Applausen er på Leikvin og møter Hilde Tunem som har god kunnskap om selekjolen i vikingtiden. På historiske markeder og rekonstruerte vikingleirer møter publikum ofte spørsmål som virker enkle, men som forskerne fortsatt diskuterer: Hvordan så egentlig kvinneklærne i vikingtiden ut? Et av de mest omtalte plaggene er selekjolen – plagget som bæres over underkjolen og holdes oppe av ovale spenner på brystet.
Hilde Tunem har god innsikt om selekjlen i vikingtiden. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHilde Tunem forklarer om kvinnenes drakt i vikingtiden
Applausen er på Leikvin og møter Hilde Tunem som har god kunnskap om selekjolen i vikingtiden. På historiske markeder og rekonstruerte vikingleirer møter publikum ofte spørsmål som virker enkle, men som forskerne fortsatt diskuterer: Hvordan så egentlig kvinneklærne i vikingtiden ut? Et av de mest omtalte plaggene er selekjolen – plagget som bæres over underkjolen og holdes oppe av ovale spenner på brystet.
– «Det fascinerende med selekjolen er at vi aldri har funnet en hel kjole,» forklarer Hilde Tunem mens hun viser fram plansjen «Hvordan så selekjolen ut?». «Alt vi vet kommer fra små tekstilfragmenter ofte bevart rundt metallobjekter, metallfunn og gravmateriale.»
Plansjen viser flere arkeologiske funn fra blant annet Birka i Sverige og Hedeby i Danmark, samt ulike forskeres rekonstruksjoner gjennom de siste hundre årene. De små tekstilrestene som er bevart, har som regel overlevd fordi stoffet lå inntil metallgjenstander slik som metallspenner i gravene.
– «Metallet beskytter fibrene i nærheten,» forklarer Tunem. «Derfor kan vi noen ganger finne bittesmå rester av ull og lin som forteller hvordan plagget var sydd.»
Selekjolen er fortsatt omdiskutert blant forskere. Noen mener den var lukket som et rørformet plagg, mens andre mener den kunne være åpen i sidene eller foran. På plansjen viser Tunem flere rekonstruksjoner fra forskere som Agnes Geijer, Inga Hägg og Annika Larsson.
– «Vi må huske at arkeologene arbeider med fragmenter,» sier hun. «Når man bare har små stoffbiter og plasseringen av spennene, må man tolke hvordan hele plagget kan ha sett ut.»
Likevel finnes det noen trekk forskerne er forholdsvis enige om:
Arbeidet med klær i vikingtiden var omfattende og krevde stor kunnskap om tekstilhåndverk. Fra å ha arbeidet med vikingprosjektet Fylgja har Applausens Erik Aukan samlet detaljer om hvordan ull var det viktigste materialet i klær og tekstiler i vikingtiden.
Produksjonen begynte lenge før plagget kunne sys:
Tekstilproduksjon en viktig del av kvinnenes arbeid på gården. Kvinnene hadde ansvar for klestilvirking som en sentral del av husholdningen. Bare det å lage stoffet kunne ta måneder. Hver tråd er spunnet for hånd. Når vi rekonstruerer klær i dag med de samme metodene, forstår vi hvor enorm arbeidsinnsats som lå bak hvert eneste plagg.
Klærne måtte fungere i et hardt klima og i et samfunn der arbeid preget hverdagen. Stoff var verdifullt, og lite gikk til spille. Man brukte rette stoffstykker og sydde inn kiler for å få vidde. Det gjorde at man kunne bevege seg godt samtidig som man sparte materiale.
Aukan beskriver også hvordan samfunnet i vikingtiden var tydelig organisert med høvdinger, bønder, leilendinger og treller. Dette påvirket også klærne folk bar. Rike kvinner kunne ha importerte silkebånd, fargesterke stoffer og dekorative smykker, mens enklere klær for de som kom fra enklere kår var laget av grovere ullstoff.
Mange forbinder vikingtiden med mørke og grå klær, men funn viser at menneskene i perioden brukte sterke farger.
– Vi vet at de plantefarget tekstilene sine, sier Tunem. Rødt, blått, gult og grønt var fullt mulig å få til.
Plantefarger fra krapp, vaid og ulike urter ga klærne livlige nyanser. Samtidig kunne båndvevde detaljer og metallspenner vise sosial status.
Tunem arbeider med det som ofte kalles eksperimentell arkeologi – å gjenskape historiske teknikker for å forstå fortiden bedre.
– Når man syr klærne slik de faktisk gjorde det i vikingtiden, lærer man utrolig mye. Hvordan stoffet faller, hvordan sømmene fungerer og hvordan plagget oppfører seg i bruk.
Hun mener rekonstruksjonene gir en mer praktisk forståelse enn bare å studere funn i montrene på et museum.
– Vi kommer aldri til å få alle svarene,» sier Tunem. «Men hver gang vi prøver å lage klærne på nytt, kommer vi litt nærmere menneskene som levde i vikingtiden.»
