I morgen 8. mai slippes albumet «I Remember Oranges», med Siril Malmedal Hauge og Kjetil Mulelid. Albumet er utgitt på den nye jazz label Svale Records, og er et resultat av duoens mangeårige samarbeid. Dette er en kunstnerisk reise gjennom minner, tilknytning og menneskelige relasjoner.
Albumcover. Foto: Leikny Havik, Design: Rune Mortensen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementSiril Malmedal Hauge, opprinnelig fra Sula utenfor Ålesund, har en solid musikalsk bakgrunn, og har holdt konserter over hele verden. Hun har også vært lærer på Musikk, Dans og Drama på Atlanten Videregående Skole i Kristiansund. Forøvrig et studietilbud som mange av oss fremdeles omtaler som Musikklinja.
Kjetil Mulelid er på forhånd kjent for sitt unike pianospill, og han komplementerer Hauge med sin evne til å skape et intimt og levende musikalsk rom. Sammen har de utviklet et intuitivt samspill som står i sentrum av albumet.
«Where Will You Go? Åpner albumet. Dette er en låt som er enkel i sin fremtoning i utgangspunktet. Om du lytter hører du at den er ganske fargerik i sin enkelhet. Den er en jazz låt og har noen ganske fascinerende fraseringer både på sang og på pianoet. Sangen reflektere mellom virkelighetens usedvanlige trang til å ødelegge tankespinn og vurderinger med sin tilstedeværelse i livene våre. I denne teksten ligger en refleksjon av savn, som mange av oss nok kan føle i hverdagen
Album tittelen «I Remember Oranges» er hentet fra Molly Drakes sang «I Remember» som er andre spor på albumet og reflekterer albumets fokus på minner og menneskelige opplevelser. Her synger Siril åpningen alene og det gir en fin effekt. Sangen har litt melankolske overganger som gir en god harmoni til musikken. Dette er en perle av en sang, som det er bra at de har tatt med på albumet.
Den poetiske singelen «Cranes» er en sang til tranene i våre liv, og er sang nummer tre. De er lojalitet, harmoni og selve livet. Låten er skrevet av Siril og er inspirert av en reise til Hangzhou i Kina. Kjetil sitt tydelige, men luftige spill på tangentene sammen med Mathias Eicks som er innom på trompet, skaper en illusjon i tankene til lytteren der man kan se tranen lette og ta av.
Den avløses av norskspråklige «Ventetid», Jeg får perspektivet her, og det er fødsel og selve livet. Fint å høre Siril synge på norsk. Det gir en fin variasjon til et album som ellers er malt på engelsk.
Fin konklusjon har den også: – Ventetid kan fargeleggast
«What reason could I give» av Ornette Coleman, høres ut som en skjør tilstedeværelse av kjærlighetens underfundige univers. Flott servert med svale jazz partier, for sang og piano.
Randy Newmans «Feels Like Home» blir en litt reise hjemover på dette albumet. Det starter meden kul bass effekt på pianoet, som gir et litt variert uttrykk. Denne er tydelig i sitt refreng og forteller en historie om å føle seg hjemme, eller kanskje lengte hjem der man en gang kom fra.
Den fargerike «Le Petite Rose» er neste sang ut. Her er det mye egenart og farge relasjoner i teksten. – You are not like millions. More like a beacon in mist. Dette er jo bare rett og slett vakkert sunget. For til slutt sitter vi som det synges her, igjen med bare minner.
Jazz for sang og piano smelter i små øyeblikk sammen med følelsen av folkemusikk. Dette er jo logisk når man krydrer retten, eller låten «Poem», med harding fele. Det er et klokt trekk, det er ikke noe en lytter direkte venter seg. Det klinger derimot veldig bra.
Albumet konkluderer med en sterk cover versjon av den udødelige «Moon River», «Breakfast at Tiffany’s» Skrevet av Mancini og tekst av Mercer. Her får Kjetil Mulelid pianoet til å flyte nettopp som en elv, mens Siril Malmedal Hauges myke og behagelige stemme bærer budskapet som en sval vind blant vegetasjonen langs elvebredden.
Musikken på «I Remember Oranges» har et rent og ryddig, organisk uttrykk, mye av materialet er spilt inn live i studio. Dette gir en ektefølt opplevelse i det enkle uttrykket sang og piano gir der lytteren kan føle den spontane energien mellom musikerne. Melodiene legges inn i et perspektiv der alle ingrediensene får frihet til å sveve litt, og skaper dermed en harmoni sammen.
Kjetil Mulelid får mye ut av måten han byr frem jazzete melodier og overganger på når han spiller på pianoet. Dette er et gjennomarbeidet album, som er godt musikalsk håndverk. Jeg kom på sporet av dette allerede når første singel ble sluppet. Siril Malmedal Hauge har en tydelig jazz stemme vi gjerne hører mer på. Hun minner meg om sterke stemmer som Sidsel Endresen om man må nevne noen for et sammenligningsgrunnlag.
Applausen triller ikke tullete terninger, slik at min konklusjon her må bli: Fantastisk!
Kjetil Mulelid - Piano
Siril Malmedal Hauge - Vokal
Mathias Eick - Trompet på »Cranes»
Johanne Flottorp - Hardingfele på »Poem»
Lydtekniker på innspilling: Mike Hartung
Mikset av: Bård Ingebrigtsen, Nesodden
Mastring: Helge Sten, Audio Virus Lab
Produsert og Arrangert av Kjetil Mulelid og Siril Malmedal Hauge
Innspilt i Propeller Studio, Oslo. 16 - 18 juni 2025.
