samspill og arrangement.
Det er en treffende beskrivelse av samspillet mellom Zivic og Socanski.
Zivic lot melodiene få tid og retning, mens Socanski svarte fra klaveret og tok del i utviklingen av materialet. De to musikerne kjente hverandre fra studietiden i Stavanger, og det var lett å høre at de var fortrolige med hverandres spill.
Samspillet virket uanstrengt uten å bli løst. De lyttet, ventet og svarte når musikken krevde det.
Programmet samlet verk av flere norske komponister, blant dem Morten Gaathaug, Hans Magne Græsvold, Gisle Kverndokk, Konrad Mikal Øhrn og ikke minst Ørnulf Michelsen.
Det ga konserten bredde. Noe av musikken hadde tydelige forbindelser til folkemusikken, mens andre verk lå nærmere andre deler av den klassiske og samtidige tradisjonen.
Zivic åpnet alene med verket Når våre navn blir ordlause. Hun forklarte at hun syntes det passet som begynnelse, med et verk der fløyten kunne få snakke for seg selv før konserten gikk videre. Det var en god åpning.
Med solofløyten ble oppmerksomheten rettet mot instrumentets egen klang, pusten og stillheten mellom tonene. Da klaveret senere kom til, åpnet klangbildet seg og konserten fikk en annen karakter.
At musikk er melodisk og umiddelbart tilgjengelig for publikum, sier lite om hvor krevende den er å fremføre. Tydelige melodiske linjer kan snarere gjøre unøyaktigheter svært hørbare.
Det kom særlig frem i Ørnulf Michelsens Sonatine.
En sonatine forbindes gjerne med en mindre sonate, og ofte også med musikk som ikke er blant det mest teknisk krevende repertoaret. Slik er det ikke her.
Michelsen sa det selv under konserten:
– Når vi snakker om sonatiner, har vi ofte sagt at de er veldig enkle å spille. Det er ikke tilfellet med denne. Denne krever sitt.
Det gjorde den åpenbart. Her måtte Zivic og Socanski håndtere raske bevegelser og skiftende karakterer uten å miste linjen i musikken. De tekniske kravene var hørbare, men ble aldri selve attraksjonen. Musikken beholdt fremdriften.
Ørnulf Michelsens Sonatine hadde en spesiell plass i programmet. Det var dette verket som satte hele From Our Time-prosjektet i gang.
Zivic fortalte at hun fikk sonatinen tilsendt av Michelsen på e-post. Etter å ha arbeidet med stykket bestemte hun seg for at hun ønsket å spille det inn. Derfra vokste tanken om en hel plate frem, og hun begynte å finne musikk som kunne passe sammen med sonatinen. Socanski ble med i prosjektet.
Senere ble verket dedikert til Zivic.
– Det er denne sonatinen som har gitt oss ideen til å lage CD-en i det hele tatt. Senere i løpet av prosessen har den blitt dedikert til meg, så den har en veldig stor og spesiell betydning for meg, fortalte Zivic.
Michelsen var selv til stede i Frei kirke og fortalte hva det betydde å høre musikken fremført av duoen.
– Det viktigste for meg å si er egentlig at jeg er veldig stolt og takknemlig for at Jasmina og Kristina har spilt musikken og spilt den på plate. Det er fantastisk.
For Michelsen har det også vært viktig at musikken skal kommunisere med dem som sitter i salen.
– Jeg prøver å skrive musikk som skal være gøy for tilhørerne å lytte til, og det har også vært intensjonen med denne sonatinen.
Det merket man særlig i sonatinens siste sats. Her økte tempoet og energien, og musikken fikk en nesten karusellaktig karakter.
Zivic hadde brukt et enda mer konkret bilde da hun hørte satsen første gang.
– Da jeg hørte det første gang, sa jeg til ham: Den siste satsen er som sirkus. Det må vi ha.
Det er en god beskrivelse. Satsen har noe lekent og rastløst over seg, samtidig som den krever presisjon fra begge utøverne.