Referanse:
Tunem, H. Plakat på Leikvin
Aukan, E. (2021-2026): Dokumentering av historiske detaljer i vikingprosjektet Fylgja. Vikingprosjektet Fylgja.
Hilde Tunem forklarer om kvinnenes drakt i vikingtiden
Applausen er på Leikvin og møter Hilde Tunem som har god kunnskap om selekjolen i vikingtiden. På historiske markeder og rekonstruerte vikingleirer møter publikum ofte spørsmål som virker enkle, men som forskerne fortsatt diskuterer: Hvordan så egentlig kvinneklærne i vikingtiden ut? Et av de mest omtalte plaggene er selekjolen – plagget som bæres over underkjolen og holdes oppe av ovale spenner på brystet.
– «Det fascinerende med selekjolen er at vi aldri har funnet en hel kjole,» forklarer Hilde Tunem mens hun viser fram plansjen «Hvordan så selekjolen ut?». «Alt vi vet kommer fra små tekstilfragmenter ofte bevart rundt metallobjekter, metallfunn og gravmateriale.»
Plansjen viser flere arkeologiske funn fra blant annet Birka i Sverige og Hedeby i Danmark, samt ulike forskeres rekonstruksjoner gjennom de siste hundre årene. De små tekstilrestene som er bevart, har som regel overlevd fordi stoffet lå inntil metallgjenstander slik som metallspenner i gravene.
– «Metallet beskytter fibrene i nærheten,» forklarer Tunem. «Derfor kan vi noen ganger finne bittesmå rester av ull og lin som forteller hvordan plagget var sydd.»
Selekjolen er fortsatt omdiskutert blant forskere. Noen mener den var lukket som et rørformet plagg, mens andre mener den kunne være åpen i sidene eller foran. På plansjen viser Tunem flere rekonstruksjoner fra forskere som Agnes Geijer, Inga Hägg og Annika Larsson.
– «Vi må huske at arkeologene arbeider med fragmenter,» sier hun. «Når man bare har små stoffbiter og plasseringen av spennene, må man tolke hvordan hele plagget kan ha sett ut.»
Likevel finnes det noen trekk forskerne er forholdsvis enige om:
Arbeidet med klær i vikingtiden var omfattende og krevde stor kunnskap om tekstilhåndverk. Fra å ha arbeidet med vikingprosjektet Fylgja har Applausens Erik Aukan samlet detaljer om hvordan ull var det viktigste materialet i klær og tekstiler i vikingtiden.
Produksjonen begynte lenge før plagget kunne sys:
Tekstilproduksjon en viktig del av kvinnenes arbeid på gården. Kvinnene hadde ansvar for klestilvirking som en sentral del av husholdningen. Bare det å lage stoffet kunne ta måneder. Hver tråd er spunnet for hånd. Når vi rekonstruerer klær i dag med de samme metodene, forstår vi hvor enorm arbeidsinnsats som lå bak hvert eneste plagg.
Klærne måtte fungere i et hardt klima og i et samfunn der arbeid preget hverdagen. Stoff var verdifullt, og lite gikk til spille. Man brukte rette stoffstykker og sydde inn kiler for å få vidde. Det gjorde at man kunne bevege seg godt samtidig som man sparte materiale.
Aukan beskriver også hvordan samfunnet i vikingtiden var tydelig organisert med høvdinger, bønder, leilendinger og treller. Dette påvirket også klærne folk bar. Rike kvinner kunne ha importerte silkebånd, fargesterke stoffer og dekorative smykker, mens enklere klær for de som kom fra enklere kår var laget av grovere ullstoff.
Mange forbinder vikingtiden med mørke og grå klær, men funn viser at menneskene i perioden brukte sterke farger.
– Vi vet at de plantefarget tekstilene sine, sier Tunem. Rødt, blått, gult og grønt var fullt mulig å få til.
Plantefarger fra krapp, vaid og ulike urter ga klærne livlige nyanser. Samtidig kunne båndvevde detaljer og metallspenner vise sosial status.
Tunem arbeider med det som ofte kalles eksperimentell arkeologi – å gjenskape historiske teknikker for å forstå fortiden bedre.
– Når man syr klærne slik de faktisk gjorde det i vikingtiden, lærer man utrolig mye. Hvordan stoffet faller, hvordan sømmene fungerer og hvordan plagget oppfører seg i bruk.
Hun mener rekonstruksjonene gir en mer praktisk forståelse enn bare å studere funn i montrene på et museum.
– Vi kommer aldri til å få alle svarene,» sier Tunem. «Men hver gang vi prøver å lage klærne på nytt, kommer vi litt nærmere menneskene som levde i vikingtiden.»
Referanse:
Tunem, H. Plakat på Leikvin
Aukan, E. (2021-2026): Dokumentering av historiske detaljer i vikingprosjektet Fylgja. Vikingprosjektet Fylgja.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