Siril Malmedal Hauge, opprinnelig fra Sula utenfor Ålesund, har en solid musikalsk bakgrunn, og har holdt konserter over hele verden. Hun har også vært lærer på Musikk, Dans og Drama på Atlanten Videregående Skole i Kristiansund. Forøvrig et studietilbud som mange av oss fremdeles omtaler som Musikklinja.
Kjetil Mulelid er på forhånd kjent for sitt unike pianospill, og han komplementerer Hauge med sin evne til å skape et intimt og levende musikalsk rom. Sammen har de utviklet et intuitivt samspill som står i sentrum av albumet.
«Where Will You Go? Åpner albumet. Dette er en låt som er enkel i sin fremtoning i utgangspunktet. Om du lytter hører du at den er ganske fargerik i sin enkelhet. Den er en jazz låt og har noen ganske fascinerende fraseringer både på sang og på pianoet. Sangen reflektere mellom virkelighetens usedvanlige trang til å ødelegge tankespinn og vurderinger med sin tilstedeværelse i livene våre. I denne teksten ligger en refleksjon av savn, som mange av oss nok kan føle i hverdagen
Album tittelen «I Remember Oranges» er hentet fra Molly Drakes sang «I Remember» som er andre spor på albumet og reflekterer albumets fokus på minner og menneskelige opplevelser. Her synger Siril åpningen alene og det gir en fin effekt. Sangen har litt melankolske overganger som gir en god harmoni til musikken. Dette er en perle av en sang, som det er bra at de har tatt med på albumet.
Den poetiske singelen «Cranes» er en sang til tranene i våre liv, og er sang nummer tre. De er lojalitet, harmoni og selve livet. Låten er skrevet av Siril og er inspirert av en reise til Hangzhou i Kina. Kjetil sitt tydelige, men luftige spill på tangentene sammen med Mathias Eicks som er innom på trompet, skaper en illusjon i tankene til lytteren der man kan se tranen lette og ta av.
Den avløses av norskspråklige «Ventetid», Jeg får perspektivet her, og det er fødsel og selve livet. Fint å høre Siril synge på norsk. Det gir en fin variasjon til et album som ellers er malt på engelsk.
Fin konklusjon har den også: – Ventetid kan fargeleggast
«What reason could I give» av Ornette Coleman, høres ut som en skjør tilstedeværelse av kjærlighetens underfundige univers. Flott servert med svale jazz partier, for sang og piano.
Randy Newmans «Feels Like Home» blir en litt reise hjemover på dette albumet. Det starter meden kul bass effekt på pianoet, som gir et litt variert uttrykk. Denne er tydelig i sitt refreng og forteller en historie om å føle seg hjemme, eller kanskje lengte hjem der man en gang kom fra.
Den fargerike «Le Petite Rose» er neste sang ut. Her er det mye egenart og farge relasjoner i teksten. – You are not like millions. More like a beacon in mist. Dette er jo bare rett og slett vakkert sunget. For til slutt sitter vi som det synges her, igjen med bare minner.
Jazz for sang og piano smelter i små øyeblikk sammen med følelsen av folkemusikk. Dette er jo logisk når man krydrer retten, eller låten «Poem», med harding fele. Det er et klokt trekk, det er ikke noe en lytter direkte venter seg. Det klinger derimot veldig bra.
Albumet konkluderer med en sterk cover versjon av den udødelige «Moon River», «Breakfast at Tiffany’s» Skrevet av Mancini og tekst av Mercer. Her får Kjetil Mulelid pianoet til å flyte nettopp som en elv, mens Siril Malmedal Hauges myke og behagelige stemme bærer budskapet som en sval vind blant vegetasjonen langs elvebredden.
Musikken på «I Remember Oranges» har et rent og ryddig, organisk uttrykk, mye av materialet er spilt inn live i studio. Dette gir en ektefølt opplevelse i det enkle uttrykket sang og piano gir der lytteren kan føle den spontane energien mellom musikerne. Melodiene legges inn i et perspektiv der alle ingrediensene får frihet til å sveve litt, og skaper dermed en harmoni sammen.
Kjetil Mulelid får mye ut av måten han byr frem jazzete melodier og overganger på når han spiller på pianoet. Dette er et gjennomarbeidet album, som er godt musikalsk håndverk. Jeg kom på sporet av dette allerede når første singel ble sluppet. Siril Malmedal Hauge har en tydelig jazz stemme vi gjerne hører mer på. Hun minner meg om sterke stemmer som Sidsel Endresen om man må nevne noen for et sammenligningsgrunnlag.
Applausen triller ikke tullete terninger, slik at min konklusjon her må bli: Fantastisk!
Kjetil Mulelid - Piano
Siril Malmedal Hauge - Vokal
Mathias Eick - Trompet på »Cranes»
Johanne Flottorp - Hardingfele på »Poem»
Lydtekniker på innspilling: Mike Hartung
Mikset av: Bård Ingebrigtsen, Nesodden
Mastring: Helge Sten, Audio Virus Lab
Produsert og Arrangert av Kjetil Mulelid og Siril Malmedal Hauge
Innspilt i Propeller Studio, Oslo. 16 - 18 juni 2025.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