Det var også tydelig at Zivic og Socanski moret seg med musikken. Energien mellom dem smittet over på fremføringen, uten at kontrollen forsvant. Den siste satsen ble derfor et av konsertens høydepunkter.
Konserten i Frei kirke hadde sin styrke i klangbildet og samspillet. Verkene var forskjellige nok til at programmet hele tiden beveget seg videre, mens Zivic og Socanski holdt det sammen gjennom et presist og lyttende samspill. De heldige som var publikum denne dagen gikk med en flott opplevelse rikere.
Innlevelsen lå ikke i store fakter. Den lå i fraseringen, dynamikken og i hvordan de to musikerne svarte hverandre. Det passet denne musikken godt.
From Our Time gir selvsagt ikke ett svar på hvordan norsk samtidsmusikk låter. Som nevnt definerer samtidsmusikken heller at musikken er skrevet i vår samtid snarere enn at den skal ha et spesisfikt uttrykk. Programmet rommer flere komponister og forskjellige uttrykk, men med melodien som en tydelig fellesnevner i mye av materialet.At konserten endte med Michelsens Sonatine, var naturlig.
Det var dette verket som satte plateprosjektet i gang. Nå ble det også avslutningen da musikken fra From Our Time for første gang ble fremført live i kirken der albumet ble spilt inn.
From Our Time får sin varmeste anbefaling fra Applausen. Neste gang den blir satt opp i et område nær deg må du ikke være i tvil. Er du glad i musikk må du få med deg denne opplevelsen.
Fløyten er et uttrykksfullt instrument, men også et avslørende et. Pust, ansats, intonasjon og frasering, her minste detalj høres godt. Særlig gjelder dette i en besetning med bare fløyte og klaver. I musikken fløytistinne Jasmina Zivic og pianistinne Kristina Socanski presenterte i Frei kirke, fikk derfor hver tone betydning.
Slik musikk kan ikke spilles uten innlevelse. Det gjelder selvsagt det meste av musikk, men her blir det ekstra tydelig. De melodiske linjene må få retning og frasene må henge sammen. Like viktig er det at de to musikerne lytter til hverandre.
Det gjorde Zivic og Socanski så absolutt.
Programmet tok utgangspunkt i albumet From Our Time, som ble utgitt våren 2025 og spilt inn i Frei kirke. Nå ble musikken fremført live på samme sted for første gang.
Zivic beskrev det som å komme hjem. Hun og Socanski kjente rommet fra innspillingen, men denne gangen satt publikum der og musikken måtte skapes på nytt.
Ute var det er skiftende vær, med regn noe tidligere på dagen, og et skiftene sol- og skyggespill som også satte sitt vakre visuelle preg på konserten.
Det ga konserten en fin sammenheng. Kirkerommet kledde også besetningen. Fløytens tone fikk plass, samtidig som klaveret beholdt både fylde og tydelighet. Det fungerte godt i de stilleste partiene, men også når musikken krevde mer kraft.
Det er mye klanglig variasjon å hente ut av fløyte og klaver, og konserten utnyttet dette godt. Musikken kunne være lett og gjennomsiktig, men også kraftfull. Rolige, lyriske forløp ble avløst av raske partier med tydelig rytmisk energi.
Programmet vekslet dessuten mellom solostykker og kammermusikk. Det var et bevisst valg, fortalte Zivic etter konserten.
– Jeg synes det er fint med litt variasjon mellom solo- og kammermusikkstykker, som vi også har med på platen. Det er en tanke bak det at man skal få oppleve noe som er intimt og veldig nært, kontra det som er litt stort og kanskje raskere.
Denne vekslingen gjorde godt for konserten. De forskjellige komposisjonene fikk beholde sitt særpreg, og fløyten skiftet karakter underveis. I de rolige delene kunne små forandringer i ansats og dynamikk være nok til å endre uttrykket. Når tempoet økte, fikk Zivic vist instrumentets smidighet og presisjon.
Socanskis klaverspill var en like viktig del av helheten. Klaveret hadde ikke bare en støttende funksjon, men gikk inn i det musikalske materialet, svarte fløyten og drev musikken fremover. Balansen mellom de to instrumentene var god, også når uttrykket ble større.
Konserten reiste også et spørsmål som fortsatt følger mye ny kunstmusikk: Hva legger vi egentlig i ordet samtidsmusikk?
For noen forbindes begrepet fremdeles med atonalitet, eksperimentelle spilleteknikker og musikk som kan være krevende å nærme seg. Det var ikke det som kjennetegnet hoveddelen av programmet i Frei kirke. Her sto melodien sterkt, noe som passet godt til festspillenes tema i år. Mye av musikken i konserten hadde et tydelig tonalt uttrykk.
Zivic mener det er for lett å sette samtidsmusikken i én bås.
– Samtidsmusikk trenger ikke å være synonymt med eksperimentell eller vanskelig tilgjengelig musikk. Det må ikke nødvendigvis være det. Det kan også være sånn som dere hørte i dag, noe som er tonalt, noe som er tilgjengelig for et bredere publikum.
Hun peker på at betegnelsen samtidsmusikk i utgangspunktet sier noe om når musikken er skrevet, ikke hvordan den nødvendigvis skal låte. Slik sett er den både sjangerløs og definerbar primert av at den skapes i vår samtid de siste 30 årene.
– Egentlig betyr det jo bare at det er musikk som er skrevet i vår tid, men det er mange som blir litt skremt, fordi mange forbinder det med noe veldig eksperimentelt.
Det betyr ikke at Zivic tar avstand fra mer eksperimentelle uttrykk. Tvert imot er hun opptatt av hva fløyten kan brukes til.
– Jeg synes det er veldig spennende å høre helt ulike klanger, eller nye klanger som bruker instrumentet på forskjellige måter. Men det er én side av det, og så har vi også det melodiske. Selv det vi spilte her i dag består av mange lag, og det er mange måter å oppleve det på. Det er det vi synes er så spennende.
Programmet underbygget det hun sier. Musikken var forskjellig, men melodien hadde en fremtredende plass gjennom store deler av konserten. Som på flere av de andre konsertene i festspillene fikk vi oppleve ulike klanger, hastigheter og forskjellige måter å bruke instrumentene på. Dette kan gjøre et kjent stykke man har hørt uttallige ganger før til en ny og spennende opplevelse.
Melodi var også tema i selve presentasjonen av konserten. Da handlet det ikke bare om en vakker musikalsk idé, men om å få tilsendt en melodi, sende den videre, lytte til den andre og sammen skaper duetten et samspill og arrangement.
Det er en treffende beskrivelse av samspillet mellom Zivic og Socanski.
Zivic lot melodiene få tid og retning, mens Socanski svarte fra klaveret og tok del i utviklingen av materialet. De to musikerne kjente hverandre fra studietiden i Stavanger, og det var lett å høre at de var fortrolige med hverandres spill.
Samspillet virket uanstrengt uten å bli løst. De lyttet, ventet og svarte når musikken krevde det.
Programmet samlet verk av flere norske komponister, blant dem Morten Gaathaug, Hans Magne Græsvold, Gisle Kverndokk, Konrad Mikal Øhrn og ikke minst Ørnulf Michelsen.
Det ga konserten bredde. Noe av musikken hadde tydelige forbindelser til folkemusikken, mens andre verk lå nærmere andre deler av den klassiske og samtidige tradisjonen.
Zivic åpnet alene med verket Når våre navn blir ordlause. Hun forklarte at hun syntes det passet som begynnelse, med et verk der fløyten kunne få snakke for seg selv før konserten gikk videre. Det var en god åpning.
Med solofløyten ble oppmerksomheten rettet mot instrumentets egen klang, pusten og stillheten mellom tonene. Da klaveret senere kom til, åpnet klangbildet seg og konserten fikk en annen karakter.
At musikk er melodisk og umiddelbart tilgjengelig for publikum, sier lite om hvor krevende den er å fremføre. Tydelige melodiske linjer kan snarere gjøre unøyaktigheter svært hørbare.
Det kom særlig frem i Ørnulf Michelsens Sonatine.
En sonatine forbindes gjerne med en mindre sonate, og ofte også med musikk som ikke er blant det mest teknisk krevende repertoaret. Slik er det ikke her.
Michelsen sa det selv under konserten:
– Når vi snakker om sonatiner, har vi ofte sagt at de er veldig enkle å spille. Det er ikke tilfellet med denne. Denne krever sitt.
Det gjorde den åpenbart. Her måtte Zivic og Socanski håndtere raske bevegelser og skiftende karakterer uten å miste linjen i musikken. De tekniske kravene var hørbare, men ble aldri selve attraksjonen. Musikken beholdt fremdriften.
Ørnulf Michelsens Sonatine hadde en spesiell plass i programmet. Det var dette verket som satte hele From Our Time-prosjektet i gang.
Zivic fortalte at hun fikk sonatinen tilsendt av Michelsen på e-post. Etter å ha arbeidet med stykket bestemte hun seg for at hun ønsket å spille det inn. Derfra vokste tanken om en hel plate frem, og hun begynte å finne musikk som kunne passe sammen med sonatinen. Socanski ble med i prosjektet.
Senere ble verket dedikert til Zivic.
– Det er denne sonatinen som har gitt oss ideen til å lage CD-en i det hele tatt. Senere i løpet av prosessen har den blitt dedikert til meg, så den har en veldig stor og spesiell betydning for meg, fortalte Zivic.
Michelsen var selv til stede i Frei kirke og fortalte hva det betydde å høre musikken fremført av duoen.
– Det viktigste for meg å si er egentlig at jeg er veldig stolt og takknemlig for at Jasmina og Kristina har spilt musikken og spilt den på plate. Det er fantastisk.
For Michelsen har det også vært viktig at musikken skal kommunisere med dem som sitter i salen.
– Jeg prøver å skrive musikk som skal være gøy for tilhørerne å lytte til, og det har også vært intensjonen med denne sonatinen.
Det merket man særlig i sonatinens siste sats. Her økte tempoet og energien, og musikken fikk en nesten karusellaktig karakter.
Zivic hadde brukt et enda mer konkret bilde da hun hørte satsen første gang.
– Da jeg hørte det første gang, sa jeg til ham: Den siste satsen er som sirkus. Det må vi ha.
Det er en god beskrivelse. Satsen har noe lekent og rastløst over seg, samtidig som den krever presisjon fra begge utøverne.
Det var også tydelig at Zivic og Socanski moret seg med musikken. Energien mellom dem smittet over på fremføringen, uten at kontrollen forsvant. Den siste satsen ble derfor et av konsertens høydepunkter.
Konserten i Frei kirke hadde sin styrke i klangbildet og samspillet. Verkene var forskjellige nok til at programmet hele tiden beveget seg videre, mens Zivic og Socanski holdt det sammen gjennom et presist og lyttende samspill. De heldige som var publikum denne dagen gikk med en flott opplevelse rikere.
Innlevelsen lå ikke i store fakter. Den lå i fraseringen, dynamikken og i hvordan de to musikerne svarte hverandre. Det passet denne musikken godt.
From Our Time gir selvsagt ikke ett svar på hvordan norsk samtidsmusikk låter. Som nevnt definerer samtidsmusikken heller at musikken er skrevet i vår samtid snarere enn at den skal ha et spesisfikt uttrykk. Programmet rommer flere komponister og forskjellige uttrykk, men med melodien som en tydelig fellesnevner i mye av materialet.At konserten endte med Michelsens Sonatine, var naturlig.
Det var dette verket som satte plateprosjektet i gang. Nå ble det også avslutningen da musikken fra From Our Time for første gang ble fremført live i kirken der albumet ble spilt inn.
From Our Time får sin varmeste anbefaling fra Applausen. Neste gang den blir satt opp i et område nær deg må du ikke være i tvil. Er du glad i musikk må du få med deg denne opplevelsen.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
